Annonse
Frp leder Siv Jensen og finansminister Jan Tore Sanner i vandrehallen på stortinget. Foto:  Vidar Ruud / NTB scanpix
Leder

Sorteringssamfunnet neste

Det er bred enighet om at det er kvinnen selv som må avgjøre om hun vil ta abort.

I årtier kjempet mange mot at samfunnet skulle gi fosteret et rettsvern i form av en nemd som skulle ta avgjørelsen. KrF var den siste på skansen i kampen mot selvbestemt abort.

I dag godtar store deler av KrF og Den norske kirke selvbestemt abort.

Kampen mot selvbestemt abort fortsetter i en del land, men abortmotstanderne er på vikende front i et globalt perspektiv.

Når kvinner først er gitt ansvaret for å avgjøre om hun skal ta abort, har man overlatt til kvinnen å avveie ulike etiske hensyn mot hverandre.

Det er forståelig at Ap, Sv og Frp mener det samme prinsippet må gjelde på andre områder der det handler om å påbegynne et svangerskap.

Det er vanskelig over tid å nekte kvinner som er gravide, medisinsk informasjon om sin graviditet. Den enkle blodtesten NIPT som kan tas etter 10 ukers svangerskap, forteller det meste om fosterets arvemateriale. Tidlig ultralyd avdekker for eksempel om fosteret vil blir født med Down syndrom.

Når samfunnet legger opp til denne typen sjekk av fosteret, skal det mye til om en gravid kvinne sier nei. 

Politikeren som vil tillate dette, hevder at de ikke er tilhengere av et samfunn der fosteret som på en eller annen måte avviker fra normalen, blir fjernet med abort.

Men selvsagt blir dette konsekvensen.

Det viser utviklingen i land som tilbyr kvinner denne kunnskapen. Poenget med testingen er å forvisse seg om at man kan føde et friskt barn, ikke å forberede seg på at en skal føde et barn som har en sykdom eller ikke er «normalt».

Når samfunnet legger opp til denne typen sjekk av fosteret, skal det mye til om en gravid kvinne sier nei. Og det skal enda mer til å velge å bære fram et barn med store avvik når en har rett til å få det fjernet.

I spørsmålet om eggdonasjon handler det om politikerne skal kreve at et barn skal kunne vite med 100 prosents sikkerhet at mor også er genetisk mor.

Vi har godtatt at et barn ikke trenger å få vite før en er i slutten av tenårene hvem som er ens genetiske far.

Det er gode argumenter for å holde fast på at et barn skal vite at mor er ens genetiske mor. Alle individer trenger et biologisk holdepunkt i tilværelsen.

Vi vet at en del samliv ryker. Om vi åpner helt opp for eggdonasjon og assistert befruktning kan et barn oppleve å ha to biologiske foreldre og to som i praksis er ens foreldre. 

Men ryker forholdet og moren etablerer seg men en ny partner, får barnet enda en mannlig voksen som skal gå inn i en slags farsrolle.

Fagfolk er uenige om hvor stor betydning biologi har for utvikling av identitet.

I det «mine og dine barns-samfunnet» som mange barn i dag lever i,  kan det lovforslaget Stortinget inviteres til å vedta, betegnes som er eksperiment om barns identitetsutvikling.

Her gjelder det at de som har penger nok, får skaffe seg det barnet de vil ha på det internasjonale markedet.

Begrunnelsen for eggdonasjon er at det bør likestilles med sæddonasjon og at det handler om kvinners selvbestemmelse.

Ønsker en kvinne å føde sitt eget barn, bør hun ha rett til det. Ingen andre enn kvinner selv kan avgjøre det.

En enslig kvinne må ha samme rett. En kan ikke stille krav om at hun må bo sammen med en mann.

Skulle kvinnen bli syk og ikke i stand til å ta hånd om barnet eller falle bort, må samfunnet kunne ta hånd om dette barnet slik andre barn tas hånd om.

Slik ser flertallet i Ap, SV og Frp det. Det er usikkert om de får flertall i Stortinget for dette.

Det er enighet om å fastholde forbudet mot surrogati. Når vi ikke vil tillate surrogati i Norge, burde den naturlige konsekvens være at det ikke ble tillatt for norske borgere å skaffe seg et barn via surrogatmor i andre land.

Men det vil ikke politikerne. Her gjelder det at de som har penger nok, får skaffe seg det barnet de vil ha på det internasjonale markedet.

 

 

Annonse
Annonse