Annonse

Livet etter Nelson Mandela

De nedslående nyhetene om Nelson Mandelas helsetilstand fortsetter å dominere både gamle og nye media i Sør-Afrika, og sørafrikanerne tar det nå med en type stoisk ro, slik man tar en vond, men uunngåelig medisin. 

Nelson Mandela er innlagt på intensivavdelingen på et kraftig bevoktet sykehus. Dusinvis av kringkastingsbiler har stått parkert utenfor sykehuset i flere dager. Rapporter fra Mandelas hjemlandsby, der han vil bli begravet når han dør, forteller at hans egne er forberedt på det uunngåelige, og har gjort sine hjem om til pensjonater for å tjene penger på alle som kommer til å komme til begravelsen. Internasjonale fjernsynsselskap er blant dem som har leid seg inn i hopetall i området. 

Sist gang Sør-Afrika som nasjon var like bekymret, var natten etter landets første demokratiske valg i 1994, da utsiktene til frihet etter alle årene med apartheid virket surrealistisk, og mange var redde for at det ville ende med opptøyer og voldelige konfrontasjoner.

Selv om det er over et tiår siden han trakk seg tilbake fra søkelyset, er Mandela det eneste mennesket som fremdeles har et slags mytisk og samlende grep om et svært splittet og opprevet Sør-Afrika.

Vært svak lenge

Det er tredje gang dette ikonet fra antiapartheidkampen er blitt lagt inn på sykehus i år. Han ble lagt inn 8. juni. Og for første gang har myndighetene betegnet hans tilstand som «svært alvorlig.»Forrige gang Mandela ble skrevet ut fra sykehuset, møtte nåværende president Jacob Zuma og de øvrige lederne i partiet African National Congress (ANC) opp i hopetall, med fjernsynskameraene på slep. Det ble et PR-show av tvilsom verdi, der alle hadde brede smil, unntagen Mandela, som åpenbart var både syk og svekket. Men Zuma skal ikke ha all skylden for den lite verdige begivenheten. Da Mandela ble lagt inn i fjor og regjeringen dekket over innleggelsen, ble Zuma sterkt kritisert for å ha holdt Mandelas helsetilstand skjult. Det skulle altså ikke skje igjen. Det er et klassisk paradoks. De fleste sørafrikanere tilber Mandela – som på folkemunne omtales med stammenavnet Madiba – og de har frem til nå ikke vært forberedt på at 94-åringen snart skal forlate dem – selv om de innerst inne en stund nok har innsett at hans skjebnetime er nær. 

Men hva vil skje den dagen Mandela dør? Svarene er mangslungne. Sør-Afrika etter apartheidsystemet har ikke maktet å skape nye helter som har avtvunget respekt på tvers av raser, politiske partier eller klasser. Det er kanskje urettferdig å anta at bare to tiår med demokrati er tilstrekkelig til å skape en ny Mandela eller Desmund Tutu. Det er ikke lenger et apartheidsystem å kjempe mot. Deler av den vedvarende sjarmen ved “Madibas magi” bunner i nostalgien og minnene om det særlig optimistiske, om enn utopiske øyeblikket i landets historie da han slapp fri, og da man i de ekstatiske 1990-årene opplevde tilblivelsen av en «mirakelnasjon» der alle trakk i samme retning av hensyn til fedrelandets beste. 

Slåss om Mandelas gunst

Fordi Mandela representerer denne æraen, vil flest mulig eie en bit av ham. Da det offisielle opposisjonspartiet Democratic Alliance (DA) tidligere i år endret profil, kjørte de en kampanje der de brukte arkivklipp av Mandela som omfavner den  nå avdøde antiapartheidaktivisten Helen Suzman – som ledet det partiet som ble til DA. Det likte ANC dårlig, og gikk umiddelbart ut med anklager om at opposisjonen utnyttet Mandela for å sanke støtte. Innen ANC vokter man strengt på eierskapet til Mandela. I løpet av de siste fire årene han har sittet ved makten, har Zuma – som har vært en svært upopulær president hele tiden – forsøkt å fremstå som den naturlige arvingen til Mandiba-tradisjonen. I løpet av valgkampen i 2009 trakk Zumas ANC frem en synlig svekket Mandela på et valgmøte. Hans blotte nærvær var nok til at de fremmøtte ble ekstatiske. Enkelte fraksjoner innen ANC reiste imidlertid kritikk mot dette, og hevdet at det var å utnytte en mann som for lenge siden hadde trukket seg tilbake fra politikken. Men det ga seg ikke med det. Da Zuma og lederen for ungdomspartiet innen ANC, Julius Malena, for to år siden begynte å krangle offentlig, gikk begge to ut og fremstilte seg som den mest akseptable for Mandela.

Det er lite trolig at Mandelas død vil endre særlig mye i Sør-Afrika. De eksisterende utfordringene, som omfatter høy arbeidsledighet og massiv kriminalitet, en gruvesektor med store problemer og et utdannelsessystem som fremdeles lider under de strukturelle byrdene som er en arv fra apartheidtiden, vil fortsatt kreve all oppmerksomhet fra Zumas beleirede regjering. Men på den andre siden vil ikke Mandelas død føre til noe tilbakeslag for de mange demokratiske forbedringene Sør-Afrika har gjennomført siden 1994. Til det er landets institusjoner blitt for fast konsolidert.

Bortsett fra familien, vil ANC antagelig lide det største tapet ved Mandelas død. Partiet har vært hans politiske hjem i over et halvt hundreår. Partiet står ved et veiskille og er rammet av opprivende fraksjonsstridigheter som går mer på tilgang til matfatet enn på ideologi. I mai ble Zumas regjering kritisert for å ha tillatt et privat charterfly med bryllupsgjester fra India å lande på Sør-Afrikas viktigste flyvåpenbase. Der nøt selskapet godt av tjenester som normalt er forbeholdt statsledere. Det viste seg at bryllupsgjestene var i slekt med en indisk familie som finansierer store deler av Zumas familie. Kritikere i ANC hevder han er en nikkedukke for indiske forretningsmenn med feite bankkonti. 

Limet smuldrer opp

Ungdomspartiets leder, Julius Malema, ble ekskludert fra ANC i fjor, og kunngjorde nylig at han vil danne sitt eget radikale parti foran valget neste år. Han håper å tiltrekke seg velgere som er frustrert over det de oppfatter som ANCs lefling med næringslivet på bekostning av den fattige arbeiderklassen. Og det stopper ikke med dette. Mamphela Ramphele, en allment respektert akademiker og som sammen med avdøde Steve Biko er et av ikonene innen den sorte borgerrettsbevegelsen, dannet sitt eget parti tidligere i år, og hun er sikker på å spise stemmer av ANCs velgerbase. 

Men det er trolig den offisielle opposisjonen, DA, som utgjør den største trusselen mot ANC. DAs støtte blant de sorte velgerne er blitt tredoblet i løpet av det siste tiåret, mens ANCs oppslutning i den samme velgergruppen er blitt redusert.

Fordi han stod hevet over disse stridighetene har Mandela alltid vært limet for ANC – og for hele nasjonen. Når han er borte, vil landet naturlig nok gå videre. Men ANC vil ha mistet sitt avgjørende referansepunkt, stemmen som avkrevde respekt hos alle partiets fraksjoner, uansett hvor tøff kampen mellom dem var. Hvordan partiet vil klare seg uten Mandela blir en avgjørende prøve på dets levedyktighet, og få stor betydning for den politiske utviklingen i Sør-Afrika.

Annonse
Annonse