Lederne tok lønnskaka i staten

Sveinung Engeland
Publisert: 15. august 2009 kl 23.00
Oppdatert: 30. oktober 2010 kl 17.42

Mens statsministeren tjener 1,26 millioner kroner, tjener den best betalte etatssjefen, vegdirektør Terje Moe Gustavsen 1,45 millioner. Det er mulig fordi staten tilbake i 1991 innførte et eget lederlønnssystem (se tekstbokser). Bakgrunnen var problemer med å rekruttere og holde på dyktige ledere. Konkurransen med privat sektor var hard. Dermed ble det åpnet for at utvalgte toppstillinger i departementer og etater kunne belønnes utover det vanlige tariffsystemet. I dag er 300 ledere en del av lederlønnssystemet, blant annet departementsråder, ekspedisjonssjefer, etatssjefer og andre ledere i utvalgte etater, og mange av dem har altså langt bedre betalt enn sine sjefer - statsrådene og statsministeren.

Nye tall viser at lønningene som omfattes av det statlige lederlønnssystemet, i snitt økte med 6 prosent hvert år i perioden 1998 -2007, fra snaut 545.000 til 920.000 kroner (se figur 1 i pdf-versjonen av denne artikkelen). Gjennomsnittslønnen til en statsansatt økte med 4,6 prosent årlig i samme periode, fra 264.216 til 394.572 kroner. Det innebærer at lønnsforskjellen er nesten doblet. I praksis er forskjellene mellom lederne og de andre enda større, siden lederne også inngår i gruppen ”alle statsansatte” og dermed drar snittet opp.

Fra 2007 til 2008 hadde imidlertid lederne en svakere lønnsutvikling enn andre statsansatte. De økte lønnen med i snitt 6,1 prosent, mot 7,9 prosent for de andre.

Lederne i staten får fortsatt ikke mer i lønningsposen enn en gjennomsnittlig bedriftsleder.  En leder i det private med 100 ansatte under seg, har hatt omtrent samme lønnsutvikling som de statlige lederne fra 1998 til 2007, mens ledere for større bedrifter har fått tillegg på godt over 6 prosent årlig, og øker dermed forspranget.

Mer resultatlønn

Forskningsinstituttet Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) har evaluert det statlige lederlønnssystemet, og gir det godkjent-karakter. Men en spørreundersøkelse de har utført, avdekker at to av tre sjefer i staten er misfornøyd med måten lønnssystemet brukes på. For en av fire, om lag 70 ledere, er misnøyen så stor, og mulighetene for å få attraktive jobber i det private så gode, at staten står i fare for å miste dem. Ledernes ankepunkt er, i tillegg til at egen lønn er for lav, at de mener det er for liten sammenheng mellom lønn og resultater.

Forskerne mener derfor staten må gå enda lenger for å holde følge og sikre seg de beste lederne i fremtiden. De vil at staten skal differensiere lederlønningene mer. I praksis betyr det at de lederne som leverer best resultater, skal belønnes med større tillegg enn de som ikke leverer. I tillegg foreslår de at et annet forhold også skal vektlegges når lønnen fastsettes: Ledere som er så attraktive at de står i fare for å bli hentet over i privat sektor, skal også kunne gis mer lønn, for å hindre at de forsvinner ut av staten.

Saken fortsetter under annonsen

Anbefalingene faller ikke i særlig god jord i Fornyings- og administrasjonsdepartementets politiske ledelse, fra SV. – Forslagene om lønnsdifferensiering, som i stor grad handler om økte lønnsforskjeller og incentiv-ordninger, er det uaktuelt for SV å gå videre med. Staten skal ikke være lønnsledende for ledere. Vi ønsker ikke å bidra til økte lønnsforskjeller i samfunnet. Det er et grunnleggende premiss for oss. Det har vi meddelt hovedsammenslutningene i arbeidslivet, og derfor har vi ingen planer om å følge opp den delen av anbefalingene, sier Jørund Berg Leknes, som er politisk rådgiver for fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys.

Han synes ikke lederne i staten skal ha bedre lønnsutvikling enn andre ansatte i staten, slik de hadde i perioden 1998-2007. Derfor er han fornøyd med at lederne har hatt noe svakere lønnsutvikling enn andre det siste året. – Du er ikke redd for at dere med en slik innstilling vil miste gode ledere til det private? – Jeg synes det har fungert godt til nå, og er ikke misfornøyd med de lederne vi har i staten. Staten kan tilby en totalpakke, god lønn, mange spennende muligheter personlig og faglig, gode sosiale ordninger og pensjonsavtale. Dette sikrer at vi kan konkurrere om gode ledere.

 – Hvorfor skal ikke lederne i staten ha samme lønnsutvikling som andre ledere? – Jeg ser ingen grunn til at lederne i staten skal ha høyere lønnsvekst enn andre ansatte i staten. Vi skulle gjerne sett at lønnsforskjellene i samfunnet ikke var så store. Staten skal ikke bidra til større lønnsforskjeller, og vi skal ikke være lønnsledende, sier Jørund Berg Leknes.

Høyre på sin side mener regjeringens linje vil bety hjerneflukt fra staten. – Skal vi ha en offentlig sektor i verdensklasse, må vi også sørge for at mange av de beste lederne ønsker å jobbe i staten og være leder der. Faktum er at offentlig sektor og staten henger etter lønnsmessig. Den klare tilbakemeldingen fra lederne er at lønn er en av flere faktorer som spiller inn, og det skal vi ta på alvor. Vi må derfor være villige til å bruke lønn, og et innslag av resultatbasert lønn bør også komme på plass, sier finanspolitiske talsmann Jan Tore Sanner. Sanner og Høyre mener det er nødvendig å åpne for differensiert lønn i staten slik rapporten anbefaler.

– Ja, vi bør ha de beste hjernene i staten, og da må vi være villige til å bruke lønn. I tillegg går vi inn for en kompetansepott i offentlig sektor, hvor vi prioriterer dem med lang utdanning. Likelønns-politikken er drevet for langt i offentlig sektor, sier Sanner.

Større lønnsforskjeller

Forskerne ved SNF peker på to trender som har preget lederlønnsutviklingen i Norge de siste tiårene: Lønnsforskjellene mellom de best betalte lederne og andre har økt. Og en større del av ledernes lønn er resultatbasert.

Saken fortsetter under annonsen

Tilbake i 1996 tjente en norsk toppsjef for en mellomstor bedrift 3-4 ganger lønnen til en vanlig industriarbeider. Bare i løpet av fem år, frem til 2001, hadde imidlertid norske toppsjefer økt forspranget: Da fikk de 5-6 ganger så mye som industriarbeider-lønn. Vi nærmer oss dermed utlandet, men fortsatt er de norske lønnsforskjellene mye mindre enn i de fleste andre land, påpeker SNF.

En av årsakene til de økte lønnsforskjellene er at bruk av resultatbasert lønn og bonus for ledere har skutt fart. En undersøkelse fra AFF (Administrativt forskningsfond) viste at 30 prosent av toppledere og mellomledere i privat sektor hadde en bonusordning i 1998. I dag anslår SNF at over halvparten har bonus som en del av lønnsavtalen.

Gjennomgangen av den statlige lederlønnsordningen viser at staten har fulgt trendene ellers i samfunnet. Statens ledere holder nå tritt med lønnsutviklingen for ledere ellers i samfunnet, selv om gapet opp til de best betalte næringslivstoppene fortsatt er stort. Dette har bidratt til at staten har kunnet rekruttere og beholde gode ledere, konkluderer forskerne. Men det er en konklusjon det er vanskelig å bevise. Noen faneflukt fra statlige lederstillinger til privat sektor har det ikke vært, men spørsmålet er om dette er lederlønnssystemets fortjeneste eller om det er andre forhold som spiller inn.

Noen stor overgang fra privat til statlig sektor har det heller ikke vært, så lederlønnssystemet i staten har ikke virket som en magnet på næringslivstopper i det private. Det viser seg at statlige ledere som regel rekrutteres fra statlig eller annen offentlig virksomhet. En leder har i snitt jobbet 17 år i staten før han eller hun ble en del av lederlønnsordningen, og 43 prosent har jobbet i staten i hele sin yrkesaktive karriere. I snitt har lederne i lederlønnsordningen 90 prosent av arbeidserfaringen sin fra offentlig sektor. Dette kan tyde på at de statlige lederne ikke trakter så veldig etter topplederjobber i privat sektor.

En av ekspedisjonssjefene som er intervjuet i evalueringen, kommenterer det slik: – Det er i stor grad separate arbeidsmarkeder. Man velger ulike løp tidlig, og man er ikke så aktuell for en stilling i det private hvis man har hele sin erfaring fra staten og omvendt.

En departementsråd sier det på denne måten: – Effekten av systemet er at det blir innavl. Men er dette et problem? Egentlig ikke her hos oss. De fleste ekspedisjonssjefer og departementsråder har for øvrig litt erfaring fra andre departementer eller annen offentlig virksomhet.

Svakheter

Saken fortsetter under annonsen

Ledere som er samfunnsvitere tjener bedre i staten enn ellers i samfunnet, mens ledere med bakgrunn som siviløkonom eller jurist har betydelig lavere topplederlønninger i staten enn ledere i det private. Ikke overraskende er det derfor særlig jurister og siviløkonomer som er misfornøyd med statens lederlønnsordning. En ekspedisjonssjef utdannet som siviløkonom, kommenterer lønnssituasjonen slik: – Tar man hensyn til at vi har en sikrere og mer interessant jobb, og ser på utfordringene og ansvaret vi har, synes jeg at en rimelig lønn skulle være 1,5 millioner – men jeg tror jeg ville ha tjent 3-4 millioner hvis jeg hadde blitt konsulent.

En annen uttrykker misnøyen enda klarere: – Lønnen er i utgangspunktet ikke konkurransedyktig i forhold til mulige alternativer, og den står heller ikke i forhold til hvordan jobben påvirker familieliv og helse.