Annonse
Trine Skei Grande applauderer talen til Guri Melby. Foto: Jil Yngland / NTB
Leder
Leder

Åpen eller lukket lederstrid

Det som kjennetegner KrF er at de ikke har tradisjon for åpen strid mellom flere kandidater til ledervervet, selv om partiet i flere årtier har hatt en borgerlig fløy og en fløy som ville samarbeide inn mot sentrum og mot venstre om nødvendig.

I KrF samlet de seg om Valgerd Svarstad Haugland, Dagfinn Høybråten, Knut Arild Hareide og Kjell Ingolf Ropstad. Det var i realiteten aldri to kandidater. Svarstad Haugland ble riktignok presset ut etter et dårlig valgresultat i 2004. Da hadde hun vært partileder i ni år, og mange mente partiet trengte en fornyelse.

Venstre har også en borgerlig og en sentrumsorientert fløy. Det mest påfallende med Venstre er at det er så mange som higer etter partiledervervet, at det skjer i full offentlighet og at det er mer en kamp mellom personer enn fløyene i partiet.

Trine Skei Grande forteller åpent i sin bok «Oppreist» om de mange lederkampene i Venstre.

Lars Sponheim lyktes med å få Venstre inn igjen på Stortinget i 1993. Da var Odd Einar Dørum partileder. Sponheim tok seg av politikken, Dørum konsentrerte seg om organisasjonen.

Trine Skei Grande skriver at dette var en god arbeidsfordeling. I 1996 fant Sponheim ut at det var på tide han ble partileder. Den nyheten serverte han til en journalist i Aftenposten. Han sa rett ut at han ville stille som motkandidat til Dørum.

Det ble ingen strid. Dørum trakk seg frivillig. Trine Skei Grande synes måten det skjedde på var unødvendig brutal. Sponheim kunne tatt opp saken med Dørum ansikt til ansikt. Istedenfor valgte Sponheim å stå åpent fram med sine maktambisjoner.

Det blåste friskt rundt Lars Sponheim i flere runder. Han hadde rimelig god kontroll på partiet, men det manglet ikke på tillitsvalgte som var lei av hans dominerende lederstil.

Olaf Thommesen ble valgt til nestleder. Han fikk etter hvert en sterk stilling i deler av partiet. I flere saker ble det tydelig at Thommessen og Dørum ikke var helt på linje.

Det ble aldri noe hjertelig samarbeid mellom Sponheim og Thommessen.

Da en journalist spurte Thommessen om han var interessert i å bli partileder dersom valgkomiteen spurte ham, svarte Thommessen ja.

Det likte Sponheim dårlig. Han ga beskjed til valgkomiteen at han ønsket gjenvalg. Da gjorde Thommesen det klart at han ikke ville stille opp mot Sponheim.

Det ble aldri noe hjertelig samarbeid mellom Sponheim og Thommessen. Sponheim var ikke interessert i at Thommessen skulle bli hans etterfølger. Thommessen ga etter hvert opp sine ambisjoner om å nå til topps i Venstre.

Da Sponheim ikke ble valgt inn på Stortinget i 2009, varslet han valgnatten at han ville trekke seg som partileder. Det var bred enighet om at Trine Skei Grande måtte ta over.

Etter valget for tre år siden økte misnøyen med Trine Skei Grande som partileder, forståelig nok.

Når et parti blir liggende å vake på sperregrensen, kommer kravet om fornyelse. Det er gjerne drevet fram av miljøer som har bestemt for hvem de mener bør overta.

Når en leser Trine Skei Grandes bok, er det ingen tvil om at hun hadde sikker kunnskap om at både Abid Raja og Sveinung Rotevatn var ivrige på å overta som partileder.

Skei Grande var overbevist om at ingen av de to ville være samlende for partiet.

Etter hvert ble Trine Skei Grande påført et taperstempel i mediene. Hun ble beskrevet som partileder som klamret seg til makten og hindret en demokratisk prosess.

Hun så på seg selv som den beste lederen for partiet i alle fall fram til etter valget i 2021. Å satse på Raja eller Rotevatn var for henne og flere et eksperiment. Men Raja og Rotevatn kjørte på.

Etter hvert ble Trine Skei Grande påført et taperstempel i mediene. Hun ble beskrevet som partileder som klamret seg til makten og hindret en demokratisk prosess.

Det var et maktpolitisk sjakktrekk av Trine Skei Grande å ta sine to rivaler, Sveinung Rotevatn og Abid Raja inn i regjeringen.

Da lå det i kortene at hun fortsatte som leder og at de to ikke ville utfordre henne. Raja syntes det var greit. Rotevatn tok betenkningstid.

De laget ingen skriftlig avtale, selvsagt. Men de hørte det Skei Grande sa. Hun ville ikke risikere en situasjon der hun ble utfordret av en av hennes egne statsråder.

Da dette ble lekket ut med vinkelen om at hun hadde satt partidemokratiet sjakk matt ved å sikre egen makt i bytte mot statsrådsposisjoner, innså Trine Skei Grande at slaget var tapt.

Hun var presset på defensiven. Hennes posisjon ble svekket og uroen i partiet økte.

Det er ikke vanskelig å forstå det valg hun foretok når man leser hva hun skriver. Det er mer en fortelling om hvordan hun ville medvirke til at partiet ikke endte i splittelse, enn om at hun ikke var fornøyd med å ha vært partileder i 10 år.

Ved å trekke seg fra regjeringen samtidig som hun varslet at hun ville gå av som partileder, satte Trine Skei Grande seg i respekt og roet ned situasjonen i partiet.

Hun var nok en viktig bakspiller i prosessen som ledet til at hennes kandidat til å overta etter henne, Guri Melby, ble valgt.

Jagland ble mer innbitt på å holde ut etter hvert som han observerte at folk i partiet drev fraksjonsvirksomhet

I sin bok «Du skal eie det selv» gir Thorbjørn Jagland sin egen versjon av den utmattende partilederstriden i Ap.

Jagland hadde rett i at han hadde solid støtte i partiet for å fortsette som leder enda noen år selv om Jens Stoltenberg var blitt statsminister.

Jagland ble partileder i 1992 og trakk seg etter massivt press i 2002.

Jagland ville ikke gi, seg selv om han var smertelig klar over at han ble motarbeidet av de som ville at Jens Stoltenberg skulle overta som partileder.

Det er forståelig at Jagland holdt på den posisjonen han hadde. Han ble mer innbitt på å holde ut etter hvert som han observerte at folk i partiet drev fraksjonsvirksomhet.

Han opplevde at det han ble utsatt for stred mot idealene i arbeiderbevegelsen om hvordan en skulle få og si i fra seg tillitsverv.

Til slutt måtte Thorbjørn Jagland gi opp. Han hadde ikke krefter til å kjempe mot sine egne og mot medier som for lengt hadde gitt ham et taperstempel.

Jens Stoltenberg sto ikke fram med krav om å få bli partileder. Han forholdt seg i ro og lot andre føre kampen for seg.

Annonse
Annonse