Leder

Jenny Klinge (Sp) skapt bølger med sin uttalelse om at to kjønn holder og at «det er kua som kalver og ikke oksen, uansett hva oksen måtte føle seg som».

Slaget om kjønn

Folk må ha frihet til å leve ut sin seksualitet, men samfunnet bør ikke oppgi en normativ tenkning om kjønn knyttet til biologi, skriver redaktør Magne Lerø.

Publisert Sist oppdatert

Kampen for homofiles rettigheter har de siste årene konverterer til en kamp for at en radikal kjønnsideologi skal innføres som normalen i samfunnet. Bak betegnelsen LHBTI, lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønnpersoner gjemmer det seg en ideologi om at kjønnsuttrykk langt på vei er noe mennesker velger og som alle skal respektere i toleransen og likestillingens navn.

Debatten i Sverige er intens for tiden. Her er det flere som tar til orde for at «kvinne» ikke bør brukes lenger. Vi bør kun bruke «likhetsbegreper».

I Finland må den kristendemokratiske politikeren, Päivi Räsänen møte i retten denne uken anklaget for hatefulle ytringer mot homofile. Det er begrepene «psykoseksuell utviklingsforstyrrelse» og "genetisk degenerasjon" det står strid om.

Kampen for at enhver må få velge kjønn og at samfunnet skal likestille alle seksuelle preferanser, er i ferd med å flyttes inn i skole og barnehage. Vårt Land fortale i forrige uke om et opprop mot « kjønnsforvirrende undervisning» som 4000 har skrevet under. De forlanger at samfunnet skal holde fast på at det er to biologiske kjønn.

Kulturminister Anette Trettebergstuen har satt i gang en utredning om å innføre et tredje kjønn. I Senterpartiet har Jenny Klinge skapt bølger med sin uttalelse om at to kjønn holder og at «det er kua som kalver og ikke oksen, uansett hva oksen måtte føle seg som».

For noen uker striden protesterte en gruppe fagfolk med professor Anne Kalvik i spissen imot at Store norske leksikon har adoptert den radikale kjønnsideologien og beskriver kjønn som et valg og ikke noe en er tildelt fra fødselen av.

Mennesker er ikke fri til å velge sine liv. Vi trenger kjønnsroller som korresponderer med det biologiske faktum at vi er menn eller kvinner.

I Aftenposten fredag 14. januar hevder det prisvinnende forfatteren Laura Lindstedt at heterofili slik vi kjenner den er død. Mennesker har ulike seksuelle preferanser, tester ut følelser og søker en identitet som ikke kun er styrt ut fra biologi.

Menn og kvinners rett til å skifte kjønn er også forankret i den radikale kjønnsideologien. Interesseorganisasjonene Skeiv Ungdom og FRI, foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, er fanebærere for denne tenkningen.

De inviteres i økende grad inn i skoler og barnehager for å snakke om sin oppfatning av kjønn. Også i den Den norske kirke åpner de dørene for «rosa kompetanse».

Barne-, ungdoms og familiedirektoratet driver nettsiden Ung.no. I fjor fikk ei jente vite at hun kunne kontakte en privat klinikk om hun vil fjerne brystene, og i svaret til en gutt på 15 heter det at å hevde at det kun finnes to kjønn er som å mene at jorden er flat.

I den radikale kjønnsideologien nedtones, for ikke å si forkastes, biologien som identitsbærere for hvem man er. Kjønn kan dekonstrueres. Det enkelte menneske skal definere hvem en vil være ut fra hva en føler er riktig for seg.

Noen homofile advarer mot å kjøre fram kjønn som noe den enkelte må velge og utforske. Hvis man forlater det syn at homofili er medfødt, kan en ende opp med at flere mener at homofile bør prøve å utvikle seg til heterofile.

Herfra er det berøringspunkter til konverteringsterapi som politikerne vil forby. Problemet er å trekke grensen for hva som skal være forbudt om det kommer mennesker som vil ha hjelp og råd for å finne ut av sin seksualitet og med et ønsker om hva en helst vil være.

LHBTI-personer må respekteres og sikres rettigheter, men de kan ikke kreve at samfunnet skal oppheve sin forestilling om at det normale er å være mann eller kvinne.

Ønsket om å skifte kjønn har økt sterkt i en del vestlige land de siste årene, særlig blant unge jenter. I de 15 årene mellom 1975 til 1990 ble 100 mennesker henvist til Rikshospitalet for kjønnsutredning. I 2019 meldte 223 barn og unge og 440 voksne seg. Langt fra alle blir godkjent for behandling.

I Danmark har flertallet i Folketingets Etiske råd anbefalt at grensen for juridisk kjønnsskifte og etter hvert hormonell behandling bør settes ned fra 18 til 10 år.

Advarslene begynner å dukke opp. Svensk TV har vist en dokumentar om unge som angrer sitt kjønnsskifte. Forskere peker på at det er sosiologiske faktorer som ligger bak når stadig flere kvinnelige tenåringer vil skifte kjønn. Ønske om kjønnsskifte som en løsning for de problemene en føler på, sprer seg ikke minst via internett.

Det er delte meninger i fagmiljøene om den hjelpen det offentlige helsevesen gjerne vil gi, kan forsvares medisinsk og psykologisk.

Aftenposten presenterte for to måneder siden en undersøkelse der 7 prosent av nordmenn definerer seg som «ikke heterofile». I 2008 var tallet 1,5 prosent.

11 prosent i gruppen 18-30 år definerer seg som «skeive». I gruppen over 50 år er det 4 prosent

«Homofili er ikke smittsomt», uttalte forkjemperen for «de skeives» rettigheter, Kim Friele, i 1972. I en kommentar i Aftenposten stiller Frank Rossavik, som selv er homofil, spørsmålet om homofili var litt smittsomt likevel.

«Den nye ideologien gir større frihet og mer autonomi. Men frihet er ikke alltid det samme som lykke. Det kan også skape usikkerhet. Hvis jeg kan «velge» å bli homofil eller trans, kan jeg vel også «velge» å leve heterofilt? skriver han.

I Dagen har kunstneren og skribenten Tonje Gjevjon, som selv er lesbisk og feminist, advart mot uttrykk som «født i feil kropp» og at «skeiv ideologi» får innpass i barnehage, skole og høyere utdanning.

– Hadde Rosa Kompetanse hatt kurs i klasserommet da jeg var elev, ville alle snudde seg og sett på meg, og antatt at det var jeg som var født i feil kropp. Jeg vet ikke hva som ville skjedd da. Jeg er utrolig glad for at det narrativet ikke fantes, sier Gjevjon.

Den radikale kjønnsideologien har tynn forskningsmessig basis. Barn og unge må få høre hva som er normalt og ikke utsettes for «velg ditt kjønn»-ideologien. Det normale er at man er det kjønn man framstår som, men det finnes unntak.

KrF har programfestet at de vil nekte ungdom under 18 år irreversibel kjønnskorrigerende behandling. De har støtte fra faglig hold, men tendensen er at vi tillater stadig flere tenåringer å starte prosessen med å bli et annet kjønn enn de biologisk sett er.

Noen mennesker er «sikre på» at hjerne og kropp er i utakt, at hjernen har fått en feminin programmering selv om en biologisk sett er en mann- eller motsatt. Da må samfunnet kunne gi hjelp for at det skal bli samsvar mellom kropp og sinn. Men det betyr ikke at en liten minoritet skal styre samfunnet normative tekning om mann og kvinne.

Problemet er ikke de få som vil skifte kjønn. Problemet er at politikerne åpner for en kjønnsideologisk tenkning som skaper usikkerhet og frustrasjon hos barn og unge.

Troen på at vi skal «føle oss fram til hvilket kjønn vi er eller har lyst til å være», vil bli en kilde til økende seksuell frustrasjon.

Oppdragelse og modning handler blant annet om rollemodeller. Vi kan ikke lage likhet når det gjelder kjønn. Til mann eller kvinne er vi skapt. Derfor må gutter utvikle en mannlig identitet og kvinner en kvinnelig identitet.

Bestrebelsen på å dekonstruere kjønnet og oppheve kategorien mann og kvinne, er drevet fram av en utopi i likestillingens navn.

Mennesker er ikke fri til å velge sine liv. Vi trenger kjønnsroller som korresponderer med det biologiske faktum at vi er menn eller kvinner.

Powered by Labrador CMS