Annonse
Politiinspektør Per Thomas Omholt redegjør for utviklingen drapssaken på Kongsberg mandag ettermiddag.  Foto: Terje Bendiksby / NTB
Leder
Leder

Katastrofer som er (u)mulige å hindre

Katastrofer skal egentlig ikke skje. Det skal ikke skje at en liten bekk på Gjerdrum utløser et jordskred som tar livet at flere menneske og som raserer flere titalls hus.

Det skal heller ikke skje at en mann løper rundt en halvtimes tid i Kongsberg sentrum med kniv og pil og bue og tar livet av mennesker.

Det skal heller ikke skje at en mann bomber regjeringskvartalet og tar livet av flere titalls unge AUFere på Utøya.

Når katastrofer skjer, skal spørsmålet om det kunne vært unngått og hvem som i tilfellet har ansvaret, stilles.

Etter 22.juli-terroren var daværende PST-sjef Janne Kristiansen tidlig ute med å slå fast at PST ikke kunne klandres. Terroristen hadde gått under radaren. Han hadde ikke foretatt seg noe som skulle tilsi at PST skulle holde ham under oppsikt.

Hun sa endatil at hun mente Breivik var utilregnelig.

Hun ble møtt med sterk kritikk for å ha frikjent PST.

Det endte med at hun avbrøt et opphold i utlandet for å beklage en del av sine uttalelser og understreke at det skulle gjennomføres en grundig evaluering av PSTs rolle og muligheter for å avdekke hva Breivik hadde planer om.

Senere gikk Kristiansen av som PST sjef fordi det ble hevdet at hun røpet hemmeligheter om PSTs arbeid.

Da PST la fram sin evaluering om 22. juli- terroren, kom de med en beklagelse for at de ikke hadde klart å avsløre Breiviks planer. Hva PST kunne ha gjort, forble uklart.

Å beklage fungerte imidlertid fint.

Både politikere, medier og opinionen mener en beklagelse hører med i slike saker. I det miste fungerer en beklagelse mye bedre enn å gå i forsvar og frikjenne seg selv for alt ansvar.

Etter tragedien i Kongsberg stilles det spørsmål om noe kunne vært gjort for å forhindre at Esben Andersen Bråthen ble en drapsmann.

I ettertid er svaret på det spørsmålet sannsynligvis ja.

Helsevesenet kunne vært mer aktive for å få ham inn i et behandlingsopplegg.

Vi vet ikke om han ville vært interessert i det. Det er slett ikke uvanlig at mennesker med psykisk problemer ikke vil ta imot den behandling fagfolk mener de trenger.

Dermed er vi inne i diskusjonen om tvang i psykiatrien.

Kravene for når det skal kunne brukes tvang, er skjerpet. I 2017 kom en lovendring som i hovedsak forbyr tvangsbruk i helsesektoren, med mindre pasientene ikke er i stand til å samtykke.

Behandling skal baseres på frivillighet med mindre personer åpenbart utgjør en fare for eget eller andres liv og helse.

Helseminister Ingvild Kjerkol sier til NRK at de i helsetjenesten i dag ikke er gode nok til å vurdere om syke kan være en fare for sine omgivelser.

Alt og alle kan bli bedre. Men det er nok ikke manglende kompetanse til å vurdere eller kalkulere risiko som er problemet.

Myndighetene, politi og helsevesen skal gjøre det de kan for å minimere risiko. Men vi kommer aldri dit at vi kan sikre oss mot katastrofer som forårsakes av mennesker eller av naturen.

– Problemet er at vi har hevet terskelen for når psykisk helsevern kan gripe inn overfor mennesker som vi mener har behov for akutt helsehjelp. Dermed har vi ikke alltid mulighet til å gi nødvendig og adekvat behandling, målt opp mot hvor alvorlig situasjonen kan være i enkelte tilfeller, sier psykologspesialist Pål Grøndahl, som også forsker ved SIFER, et nasjonalt kompetansesenter i sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, til VG.

Rettspsykiater Randi Rosenqvist sier til NRK at det er « vanskelig å få aggressive, truende, urolige menn innlagt i psykiatrien fordi de krever mye ressurser, og psykiatrien er ikke motivert for det».

– Psykiatrien vil ha frivillige pasienter som de kan behandle raskt. Dette synes jeg er et kjempeproblem for samfunnet, sier Rosenqvist.

Når de psykiatriske institusjonene er bygget ned de siste årene og samfunnet vegrer seg for å bruke tvang, fører det til at en god del alvorlig syke beveger seg fritt i samfunnet uten den behandlingen de trenger.

– Den ideologien som har vært de siste tjue årene, om at tvang i psykiatrien er fælt og at alt skal være frivillig, det har vært ødeleggende for en del mennesker som ikke har autonomi til samtykke for sin egen utredning og behandling. Vi har på en måte sviktet de dårligst fungerende, sier Rosenqvist.

Ingvild Kjerkol sier til flere medier at hun er enig i at en bør se nærmere på loven om tvangsbruk.

Det er positivt.

Det er stor mangel på ressurser i psykiatrien. Det fører til at mange som hadde trengt behandling ikke får det.

Når kravet om frivillighet står så sterkt som det gjør, antallet institusjonsplasser er bygget ned og ressurser til oppfølging av alle som trenger behandling ikke strekker til, gir det mening å snakke om et kollektivt politisk ansvar for det som skjedde i Kongsberg.

Det kan ikke trekkes konklusjoner med hensyn til ansvar før alle sider av saken er belyst. Og vi skal vokte oss for å la etterpåklokskapen rå grunnen i slike saker.

Myndighetene, politi og helsevesen skal gjør det de kan for å minimere risiko. Men vi kommer aldri dit at vi kan sikre oss mot katastrofer som forårsakes av mennesker eller av naturen.

Når katastrofen rammer, bør vi ta oss tid til å finne ut hva som har skjedd, før jakten på syndebukker tar til.

Annonse
Annonse