Annonse
Statsminister Erna Solberg (H). Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Fordel for Erna -ulempe for Jonas

Erna Solberg står som en påle i Høyre. Hun kan gjøre nesten hva hun vil uten at hennes stilling er truet.

Hun må selvsagt bøye seg for det landsmøtet vedtar, og her er ikke hennes ord lov.

Erna Solberg har ikke den posisjonen Carl I. Hagen i sine glansdager hadde i Frp. Men det er ikke langt unna.

Hvis Erna Solberg forteller hvilke programposter partiet må gi seg på, hvilke kompromisser som må inngås eller hva som ligger utenfor rekkevidden av hva en kan få gjennomført, så godtar partiet det. Stort sett.

Det er for enkelt å si at forklaringen er koronakrisen. Det begynte lenge før.

Er det en viktig prinsipiell sak, med juridiske og forvaltningsmessige overtoner, kan hun risikere kritiske merknader fra Michael Tetzschner. Protester fra Nord-Norge eller «dalstrøka innafor» over at distriktene overkjøres, dukker opp av og til. Klagesanger fra ordførere i Høyrestyrte kommuner stiger av og til opp til overflaten.

Men det blir ikke vanskelige interne saker av det. Debatter i Høyre kan være friske, men de er siviliserte og løses for tiden med levelige kompromisser uten at det gir mediene anledning til å skrive at partiet plages av indre stridigheter.

Saklig sett burde det vært grunn for det.

For Erna Solberg har strukket seg i alle retninger for å holde regjeringen flytende. I høst står hun overfor en større utfordring enn noensinne. Frp skal bevise at de får til minst like mye utenfor regjering som innenfor.

Og det er Venstre og KrF Siv Jensen og Sylvi Listhaug vil gå i strupen på.

Venstre og KrF vet at de må sette seg på bakbeina i flere saker. Men de vet også at de må ha noe å gi. De stoler på at Erna Solberg finner en løsning til slutt. Høyre er nok med på hva som helst, innen rimelighetens grenser.

Men hvis Høyre begynner å falle på meningsmålingene utover høsten, kan nok kravet om mer politikk etter Høyres hjerte bli hørbart.

Det som vil gjøre Høyrefolk frustrert og betenkt når statsbudsjettet legges fram i begynnelse av oktober, vil være den enorme offentlige pengebruken.

Det er for enkelt å si at forklaringen er koronakrisen. Det begynte lenge før.

En sterk økning i den offentlige pengebruken kombinert både med vekst i byråkrati og offentlig sektor er blitt et kjennetegn ved Erna Solbergs regjering.

Høyre har stort sett snakket med innestemme og på kammerset om at partiet ikke er til å kjenne igjen. De har godtatt Erna Solbergs forsikringer om at det har vært nødvendig. Det koster å ha makt.

I Støres flokk skal det lite til før de skriker opp med utestemme

I Ap har de tradisjon for å bruke høyere stemmestyrke enn i Høyre. Ap består dessuten av ulike fløyer som vet å føre en til tider høylytt kamp om makt og posisjoner. Aps ledelse sliter med å stake ut en tydelig kurs ut fra sitt verdigrunnlag og sine tradisjoner.

«Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen», sa Martin Kolberg. Han visste hva han sa og mente.

Det er fagbevegelsen som er basis for Ap. Skal Ap vinne valg, må de ha LO helhjertet med på laget. LO er opptatt av å skaffe flere arbeidsplasser og sikre arbeidstakernes interesser.

Oljenæringen er vår største og viktigste næring. LO nekter å la de grønne, enten de befinner seg i SV, MDG, Venstre eller AUF få tråkke på bremsen i oljeindustrien. Så lenge det er marked for olje, skal vi hente opp olje og gass.

Det mener også flertallet i Ap, men det mener ikke AUF og klimafløyen i partiet. Det bryter på dypt vann.

Det gjør det også når det gjelder EØS. Her går konfliktlinjene innad i LO.

Ledelsen i LO vil beholde EØS-avtalen, mens stadig flere medlemmer av LO og i den røde leir ser EU og EØS-avtalen som et hinder for å sikre arbeidstakerne interesser.

Flyktninger og innvandring er et annet område hvor Ap er splittet.

I tillegg har Ap en høyrefløy, som innser behovet for å holde utgiftene til helse og velferd nede, og en venstrefløy som vil at Ap skal ta sterkere grep for å begrense kapitalens makt, beskatte de rike sterkere og stille tøffere krav både til næringsliv og enkeltpersoner når det gjelder likestilling og menneskers rettigheter.

For Jonas Gahr Støre gjelder det å finne kompromisser i saker som ligger i partiets mange konfliktfelt- og nye kampsaker som kan forene fløyene i partiet.

Satsingen på Hydrogen og CO2-rensing er eksempler på det. Men det er ikke nok.

Jonas Gahr Støre må til høsten profilere Ap som et parti med ideer og vilje til å gjenreise landet etter koronaens og den lave oljeprisens herjinger. Det må gjøres på en måte som både LO og klimasiden i partiet kan gå inn for, og det må gjøres innenfor de rammer EØS-avtalen trekker opp.

Jonas Gahr Støre har ikke et stort handlingsrom. Han har heller ikke den posisjonen Erna Solberg har i Høyre eller som Jens Stoltenberg hadde i Ap. Støre har ikke vunnet valg og det er de som stiller spørsmål ved om han er den lederen Ap trenger.

Støre må i høst løfte fram de sakene som Ap skal vinne valget på. Han må treffe planken og overbevise både internt og eksternt.

Samtidig må ha trå forsiktig. Støre kan ikke som Erna Solberg tillate seg å tråkke uvørent både her og der. I Støres flokk skal det lite til før de skriker opp med utestemme. 

Annonse
Annonse