Annonse
Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix
Leder
Leder

Den forståelige Nav-skandalen

Når Nav-sjef Sigrun Vågeng og arbeidsminister Anniken Hauglie i to dager skal forklare seg for Kontrollkomiteen i Stortinget, spørs det om vi vil bli særlig klokere.

Fakta er på bordet og alt er kommentert og analysert både ev eksperter og politikere.

Vågeng og Hauglie opptrer nok så samkjørte som mulig. Den ene er ikke ute etter å legge skyld på den andre. De kommer seg best i land i samme båt.

Vi har verdens beste trygdeordninger, og det er bred politisk enighet om at vi skal begrense trygdeeksport.

Det er også enighet om at det skal slås hardt ned på de som bryter reglene og utnytter systemet.

Det har også vært bred enighet om at det finnes et nasjonalt handlingsrom knyttet til alle lover og regler som EU pøser på og som vi som følge av EØS-avtalen bare må godta.

Det har vært god latin i det politiske miljø at det er gjeldende norske trygderegler som skal legges til grunn i forvaltningen, ikke alt mulig som kommer fra EU.

Politikerne har vært opptatt av å tette igjen hull som kan gi grunnlag for å ta med seg trygden til utlandet.

Det er blitt argumentert med at ordningene vil undergraves om de som er på trygd kan leve glade dager i månedsvis i Syden.

EUs trygdelover er såre enkle. Du kan dra hvor du vil innenfor EU med trygden dersom du oppfyller de krav som stilles.

At man skal oppholde seg et bestemt sted, er ikke avgjørende. Hvis en er arbeidsledig, plikter en å søke jobber. Det er det mulig å gjøre om en befinner seg utenfor landets grenser.

Men det er åpenbart lettere å utnytte ordningene om det tillates at man kan reise så mye utenlands som en vil.  Problemet er at nasjonale grenser ikke gjelder for EU.

Dette har politikerne visst, i alle fall i teorien, men de har likevel lagt til grunn at det er norske trygderegler som skal gjelde.

Det var jurister, ikke politikere som begynte å tvile på om de norske trygdebestemmelse som Nav la til grunn, var i strid med EØS-reglene.

Det er over to år siden Trygderetten underkjente avgjørelser som Nav hadde fattet med henvisning til EUs trygderegler.

Tvilen økte på. Det ble stadig flere saker som viste at Nav beveget seg på syltynn juridisk is.

Politikerne har måtte få inn betydningen av EØS-avtalen for norske trygdeordninger med teskje

Et sentralt spørsmål i dagens høring er hvorfor det tok så lang tid fra tvilen oppsto til Anniken Haugli slo fast at Nav måtte endre praksis og legge EUs trygdelover til grunn.

Anniken Hauglie er ikke spesielt treg av seg. Problemet er heller ikke at Nav er et tungt skip å snu.

Forklaringen er at politikerne har ønsket eller insistert på at norske trygderegler skal gjelde.

Det såkalte handlingsrommet som EØS-avtalen gir, skulle utnyttes maksimalt.

Politikerne har måtte få inn betydningen av EØS-avtalen for norske trygdeordninger med teskje.

De har vært like motvillige som unger i trassalderen kan være.

Her er det ingen forskjell på regjeringspartiene og de rødgrønne.

Det sitter langt inn for de EU-kritiske partiene, som SV for eksempel, å kreve endringer med henvisning til EUs trygderegler.

Heller ikke Senterpartiet vil profilere seg med den slags flatlegging for EU-regler.

Arbeiderpartiet er opptatt av å understreke handlingsrommet EØS-avtalen gir. Å måtte bøye seg for EU-regler er heller ingen god sak for dem.

Er det noen som har tatt til orde for strengere regler, er det Høyre og Frp.

Frp har frontet kampen mot at utlendinger skal kunne ta med seg trygd ut av landet. Her har de oppnådd fint lite.

De har etter hvert forstått at EU ikke opererer med nasjonalitet som et kriterium innenfor EU.

Ingen politikere har hatt interesse av å avdekke Nav-skandalen. Den har rammet det politiske Norge som et uvær som ikke var varslet. Det var det.

Det passet bare ikke å høre på varslene. De ville ikke det skulle være slik EU har bestemt.

Det er opposisjonens privilegium å stille regjeringen til ansvar. Høringen i dag og i morgen vil ganske sikkert vise at både Nav og regjeringen kunne reagert raskere.

Det er meget mulig det ender med mistillit mot Anniken Hauglie. Det skaper selvsagt en viss dramatikk. Det vil imidlertid ende med at Erna Solberg stiller seg bak Anniken Hauglie.

Det er nedsatt et granskningsutvalg som skal vurdere saken i et lengre perspektiv enn Erna Solbergs regjeringsperiode.

Opposisjonen må ta med i beregningen at de satt med ansvaret da EUs trygderegler ble innført. Da skulle en ha sørget for at det var samsvar mellom EUs lover og norsk trygdelovgivning.

Skulle granskningsutvalget, som skal levere sin rapport før sommeren, komme med en slik konkusjon, vil regjeringen utnytte den for alt den er verd.

Opposisjonen må passe på så de ikke angriper regjeringen for samme type forsømmelser og synder som de selv har begått.

Derfor vil de sannsynligvis samle seg om å kritisere Anniken Hauglie for måten hun har taklet skandalen på.

Både medier, politikere i alle partier, jurister og Nav kunne og burde for lenge siden oppdaget at Nav ikke fulgte EUs trygderegler.

Både medier, politikere i alle partier, jurister og Nav kunne og burde for lenge siden oppdaget at Nav ikke fulgte EUs trygderegler. En må ikke taue inn en gruppe forskere og granskere for å finne ut av det. Det har mange visst.

Høringen disse dagene aktualiserer også spørsmålet om Stortinget har reell mulighet for å føre tilsyn med regjeringen.

Det virker som om Kontrollkomiteen ser på seg selv om granskere. Da er det selvsagt problematisk at Anniken Hauglie holder fast på at hun ikke vil offentliggjøre innspill fra Riksadvokaten og referat fra interne arbeidsmøter i regjeringen.

Hauglie viser til vanlig praksis. Slik sett har hun sitt på det tørre.

Vil Stortinget endre praksis, må de utrede saken skikkelig. En kan ikke med henvisning til at Nav-skandalen er alvorlig, forvente at regjeringen skal endre praksis.

Det er gode grunner for at regjeringens egen saksbehandling skal holdes internt.

Det gjør det mulig å sirkulere notater der ulike alternativer skisseres og vurderes. Det blir ganske håpløst for en statsråd om en skal gjøres ansvarlig for som tenkes og formuleres i en prosess som ender med at statsråden fatter en beslutning.

Da er det beslutninger en skal stå til ansvar for, ikke hva andre har ment til enhver tid.

Annonse
Annonse