Annonse
Geir Olsen / NTB Foto: Lars Thorsen og hans SIAN hadde krenkefest og markering på Eidsvolls plass foran Stortinget.
Leder
Leder

Frykten for å krenke settes høyere enn ytringsfriheten

Retten til å ytre seg uten å bli straffet av myndighetene eller utsatt for belastende sanksjoner fra de som utgjør flertallsmakten, er avgjørende for om et land kan kalle seg et demokrati.

I kjølvannet av ytringsfriheten følger krenkelser. Det er alltid noen som reagerer på at noen serverer kontroversielle ytringer.

Ytringsfriheten innebærer en rett til å krenke.

En har ingen plikt til å ta hensyn til andres følelser hvis det en vil si er viktig, uttrykk for en overbevisning og ikke drevet av hat eller ønske om å ødelegge for andre.

Ytringsfriheten er hjemlet i grunnloven. Derfor er det i praksis ingen som tar til orde for at ytringsfriheten skal begrenses selv om den skaper problemer og uro.

Det er imidlertid ikke tillat å oppfordre til hat eller vold mot bestemte grupper eller enkeltpersoner. Det er heller ikke tillat med ytringer som setter landets sikkerhet i fare.

Å servere beskyldninger om straffbare forhold eller løgner som er egnet til å skade, er heller ikke tillatt. Det er meninger ytringsfriheten beskytter.

Det hjelper ikke om en har ytringsfrihet på papiret hvis en ikke våger eller orker å ytre seg i praksis.

Det skjer i økende grad. Det er ikke tall på hvor mange som forteller at de ikke vil si det de mener fordi de vet at det vil føre til mobbing og trakassering i sosiale medier.

Svikten i forhold til ytringsfrihetens idealer er like påfallende innen de institusjoner som er satt til å forvalte ytringsfriheten, mediene og akademia.

Sosiale medier ble heiet fram fordi de innevarslet en ny tid for det sanne demokratiet. Her kunne folk flest ytre seg direkte der og da uten å måtte gå veien om en redaktør.

I dag framstår de sosiale mediene i økende grad som en trussel mot demokratiet og den frie samtale.

Vi dyttes inn i våre ekkokamre slik at vi fores med meninger vi alt har og gjerne av den mer spissede sorten. Slik bidrar sosiale medier til å øke spenningene i samfunnet.

De fremmer skyttergraver og skittkasting og er milevis unna den «herredømmefrie samtale» som filosofen Jürgen Habermas holder fram som basis for demokratiet.

Svikten i forhold til ytringsfrihetens idealer er like påfallende innen de institusjoner som er satt til å forvalte ytringsfriheten, mediene og akademia.

Etter 22. juli oppfordret akademikere og politikere til å legge ytringsansvar til grunn, ikke bare orientere seg ut fra ytringsfrihet.

Det var forståelig at det kom slike utspill i denne spesielle situasjonen.

Men ytringsfriheten kan ikke settes til side. Selvsagt må den brukes med ansvar og forstand. Det er imidlertid den som ytrer som må trekke disse grensene, ikke de som opplever en ytring problematisk.

Oktober forlag har brutt med forfatteren Per Marius Weidner-Olsen som i år har gitt ut den kritikerroste romanen «Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen» fordi han ikke opplyste forlaget om at han for 17 år siden ble dømt for seksuell trakassering.

I boken skriver han om et seksuelt overgrep han selv ble usatt for og reflekterer over om han selv hadde noe ansvar.

Den han forgrep seg mot for 17 år siden har reagert på boken og henvendt seg til forlaget.

Det kan ikke være slik at en forfatter som gir ut en roman, plikter å informere et forlag om private forhold som ligger 17 år tilbake i tid.

Hadde det vært dette han hadde skrevet om, hadde det vært noe annet.

Når Oktober forlag bryter med forfatteren, er det rimelig å tolke det som frykt for sitt eget omdømme og at de har valgt å ta hensyn til den som opplever seg krenket.

Når tidsskriftet Prosa ombestemmer seg og ikke vil trykke en anmeldelse av en innvandringskritisk bok som tidsskriftets tidligere redaktør, Halvor Fosli, har skrevet, er det deres eget omdømme de er opptatt av.

Han slipper ikke til fordi rommet for ytringsfrihet er blitt trangere. Det er den politiske korrekthet som er i høysetet.

Norsk Redaktørforening nekter at redaktøren av den innvandringskritiske nettavisen Resett, Helge Lurås, får bli medlem.

Det hjelper ikke om han framover vil forplikte seg på Vær varsom-plakaten.  De vil ikke være med på at dette har noe med ytringsfriheten å gjøre. 

Deres avslag føyer seg imidlertid inn i rekken av eksempler på at ytringsrommet blir trangere. Redaktørene har innført «no platforming» i sin egen organisasjon.

De ansatte ved en filial av Deichmanske bibliotek i Oslo vil nekte Sian å ha møte der. De vil ikke at biblioteket skal åpne dørene for rasistiske organisasjoner.

Sian er en lovlig organisasjon. De ansatte krever ikke at Sian skal forbys. Det er ikke mer enn et nytt eksempel på redusert ytringsrom.

Universitetet i Bergen beklaget og betalte erstatning til en tysk student som ble krenket av en «tyskervits» som en professor fortalte på en forelesning.

Trine Skei Grande (V) frykter for ytringsfriheten ved skolen

Den mest intense debatten om ytringsfrihet foregår for tiden ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).

Etter Black lives matter-debatten i vår tok over 130 studenter ved KHIO til orde for å endre pensum. De vil ha mer mangfold inn på pensumlisten og at fag som feministisk teori, queerteori og postkolonial teori bli obligatorisk.

Rektor Måns Wrange er enig. Han vil også at alle lærere skal kurses i disse teoriene.

Trine Skei Grande (V) frykter for ytringsfriheten ved skolen og forteller at hun er blitt kontaktet av studenter som føler seg utstøtt fordi de ikke er på linje med den rådende trend.

– De oppfatter at det som skjer, er veldig ensrettet. Når man føler at ytringene sine blir rammet, er det ekstra alvorlig for ytringsfriheten i et samfunn, sier hun og advarer mot å la et smalt syn få være rådende, særlig innen kunsten, sier hun til Aftenposten.

Morgenbladet skriver hele 6 sider i dag om problemene ved høgskolen. Rektor Wrange sier at han ikke opplever at ytringsfrihetene er truet.

Det gjør imidlertid flere lærere og filosof, kunstner og student Magnus Vanebo som skriver i Morgenbladet at det råder en fryktkultur ved skolen og at flere ikke våger å uttale seg av frykt for represalier.

Mediene tilgodeses både med momsfritale og pressestøtte. Da må de sørge for at bredden av meninger kommer til uttrykk slik at readaktørstyrte medier framstår som noen annet enn politisk korrekte ekkokamre.

– For dem som har fulgt med på̊ hvordan ideologiske bevegelser herjer universitetene i USA, med splittende retorikk, urimelige krav og i mange tilfeller hets og vold, vil ikke situasjonen ved Khio komme som noen stor overraskelse. Å uttrykke uenighet leder direkte inn i en kafkafelle som er spent opp på̊ forhånd. Er du uenig i retorikken og tankegodset til aktivistene, blir du umiddelbart tatt til inntekt for å være reaksjonær, hatefull og «imot antirasisme», skriver Vanebo.

Politikerne er bekymret for utviklingen. Derfor satte de tidligere i år ned en ytringsfrihetskommisjon. Det er blandede forventninger til hva som kan komme ut av dette.

At ytringsfriheten fungerer i praksis er avgjørende for demokratiet.

Her spiller de redigerte mediene en nøkkelrolle. De bør være opptatt av å slippe hele spekteret av meninger til. De redigerte mediene må våge å sette meninger på trykk som er politiske ukorrekte og sterkt avvikende i forhold til det flertallet mener.

Disse mediene bør jakte på avvikende meninger.

En redaktør må forsvare retten til å gi uttrykk for meninger som noen kan oppleve som dypt krenkende og som i enkelte grupper kan være en belastning for mediets omdømme.

Mediene tilgodeses både med momsfritak og pressestøtte. Da må de sørge for at bredden av meninger kommer til uttrykk slik at readaktørstyrte medier framstår som noen annet enn politisk korrekte ekkokamre.

Annonse
Annonse