Annonse
Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix
Leder
Leder

#metoo som sporet av

Harvey Weinstein ble i går dømt for seksuelle overgrep og voldtekt. Selv om han ble frikjent for noe av det han er anklaget for, er dette en stor seier for #metoo- bevegelsen, om vi kan bruke den betegnelsen.

Det var kvinner som sto opp mot den mektige Weinstein som fikk #metoo til å rulle.

I Dagens Næringsliv stilte de seg spørsmålet om Norge kunne ha sin Weinstein. Arbeidshypotesen var at det kunne være Trond Giske.

En slik hypotese ga trøkk i arbeidet. Men det var lite de fant. Sammenliknet med Weinstein var det rykter og relativt uskyldige hendelser, dog sterkt kritikkverdige, som ble gravd fram om Trond Giske.

Sammenliknet med Weinstein var det rykter og relativt uskyldige hendelser, dog sterkt kritikkverdige, som ble gravd fram om Trond Giske.

Arbeiderpartiet, i alle fall i Trøndelag, er i ferd med å legge saken bak seg. Giske fremstår i økende grad som en som er blitt dårlig behandlet i mediene og av sine motstandere i partiet.

Han har selv beklaget at han har opptrådt sterkt kritikkverdig overfor kvinner, men han nekter for at han har bedrevet seksuell trakassering som rammes av loven.

Det har da heller ikke partiet påstått. De har nøyd seg med å si at han har brutt partiets spilleregler og at han derfor mistet tilliten.

Ap har lagt saken bak seg, og han kan igjen få tillitsverv i partiet.

I går lanserte førstelektor Anja Sletteland og professor Kristin Skare Orgeret boken «Giskesaken» der de forsøker å rydde opp i #metoo-debatten.

De gir en grei og vederheftig gjennomgang av det som skjedde. De rydder opp ved å peke på at det er tre ulike perspektiver som er blandet sammen.

Det ene er «heksejakt»-perspektivet der påstanden er at Giske blir utsatt for et skittent maktspill fra sine politiske motstandere med gode forbindelser til pressen.

Det andre er det #metoo handler om, om strukturell sexisme som gjør det mulig for menn med makt å ta seg til rette i møte med kvinner.

Det tredje perspektivet handler om hvordan Ap forsøker å løse et problem og å komme seg ut av en håpløs situasjon.

Trond Giske, Jonas Gahr Støre og Kjersti Stenseng fant først en løsning som ikke ble akseptert av nestleder Hadia Tajik og ledende kommentatorer i mediene.

Den gikk ut på at Trond Giske skulle innrømme skyld, legge seg flat og love at han skulle endre adferd.

Det ble ikke godtatt. Dermed var maktkampen i gang. Disse tre perspektivene har vært til stede i saken hele tiden.

Sletteland og Orgeret kan ha rett i at saken har gjort det vanskeligere å varsle, men det er påfallende at de gir Giske ansvaret for det.

Giske har rett til å forvare seg. Ingen kan kreve at han skal godta en varslers framstilling.

De to forfatterene løfter fram likestillingsloven der vekten legges på den utsattes opplevelse, ikke handlingene i seg selv.  

I loven defineres seksuell trakassering som enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.

Sletteland og Orgeret hevder at det ikke er tvil om at Giske har seksuelt trakassert.

Det er mulig de har rett. Det må en nesten spørre politikerne om.

Har det vært meningen å lage en lov der den ene parts følelser er det avgjørende uten at det som har skjedd skal tas hensyn til?

Giske mener det ikke er slik. Han tenker som vi er vant med når noen anklages for noe. Da må det føres bevis. I siste instans havner en sak i retten der det legges opp til kontradiksjon før det felles en dom.

De to forfatterne hevder at Giske setter seg ut over norsk lov når han vil bruke begrepet seksuell trakassering på en annen måte enn det brukes i likestillingsloven.

Giske har tatt kontakt med flere medier og gjort oppmerksom på at Ap ikke har konkludert med at han har brutt noen lov om seksuell trakassering.

Flere medier har endret omtalen av Giske i ettertid.

De to forfatterne mener at Giske ikke har noe grunnlag for å kritisere at mediene skriver at han har gjort seg skyldig i seksuell trakassering.

Sletteland og Orgeret understreker at ut fra Likestillingsloven, er det arbeidsgiver, representert ved Jonas Gahr Støre som skal konkludere med om loven er brutt eller ikke.

Ledelsen i Ap fant ut at de ikke ville løse saken ved å følge lovsporet. Derfor konkluderte de med at det var partiets retningslinjer han hadde brutt.

Skal Giske tilbake må han vise at han har lært, ikke bare oppføre seg skikkelig mot kvinner selv om han har drukket alkohol. Han må også vise at han turnerer makt på en bedre måte.

Det som er mer interessant, er hvilke konsekvenser det skulle få for Giske.

Opinionen krevde straff. Giske trakk seg som nestleder, men det ble ikke begrunnet med at han hadde brutt noen lov eller retningslinjer.

Verken han eller partiet kunne leve med det presset som var blitt skapt.

Trond Giske er på vei tilbake. Det kan de to forfatterne ikke si noe på, for arbeidsgiver har bestemt at det ikke er noe til hinder for at Giske kan få tillitsverv igjen.

Om Giskesaken ruller videre, er det i så fall fordi maktkampen ikke er over.

Ap har markert at de tar #metoo på alvor. Det har også Giske gjort ved å beklage oppførselen sin.

Når oppslutningen om han er så stor som den er i Trøndelag, må vi anta det skyldes at ektemannen Giske opptrer på en annen måte enn Giske på sjekkeren.

Skal Giske tilbake må han vise at han har lært, ikke bare oppføre seg skikkelig mot kvinner selv om han har drukket alkohol.

Han må også vise at han turnerer makt på en bedre måte.

Annonse
Annonse