Annonse
Clas Brede Bråthen. Foto:  Lise Åserud / NTB
Leder
Leder

Lederstriden i Hopp-Norge

Skal en skifte ut en leder som har bred støtte og har oppnådd gode resultater, er det avgjørende at arbeidsgiver opptrer helt etter boka og at en på forhånd har tenkt igjennom hvordan en vil svare på den kritikken som måtte komme.

Norges Skiforbund har kommet skjevt ut fra hoppkanten i prosessen for å avvikle Clas Brede Bråthen som sportssjef.

Det har endt opp et svev med særdeles lave stilkarakter. Dette må forbundet som arbeidsgiver ta ansvaret for.

Når partene drar en konflikt ut i offentligheten, låser posisjonene seg, og det blir nesten umulig å finne en løsning.

Hele ledelsen i ski-Norge skal møtes dennr helgen. I teorien er det selvsagt mulig at noen klarer å komme opp med en løsning som alle kan leve med, tross alt.

Det er mer sannsynlig at samlingen vil bli brukt til å sementere konflikten ytterligere.

Clas Brede Bråthen har siden 2004 vært sportslig sjef for det norske hopplandslaget. Noen vil si at det kan være på sin plass med en ny kost i denne posisjonen etter så mange år.

Men Bråthen er godt likt nedover i organisasjonen og blant de aktive.

Striden står om sportssjefen skal få fornyet sin kontrakt neste år eller om OL skal være siste post på programmet hans.

Alexander Stöckl har vært hovedtrener for hopplandslaget de siste 10 årene.

Parhestene Bråthen og Stöckl har oppnådd meget gode resultater. Slik sett er det ingen grunn til å skifte ut noen av dem. De har en sterk posisjon blant utøverne og i støtteapparatet rundt dem.

Når en profilert leder i 17 år får en skriftlig advarsel fra arbeidsgiver, er det duket for konflikt. Langt på vei er det et bevis på at tilliten er brutt.

Men en sportsjef må også forholde seg konstruktivt til den øverste ledelsen i forbundet. Det forventes at en sportssjef går i takt med sin arbeidsgiver.

Det gjør ikke Clas Brede Bråthen for tiden.

Varm i trøya har han vært i årevis. Noen opplever han som egenrådig, at han kjører sitt eget løp og endatil kan opptre provoserende overfor toppledelsen i forbundet.

Det har blitt tydelig når det gjelder de kvinnelige hopperne. Bråthen mener forbundet er for trege med å gi de kvinnelige hopperne muligheten for å trene og konkurrere på lik linje med de mannlige.

Da han i desember uttalte til Dagbladet at det ikke var smittevernhensyn, men manglende likestillingsfokus i Norges Skiforbund som var årsaken til at verdenscuprennet for kvinner i Lillehammer ble utsatt, svarte generalsekretær Ingvild Bretten Berg med å gi ham en skriftlig advarsel.

Når en profilert leder i 17 år får en skriftlig advarsel fra arbeidsgiver, er det duket for konflikt. Langt på vei er det et bevis på at tilliten er brutt.

Det er neppe denne saken alene som fikk Bretten Berg til å gi ham en advarsel med beskjed om at en oppsigelse kan bli neste.

Det forteller at samarbeidet ikke fungerer. Berg vil ikke finne seg i at Bråthen slenger med leppa i saker han ikke har full innsikt i. Det blir hun som blir sittende med problemet.

I en bedrift ville en leder som kom med slike utspill måtte slutte på dagen- med en solid sluttpakke.

I en organisasjon fungerer det ikke på samme måte, ikke når det er en profilert og suksessrik leder som er problemet.

Det er mange som synes det er bra at Bråthen synger ut. Det blir sett på som en del av organisasjonsdemokratiet.

Vanligvis er det temmelig omkostningsfritt ellers i samfunnet å kritisere noen for ikke å gjøre nok for likestilling.

Hoppkomiteen sendte Bråthen i vår en underskrevet kontrakt om en ny periode som sportssjef, men det skal ha blitt gjort oppmerksom på at den måtte godkjennes av Berg.

Her ble det lagt opp til at Bråthen skulle fortsette fram til VM i Trondheim i 2025.

Det endte med at Berg fant ut at det beste ville være om de skaffet seg en ny sportssjef når avtalen med Bråthen løper ut neste år.

Forrige mandag sende flere profilerte hoppere og landslagstrener Alexander Stöckl et brev til generalsekretær Bretten Berg med krav om at en forlenget avtale med sportssjef Bråthen skulle signeres.

Stöckl gjorde det klart at det var lite sannsynlig at han ville fortsette som trener dersom Bråthen ble sendt på dør.

Bråthen har bidratt til å forsterke konflikten ved å kreve at han får fast ansettelse og ikke enda en åremålskontrakt.

Ingen ting tyder på at partene er interessert i et kompromiss. Dette har endt opp i en strid om hvem som må gå- enten generalsekretær Ingvild Bretten Berg eller Clas Brede Bråthen.

Det er styret som bestemmer.

Vi må kunne anta at Berg har sørget for god forankring hos styret og presidenten. Da er løpet kjørt for Bråthen.

Når Stöckl og Bråthen velger å gå ut i offentligheten med konflikten, velger de å utnytte den sterke posisjonen de har innad i Skiforbundet.

Det er nok en god del som mener at om Berg har problemer med å samarbeide med Bråthen og Stöckl, så er det hun som bør trekke seg.

En generalsekretær får de alltid tak i. Trenere og sportsjefer av Stöckl og Bråthens kalibre vokser ikke på trær.

Det er Skiforbundets dilemma. De kan rydde opp og få på plass ledere som er lojale og samarbeidsvillige, men det kan føre til at det blir dårligere resultater i OL og framover.

 

Annonse
Annonse