Annonse

Lite «hope» om «change» uansett vinner

Frikirkepastoren Kirk Lee og engelsklæreren Karen Lee fra småbyen Parkers Prairie i Minnesota er to velgere ganske på midten av amerikansk politikk. Som pastor i den konservative Immanuel Church, er abortmotstand avgjørende for Kirk, som heller mot republikanske kandidater. For Karen er utdanning viktigst, og dermed stemmer hun oftere på Demokratene. I 2008 stemte hun på Barack Obama, men i år er hun skuffet, og i tvil. 

– President Obama har ikke holdt sine løfter. Masse retorikk og lite substans har ikke tjent barna våre noen nytte, sier Karen Lee til Mandag Morgen. 

Det er mange med Karen som er usikre før valgdagen i USA i morgen, 6. november. Ikke minst blant unge, kvinner og fargede – tre grupper som i 2008 var den «alliansen» av velgere som sikret Obama flertall i de viktigste statene. I dag er denne gruppen ikke like entusiastisk på presidentens vegne som de var da han drev sin første presidentvalgkamp med slagordene «hope» og «change». 

Selv om krigen i Irak nå er over, sitter USA stadig fast i nye og gamle konflikter i den muslimske verden og fangeleiren Guantanmo er stadig ikke lukket.  Selv om den verste finanskrisen er ridd av, er økonomien fortsatt ikke friskmeldt, boligmarkedet er nesten like deprimerende og millioner har ennå ikke jobb. 

– Den største overraskelsen i dette valget er faktisk den store endringen som har skjedd med Obama som kandidat i forhold til i 2008. Obama er ikke til å kjenne igjen, sier Svein Melbye, forsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt til Mandag Morgen. 

– Den gang vant han fordi han representerte håp og optimisme og en mulighet for tverrpolitisk samarbeid. I denne valgkampen har han opptrådt uhyre negativt og i hovedsak søkt å vinne ved å gjøre Mitt Romney til et uakseptabelt alternativ, sier han. 

Men det har ikke lyktes Obama-leiren å gjøre Romney uspiselig for velgerne. På meningsmålinger ligger de to kandidatene uhyre likt, og årsaken er i stor grad økonomien. Den høye ledigheten og den lave veksten selv etter fire år med Obama er tall som i stor grad har talt mot ham i valgkampen, der økonomi har vært det viktigste tema (se figur 1). 

– Romneys hovedbudskap har vært en økonomisk snuoperasjon, sier Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva og USA-kjenner. – Romney ønsker et lavere skattenivå, og mindre stat, på alle felter, sier han. 

Obama-leirens motargument har vært at presidentskiftet i 2008 reddet USA fra det verste krisescenariet og at landet unngikk en ny depresjon. Snuoperasjonen fra 2009 er ifølge Obamas folk endelig i ferd med å gi økonomien vekst, og det som trengs nå er mer av den samme medisin som allerede er i gang. I tillegg understreker de at Obama reddet bilindustrien og straffet Wall Street. 

Denne strategien har imidlertid foreløpig ført med seg økt vekst i underskuddet på budsjettet. Det er blitt et angrepsmål for Romney. 

– Romneys kampanje handler om å skjære ned, spesielt i føderale utgifter. Obamas kampanje mener velferdsstaten og det offentlige har et ansvar for alle sine borgere, sier Snoen. 

Venstrefløys-Obama vs høyreorientert Romney

Presidentvalget består altså av en klassisk høyre-venstre konflikt, både mellom partiene og kandidatene, men som kjent utkjempes en lignende kamp innad i både Demokratene og Republikanerne i form av primærvalg før et nasjonalt valg. 

– Det har aldri vært så stor forskjell på kandidatene i etterkrigstiden som i dette valget, sier Ole Moen, tidligere professor i Nord-Amerikastudier ved universitetet i Oslo til Mandag Morgen. 

Ifølge Snoen tilhører Romney midten av sitt parti, men Obama representerer sitt partis venstrefløy. En av hans hovedsaker i nominasjonskampen mot Hillary Clinton i 2008 var motstand mot Irak-krigen og hans base er akademia,  fattigdomsaktivisme og de svarte kirkene i Chicago.  – Man ser det klart av Obamas stemmegivning som senator fra 2004 til 2008, sier Snoen. 

USA-kjenner og førsteamanuensis i Freds- og konfliktstudier ved Bjørknes høyskole Hilde Eliassen Restad legger imidlertid vekt på at Obama som president har ligget langt mer på midten enn man trodde, spesielt på utenrikspolitikk.  

– Samtidig som entusiasmen for Obama har dabbet noe av blant demokrater på venstresiden, kan hans sentrumsprofil nå hjelpe ham til å vinne velgere på midten, sier Restad, som minner om at heller ikke Romney ligger klart i sentrum. 

– Selv om han var den mest moderate kandidaten i republikanernes primærvalg, er det et parti som har gått betydelig til høyre de siste tiårene, sier hun. 

Den ideologiske forskjellen på Romney og Obama er spesielt tydelig i helsepolitikken. Romney er mot reformen av trygdeordningen i USA, Medicare, som Obama har fått gjennom og som nå omtales som «Obama-care».

– Obama har stor tro på å forbedre samfunnet ved hjelp av politikk og myndighetene, sier Snoen. – Romney legger i stedet vekt på sivilsamfunnet og markedet. 

I Obama-care skal alle i USA underordnes én offentlig forsikringsordning. Romneys løsning er en valgbasert alders- og syketrygdordning der hver borger i stedet får en sum penger i støtte til forsikring som borgeren selv velger hvordan hun eller han vil bruke.

– Obama tillegger føderalregjeringen en betydelig rolle på de fleste samfunnsområder, ikke minst i økonomisk politikk. For Romney er det private næringsliv motoren i amerikansk økonomi, og regjeringen skal i prinsippet mest ha en støttefunksjon, sier Melbye om forskjellen, og legger til at Romney vil desentralisere mange av de føderale funksjonene ned til delstatsnivå. 

Dette skillet går langt tilbake i historien, ifølge historiker Ole Moen, som har skrevet flere bøker om tidligere presidenter og presidentvalg i USA.

– Der demokratene mener at riktig styring kan løse samfunnsproblemer, mener republikanerne at «government can´t solve the problem, because government is the problem», sier Moen.

Av samme grunn pleier amerikanerne å skifte ut presidenter relativt ofte. 

– Amerikanerne har en politisk tradisjon for å skifte koster. Faktisk har få Demokrater i Det hvite hus noen gang klart å bli gjenvalg. Unntaket er Bill Clinton, som hadde en spesielt svak utfordrer i Bob Dole i 1996, sier han, og peker på at både Harry S. Truman og Lyndon B. Johnson rykket opp som visepresidenter før de ble valgt én gang og at Jimmy Carter ikke vant sitt gjenvalg. 

– Noen spøker med at det ligger en «forbannelse» over Demokratenes presidenter, sier Moen. 

Restad er enig.  – Regelen er at få presidenter gjenvelges i nedgangstid. Det går dårlig med amerikansk økonomi nå, så etter oddsene burde Obama faktisk ikke vinne valget, sier hun.  

Men Snoen er uenig. – Som president får du vanligvis 8 år. Historien favoriserer en sittende president, sier han. Han tror grunnen til at Demokrater sjeldnere velges og gjenvelges enn republikanerne er en annen: 

– USA er først og fremst er et sentrum-høyre land, ikke et sentrum-venstre land som mange land i Europa. Ønsket om «small government» er en grunnleggende amerikansk verdi, og republikanerne har dermed et grunnleggende ideologisk overtak uansett, ifølge Snoen. 

Finanskrise og orkan

Snoen mener at grunnen til at Obama vant i 2008 var en spesiell situasjon høsten 2008. Finanskrisen kom sammen med styringsslitasjen for George W. Bush. Amerikanerne hadde gått politisk til venstre.

– I tillegg fikk man en positiv stemningsbølge rundt Obamas person og hans historie, mens John McCain var en svak utfordrer, sier Snoen. 

Denne høsten kan timingen på stormen «Sandy» bli redningen for Obama. 

– Stormen kan selge ham i valgkampen i forhold til hvordan Bush taklet Katarina. Han fløy over og gløttet så vidt ned. I tillegg kan det understreke hvorfor det føderale har behov for å spille en viss rolle, sier Moen. 

Sandy ødela verdier for milliarder av kroner, la titusenvis av hus uten strøm og drepte over 60 mennesker med sin herjing på Øskysten sist uke. 

Den kan få Obama til å fremstå som en sterk leder. Men stormen kan også ha spolert forhåndstemmingen i mange delstater på vippen. Forhåndstemmer pleier å tjene Demokratene og de utgjør en stor andel av de totale stemmene. 

Presidentvalget i USA avgjøres som kjent alltid av et knippe delstater der utfallet er usikkert – såkalt på vippen. I år regner de fleste med at de viktigste vippestatene blir Ohio, Wisconsin, Iowa, Virginia og Colorado – der valgvindens retning vil være usikker helt frem til valgdagen. Alle de fem vippestatene gikk til Obama i 2008. Som i 2000 kan også Florida bli utslagsgivende (se figur 2 og tekstboks om valgordningen). 

Ingen med rent bord

Men å vinne Det hvite hus er ikke alene nok for å få gjennom sitt politiske program. Hvor langt både Obama og Romney vil klare å gå etter valget, avhenger ikke bare av om de vinner, men hvordan de vinner og hva valgresultatet i det pågående Kongressvalget blir. 

Hele Representantenes hus og en tredel av Senatet står på valg. Republikanerne beholder trolig kontrollen i Representantens hus, men Demokratene risikerer å miste dagens flertall på 53 av 100 plasser i Senatet. 

– Personlig tror jeg ikke én kandidat vil ta rent bord. Amerikanerne har en tendens til ikke å gi ett parti alle kortene, sier Snoen. – Selv om Obama gjenvelges, vinner han neppe Representantenes Hus. Da blir det stillstand politisk. Spørsmålet er om Kongressen de neste fire år tar innover seg at de nå må kompromisse, at republikanerne må tåle noe høyere skatter og at demokratene må tåle noe større kutt, sier han. 

– Det pessimistiske synet er at det fortsetter som før, med politisk stillstand, sier Snoen. 

Moen tror Obamas liberale program vil møte motstand i Kongressen selv om Demokratene vinner flertall. 

– Det er mange demokrater som mest av alt er opptatt av å redde sitt eget skinn i 2014. Det vil styre hva de kan stemme for av forslag fra Obama, sier Moen. 

Obamas handlingsrom ved et eventuelt gjenvalg er også et tveegget sverd. Både Melby og Restad poengterer at selv om han i sin andre periode ikke trenger tenke på gjenvalg, er han ansvarlig for at Demokratene skal gjøre det bra i 2016, og dette legger andre føringer.

– Vinner Obama greit, vil han nok ha friere hender til å kompromisse. Men samtidig vil han også etter hvert miste lederpondus fordi han ikke skal gjenvelges, og han vil også fort miste styring i eget parti som girer opp for neste valgkamp uten Obama, sier Melbye. 

Friest er en gjenvalgt president i utenrikspolitikken, men samtidig mener både Restad, Moen, Snoen og Melby at det vil skje få endringer her – uansett hvem som vinner. 

– På samme måte som Obama videreførte mye av det Bush-administrasjonen gjorde, vil antakelig Romney videreføre mye av det Obama gjør, sier Restad. 

– Men Romney vil i alle fall innledningsvis anlegge en noe tøffere lederstil. Kanskje vil den største virkningen for Norge bli at en Romney-administrasjon vil føre en tøffere politikk overfor Russland, og at dette kan medføre at det politiske klimaet i nord dermed blir noe mer problematisk, legger Melby til. 

En eventuell eskalering i konflikten med Iran vil dessuten påvirke oljeprisen. 

Med det blir ikke bare opp til enkelte delstater, men også enkelte velgergrupper å avgjøre valget 6. november.

Hilde Restad og Jan Arild Snoen mener latinos, de spansktalende amerikanerne, er sentrale. 

– Sosialt er de konservative, ikke minst i synet på abort og homofili, men de er fattigere og mer avhengige av offentlige ytelser, og står  gjerne til venstre økonomisk, sier Snoen. Latinos utgjør en større og større del av befolkningen, ikke minst i vippestater som Nevada og Colorado. 

Melbye trekker frem uavhengige kvinnelige velgere som den gruppen kampanjene har fokusert mest på i den siste uken før valget. 

– Romney vinner stort blant menn, særlig hvite menn, og Obama er avhengig av å ha en betydelig overvekt hos kvinner, sier han. 

Ole Moen trekker derimot frem mannlige, hvite arbeidervelgere over 40 år, og da særlig i vippestater som Ohio, som svært viktige også for Obama. 

– På grunn av høy ledighet er det mulig at Obama får støtte herfra, men tradisjonelt har han gjort det dårlig i denne gruppen, sier han. 

Moen tror også rase vil være med på å avgjøre Obamas skjebne i morgen, selv om det snakkes lite om rase i det offentlige ordskiftet. 

– Rase er et viktig spørsmål i valgkampen, selv om det ikke uttales åpent og selv om det er tabu å nevne det. Ofte snakkes det i koder om rasespørsmålet, og det er ingen tvil om at i noen vippestater så spiller det en stor rolle for stemmegivningen om presidentkandidaten er svart eller ikke, sier Ole Moen. – Rasismen i USA er ikke død, bare fordi Obama vant valget i 2008.

Annonse
Annonse