Annonse
Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H) sier i en pressemelding at han er bekymret for tilstanden i det offentlige ordskiftet. Foto: Terje Pedersen / NTB
Leder

Større muskler for ytringsfrihet

Om de rødgrønne er like bekymret som de borgerlige over trangere kår for reell ytringsfrihet, er ikke godt å si. Det vil vise seg.

Regjeringen har bestemt seg for å sette ytringsfrihet høyt på dagsordenen. I fjor nedsatte de en ytringsfrihetskommisjon med et bredt mandat og sammensetning. Men det er ikke nok, mener forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim.

Han nedsetter et nytt utvalg som skal se på hvordan ytringsfrihet i akademia kan vernes og støttes. Det skal gjøres ved blant annet å «beskrive mulige trusler mot akademisk frihet».

I en samtale med Aftenposten viser Asheim til en voksende bekymring for at ytringsklimaet ved norske universiteter og høyskoler begrenses.

Han viser til en rapport som dokumenterer at mange forskere velger å ikke  gå ut med forskningsresultatene sine fordi de kan møte sterke reaksjoner.

Anine Kierulf, førsteamanuensis UiO og spesialrådgiver ved Norges institusjon for menneskerettigheter, skal lede utvalget. Hun sa i fjor nei til å lede ytringsfrihetskommisjonen med henvisning til at hun mente mandatet var for uklart.

Den ekspertgruppen hun nå skal lede, skal innen 1. mars 2022 beskrive mulige trusler mot akademisk frihet, gi et grunnlag for å diskutere akademias bidrag til samfunnsdebatten og vurdere om lovverket bør endres for å sikre ansatte i akademia ytringsfrihet.

Ifølge Asheim nedsettes ikke utvalget fordi det har oppstått strid rundt den regjeringsoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen.

15 kunstnerorganisasjoner signerte i forrige måned et opprop som kritiserte kommisjonen for ikke å ta trusler mot scenekunstnere alvorlig nok. Dette tolket kritikere som et forsøk på å innskrenke ytringsfriheten.

Selv om organisasjonene har nektet for at det, er det skapt et inntrykk av at ytringsfriheten innen kultursektoren ikke står like sterkt som tidligere.

Alle bedyrer at de er sterke tilhengere av ytringsfrihet, men i praksis opplever kunstnere å bli holdt utenfor utstillinger og arenaer på grunn av sine meninger.

Det kan være det er nødvendig å styrke fagfolkenes posisjon for å kunne stå imot press både fra ledelsen og studentene.

Ansatte i forlag i utlandet har aksjonert mot at bøker av forfattere med politisk ukorrekte meninger blir gitt ut.

Disse og andre spørsmål vil Ytringsfrihetskommisjonen behandle. Tanken er at de nye utvalget for akademia skal utfylle dette arbeidet.

Asheim er tydelig på at han frykter kanselleringskultur og politisk korrekthet skal innta norske universiteter og høyskoler. Han viser til USA der studenter lager regler for hva professorer og lærere kan forelese om og forske på.

Asheim mener å se tendenser til det samme i Norge. Det er nok å vise til at studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo i fjor krevde endringer i undervisningsopplegget fordi de mente nåværende opplegg var rasistisk og ikke tok inn over seg aktuelle identitetspolitiske perspektiver.

Det er viktig at forskning og utdanning ikke politiseres. Det er på tide at det vurderes om det må tas grep for å hindre at det skjer selv om det er politisk enighet om at de ikke bør skje.

En drivkraft for scenenekt og boikott er at universitetene er blitt opptatt av å styrke sitt omdømme for å vinne konkurransen om studenter og gode lærere. Ledelsen ønsker ikke strid og påstander om at de ikke tar tilbørlig hensyn til ulike interessegrupper.

Når en strid når mediene, fristes ledelsen til å løse problemet med å fjerne eller legge restriksjoner på akademikere med politisk ukorrekte meninger.

Utvalget bør vurdere om akademikere skal gis sterkere rettslig beskyttelse for ikke å bli utsatt for boikott og scenenekt.

Vi har utviklet et sterkt studentdemokrati som gir studenter en legitim rett til også å ha meninger om undervisningen. Det er grunn til å vurdere om akademikere må gis en sterkere rett til å la forskning og undervisning skje på faglige premisser.

Det kan være det er nødvendig å styrke fagfolkenes posisjon for å kunne stå imot press både fra ledelsen og studentene.

Slik samfunnet har utviklet seg, har det oppstått en spenning mellom politikk og friheten akademia har hatt til å utvikle fag og forskning på selvstendige premisser. Det kan se ut som om politikerne må bestemme seg for å fornye og styrke akademias rett til å utvikle seg på fagenes egne premisser.

 

Annonse
Annonse