Annonse
To svært ulike paver. Jonathan Pryce som kardinal Bergoglio (senere Pave Frans) og Anthony Hopkins som Pave Benedict I en scene fra filmen «The Two Popes». Foto: Peter Mountain/Netflix via AP
Leder

Motsatte typer – samme jobben

Det er ikke slik at det er ledere med omtrent samme profil og egenskaper som ender opp som toppsjefer. Variasjonen er større enn vi skulle tro om vi forleser oss på ekspertenes uttalelser om hva god ledelse går ut på.

Den katolske kirke er stor, mektig og global. Den kan gjerne betegnes som verdens største organisasjon. I tillegg er paven øverste leder for en egen stat, Vatikanstaten. Og han er den lederen i verden som flest lytter til når han holder sine taler fra balkongen på Petersplassen.

Å være pave er en krevende lederoppgave. Hodejegere hadde slitt om de hadde fått jobben. Istedenfor å engasjere den beste hodejegeren, blir alle kardinalene stengt inne i Vatikanet når en ny pave skal velges. Etter hver valgomgang gis det beskjed om resultatet via røyksignaler. Først når det kommer hvit røyk ut fra Det sixtinske kapell vet omverdenen at en ny pave er valgt.

Kardinaler er ikke spesielt enige om hvem de bør velge som sin sjef. Det foregår heftige maktkamper her som andre steder der viktige posisjoner skal besettes

Kardinaler er ikke spesielt enige om hvem de bør velge som sin sjef. Det foregår heftige maktkamper her som andre steder der viktige posisjoner skal besettes.

Da ny pave skulle velger etter Pave Johannes Paul II i 2005 sto det mellom kardinalene Joseph Ratzinger fra Tyskland og Jorge Bergoglio fra Argentina. De var så ulike som de kunne få blitt. Ratzinger var en intellektuell, en skarpskodd teolog med imponerende kunnskaper om historie og samfunn. Ratzinger var seriøs, skarp og opphøyet

Jorge Bergoglio var folkelig, omgjengelig og nærværende.

Ratzinger vant og tok navnet Benedikt XVI. Jorge Bergoglio dro tilbake til Argentina, litt skuffet og begynte å tenke på at tiden snart var inne til å pensjonere seg. Han var tross alt 70 år. Men han fortsatte.

I filmen «The Two Popes» som Netflix lanserte ved årsskiftet, fortelles bakgrunnen for at Benedikt trakk seg som pave og overtalte Bergoglio til å stille seg til disposisjon.

Han innkaller Bergoglio til å møte ham på landstedet sitt. Bergoglio protesterer da Benedikt gir ham den sjokkerende nyheten. En pave velges på livstid. Det har ikke skjedd at en pave har trukket seg siden 1415 da Grogor X12 abdiserte.

Ratzinger er bånn ærlig. Han er ensom, opplever at han lever på siden av seg selv, sliter med kontakt med andre og har mistet motivasjonen. Det er plikten som tynger, og han makter ikke å levere det han tror kirken forventer av ham som pave. Han innser at det er en annen enn ham kirken trenger. Han orker ikke seg selv i rollen lenger.

Da Bergoglio skal gå inn i huset etter et besøk i hagen, kommer en av tjenerne og gir ham en blomst. «Folk er glad i deg», sier Benedikt til Bergoglio. «Jeg er bare meg selv», svarer han.

«Når jeg er meg selv, liker ikke folk meg», sier Benedikt. Senere utdyper han hvorfor han har endt opp der han nå er.

«Jeg klarer ikke spille rollen lenger. Jeg kjenner ikke Gud slik som før. Jeg har flyktet unna livet, inn i bøkenes verden. Jeg har glemt de menneskene jeg skulle beskytte. Derfor vil jeg trekke meg».

En tøff selverkjennelse av en mann som har nådd den høyeste posisjon en kan oppnå.

Bergoglio holder fast på at han ikke vil bli pave.

«Det er derfor du bør blir det. Det er ikke de som higer etter en topplederjobb som bør bli det. Du leder med livsstilen din. Derfor er du den rette», sier Benedikt.

I 2013 blir Bergoglio valgt til pave og tar navnet Frans etter tiggermunken Frans av Assisi. Vatikanet fikk en sjef som ikke bryr seg om pomp og prakt. Han elsker Abba, pizza og fotball.

Frans er blitt en folkekjær og populær pave. Han er 83 år, men holder fortsatt koken.

Frans er ikke blitt en reformator i Den katolske kirke. Det ble heller ikke Benedikt. Han var systemets mann. Frans har utfordret systemet med sin enkle, folkelige stil. Det er da noe.

Det kreves stor styrke å gjøre endringer i Den katolske kirke. Denne enorme organisasjonen er skrudd sammen for å bevare status quo. Det betyr tilbakegang på en rekke områder. Mangelen på prester er prekær. Den viktigste årsaken er at en katolsk prest ikke kan gifte seg, men må leve i såkalt sølibat livet ut.

Pave Frans har gitt signaler om at han vil vurdere å åpne for å ordinere gifte menn til prester. Det vil være en sensasjon om det skjer. Noen vil si det kan være starten på en revolusjon.

Paven har i realiteten all makt i Den katolske kirke. Når han taler «ex cathedra» fremfører han per definisjon en lære som er ufeilbarlig. Det er riktignok mye paven sier som de fleste katolikker bryr seg lite om. Fortsatt sier kirken nei til prevensjon, for eksempel. Det gjør katolikker som de vil med.

Hvordan Frans har tenkt å gå fram for å sette kravet om sølibat til side, er ikke klart. De som er motstandere, har alt begynt å røre på seg. Ryktene går om at den avgåtte pave Benedikt XVI har engasjert seg for å forhindre at sølibatkravet oppheves.

Det kan vise seg å være like vanskelig å få Den katolske kirke til å godta gifte prester som det er å få gamlekara i Kampen janitsjar til å innse at de må åpne for kvinner om de skal overleve som korps

At Benedikt, som i realiteten sørget for at Frans ble pave, skulle motarbeide ham, hadde han nok ikke Frans sett for seg. Benedikt ble boende i Vatikanet. Hvis han nå i det skjulte begynner å opptre som en syvende far i huset, kan det får store konsekvenser.

Noen vil definere Benedikt som den egentlige paven fortsatt fordi det er han som vokter den tradisjonelle katolske lære om ekteskap, prester og sølibat.

Benedikt stiger ikke fram som en konkurrende pave igjen. Han vil nøye seg med å operere i kulissene og trekke i trådene. Spørsmålet er om Frans har styrke og mot til å presse igjennom en reform som er nødvendig for at Den katolske kirke skal kunne overleve i mange land.

En kirke uten prester er dømt til undergang. Frans har sett det. Det kan være han velger å utnytte sin enormt sterke posisjon blant kirkens medlemmer for å nedkjempe den voksende motstanden fra de skarpskodde teologene innenfor Vatikanets vegger.

Det kan vise seg å være like vanskelig å få Den katolske kirke til å godta gifte prester som det er å få gamlekara i Kampen janitsjar til å innse at de må åpne for kvinner om de skal overleve som korps.

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse