Annonse
Nicolai Tangen er nyansatt daglig leder i Norges Bank Investment Management.  Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Leder
Leder

Habilitets-fundamentalistene mot Tangen

NHH-professor Guttom Schelderup er fortsatt skeptisk til avtalen som Norges Bank har inngått med Nicolai Tangen. Han mener Oljefondet investeringer vil ha konsekvenser for Tangens formue og inntekt.

– Tangen vil vite- selv om han er passivt investert i AKO-fondene- hvordan Oljefondets investeringsstrategi påvirker verdiene i AKO-fondene fordi han kjenner AKO-systemet godt. Oljefondet investeringsstrategier vil derfor ha konsekvenser har derfor konsekvenser for AKO-fondene og derigjennom Tangens formue og inntekt. Dette kan påvirke Tangens beslutninger som sjef for Oljefondet og demmer derfor ikke i tilstrekkelig grad opp om habilitetsspørsmål og interessekonflikter, sier han til Dagens Næringsliv.

Det ligger en mulig interessekonflikt knyttet til at Tangen er eier av fond samtidig som han skal forvalte Oljefondet.

Det er derfor det er avtalt at han kun skal være en passiv eier.

Vel vet Tangen hvordan de har tenkt i AKO-fondene, men det er spekulativt over alle grenser  å se for seg at Tangen skal styre de 540 ansatte i fondet til å investere på en måte som AKO-fondene har fordel av.

Det er omtrent på nivå med å spekulere i at Tangen på kvelden sender koder eller SMS til sine tidligere kollegaer i AKO-Capital der han informere om hvilke planer Oljefondet har framover.

Det er omtrent på nivå med å spekulere i at Tangen på kvelden sender koder eller SMS til sine tidligere kollegaer i AKO-Capital der han informere om hvilke planer Oljefondet har framover

Å hevde at Jonas Gahr Støre har verdien av sine egne fond i tankene når han bestemmer seg for hvilken økonomisk politikk Arbeiderpartiet skal føre, ligger på samme nivå.

Norges bank er lovpålagt å forvisse seg om at alle ansatte er habile i sin utøvelse av sine oppgaver.

Mener Schjelderup og andre at Norges Bank bryter norsk lov med ansettelsen av Tangen?

Det er mer sannsynlig at Schelderup er preget av den folkelige oppfatning av habilitet som mediene og langt på vei politikerne holder seg med.

Den går ut på at man ikke bør foreta seg noe eller sette seg i en situasjon der en alle annen kan finne på å stille spørsmål om ens habilitet. Da kan snøballen begynne å rulle.

Norges Bank legger imidlertid ikke mediene eller politikerne oppfattelse av habilitet til grunn. De gjør sine egne vurderinger basert på lovens bestemmelser av habilitet og interessemotsetninger.

Det bryr seg ikke med om en professor er kritisk. De kommer heller ikke til å bry seg med om Representantskapet er av samme oppfatning.

Det er styret i Norges Bank som ansetter og som sørger for å ivareta Oljefondets interesser.

Det virker som om han regner med at Tangen vil innføre makroner til lunch, legge ned forbud mot matpakker og flotte seg på steder der de kan vifte med Michelinstjerner.

Redaktør Bjørgulf Braanen skriver i Klassekampen at «vilkårene for ansettelsen av Nicolai Tangen som oljefondssjef er en eneste lang ydmykelse for et land som har vært kjent for uhildede tjenestemenn og en nøktern forvaltningskultur».

Det var da voldsomt.

Det virker som om han regner med at Tangen vil innføre makroner til lunch, legge ned forbud mot matpakker og flotte seg på steder der de kan vifte med Michelinstjerner.

–Den eneste veien ut av uføret er å kreve at Tangen selger seg ut av Ako-systemet, for i stedet å plassere formuen i Norge, utenfor Oljefondets investeringssfære. Det er fullstendig uholdbart at han skal kunne eie selskaper som akkumulerer kapital på de samme beitemarkene som fondet han skal lede, skriver Braanen.

Bare slik mener han vi kan unngå det han kaller en «brottsjø av habilitets- og interessekonflikter.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) sa for noen dager siden at Tangen måtte selge seg helt ut av AKO-fondene. Det er et riktig kledelig standpunkt. Det er klart det ville vært fint. Mange kan klappe for det.

Poenget er at dette er dødfødt. Tangen gjorde det klart fra første stund at av det ikke var aktuelt å selge seg ut. Han gjentok det i går.

Dette er ikke noe å mase med. Avtalen er inngått. Øystein Olsen og Nicolai Tangen kommer ikke til å endre en tøddel i avtalen.  

Det samme gjelder de som mener han ikke bør ha eierandeler i skatteparadiser. Her er han på linje med Oljefondet. De har også eierandeler der.

I Aftenposten skriver politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim at «Tangen selv skapte et problem da han sa at alle bånd skulle kuttes mellom ham og selskapene hans. Alle bånd kuttes ikke. Den løsningen som Norges Bank nå har lagt fram, viser hvorfor det var umulig».

Det som ikke faller Alstadheim inn, er at det har vært en misforståelse om hva som er ment med at alle bånd skal kuttes.

Det betyr ikke at Tangen skal selge seg ut av Ako Capital. Det betyr den avtalen som nå er inngått. Alle bånd som gir Tangen mulighet for å ha innflytelse over virksomheten i AKO Capital kuttes, men han fortsetter som passiv eier.

Hun nekter seg tydeligvis ikke noe når hun først er i spekulasjonsmodus.

VGs politiske redaktør Hanne Skartveit har pøst på med kritikk av Tangen fra starten av. Denne gangen begynner hun sin kommentar slik: «Nicolai Tangen var irritert». Det bør man ikke være, i alle fall ikke på en VG-journalist som stiller det samme spørsmålet for n`te gang.

Hun mener pressekonferansen i går vil skrive seg inn i historien både grunn av dens innhold og aktørens reaksjoner på kritisk spørsmål.

Hvor medialt selvopptatt er det mulig å bli?

Hun lurer også på om Tangen kunne være irritert på Øystein Olsen som har godtatt, uten å sjekke med politikere, om det er ok at Tangen beholder eierandeler i fondet sitt og ha verdier i skatteparadiser.

Hun nekter seg tydeligvis ikke noe når hun først er i spekulasjonsmodus.

 

Siden 26 mars da det ble kjent at Nicolai Tangen ville bli ble ansatt som nye direktør for Oljefondet, har jeg skrevet 10 kommentarer om saken. De følger nedenfor. Den eldste til slutt. Gårsdagens kommentar kommer først.

Torsdag 28.mai

Tangen står fjellstøtt

Når hovedstyret, med Øystein Olsen i spissen, enstemmig godkjenner ansettelsesavtalen med Nicolai Tangen, må de alle få sparken om Tangen ikke skal tiltre.

Det vil sannsynligvis være eksperter og jurister som mener det er knyttet problemer til ansettelsesavtalen som er inngått med Nicolai Tangen som sjef for Oljefondet. Det vil ganske sikkert være medlemmer av representantskapet som mener at avtalen ikke holder mål. Om hele representantskapet er av den meningen, gjenstår å se.

Det er ikke avgjørende for styret i Norges Bank. Sentralbanksjef Øystein Olsen minnet på pressekonferansen om at det er styret i Norges Bank som har ansvaret for å ansette sjef for Oljefondet. Ansettelsen skal ikke godkjennes av noen andre organer.

Ingen kan be styret i Norges Bank om å trekke tilbake ansettelsen av Nicolai Tangen. Det er utenkelig at et styre godtar at andre skal frata dem det ansvaret de har. Skulle det komme et pålegg om å skrote avtalen med Tangen, vil styret ikke etterkomme det. Det vet finansminister Jan Tore Sanner. Alternativet til å be om at Tangen trekker seg, er å gi styret og sentralbanksjef Øystein Olsen sparken.

Nicolai Tangen gjør det klart at han aldri har vurdert å trekke seg. Han sier han ikke er typen til å trekke seg og minner om at å være sjef for Oljefondet ikke er noen «pinglegreie». Skal en være sjef for Oljefondet må en kunne tåle storm, mener han.

Øystein Olsen viker ikke en tomme. Han gjør det klart at han ikke er i tvil verken om ansettelsen eller avtalen ivaretar hensynet til habilitet og uavhengighet.

Det er heller ikke snakk om å gjøre endringer i ansettelsesavtalen. Avtalt er avtalt.

Om noen har problemer med at Nicolai Tangen skal lede Oljefondet, er Tangen ikke problemet. Problemet er i tilfelle Øystein Olsen og styret i Norges Bank.

Nicolai Tangen og Øystein Olsen gir uttrykk for forståelse for at det har blitt debatt om ansettelsen. Det måtte de nesten si. Det de ikke har sagt, eller kan si, er at de ikke har brydd seg nevneverdig om kritikken.

Tangen og Olsen fremstår som næringslivsledere som står på den beslutningen som ble fattet. De opptrer ikke som politikere som må ta hensyn til debatt, folkemening, velgere og medier. Det har blitt så mye styr rundt denne saken fordi mediene ikke har forstått at Nores Bank ikke lar seg påvirke på politiske og opinionsmessige premisser.

Meningseliten i mediene kan gjerne mene at tilliten til Oljefondet og Norges Bank er blitt svekket. Det bekymrer Tangen og Olsen minimalt. Sjefen for Oljefondet baserer seg på tillit fra styret i Norges Bank. De har full tillit til Tangen. Sentralbanksjefen baserer seg på at finansministeren har tillit til ham.

Sjefen for Norges Bank har dessuten en spesielt uavhengig stilling. Finansministeren eller andre politikere skal ikke henge over nakken på ham. Har styret i Norges Bank først tillit til Nicolai Tangen, må representantskapet og finansministeren ta dette til etterretning.

Dagens Næringsliv har spadd fram flere jurister og eksperter som har kritisert prosessen. Øystein Olsen har blitt kritisert for at han ikke møtte de interne kandidatene til førstegangsintervjuet. Han møtte heller ikke de eksterne kandidater til førstegangsintervjuet.

Denne kritikken avviser Øystein Olsen. Det er ingen andre enn ham selv som avgjør hvordan han vil bruke tiden sin og hva han skal foreta seg for å bli overbevist om hvem som er best kvalifisert. Det foreligger ikke en kokebok til bruk ved ansettelse av sjefer i Norges Bank. Men landet er stuende fullt av jurister som mener de vet hvordan det skal gjøres.

Han innrømmer imidlertid at de var for seine med å føre Nicolai Tangen opp på søkerlisten. Den selvkritikken lever han godt med på lik linje med en rekke andre ledere i offentlig sektor.

Diskusjonen om skatteparadiser er ikke over. Oljefondet får en sjef som har midler plassert i skatteparadiser. Det er han ikke alene om. Oljefondet har også midler plassert i skatteparadiser. Det har også Fellesforbundet, Fagforbundet og en rekke private og offentlige pensjonskasser.

12. mai

Overhøvlingen av Øystein Olsen

Øystein Olsen kan snu og droppe Nicolai Tangen. Mest sannsynlig bruker han den makten han har, får «gullfuglen sin» på plass i Oljefondet og rister kjeften fra politikerne av seg.

Representantskapet i Norges Bank har ikke spart på konfekten i sin vurdering av prosessen som er fulgt ved ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for Oljefondet. Noe annet var ikke å vente når 15 politikere utstyrt med millimetermål og lupe skal vurdere en ansettelse som har skapt bølger i mediene og i det politiske miljø.

Standard prosedyre for ansettelse i offentlige stillinger er ikke tilpasset hedgefondforvaltere i utlandet som skal bekle en sentral stilling i den internasjonale finansforvaltningen.

Når man skal ansette toppfolk i næringslivet skjer det i diskresjon, ikke i full offentlighet. Her har Øystein Olsen gjort en formell feil som han sannsynligvis kunne ha unngått. For ham har det vært viktigere å tilby Tangen konfidensialitet enn å følge offentlighetsloven. Den slags er lovbrudd på nivå med hundretusener av brudd på arbeidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven, brudd på anbudsreglene, eller å bryte fartsgrensene.

Brudd på offentlighetsloven skjer til stadighet når det skal ansettes toppsjefer. Her er en rekke eksempler på nødvendig hemmelighold https://www.dagensperspektiv.no/leder/2020/nodvendig-med-hemmelighold

Når representantskapet skal føre tilsyn, kan de ikke unngå å gi sentralbanksjef Øystein Olsen en rapp over fingrene for å ha brutt offentlighetsloven.

De 15 politikerne i representantskapet nekter seg ikke noe. De hevder, i motsetning til styret i Norges Bank, at Yngve Slyngstad brøt de etiske reglene da han fikk plass på Tangens privatfly hjem fra seminaret i USA. Representantskapet har innført ett 11. bud for ansatte i offentlig sektor: Du skal ikke foreta deg noe som kan føre til at det stilles spørsmål med din uavhengighet.  

Først gjorde Slyngstad det klart at dette ikke var noe problem. Norges Bank bekreftet det og viste til at det ikke er en forretningsmessig relasjon mellom Norges Bank og Tangen. Så kom bråket, og Slyngstad beklaget at han ikke hadde tatt to ordinære rutefly hjem til Norge.

Nå må Norges Bank lage strengere etiske regler eller så må ansatte være mer forsiktige enn de etiske reglene legger opp til, for å være på den sikre siden. Hvis man ikke vil gjøre som Øystein Olsen da, han ser ut til å leve rimelig bra med kritikk.

Representantskapet kritisere Nores Bank for at ikke alle spørsmål knyttet til Tangens økonomiske interesser ble avklart før det ble offentliggjort at han blir ny sjef for Oljefondet. Politikerne har selvsagt rett. Slik burde det vært. Men realiteten er at Norges Bank har trengt ukevis på å avklare alle spørsmål knyttet til Tangens selskaper. Slik måtte det blir når man ansetter en hedgefondsforvalter som jobber internasjonalt.

Flere kommentatorer, og delvis representantskapet, sår tvil om Tangens troverdighet når de hevder Tangen har sagt han skal bryte båndene til AKO-systemene, men så viser det seg at han likevel skal ha en tilknytning. Det Tangen har sagt er at han ikke skal ha noen innflytelse over virksomheten og at Norges Bank skal få fullt innsyn. Han har aldri sagt at han skal selge seg helt ut.

Det er nettopp disse forhold som skal avklares fram mot styremøter om to uker. Tangen og Olsen har sagt at de skal finne løsninger som helt ut ivaretar Norges Banks etiske regler og behov for innsyn. Her ligger det en mulighet både for Olsen og Tangen å trekke seg tilbake.

Øystein Olsen kan stille bastante krav som Nicolai Tangen ikke kan godta. Tangen kan vise liten vilje til å innordne seg strenge regler slik at de sammen kan konkludere med at de ikke fant en løsning som ivaretar begge parters interesser.

De har begge stått i stormen i flere uker. De har neppe falt av stolen av kritikken fra representantskapet. Det ser ut til at de tåler å stå i stormkastene.

Styret i Norges Bank har tilbudt Tangen stillingen. Det er de som har ansvaret for å sørge for at de etiske retningslinjene blir fulgt til punkt og prikke i ansettelsesavtalen og at det ikke kan oppstå habilitetskonflikter. De kan leve med at hele eller deler av representantskapet er uenige med det de avtaler.

Finansminister Jan Tore Sanner sier ikke mer til Dagens Næringsliv (DN) enn at han regner med at hovedstyret gjør de nødvendige avklaringer. Erna Solberg sier til NTB at Stortinget var vedtatt en rollefordeling mellom regjeringen og Norges Bank og at Norges Bank er uavhengig.

Regjeringen vil tydeligvis ikke blande seg inn. Det vil selvsagt Aps nesteleder, Hadia Tajik, som sier til DN at «det må være avklart at oljefondsjefen gjør investeringer ut fra hva som er interessene til det norske folk, og ikke ut fra hensynet til egen formue». Selvsagt. Det er det Norges Bank skal gjøre klart.

Fordi Tangen fortsatt skal ha eierinteresse i fondene han har etablert og forvaltet, vil det være politikere og kommentatorer som ikke vi ha ham som sjef for Oljefondet. Det bryr ikke Øystein Olsen seg om.

Det ville selvsagt vært en fordel om Tangen i tillegg til å ha gitt bort fem milliarder til gode formål, flyttet til Norge som betyr at han må betale noen hundre millioner i formuesskatt framover og sagt fra seg en jobb han kunne ha tjent noen milliarder i, også hadde ristet «hedgefondstøvet» av sine føtter og levert en real omvendelse.

Fra tiden i Skolelaget i Kristiansand husker han fortellingen om Sakkeus som kom ned fra treet og sluttet med finans. En skikkelig omvendelse der Tangen solgte seg ut av alle selskaper og ga skatteparadisene det glatte lag, ville gjort hans kritikere godt.

Tangen har sannsynligvis det synet på skatteparadiser som regjeringen og Norges Bank har. Internasjonalt kjemper Norge for å begrense skatteparadisene og i det minste kreve full åpenhet for skattemyndighetene i alle land.

Tangen har benyttet seg av lovlige ordninger og pengeplasseringer. Han har hatt en rekke sentrale aktører i Norge med på laget. DNB, statens egen bank, som eier DNB Livsforsikring har tjent en milliard på å være del av Tangens fond på Cayman Islands. Fagforbundet, Fritt Ord og pensjonskassen til flere kommuner har også midler i Tanges skatteparadisfond.

Lederen for Fellesforbundet, Jørn Eggum, var en av de første som ba om at Tangen ikke ble ansatt som sjef for Oljefondet. Skepsisen kan umulig sitte dypt. Fellesforbundet har 20 millioner plassert i et Tangen-fond. Han husket kanskje ikke på det i farten.

7. mai

Nødvendig med hemmelighold

Det er på tide journalister, jurister og politikere tar inn over seg at offentlig sektor som regel må tilby hemmelighold for å få tak i sjefene på øverste hylle. Slik fikk Øystein Olsen kapret Nicolai Tangen.

Når man med viten og vilje gjør en feil man mener er nødvendig, er man forberedt på at det kan bli litt bråk. Men ettersom målet helliger midlene, regner man med at en vil slippe greit unna med det. 

Slik er det med Øystein Olsen og styret i Norges Bank når det gjelder ansettelses av Nicolai Tangen.

Øystein Olsen visste han tok en spansk en, eller for å si det med jusprofessor Jan Fritjof Bernt, han brøt loven, da han ikke førte Nicolai Tangen og tre andre søkere opp på en offentlig søkerliste. 

Slike lovbrudd er på nivå med brudd på Arbeidsmiljøloven som noen hundre ledere i helsevesenet begår daglig. Det er nødvendig for å få vaktlister til å gå opp slik at pasienter får det tilsyn de har krav på. 

Arbeidsmiljøloven avspeiler ikke virkeligheten når det gjelder arbeidstid. Slik er det også når det gjelder ansettelse av toppsjefer i offentlig sektor.

I 2016 skulle de ansette visesentralbanksjef i Norges Bank. Fire søkere meldte seg. Bare Egil Matsen, professor i sosialøkonomi, sto åpent fram. Tre var anonyme. Da det ble bedt om innsyn, trakk to av dem seg. Om de to som trakk seg var de beste, vet vi ikke noe om.

Kommuner kan fortelle at inntil en fjerdedel av søkere til rådmann- og direktør-stillinger, trekker sin søknad når de ikke får anledning til å være anonyme.

I 2009 da Svein Aaser var styreleder ved Nasjonalmuseet, nektet han å offentliggjøre søkerlisten. Siden den tid er reglene strammet inn. 

I 2018 ble Anita Krohn Traaseth kritisert for at hun hadde ansatt flere ledere i Innovasjon Norge uten at stillingene var lyst ut. Noen mente det var brudd på loven, andre at det var på kant med loven. Hun slapp greit unna med det.

I 2017 var det ingen som søkte den ledige stillingen som dommer i Høyesterett. Da kunne de i hemmelighet finne den de ville ha. 

Daværende kulturminister, Anniken Huitfeldt, var ikke fornøyd med søkerlisten til stillingen som direktør for Kulturrådet. I det skjulte fortsatte de å lete og overtale. Anne Aasheim dukket opp på søkerlisten. Dagen etter ble hun ansatt. Ansettelsen var i realiteten foretatt da søkerlisten ble offentliggjort.

Slik skjedde det også da Siri Hatlen ble direktør ved Oslo Universitetssykehus, Sigrun Vågeng ble sjef i Nav, Christine Meyer sjef for SSB og Thor Gjermund Eriksen ble ansatt som kringkastingssjef. 

Metoden var en litt annen i NRK. Der satte de ikke en søknadsfrist. Da kunne hodejeger Åge Petter Christiansen og styreleder William Nygaard få Thor Gjermund Eriksen på kroken før søkerlisten ble offentliggjort.

Når det gjelder ansettelse av ny sjef for Oljefondet, hadde Øystein Olsen fire muligheter. Ansette den best kvalifiserte som hadde søkt stillingen. Lyse stillingen på nytt i håp om å få flere å velge mellom.

Med ny utlysning sier en i realiteten at det er tvil om de som har søkt er gode nok. 

Den tredje muligheten er å la hodejegeren sammen med ansettelseskomiteen jobbe videre for å finne den de vil ha etter at søknadsfristen er ute. Når saken i realiteten er avgjort, kan en offentliggjøre søkerlisten med den som skal ansettes. Det fjerde muligheten er å la den som skal ansette være anonym på søkerlisten.

Øystein Olsen kunne sannsynligvis har valgt denne siste metoden. Men han kunne risikert et krav om innsyn. Det kan være Nicolai Tangen stilte som krav at han kun ville stå på en søkerliste til styret i Norges bank.

Det kunne fått negative økonomiske konsekvenser både for Tangen, investorer og medarbeider i fondene han styrer, om det ble kjent at han var på vei ut. Derfor ville han ha mulighet til å møte eventuelle rykter med «Ja, det stemmer at jeg er blitt kontaktet, men jeg har ikke søkt stillingen». 

Olsen mener han har skutt gullfuglen. Han ville ikke unngå at den fløy vekk på grunn av faren for lekkasjer.

I ettertid ser muligens Olsen at han kunne unngått kritikk ved å ha offentliggjort søkerlisten dagen før styremøtet. På denne listen kunne Nicolai Tangen vært anonym. 

Realiteten hadde blitt den samme. Offentligheten hadde ikke fått vite at styret vil ha en rotekte og søkkrik hedgefondsforvalter med selskaper i skatteparadis til å forvalte Oljefondet.

Intensjonen med at navn på søkere skal offentliggjøres, er at offentligheten skal ha anledning til innsyn før ansettelse. Slik sett burde Tangens navn vært kjent på forhånd. Da kunne vi fått debatten om han er rett person til å lede Oljefondet på forhånd og ikke i ettertid. 

Slikt går det an å drømme om. Det vil aldri skje. Vi er ikke i politikkens og forvaltningens verden når en jakter sjefer i et marked der diskresjon er en dyd. 

De som er best kvalifiserte til toppjobber vil normalt ikke signalisere at de er på vei ut der de er ved å figurere på en offentlig søkerliste.

Det er et minus i karrieren å søke stillinger en ikke får. Det svekker dessuten den posisjonen man er i ved å signalisere at en foretrekker en annen jobb enn den man har. De beste melder seg ikke ledig på torget ved å søke stillinger.

Kravet om offentlige søkerlister gjør at det offentlige må betale hodejegere flere hundre tusen for å lete fram de som kan være aktuelle. Ofte blir ansettelsen i realiteten avgjort i hemmelighet. Slik er verden. 

Vil en ha tak i de beste, må en ofte tilby anonymitet. Det trenger en ikke hvis en nøyer seg med ledere som er gode nok. 

Olsen har gjort en formell feil. Kanskje regnet han med at feilen fikk passere i applausen over hvem han hadde kapret.

Lenge så det ut til at det var tilfelle. Dagens Næringsliv skrev om det, men det var få som så seg tjent med å bruke storslegge på Øystein Olsen som hadde skutt selveste gullfuglen.

27.april

Pengeflyten i Munchmuseet

Direktør Stein Olav Henrichsen forsvarer at han lot Nicolai Tangen betale for seminaret i USA. Nå vil han la skattebetalerne få regningen på 120.000 kroner. Forstå det den som kan, skriver Magne Lerø.

Det er en viss etterspørsel etter syndere for tiden. Det har det for så vidt alltid vært. På 70-tallet sang Åse Kleveland Alf Prøysens tekst: «Skaff meg en synder å tilgi - en som større enn meg - så jeg kan få tilgi for en gang skyld, og andre skal knele for meg».

Det er de som beskriver Nicolai Tangen som en synder av den riktig ille sorten. Han har tjent seg søkkrik ved å opptre som hardbarket kapitalist og plassert pengene sine i et skatteparadis. Og så har han spandert reise og et luksusseminar på et bortimot to snes nordmenn.

Nå blåser det en kritikkens - og beklagelsen vind over landet.

Kultureliten var brukbart representert. Her var Erling Kagge, forlegger og kunstelsker. Han har det ikke vært så mye snakk om. Dessuten gjør han som han vil.

Kunstnerisk direktør Trude Ugelstad ved Sørlandets Kunstmuseum var også der. Tangen har gitt kunst for en del hundre millioner til museet. Et seminar i tillegg er ikke mer enn et spøtt i havet. Ingen sak.

LES OGSÅ | Munch skal få mer digitalt trøkk

Karin Hindsbo, leder for Nasjonalmuseet, sa nei til invitasjonen. Hun fant de ikke relevant nok for jobben sin. Tre dager i luksus med interessante mennesker hvor hun ikke hadde trengt å betale et øre, fristet ikke.

Tone Hansen, direktør for Henie Onstads kunstsenter, var med. Hun sier til Aftenposten at hun vurderte seminaret som «absolutt nødvendig, kunstfaglig relevant og nettverksemssig nyttig». Museet er organisert som en stiftelse. Hun ser det ikke som problematisk at hun har fått påspandert reise og opphold.

Det er forståelig. Nicolai Tangen er ingen kunde. Det eneste som knytter Hansen og Tangen sammen, er at de begge er opptatt av kunst.

Direktør Stein Olav Henrichsen ved Munchmuseet mener dette seminaret var meget relevant for ham. Han beklager ikke at han var med eller lot Nicolai Tangen ta regningen.

Han mener det er innenfor Oslo kommunes regelverk å la Tangen betale fordi det her ikke er noen mulige interesse- eller habilitetskonflikter. Han argumenterer også med at denne typen gaver er i tråd med Det internasjonale museumsforbundets regelverk.

Regningen er på rundt 120 000 kroner. Nå vil museet tar selv regningen

– Det gjør vi ikke fordi vi mener det var feil at Tangen betalte, men fordi det er blitt stilt spørsmål med dette i offentligheten, sier han til Aftenposten.

Det må være den tynneste begrunnelsen noen i kultursektoren har gitt for å betale en regning en ikke trenger betale. Avtalen var jo at Tangen skulle betale.

En skulle tro de vasset i penger ved Munchmuseet. I ettertid forsøker Henrichsen å begrunne at han brukte 120.000 kroner for å delta på et seminar, som om han han hører til samme finanselite som Nicolai Tangen og hans kompiser i hedgefondsverdenen.

Stein Olav Henrichsen skulle stått for sin avgjørelse, forsvart seg og forklart, ikke lusket unna i et forsøk på å framstå som uklanderlig. En sjef bør stå fast og ikke opptre som siv i vinden.

Hvis han hadde ment han hadde gjort noe galt, måtte han selvsagt beklaget, men å sende regningen til sin arbeidsgiver og dermed skattebetalerne er å utføre en selvkomponert botshandling som ingen har bedt om.

De liker nok ikke denne saken i det rødgrønne byrådet i Oslo. Hvis det er kulturbyråd Rina Marianne Hansen (AP) som han bedt om at museet tar regningen, burde Henrichsen opplyst om det.

Hvis hun har bedt om det, burde han sagt nei. Noen ganger må ledere stå opp mot eiere og politikere som er redd for å få kapitalistisk søle på seg.

27.april

Virkningsfulle og provoserende beklagelser

Øystein Olsen må motstå fristelsen til å forsøke seg på litt beklagelse. Han må stå fjellstøtt på valget av Nicolai Tangen og måten det har skjedd på.

Nicolai Tangens opptrenden med spanderbuksene på har utløst et skred av beklagelser. Statsråd Thorbjørn Røe Isaksen beklager på ingen måte av han var med på det berømte seminaret, men han har bedt om å få regningen for to middager. Han beklager at han ikke betalte for maten med en gang.

Den mest spektakulære opptredenen står direktøren for Munchmuseet, Stein Olav Henrichsen, for. Han forsvarer at Tangen tok regningen for alt han var med på, men nå vil han likevel sende regningen på rundt 120.000 til skattebetalere, fordi «noen har stilt spørsmål om det». Snakk om å opptre som siv i vinden.

Da det ble kjent at Yngve Slyngstad hadde tatt «Tangenflyet» tilbake fra USA, kom det ingen beklagelse. Han konstaterte bare at han hadde spart tid på å fly direkte, og underforstått, staten hadde spart penger.

Noen dager seinere, etter at Torbjørn Røe Isaksen hadde beklaget og satt en slags standard for offentlig sektor, fant Slyngstad ut at han, som hadde latt seg påspandere en lang luksuriøs flytur, måtte legge seg skikkelig flat.

Han hadde bidratt til å svekke omdømme til det praktfulle oljefondet vårt, blitt en belastning for ansatte som i det daglige lever opp til alle retningslinjene og som sjef framsto han nå som et eksempel på hvordan en ikke skal handle.

Og så kunne han opplyse om at han i alle de over 20 årene han har vært i Oljefondet aldri har reist med noe annet enn rutefly. Men nå, etter så mange år, hadde han likevel syndet, og fristeren hadde vært Nicolai Tangen som skal overta jobben hans.

Yngve Slyngstad har styrket sin posisjon både internt og ekstern på å beklage. Det er et fåtall som falt av stolen av å høre at han hadde blitt med flyet hjem framfor å demonstrere sin prinsippfasthet ved å ta farvel med de andre som tok Tangen- flyet, mens han dro til New York for å reise med hjem med Norwegian.

Ledere som ikke beklager, står ikke høyt i kurs for tiden. Beklagelser som passer det emosjonelle klima som omgir en sak, faller som regel i god jord. Forutsetningen er at den som skal beklage, viser oppriktighet.

Det nyttet ikke for Trond Giske å benytte seg av «beklagingsinstituttet». «Metoo-klimaet» var preget av krav om konsekvens. Den som hadde makt, skulle ikke slippe unna med å beklage.

Gerd Liv Valla forsøkte seg på en beklagelse med forbehold. Dersom det hun hadde sagt og gjort var blitt oppfattet slik og slik, så beklaget hun. Det fungerte ikke i det emosjonelle klima denne saken fløt i.

Felles for Trond Giske og Gerd Liv Valla var at de hadde mye makt. Har en makt, er det kun beklagelser uten forbehold som fungerer.

Nicolai Tangen har ikke beklaget at han spandert reise og seminar på 150 av sine venner og bekjente, men har sagt seg lei for at noen av dem har kommet i en vanskelig situasjon i ettertid.

Sentralbanksjef Øystein Olsen har alt vært på banen med et forsvar for ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for Oljefondet og måten ansettelsen har skjedd på. Det var før han fikk en rekke spørsmål knyttet til ansettelsesprosessen fra representantskapet som skal føre tilsyn med Norge Bank.

Det er blitt stilt spørsmål med om hodejegeren, som har kjent Tangen fra tidligere, kan være inhabil, at flere av de Tangen har oppgitt som referanser deltok på seminaret i USA, om Norges Bank har gått grundig nok igjennom Tangens forretningsstruktur, herunder skatteparadiser, før ansettelse, om det er gitt garantier for at bankens etiske regelverk vil bli fulgt når det gjelder Tangens private virksomhet og om ansettelsesprosessen har vært i samsvar med norsk lov.

Vi må kunne forvente at Olsen står fram med et helhjertet forsvar både for valget av Tangen og måten ansettelsesprosessen er gjennomført på. Her nytter det ikke med noen beklagelse om at han i «ettertid ser at».

Det er delte meninger om Nicolai Tangen er den rette til å styre Oljefondet. Det betyr ikke all verdens. Det er styret i Norges Bank som har fått ansvaret for å ansette den de mener er best kvalifisert.

Olsen har nok sørget for å informere finansminister Jan Tore Sanner. Så regjeringen står bak ansettelsen.

Det vil helt sikkert være de som mener ansettelseskomiteen og hodejegeren ikke har gjort en god nok jobb. Da Sigve Brekke, og ikke Berit Svendsen, be ansatt som ny konsernsjef i Telenor, diktet VG opp en historie om at gutteklubben grei ikke ville ha kvinner, at Berit Svendsen ikke hadde vært skikkelig med i prosessen enda de kunne vise til kilder i departementet som mente hun hadde en bedre CV enn Brekke, og det var dessuten en feil i Brekkes CV.

Feilen i Brekkes CV ble brukt som bevis for at hodejegeren ikke holdt mål i sin jakt på menn. Det var hodejeger Fred O. Jacobsen i Egon Zehnder, en hodejeger fra bransjens øverste hylle, som ble betegnet som uprofesjonell og slepphendt.

Styret i Telenor trengte ikke bry seg. Ingen kunne frata dem retten til å ansette den de mente var det best.

Representantskapet i Norges Bank, som består både av fagfolk og politikere, kan komme til å bry seg. Det de kan få størst problemer med å svelge, er at Tangen aldri har stått på en søkerliste som er offentliggjort.

Dette bør ikke Olsen beklage. Han bør åpent og ærlig si at man ikke kan kjøre en ansettelsesprosess helt slik offentlighetsloven legger opp til når en vil rekruttere den beste fra finanssektoren. Det er slik verden er.

Olsen får ta kjeften, og ikke tro den blir mindre om han beklager.

25.april

Luksus på skattebetalernes regning

De som deltok på Nicolai Tangens råflotte seminar får stå for det eller beklage, i alle fall ikke sende regningen til skattebetalerne for å pynte seg med etisk bevissthet.

Nå får de som har vært med på Nicolai Tangens seminar bestemme seg. Enten har de vært med på noe som er i strid med reglene som gjelder for den jobben de har. Da får de beklage og satse på at det ikke ser ille nok til at de mister jobben. Ellers så får de bevege seg ut i åpent terreng for å forsvare det de har vært med på.

Det verste de kan gjøre er å sende regningen for sin deltagelse til staten. Dette får jammen Nicolai Tangen betale. Han tilbød seg å betale for de som deltok fordi han visste at dette ikke var noe de fleste ville kunne få dekket av sin arbeidsgiver. Han inviterte ikke med kursavgift pluss/minus reise. Han tilbød seg å dekke alt, muligens ikke Flytoget.

Prisen for reise og seminar var 160.000 kroner per person. Hva i alle dager skal NUPI, FN-delegasjonen, Norges Bank, Munchmuseet og Nærings- og fiskeridepartementet betale?

FN-ambassadør Mona Juul var den første som begynte å rote det til. Dernest fulgte Torbjørn Røe Isaksen opp. Han vil et halvt år etter opptre som skikkeligheten selv og betale også for  mat. Det blir rundt 20 000 kroner. Men Sting og den andre underholdningen vil han ha med seg på kjøpet. Det er forskjell på mat og musikk, slik staten ser på det.

Torbjørn Røe Isaksen har endatil beklaget at han ikke har oppgitt til Stortingets gaveregister at han har spist luksuriøse middager på Hilton i USA uten å betale. Det er til å flire av.

Torbjørn Røe Isaksen opptrer som en selvoppnevnt engel som beklager at han har slått av en prat med Lucifer selv i forbifarten.

Torbjørn Røe Isaksen skulle forsvart sin deltagelse. Han burde slått fast at dette ikke er en smøretur og at han ikke har en forretningsmessig eller politisk relasjon til Nicolai Tangen som hedgefondforvalter i London. Han vurderte det slik at denne deltagelsen ikke falt inn under de vanlige reglene som gjelder for hva statsråder kan få dekket.

Til slutt skulle han sagt seg fornøyd med at han i alle fall ikke har belastet skattebetalerne med deltagelse på et så pass luksuriøst seminar.

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted sier dette var en privat tur. Det hadde ikke noe med jobben hans å gjøre. Derfor betaler Nicolai Tangen hver eneste krone. Basta. Null selvkritikk.

Henrik Syse, venn av Nicolai Tangen, betalt styremedlem i hans selskaper og referanse for ham til stillingen som sjef for Oljefondet, har forsvart sin egen deltagelse på seminaret. Han sier til Klassekampen at han er etisk bevisst i alt han foretar seg.

Flere krever selvkritikk. Syse står på sitt. Rødt svarer med å ville kaste ham ut av Nobelkomiteen. Her skal de moralsk defekte renses ut.

Røe Isaksen kan ikke si at dette ikke var en del av jobben. Han får beklage hvis han i ettertid mener han ikke skulle deltatt. Men gjort er gjort, spist er spist. Det blir ikke det spor bedre om han sender regningen til skattebetalerne.

Framfor å krype skulle Torbjørn Røe Isaksen, med Erna Solberg i bakhånd, rykket ut på slagmarken for å kjempe mot mistenkeliggjøring basert på uvitenhet, hva habilitet og smøring er, hva statens regler skal verne mot og forsøk på å gjøre dette til en sak som handler om korrupsjon.

«Det kan utvikle seg en holdning til korrupsjon blant Norges mektigste om at «det du ikke straffes for, er greit», sier korrupsjonsforsker og professor ved Norges Handelshøgskole, Tina Søreide, til Vårt Land i dag.

Skal en professor strø rundt seg mistanke om korrupsjon, får hun da jammen gi beskjed om hvem hun har i tankene. Dette er på nivå med å advare mot at stortingsrepresentanter får skrive reiseregninger fordi det er to av dem som har lurt til seg penger de ikke har rett på.

Søreide etterlyser regulering av gråsoner. Men vi har da regler nok, ikke bare i staten, men i de fleste større bedrifter som er opptatt av samfunnsansvar har de et etisk regelverk for å sikre seg mot korrupsjon.

Det finnes riktignok syndere over alt. De lar seg ikke stoppe av regler.

Saken er at korrupsjon ikke er et problem blant norske politikere og i forvaltningen. Så å si alle hører til samfunnet engleklasse, selv om noen er for grådige med å skaffe seg inntekter i gråsonen. Det maksimalt en promille som er blitt dømt for korrupsjon.

I Bergen har de trodd de har avslørt flere gedigne korrupsjonssaker der politikere var involvert. Medier og synsere plaget livet av Trude Drevland, havnefogden Inge Tangerås og byrådsmedleme Jan Sverre Stray. De ble ofret på mistenkelighetens og korrupsjonshysteriets alter. Karrieren ble ødelagt, saken ble henlagt. Det var ikke grunnlag for korrupsjonspåstandene. Det burde de kunne sett med et halvt øye lenge før det ble tatt ut tiltale.

20 april 

Trump-metoden mot Tangen

Det ser ut som om Hadia Tajik (Ap) og Kari Elisabeth Kaski (SV) har et gen for konspirasjon når de forlanger klarhet i om Nicolai Tangens seminar kan knyttes til ansettelsen av ham som sjef for Oljefondet.

At VG skriver at den nye sjefen for Oljefondet, Nicolai Tangen, i november i fjor arrangerte et særdeles påkostet seminar for en del håndplukkede personer innen finans og politikk, er som det skal være.

Mediene skal skrive om hva eliten deltar på, ikke minst når en så sentral politiker som Torbjørn Røe Isaksen, er med.

Det er også relevant at mediene avdekker at Nicolai Tangen han plassert noen av sine milliarder i et skatteparadis.

Det er ikke ulovlig, men det tar seg ikke pent ut. Han har arbeidet fra London. Der er dette så vanlig at knapt noen reagerer på det.

Men herfra å antyde at Tangens seminar kan ha sammenheng med ansettelsen av ham som sjef for Oljefondet, er det et langt stykke.

Da har man hengitt seg til den frie assosiasjoners metode. Det er slik Donald Trump holder på. Han påstår ikke nødvendigvis at det er en sammenheng mellom noe, men stiller spørsmålet og sår tvil.

De frie assosiasjoner metode brukte også Hadia Tajik (Ap) og Kari Elisabeth Kaski (SV) på Dagsrevyen i går da de ba om klarhet i om Nicolai Tangens seminar kunne knyttes til ansettelsen av ham som sjef for Oljefondet.

Det kan være en eller begge av dem har et gen for konspirasjon, at de taler mot bedre vitende eller at de er så sugne på å rette kritikk mot regjeringen at de ikke klarer la være selv om de vet saken er syltynn.

Nicolai Tangen inviterte til seminaret i mai 2018 som ble avholdt i november 2019. Han ble ansatt i mars 2020.

Det var sentralbanksjef Øystein Olsen og et ansettelsesutvalg med assistanse fra en hodejeger som hadde ansvaret for ansettelsen. Ingen av disse deltok på seminaret Tangen arrangerte.

Nicolai Tangen har ikke, i alle fall ikke ut fra det vi vet i dag, profetiske evner, selv om en kan begynne å lure siden han har truffet så godt med en rekke av sine investeringer.

Det kan godt være han i årevis har siklet etter å bli sjef i Oljefondet. I så fall skulle han aldri ha invitert en del av samfunnseliten til seminar i USA.

Det er ikke slik man posisjonerer seg.

Man må ha et hode med velutviklet evne til spekulasjon for å tro at han mai 2018 bestemte seg for å arrangere et seminar for å styrke sin posisjon som ny sjef for Oljefondet.

Det er jevngodt med å hevde at grunnen til at han har gitt bort kunstsamlingen sin, verd hundrevis av millioner, til Sørlandets kunstmuseum var for å få innflytelsesrike sørlendinger til å drive lobbyvirksomhet for at han skulle bli ny sjef for Oljefondet.

Julie Brodtkorb, leder for representantskapet i Norges Bank, har innkalt til møte tirsdag. Det bidrar til å kaste et alvor over saken.

Hun kunne på strak arm sagt at dette ikke har noe med ansettelsen av Tangen å gjøre. En slik avvisning har mer tyngde om hun behandler saken i et møte.

Nicolai Tangen sier til NRK at han er positiv til at alle sider ved saken blir undersøkt. Han har intet å skjule, og beklager på ingen måte seminaret at han arrangerte seminaret.

Hvorfor skulle han det? Han spanderte reise, mat og opphold på noen titalls personer. Han betalte 9 millioner for en to timers konsert med Sting.

Tangen er god for flerfoldige milliarder. Hvilken rolle spiller det om han bruker noen millioner på seminar der han vil drøfte saker han mener er viktig?

Man kan selvsagt mene at det er for råflott å invitere Sting eller at han burde arrangert seminaret på Gardermoen hvis han absolutt ville ha et seminar.

Tangen tok altså spanderbuksene på seg. Han ville ha det litt eksklusivt, og skulle han først invitere til seminar i USA, syntes han at flyreise, mat, hotell og program måtte være inkludert. Slikt skjer hele tiden i næringslivet.

Både bedrifter og forvaltningen har imidlertid etiske regler for hvordan de skal forholde seg til gaver og deltagelse på det som kan oppfattes som smørearrangement.

Flere av de som deltok oppfattet ikke dette som er smørearrangement. Blant dem var Mona Juul, Norges FN-ambassadør som ikke betalte for måltider og hotell.

Etter at dette er blitt en gedigen mediesak, opplyser hun til VG at hun vil betale for hotell og mat.

Daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen medvirket i programmet på konferansen. Han betale reise og opphold selv, men fikk påspandert to måltider. Nå har han gitt beskjed om at regningen for disse skal sendes Næringsdepartementet.

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted har fått alt dekket og vil ikke betale tilbake noe som helst. Han er en god venn av Tangen og sier han deltok som privatperson.

Den som kommer dårligst ut i denne saken er nåværende sjef for Oljefondet, Yngve Slyngstad. Norges Bank dekket flyet til USA, men har fått resten dekket av Tangen.

Når en selv medvirker i programmet, er det i de etiske reglene for Norges Bank en åpning for at en kan delta på middag og overnatting uten å betale for det.

Men Slyngstad dro hjem med flyet Tangen hadde leid uten å betale. «Jeg skulle selvsagt tatt toget tilbake til New York og tatt rutefly hjem», forklare Slyngstad til Aftenposten.

Han har med andre ord brutt bankens etiske regelverk. Men Tangen er ingen forretningsforbindelse. En fillesak med andre ord.

Men hva med Sting-konserten? Er ikke det et gode noen skal betale for? Det er sikkert mulig for mediene å spa opp en utspillskåt politiker eller jurist som mener dette er et gode i arbeidsforhold det også bør betales for.

Nicolai Tangen er noe for seg selv. Han gir bort kunst for flere millioner og fem milliarder til en stiftelse som skal gi støtte til allmennyttige formål.

Han går ned et sted mellom noen hundre millioner og en milliard i året i lønn for å bli sjef for Oljefondet. Han har ikke annen forklaring enn at han vil bruke sine evner til beste for samfunnet.

Denne saken rister nok Nicolai Tangen av seg.

Ut fra det som nå er kjent, er dette en sak om at noen har spist en middag de ikke burde spist eller fått sin arbeidsgiver til å betale for.

Yngve Slyngstad har latt en milliardær spandere en flyreise på seg som skattebetalerne skulle ha betalt. Det er det det koker ned til.

Her er det ikke spor av korrupsjon, bare eliten som samles for å bygge nettverk.

22 april

Mistenkelighetens seierstog

Nicolai Tangen og flere med ham er kastet på mistenkelighetens bål. Det ser ut til han tåler det. Han framstår som redeligheten selv, vinner tillit og trenger ikke ta selvkritikk for noe som helst

I eventyret om grisen som var lei av levemåten sin og ville skifte bransje, gikk det ikke så bra. Reven lurte ham og det ble ikke noe av «hvete og erter, ligge i silkeseng». Det ble å fortsette med «skuler og raskt, og ligge i boss».

En gris er en gris- en kapitalist er en kapitalist.

Den siste som mener Nicolai Tangen har avslørt sitt sanne jeg og at han derfor ikke kan brukes til å forvalte Oljefondet, er leder i Fellesforbundet, Jørn Eggum. Han sier til VG i dag at Tangen må sies opp eller bli sagt opp.

På sosial medier beskrives Tangen som ubrukelig av folk som ikke har snøring på hva jobben som sjef for Oljefondet går ut på eller hvordan en ansettelsesprosess foregår. Journalister avslører også at de ikke har peiling. Men de kjører bare på. 10 håpløse spørsmål en burde vite de ikke kan få svar på.

Dermed er det grunnlag for å hevde at en skjuler no. En ny dose mistenkelighet kastes inn i offentligheten. «Har du hørt på maken, en hodejeger som snakker med vennene til Tangen. De er jo inhabile». Det er på dette nivået en god del ligger.

I slike saker løper som vanlig kommentariatet i flokk. Den ene overgår den andre i å mistenkeliggjøre der det er mulig. Ingen har så langt sagt at Tangen må trekke seg. De nøyer seg bare med varierende styrke å hevde at «tilliten er svekket» og fremstille Tangen som en som ikke forstår seg på annet enn å tjene penger.

Noen fremstiller Tangen som en simpel skattesnyter, andre mener han lever et ufordragelig luksusliv.

I Norge har vi ikke en kategori for slike som Nicolai Tangen. Han er lynende intelligent, belest som få, har dilla på kunst og strør om seg med gaver. Han har bestemt seg for å bruke fem av de milliardene han har tjent til allmennyttige formål.

Han kommer til å gi bort resten av milliardene sine også, for han vil ha 100 prosent arveavgift. Hans egne barn skal få til klær og sko, men ellers får de klare seg som folk flest. Har han funnet på dette for at han selv skal ha nytte av det?

Han har gitt bort kunst for flere hundre millioner. Noen mener det også er mistenkelig. Det hevdes han har lurt det offentlige til å bruke millioner på en kunstsilo for at ha skal få en plass til kunsten sin.

For å få jobben i Oljefondet går han ned en del hundre millioner i lønn? Ligger det en skummel plan bak? Det er jo ingen som gjør slikt.

Så var det seminaret som han inviterte til for snart to år siden. Et unikt arrangement. Tema handlet om sosialpsykologi, kunst, arkitektur, politikk og finans.

Ingen andre enn Tangen ville funnet på å arrangere et slikt seminar. Det er komponert for å dekke hans interessefelt. Han har fått med seg foredragsholdere i verdensklasse. Det skjer i samarbeid med et av verdens ledende universiteter.

Tangen er ikke bare en «kapitalistisk gris». Han viser seg fram som en kulturpersonlighet, en intellektuell, en borger, en som vil tjene samfunnet. Og han opererer globalt.

Seminaret er et eneste stort argument for at han er den rette til å lede Oljefondet. Gjennom seminaret viser han hvem han er. Det er nettopp en borger, en skarping som forstår seg på samfunnet rundt seg som vi trenger i Oljefondet.

Oljefondet er en global aktør. Det er ikke en som er god på høyrentemarkedet vi trenger. Vi trenger den som har ord på seg for å være den beste forvalteren og som har lykkes der det er vanskeligst, i hedgefond.

Tangen kommer til å bli en like suveren forvalter av Oljefondet som Jonas Gahr Støre var som utenriksminister. Han imponerte – også opposisjonen.

I dag får vi vite hva middag, lunsj og rommene på Hilton kostet. Da kan Trygve Slagsvold Vedum sende ut en pressemelding om at det er alt for dyrt og be Erna Solberg opplyse om hvor dyre rom statsråder får lov til å sove i.

Noen vil vel diskutere om det er rimelig at skattebetalerne skal dekke det middagen koster eller om Torbjørn Røe Isaksen bør betale en egenandel siden han valgte å spise på Hilton og ikke dro over gata på McDonalds der han kunne fått helt greie hamburgere til en brøkdel av prisen.

Vedum kan si at det ville han gjort.

Så var det denne Sting-konserten Tangen overasket med. Hvis du er god for et titalls millioner, har en råd til en spesialkonsert med Sting til 9 millioner.

Så er det påstanden om at dette er en smøretur. Tangen har ikke en forretningsmessig relasjon til de han inviterte. Han investerer der han kan tjene penger. Det er analyser, risiko og avkastningsmuligheter Tangen baserer seg på. Han investerer ikke hos venner og bekjente.

De fleste norske Tangen inviterte, er komplett uinteressante for ham i et forretningsmessig perspektiv. Han inviterer ikke kunder. Derfor er ikke dette smøring. Det er det han sier det er, et seminar om det han synes er viktig.

Selvsagt driver Tangen nettverksbygging. Og han håndplukker folk verden over. 

Selvsagt driver Tangen nettverksbygging. Og han håndplukker folk verden over. Dette er oppegående folk. Tangen har med rette forutsatt at de som ble med på seminaret har deltatt innenfor de reglene som gjelder for den posisjonen de har.

Han er dessuten åpen på at dette er et seminar som ikke skal dekkes av pressen og der en forventer at de som deltar, ikke referer i sosiale medier.

Det finnes haugevis av slike møter og seminarer der representanter for politikk og forvaltning deltar.

I motsetning til rikinger i Norge, John Fredriksen og Stein Erik Hagen for eksempel, som flytter milliarder ut av landet for å spare skatt, flytter Nicolai Tangen milliardene han fortsatt eier til Norge og vil betale noen hundre millioner etter hvert i formueskatt.

Tangen klager ikke på det norske skattesystemet. Han betaler skatt med glede, og det han ikke trenger, skal han gi bort til gode formål. Tangen er en borger, ikke en som syter og klager over å betale skatt.

Hvis Tangen som sjef for Oljefondet skulle uttale seg om skatt, kommer kapitalistene i Norge til å gå i sjokk. Men sentralbanksjef Øystein Olsen har nok sagt til ham at det må han spare dem for.

Nicolai Tangen har drevet sin virksomhet i London. I Storbritannia er det så vanlig det kan få blitt at fond registrerer seg i såkalte skatteparadis. Det er åpent og lovlig. Det ses ikke på som skattesnyteri. Det er å sammenlikne med ordninger med lav beskatning.

Noe annet er det å lage en selskapskonstruksjon i Norge for å spare skatt på overskudd som er skapt ved å drive virksomhet her i landet.

Nicolai Tangen kan ikke bedømmes som sjef for Oljefondet før han er blitt det. Det burde være elementært for pressen å bedømme en person for det en foretar seg i den stillingen en innehar, ikke den en skal inn i.'

Han synes selvsagt det er leit at flere av hans venner er blitt kastet på mistenkelighetens bål sammen med ham.

Tangen er ressurssterk og med så solide verdier at han vil makte det grisen ikke klarte, å endre levevei. Det er nok av rever som vil lure Tangen, men han er grundigheten og hederligheten selv. Han blir en strålende sjef for Oljefondet, om han gidder.

Den herjingen som nå foregår i mediene, får null betydning for jobben han skal gjøre i Oljefondet. Jobben er å være en internasjonal aktør i det globale finansmarkedet. Det betyr null og niks om kommentatorer i mediene og opposisjonspolitikere sier han har svekket tillit.

Nicolai Tangen svarte på NRK i går oppriktig på det han blir spurt om. Han har ikke noe å skjule. Han tar heller ikke kritikk på at han inviterte til seminar.

Men han synes selvsagt det er leit at flere av hans venner er blitt kastet på mistenkelighetens bål sammen med ham.

2.april

Tangen tauet inn med lovbrudd

Sentralbanksjef Øystein Olsen må finne seg i å bli puttet i bås med lovbrytere. Han tok en spansk en for å kapre den beste, Nicolai Tangen.

Å ansette ny sjef for Oljefondet er den viktigste ansettelsen sentralbanksjef Øystein Olsen har og kommer til å foreta. Det var ikke nok å finne en sjef som var god nok. Dem er de kø av. Han måtte få tak i den beste.

Stillingen ble lyst ut på vanlig måte slik loven foreskriver. Russell Reynolds Associates ble tauet inn som hodejeger.

Da søkerlisten ble offentliggjort, sto det 6 navn på listen, blant dem Trond Grande som en nestleder i fondet, og et par andre godt kvalifiserte kandidater. «En mannlig søker er unndratt offentlighet», sto det.

Noen tenkte at det kunne bli denne «hemmelige søkeren» som hadde en så viktig posisjon at han fikk forbli hemmelig. Norges Bank har i ettertid opplyst til Dagens Næringsliv (DN) at det ikke var Nicolai Tangen.

Det Øystein Olsen og hodejegeren visste, var at den beste ikke ville stå på en søkerliste.

Ingen kvinner hadde søkt. Det kom ikke noe krav om at stillingen måtte lyses ut på nytt for å gi kvinner muligheten.

De vurderte kanskje å gjøre det slik andre offentlige etater har gjort det når de vil omgå loven om offentlighet.

De venter med å offentliggjøre søkerlisten inntil det er 99 prosent avklart hvem som får stillingen. Noen ganger kombineres det med at stillingen lyses ut på nytt slik at de får tid til å finne den beste.

En av landets fremste eksperter på offentlighetsloven, jusprofessor Jan Fridthjof Bernt, sier rett ut til DN at Norges Bank opptrer «uheldig og ulovlig».

Er en søkerliste først offentliggjort, skal den oppdateres med aktuelle kandidater som blir vurdert.

Erik M. Boe, professor emeritus ved instituttet for offentlig rett på universitetet i Oslo, er helt enig med Bernt.

Norges Bank har omgått lovens krav om offentlige søkerlister og må ta selvkritikk. Hele poenget med offentlighetsloven og muligheter for innsyn i tilsettingssaker blir borte dersom loven tolkes slik Norges Bank gjør.

Norges Bank mener de har holdt seg til loven fordi Tangen var på den endelige søkerlisten som ble forelagt bankens styre som foretok ansettelsen 24. mars.

Norges Bank er ikke bare på tynn is med sin lovtolkning. De har gått gjennom isen. Ledelsen i banken er såpass oppegående at de burde vite at lovtolkningen deres ikke holder mål. Vi står overfor et tilfelle av bevisst misforståelse.

Norges Bank er ikke i en klasse for seg. Det skjer rett som det er at offentligloven i realiteten settes til side når viktige sjefsstillinger skal besettes.

Nicolai Tangen ville aldri stått på en søkerliste før han visste at jobben var hans. Det ville vært ødeleggende for det fondet han leder, som baserer seg på tillit til nettopp ham, om ryktene skulle begynne å svirre om at han var på vei ut.

Derfor måtte ansettelsen av ham skje i full konfidensialitet. Det betyr slik hodejegeren i Russel Reynolds Associates sa det måtte gjøres.

Hodejegere på dette nivå er spesialister på å holde prosesser hemmelige. De garanterer aktuelle kandidater full diskresjon inntil saken er avklart.

Øystein Olsen forstår dette. Han innser at den standardmodellen Stortinget har foreskrevet i lovs form, ikke kan brukes når han skal finne den beste sjefen for Oljefondet.

Olsen tok en spansk en. Han har sendt sin kommunikasjonsdirektør, Runar Malkenes, ut i felten for å forsvare en lovtolkning som ikke henger på greip.

Dette lever Øystein Olsen greit med. For alt hva vi vet kan han han informert sjefen sin, finansminister Jan Tore Sanner.

Olsen er rutinert nok til ikke å spørre Sanner om lov til å droppe offentliggjøring av søkerliste. Det vet han at Sanner ikke kan gi. Men ved å ha informert Sanner, kan han ha skaffet seg en form for ryggdekning.

Det vil han neppe trenge. Er det noen som må refses for å bryte loven, er det Øystein Olsen. Saken kommer til å dø stille hen. Han trenger neppe ta selvkritikk en gang.

I det miljøet Olsen vanker, vil ha han styrket sin posisjon som en handlekraftig leder som gjør det som må gjøres. Han har skutt gullfuglen slik gullfugler må skytes. Det er det som teller.

27 mars

En kunstelsker i pengebingen

I løpet av en time rakk den nye sjefen for oljefondet å bli symbolet på det Norge trenger nå, samfunnsbevisste sjefer som gir fra seg rikdom, brenner for kultur og viser samfunnsansvar.

Nicolai Tangen er en fullblods kapitalist. Han regnes blant verdens dyktigste pengeforvaltere.  Han kan børs og pengetransaksjoner til fingerspissene. I årevis har han hengt i stroppen for å gjøre seg selv og andre søkkrike.

Han er god for fem milliarder kroner og holder hus i London, Europas finansielle smørøye. Han har bygget opp velrenommerte Ako kapital, som tjener penger i bøtter og spann. Her er det kø av rikfolk som vil at de skal forvalte millionene og milliardene deres.

Nå er det nok. I går ble han overraskende sjef for Oljefondet. Sentralbanksjef Øystein Olsen gjorde en kunstpause på pressekonferansen da han skulle fortelle hvem som var den utvalgte. Det var lightutgaven av hvordan programlederen på tv forteller hvem som må ut og hvem som får bli.

Øystein Olsen kunne ropt ut: «Jeg har skutt gullfuglen», for det er det han har. Det er bred enighet om at Tangen er den beste som kunne oppdrives.

Ansettelsen av Tangen er en nesestyver til dem som hevder at en sjef alltid må tilbys konkurransedyktige betingelser. Tangen går ned noen hundre millioner i lønn, minst. Lønn har han ikke spurt om en gang.

Dette er ikke bare drømmejobben. Det er drømmen, sier han. Han vedstår seg den pengejakten han har holdt på med i flere tiår. Nå melder han seg til en annen og viktigere samfunnstjeneste.

Tangen selger seg ut og bryter alle forbindelser med pengemaskinen Ako Capital som han har bygget opp. Han flytter formuen sin hjem til Norge og betaler 60-70 millioner kroner i formueskatt. Han gir bort rundt fem millioner kroner til den veldedige stiftelsen Ako Foundation.

De er slik han mener rikinger bør opptre. Nicolai Tangen sendte sjokkbølger ut over landets finanselite i går da han sa at arveavgiften burde være på 100 prosent slik at alle starter på null.  Den satt, Stein Erik Hagen og John Fredriksen, som halvveis har rømt landet for å spare formueskatt.

Når det en gang blir slutt på koronatiltakene, kommer Bjørnar Moxnes og Audun Lysbakken til å kaste seg om halsen på superkapitalist Tangen med takk for at han har åpnet deres øyne videre enn det Thomas Piketty har klart.

Nicolai Tangen har så visst ikke belemret offentligheten med sine meninger. I profesjonelle sammenhenger er han som en østers. Det er finansfolket som har visst hvem Nicolai Tangen er og hva han holder på med.

Bortsett fra i Kristiansand. Der er han kontroversiell, ikke på grunn av jobben sin, men sin kunstinteresse. Han har samlet på kunst i 25 år. I 2018 bestemte han seg for å overføre samlingen av norsk og nordisk kunst fra 1920 til 1990, som har en verdi på flere hundre millioner, til Sørlandets Kunstmuseum.

Da begynte kunstballen å rulle i byen. De skal bruke 600 millioner kroner på å gjøre den gamle kornsiloen på havna til kunstmuseum og en spektakulær turistattraksjon.

Det ble bråk da Cultivastiftelsen skulle behandle en søknad om å støtte prosjektet med 100 millioner kroner. Kommunen og fylket skulle også bidra med millionbeløp.

Det bredte seg en frykt for at bevilgningen til andre kulturtiltak ville tørke inn som følge av storsatsingen på kunstsiloen. Det gikk hardt for seg på facebooksiden «Sørlandsnyhetene». Politikere og eliten i Kristiansand ble anklaget for å fikse saker på bakrommet og ikke i åpent lende slik demokratiet forutsetter.

Som vanlig når rikfolk vil stille kunst til disposisjon eller gir støtte til kulturlivet, oppsto det en diskusjon om det kan forsvares at folk med mye penger skal kunne skaffe seg innflytelse over kunsten.

I vårt kulturmagasin Kulturplot finner du et leserinnlegg om konfliktene i Kristiansand som kunstgaven fra Nicolai Tangen bidro til. 

Det ble så mye oppstyr at Tangen så seg nødt til å bryte sitt «ingen kommentar»-prinsipp. Han forklarte at han på ingen måte ville overtale Sørlandets Kunstmuseum eller politikerne i Kristasand til noe som helst. Han kunne stille sin samling til disposisjon for andre.

Han sa til NRK at han selv hadde vært én av dem som ikke likte kunst.

– Moren min dro meg med på alle kunstmuseer i Europa. Det var så forferdelig kjedelig.

Men morens påvirkning, fikk ham etter hvert til å skifte mening.

Sånn er det gjerne med ting foreldre prøver å banke inn i hodet på barna sine. Plutselig sier det poff og så er bare interessen der.

Annerledeslandet Norge har endt opp med en kunstelsker som sjef for en av verdens største pengebinger. Hva dette kommer til å bety, er ikke godt å si.

Nikolai Tangen kan velge å trekke seg tilbake og bare gi kommentarer til fondets drift slik dagens sjef, Yngve Slyngstad, gjør. Eller han kan benytte den posisjonen han har fått til å påvirke landets kapitaleiere til å investere i kultur og vise samfunnsansvar.

Nikolai Tangen er rasende dyktig, meget skarp og en økonom av første klasse. Nå er han rykket ut av den selvpålagte tausheten som suksessrik hedgefondsforvalter. Vi trenger søkkrike sjefer med filantropiske idealer som kan bidra i debatten om hvordan vi utvikler samfunns- og næringsliv etter at koronakrisen har bragt verdensøkonomien ned i knestående.

 

 

 

 

 

Annonse
Annonse