Annonse
 Statsminister Erna Solberg (H) under pressekonferanse om koronasituasjonen. Foto: Gorm Kallestad / NTB
Leder
Leder

Den solbergske nødvendighet

Erna Solberg er egentlig ikke preget av slitasje. Hun jobber maskinmessig videre med det som må gjøres.

Det er ingen store høyder eller dype daler med Erna Solberg. Hun beholder roen selv der mediene og opposisjonen gjør sitt beste for å drive fram en krise.

Erna Solberg gir den politiske flegmatismen et ansikt. «Det ordner seg nok», har hun i utallige varianter gitt som kommentar i spente situasjoner. Og det har det gjort. Det er en prestasjon å ha sittet på statsministertronen i 8 år.

Slik ser ikke Erna Solberg det. Det har vært en dyd av nødvendighet å ta regjeringsansvaret. For de borgerlige har flertallet.

Den eneste gangen hun opplevde sin posisjon reelt truet, var da Knut Arild Hareide meldte at han ville krysse elven og slå seg ned på den rødgrønne siden.

Da grep Erna Solberg inn, lokket Kjell Ingolf Ropstad med det som han utla som en historisk mulighet for endringer i abortloven og den blå fløyen i KrF fikk flertall.

Jonas Gahr Støre gjorde et poeng av at han ikke ville blande seg inn i KrFs prosess.

Han om det, tenkte Erna Solberg. Når det gjelder å beholde makten, må hestehandler og utspill være deretter.

Erna Solberg skaffer oppslutning om sin politikk ved å bruke oljemilliarder slik at både Venstre, KrF og Frp blir rimelig fornøyd. Hun setter ikke foten ned.

Da KrF slo teltpluggene ned på blå side, regnet hun med rette med at regjeringsmakten var sikret ut perioden.

Siv Jensen var på hennes lag uansett når alternativet var å slippe Jonas Gahr Støre inn i regjeringskorridorene.

Det har ordnet seg for Erna Solberg fordi hun er en praktisk, løsningsorientert politiker. Om hun har kjepphester, har hun latt de alle stå i stallen.

Nå ser det ut til at hun er kommet til veis ende. Det skal bortimot et under til om de borgerlige klarer å beholde flertallet etter valget i september.

Derfor er det ikke begeistring og optimisme som preger landsmøtet i Høyre. Det er ikke tid for spenstige utspill, fikse reformer eller ideologisk nyorientering.

Høyre skjebne er å ta ansvar for en borgerlige side der det spriker i alle retninger. Det plager Erna Solberg nesten for lite.

I Dagens Næringsliv er hun ute og frir til Senterpartiet ved å si at de ville hatt det bedre på borgerlig side. Det er tydeligvis ikke grenser for hvor stor spennvidde hun ser for seg at hun kan håndtere fra statsministerstolen.

Det er vanskelig å se for seg at Erna Solberg skulle kunne diske opp med noe som frister Trygve Slagsvold Vedum slik abortutspillet fristet Kjell Ingolf Ropstad.

Hadde hun gått inn for å øke inntektene til bøndene med 100 000 kroner, ville nok noen i Sp latt seg friste.

Men en slik pengebruk ville ikke bli godtatt i Høyre. Det finnes grenser for hva en skal betale for å holde Solberg i statsministerstolen.

Erna Solbergs styrer ut fra hva som er nødvendig å få vedtatt av hensyn til landet og at hun beholder sin posisjon.

Vi får et nytt eksempel på det i revidert.

Bruken av oljepenger er så pass høy at hennes eget ungdomsparti sier rett ut at det går over alle støvleskaft.

Men Erna Solberg er rede til å hente ut enda flere oljemilliarder for å få Frp med på laget.

Det er nødvendig å inngå forlik med Frp om revidert budsjett. Hun kan ikke sende Sylvi Listhaug til de rødgrønne like før et valg.

Prisen en må betale for å en regjeringskonstellasjon med stor intern uenighet, er at partiets primære politikk blir utydelig. Makt har sin pris.

Den prisen er Erna Solberg fortsatt rede til å betale. Hun har det store flertallet i Høyre med seg.

Om regjeringen må fatte en rekke vedtak som ligger et godt stykke fra det Høyre mener, er Erna Solbergs tungtveiende argument at hun fører landet i riktig retning. Det er hovedlinjen hun vil bedømmes på, ikke enkeltsaker.

De intervjuer hun har gitt i forbindelse med landsmøtet de siste dagene, handler alle om at hun styrer i riktig retning. Hun er godt fornøyd med det hun har fått utrettet selv om velgerne svikter regjeringspartiene.

Hun leder imidlertid et parti som framstår mer avideologisert enn noensinne. Det må dessuten regnes som en av politikken gåter at Høyre, partiet som i en årrekke hadde som merkevare å advare mot for høye offentlige kostander, har ledet en regjering som har satt rekord i bruk av oljemilliarder.

Erna Solberg skaffer oppslutning om sin politikk ved å bruke oljemilliarder slik at både Venstre, KrF og Frp blir rimelig fornøyd. Hun setter ikke foten ned.

Muligens med et unntak.

Hun passer seg for ikke å gjøre flere koronatabber. Bursdagsfeiringen på Geilo ble en pinlig affære.

Hun har avlyst 17 mai-talen i Bergen. Grunnen er at hun bor i Oslo og må følge reglene som gjelder der selv om hun drar til Bergen. En merkverdig regel som hadde en viss relevans før folk skulle på påskeferie.

Denne reglen burde for lengst vært avskaffet. Men regjeringen kan selvsagt ikke avskaffe den nå.

Man avskaffer ikke en koronaregel for at statsministere skal få tale på 17 mai.

Et unntak for statsministeren? Helt uaktuelt, like ille som om statsministeren skulle snike i vaksinekøen.

Slik er det blitt under Solbergs regelstyre.

Erna Solberg skaffer oppslutning om sin politikk ved å bruke oljemilliarder slik at både Venstre, KrF og Frp blir rimelig fornøyd. Hun setter ikke foten ned.

Annonse
Annonse