Annonse
Kultur- og likestillingsminister Abid Raja markerte åpningen av Oslo pride 2020 med å kjøre zipline ned Holmenkollbakken med et regnbueflagg på ryggen. Foto: Tore Meek / NTB scanpix
Leder

Rajas muligheter som Venstre-leder

Selv valgkomiteer kan velge å lande på strategien «man vet hva man har, ikke hva man får».

Da valgkomiteen i Venstre i vår gikk inn for at Trine Skei Grande skulle fortsette som leder for Venstre enda en periode, var ikke forklaringen at hun fortsatt hadde stor støtte i partiet, men at det ikke var en annen kandidat som samlet tilstrekkelig støtte.

Trine Skei Grande trodde hun ville få ro i partiet ved å trekke sine utfordrere Abid Raja og Sveinung Rotevatn inn i regjeringen. Det så ut som et elegant trekk for å sikre sin posisjon.

For mange oppfattet det som om hun låste partiets mulighet for å velge den lederen de vil ha.

Trine Skei Grande feilberegnet – og trakk seg fra regjeringen og ga partiet beskjed om å finne en ny leder.

Venstre har fått det som de vil. Nå må de velge en ny leder- og lider valgets kvaler.

På Dagsrevyen i går ble hele 6 personer avbildet som mulige lederkandidater. Det kan man selvsagt oppfatte som en demokratisk rikdom for et parti. Det er nok mer et uttrykk for intern uenighet om hvem som skal lede partiet videre.

I vinter gjorde Sveinung Rotevatn det klart at han gjerne vil lede Venstre.

Han har god støtte i partiet. Slik sett var ikke dette et soloutspill, men selvsagt en markering av tro på egne muligheter og ambisjoner.

Ved å lansere seg som kandidat, har ikke Rotevatn sagt at han uansett vil ta en kampvotering på landsmøtet. Hvis valgkomiteen kommer med en innstilling der et klart mindretall støtter ham, kan han trekke seg og si han på den måten vil bidra til å samle partiet.

Abid Raja begynner i andre enden. Han sier at han vurderer å trekke seg som lederkandidat. Det mangler ikke på lyst og motivasjon, og han minner om at rundt halvparten i partiet støtter han, men som han sier til VG:

– Jeg ser at den veien vi går nå, vil kunne ende i en intern maktkamp. Hvis jeg lanserer meg som lederkandidat, vil det kunne bidra til en opprivende personvalgkamp, som jeg tror partiet ikke er tjent med.

Når Raja sier han vurderer å trekke seg, spiller han ballen til valgkomiteen.

Det er nok enn riktig vurdering. Det kan også leses som en kritikk av Rotevatn som ikke har tatt seg tid til å vente på valgkomiteen.

Først og fremst er det en markering av at han vil sette partiets interesser framfor sine egne.

Rotevatn har ikke gjort annet enn å svare på valgkomiteens spørsmål om de er kandidater eller ikke. På en side sett er det påfallende at fem andre som nevnes som mulige lederkandidater, ikke sier de vil stille eller ikke.

De trår vannet og kjenner etter om det blåser noen vinder i deres retning.

Når Raja sier han vurderer å trekke seg, spiller han ballen til valgkomiteen. De får nå oppgaven å sørge for at partiet ikke havner i det han kaller en opprivende personvalgkamp.

Det beste for Venstre ville være om et markert flertall samler seg om en kandidat. Hvis det skulle bli Raja, vil han nok stille. Skulle de samle seg om Rotevatn eller en annen, har Raja sagt at han ikke stiller.

Raja har styrket sitt kandidatur som leder ved at han nå også har fått erfaring som statsråd. Men fortsatt er det nok mange i partiet som ikke er trygge på at han vil makte å opptre som en samlende leder.

Raja oppfattes fortsatt som en solospiller, for ikke å si løs kanon, en som trekker raskt fra hoften, men som ikke alltid sikter like godt.

Som statsråd har han imidlertid fått trening i å måtte forholde seg til forvaltningens kompetanse, ulike interessegruppers høyrøstede krav og i å opptre lojalt mot sine kollegaer i regjeringen.

Raja er Venstres meste populære politiker. Han snakker tydelig og evner å fange medienes interesse. Han er innvandreren og muslimen som er blitt en så god nordmann som noen. Raja er et vandrende eksempel på en innvandringspolitikk som fungerer.

Sett utenfra virker det som om Raja med sin emosjonalitet har større muligheter for det enn Rotevatn med sin rasjonalitet.

Han hadde en trøblete oppvekst, var nær ved å havne på skråplanet som tenåringen, men for å si det med ukebladspråk: Han ble reddet av kjærligheten.

Raja er en god historie om liberalismen som fungerer.

Raja er imidlertid ikke ideologisk skolert som Sveinung Rotevatn. Rotevatn er imponerende dyktig og en politisk ringrev. Men han fanger ikke som Raja massenes interesse.

Raja er fargerik, til dels ukorrekt og sleivende. Rotevatn er flink, reflektert og nesten feilfri.

I den situasjonen Venstre er i, trenger de en leder som kan vinne tilbake tidligere Venstrevelgere og nå nye.

Sett utenfra virker det som om Raja med sin emosjonalitet har større muligheter for det enn Rotevatn med sin rasjonalitet.  Raja vil kunne levere fortellinger. Ingen kan som Rotevatn levere analyser.

Det er imidlertid de tillitsvalgte i Venstre som må gjøre sitt valg. Om for mange ikke er trygge på Raja, vil Rotevatn bli valgt til nye leder.

Det kan selvsagt tenkes av Iselin Nybø eller Guri Melby vil slå seg fram som kompromisskandidater. Ingen vet hvor harene hopper i Venstre.

 

Annonse
Annonse