Leder
Kulturrådet hiver de små på båten
Vil du søke om støtte til å utgi en roman, risikerer du å tape over 100.000 kroner om smaksdommerne mener den ikke er god nok. Innkjøpsordningen skriker etter endring.
Publisert
Sist oppdatert
En juvel for de store forlagene i jungelen av støtteordninger i kultursektoren, er innkjøpsordningen for skjønnlitteratur som Norsk Kulturråd forvalter. Den går i korthet ut på at Kulturrådet kjøper inn 1.500 eksemplarer – riktignok med pen rabatt – av diktsamlinger og romaner som de sender ut til landets biblioteker.
Det avgjørende er ikke hvem som har skrevet boken, men om den holder mål ut fra litterære kriterier. Det er et utvalg sammensatt av eksperter som avgjør om en roman skal kjøpes inn eller «nulles», som det heter. Vender utvalget tommelen ned, kan forlaget be ankeutvalget vurdere saken.
Med en gang en bok kommer ut, sendes 1.500 eksemplarer til Kulturrådet som videresender dem til bibliotekene. Forlagene får med en gang oppgjør for bøkene.
Får et forlag inn en bok, gir det ganske sikkert en brukbar pluss på utgivelsen. Blir boken «nullet», kan det bli et saftig tap. Flere romaner selger ikke mer enn noen hundre i bokhandelen.
Skulle det skje at en bok som er meldt opp til innkjøpsordningen blir nullet, må forlaget betale tilbake støtten det har fått. Da skulle en tro at forlaget også kunne be om å få tilbake bøkene som Kulturrådet har kjøpt. Men det går ikke. Bøkene er for lengst sendt til bibliotekene der de blir merket og satt i hyllene.
De store forlagene lever godt med ordningen. De har fagfolk og konsulenter som kan den litterære koden innkjøpsutvalget baserer seg på. Likevel skjer det innimellom at en bok fra de store forlagene blir «nullet».
Nå fikk skrivegleden bein å gå på. I 2016 var det 274 bøker påmeldt til innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. I 2019 var det steget til 346.
Det er urimelig at et mindre forlag skal måtte risikere å tape over 100.000 kroner på å søke støtte til en roman de mener holder god kvalitet og har et visst salgspotensial. Det var Kulturrådet enig i.
For noen år siden ble det innført en ny kategori. Hvem som helst skulle kunne melde opp en bok for innkjøpsordningen og få den vurdert før 1.500 eksemplarer ble sendt til bibliotekene. De måtte i tilfelle betale et gebyr på 10.000 kroner som skulle dekke Kulturrådets arbeid med å vurdere boken.
Det kunne de små forlagene leve med. Men for to år siden ble det i en juridisk vurdering konkludert med at det var tvilsomt å operere med et påmeldingsgebyr for noen forlag, mens andre slapp unna. Kulturrådet vil ikke drive med noe som er juridisk tvilsomt. Derfor droppet de hele påmeldingsgebyret.
Nå fikk skrivegleden bein å gå på. I 2016 var det 274 bøker påmeldt til innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. I 2019 var det steget til 346. Det blir for mange bøker for Kulturrådet å vurdere, for mange som ikke holder mål og for mange blir kjøpt inn. Bevilgningene er for små, og det er en drøm å tro at de vil øke.
Nå strammer rådet inn ved å si at kun nyetablerte forlag kan få en forhåndsvurdering. I Klassekampen i dag forteller representanter for små forlag at dette vil få store konsekvenser for dem.
– Det er trist at man nå innfører et regelverk som favoriserer de store forlagene som allerede har god økonomi, men som kan bety døden for oss små som prøver å bevare bredden som finnes utenfor de fire store i Oslo, sier Myriam H. Bjerkli som driver Forlagshuset i Vestfold.
De våger ikke å satse på nye talenter i frykt for å bli nullet.
Favoriseringen av de store forlagene som Kulturrådet legger opp til i 2020, er ikke holdbar. Innkjøpsordningen bør endres og det bør være like regler for alle. Regler som i praksis innebærer at det offentlige forsyner seg med 1.500 romaner som de ikke vil betale for, har gått ut på dato.
En del av bøkene som blir kjøpt inn, blir nesten stående ulest på bibliotekene. Det offentlige bør samlet sett betale mindre for fysiske bøker som ikke blir lest.
Det bør innføres kvoter for hvor mange bøker hvert forlag får melde på til ordningen. I første omgang bør ikke mer enn 1.000 bøker sendes ut til bibliotekene. Bibliotekene bør imidlertid gis mulighet til å bestille flere eksemplarer av de bøkene de regner med stor interesse for. Det blir sannsynligvis forfattere på de store forlagene. Det betyr mer støtte til forlag og forfatter.
Ved å differensiere støtten kan det bli mer på de store forlagene enn de små. Det er til å leve med. Problemet med dagens ordning er at listen for de små forlagene legges for høyt. De våger ikke å satse på nye talenter i frykt for å bli nullet.
