Forfatter Agnes Ravatn​Kutter internettkoblingen og stenger verden ute i 180 minutter om gangen

Jeg er fra en bygd, Ølen i Sunnhordland. Hele min barndom dreide seg om å bli voksen nok til å reise til byen. Et sted hvor folk hadde hørt om Dag Solstad, det var egentlig kriteriet. Jeg skulle gå på videregående, byen var Stord og for meg framsto den som en rik kulturby. Det er den for vidt også, for en som kommer fra Ølen og er 16 år. Halve livet har jeg bodd i byer, fra jeg var 16 til 33. Stord og Bergen, og Oslo i ni år. Og jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle bo noen annen plass enn i Oslo eller i en større by.

Skrevet av Agnes Ravatn:

  • «Verda er ein skandale. Ei bok om livet på landet» (2017)
  • «Operasjon sjøldisiplin. Sjølvhjelpsboka for deg som hatar sjølvhjelpsbøker» (2014)
  • «Fugletribunalet», roman (2013)
  • «Folkelesnad», sakprosa (2011)
  • «Stillstand: sivilisasjonskritikk på lågt nivå» (2009)
  • «Ikke til hjemlån», sakprosa (2008)
  • «Veke 53», roman (2007)

Nå har du altså flyttet på landet og skrevet bok om det: Verda er ein skandale. Din forrige roman Fugletribunalet, handlet nettopp om en kvinne som ville vekk fra det falske bylivet?

Ja, hovedperson i romanen er i alle fall lei av de sidene som byen får fram i henne. Hun identifiserer seg selv som en sosial klatrer, med svake reelle bånd til andre mennesker. Alt handler om nettverk og å oppnå fordeler hos hverandre. Sånn kan det til en viss grad være i byen hvis en har den legningen. Det mest interessante kan fort bli å snakke med de man kan ha litt nytte av karrieremessig. Jeg var en del av litteraturmiljøet de årene jeg bodde i Oslo, og da går du jo på forlagsfestene og snakker med journalister fordi det er viktig å holde seg inne med visse folk. Men etter hvert tenkte jeg at nå kjenner jeg de personene jeg trenger å kjenne. Jeg trenger ikke å bo her lenger.

Det høres nesten kynisk ut?

Det kan jeg også høre når jeg sier det høyt. Så klart har det også vært utbytterikt å bo i byer og være del av litteraturmiljøet. Jeg var 21 år gammel første gangen jeg møtte andre på min egen alder som faktisk skrev. Det var da jeg kom inn på Skrivekunstakademiet i Bergen, og det førte til en eksplosjon av skriveglede som var utrolig stimulerende.

Hadde du tidligere vært alene om skrivingen?

Ja, jeg ville jo bli forfatter fra jeg var seks eller sju, og skrev små romaner. Men også sakprosaverk: «Norske dyr fra A til Å», skrev jeg. Kom til «bever», men da gadd jeg ikke mer.

 

Agnes Ravatn flyttet på bygda for å skrive verdens lengste portrett med forfatter Einar Økland. Det ble i stedet en kort bok, der hun beskriver et upreget åndsmenneske som også viser en intens glede over alt praktisk. Foto: Ole Kristian Årdal / NRK

 

Og du drev som bokillustratør?

Ja, jeg illustrerte selvfølgelig verket selv. Norske dyr, «illustrert av forfatteren», stod det.

Du laget bok?

Jeg laget utrolig mange bøker.

Har du dem?

Moren min har dem. Jeg tror ikke hun gir dem fra seg. Men fram til jeg kom inn på Skrivekunstakademiet, tenkte jeg: Jeg vil være forfatter, men det er jo ikke plass til flere! Det finnes Jan Kjærstad og Anne Karin Elstad og Solstad og to–tre til, og så er det fullt. Men en av dem dør sikkert snart, da åpner det seg kanskje en mulighet. Jeg visste jo ikke den gangen at det var 500.000 forfattere i oljelandet Norge.

Men det skjønte du på Skrivekunstakademiet?

Skrivekunstakademiet i Bergen er en skole med tolv plasser. Det er forfattere som er lærere, og det er de som går gjennom søknadene. Bare det å bli lest av en forfatter var stort. Jeg husker at jeg grein da jeg fikk brev i posten om at jeg var kommet inn. Jeg hadde jo alltid hatt lyst til å bli forfatter, men tenkte aldri at det var noen reell mulighet for at jeg kunne bli det.

Alt handler om nettverk og å oppnå fordeler hos hverandre. Sånn kan det til en viss grad være i byen

Selv debuterte du med en roman om en mann med skikkelig utdannelse, nemlig en middelaldrende norsklektor?

Hele mitt skoleliv har egentlig dreid seg om hvordan man kan drive med litteratur uten å være forfatter. Min første tanke var å bli bokomslagsdesigner. Jeg tok formgivningsfag på videregående av den grunn. Veldig dårlig idé. Jeg ble mer og mer resignert, og til slutt tenkte jeg: Greit, jeg får bli norsklektor. Så begynte jeg på nordisk ved universitetet. Det ble litt av en reality check. Fra jeg var barn hadde jeg jo tenkt, universitetet, oi oi oi, tenk å komme inn der! Jeg visste ikke at hvis du hadde tre i norsk, kunne du komme rett inn. Jeg var 22 år og havnet i lag med studenter som gikk med russegensere og sendte lapper til hverandre på forelesningene. Ingen av dem brydde seg om litteratur. Det var bare jeg som skjønte hva litteratur var. Jeg var blitt nokså arrogant av det året på Skrivekunstakademiet. Hver gang foreleseren hadde et inspirert øyeblikk der han snakket om Fuglane eller Vildanden, kom det samme klisjéaktige spørsmålet: «Er dette pensum?» Og dette skulle være et norsklektorutdanningsløp! Her ble det spesialdesignet norsklektorer.

Der satt altså Elias Ruklas elever, som absurd nok hadde valgt å bli norsklærere?

Ja, faktisk. Totalt uinteresserte. Men man skal jo bli et eller annet, så hvorfor ikke norsklærer? En dag så jeg rundt meg, og tenkte: Hvis jeg hver dag skal sitte på et lærerværelse med disse folkene, da ender det med skolemassakre. Eller jeg blir den bitreste personen som noen gang har vandret på denne jordskorpen. Så jeg satte meg ned og begynte på denne debutboka, Veke 53, som handler om en 52 år gammel norsklektor. Romanen sprang ut av min forestilling om hvordan jeg selv ville bli dersom jeg gjennomførte lektorutdannelsen. Å skrive den var en slags strategi for å vri meg unna min egen skjebne. Det var å skrive om hvordan den norsklektoren som ville vært meg, ville hatt det hvis han fullførte det studieløpet.

 

Forfatter Agnes Ravatn fotografert i London i forbindelse med at «Fugletribunalet» ble lansert på engelsk. Foto: Emil Mohr / NTB scanpix

 

Jeg forbinder dine senere bøker med fortettet og presis prosa, men du har selv baksnakket debuten din og sagt at du ikke liker språket der?

Jeg kunne ikke åpne den boka uten at de dårlige setningene sprutet imot meg. Sånn kjentes det. Den var sikkert ganske bra til å være debutbok, men det er en del enkle ting der som burde vært strøket av redaktøren. Likevel kan jeg bla i den boka og av og til tenke: Den som var like fri til å skrive så friskt og uærbødig og bare lage en historie og synes at det er godt nok! Jeg hadde ingenting å leve opp til. Jeg var et helt ubeskrevet blad, og ingen hadde forventninger. Det var en total frihet i skrivearbeidet som jeg ikke har lenger.

Du strever med åpninger?

Ikke bare åpninger, jeg strever med alt.

Du debuterte i 2007, men satt altså de neste årene stort sett på dagbladet.no og Facebook?

Jeg har i alle fall sagt det, og det er ikke helt usant heller. Jeg skrev om dette i en bok som kom i 2014, Operasjon sjølvdisiplin. Mens Fugletribunalet kom i 2013, etter at jeg hadde brukt seks år på å være på internett, på VG.no, Dagbladet, Facebook, Twitter og samtidig googlet «how to write a novel». «What is interesting to write about.»

Disse adspredelsene må ha vært reelt destruktive?

Helt klart destruktivt. Det handler om å få bukt med det problemet nesten alle har i dag. Somling, som det faktisk kalles, er jo ikke et nytt fenomen. Men det er blitt veldig mye enklere å somle bort hele livet sitt etter at vi fikk bredbånd.

Desto mer destruktivt for en forfatter?

Oppskriften på et mislykket liv er å sitte alene uten å ha en sjef, uten faste arbeidstider, sitte der alene med en datamaskin, med internett-tilgang. Det er ingen god kombinasjon. Jeg vil alltid måtte holde meg unna ... det er som med alkoholikere. Jeg er tørrlagt facebookoholiker.

Oppskriften på et mislykket liv er å sitte alene uten å ha en sjef, uten faste arbeids­tider, sitte der alene med en datamaskin med ­internett-tilgang

Da er det alvor?

Det er forferdelig alvor, ja. Jeg pleide å legge telefonen min bak bøkene i bokhylla og skru av lyden. Og av med internett. Da sitter du der, overlatt til seg selv. Kafka sa at man må bite seg fast i skrivebordet for å få til å skrive. Dette har forfattere slitt med til alle tider, men i dag har distraksjonsmulighetene antatt absurde dimensjoner.

Det ligger en kulturell diagnose i det du sier her?

Dette er Romerrikets fall, slik jeg ser det! Det er helt på kanten av et nytt sivilisasjonssammenbrudd. Det er trist å se kloke, lyse hoder som før forsket og produserte og skrev og tenkte lange tanker, sitte og diskutere på Facebook hele dagen. Jeg betaler gladelig for et program som kutter internettkoblingen. Når jeg setter meg til ved mitt skrivebord og slår på datamaskinen, er det første jeg gjør å starte et program som heter Freedom. Freedom Internet Blocker. Det kutter internettkoblingen, og det koster meg 20 dollar. Det betaler jeg gjerne.

Kan du stille inn når det slår seg på igjen?

Jeg ligger på 180 minutter, det synes jeg er fint. Altså fram til lunsj. Før, hvis det var noe jeg syntes jeg trengte å finne ut av, var det alltid fristede å google. Dermed var jo den arbeidsdagen fordufta. Nå skriver jeg det ned, og ser på det når lunsjpausen kommer.

Og etter lunsj?

Da er det nye 180 minutter.

Skrev du selv også dumme ting på Facebook i din mest destruktive internett-periode?

Nei, det er det dummeste av alt. Jeg skrev aldri noen ting! Jeg ytret meg aldri, bare satt og leste. Turte ikke å skrive noe. Jeg tenker fortsatt at det er galskap å ytre seg på sosiale medier. Hvordan tør de? Det står jo der og folk kan lese det!

Driver du altså og advarer mot sosiale medier uten å ha brukt dem selv?

Jeg har aldri brukt det, bare vært en taus og sjokkert observatør.

Men det er kanskje en side ved deg. Stalker …?

Ja, du sikter til noe bestemt? Episode med Dag Solstad, i Berlin? Den er ikke så morsom, men som Solstad-biograf kan jeg godt fortelle deg det. For ti-tolv år siden var jeg i Berlin sammen med en venninne fra skrivekunstakademiet, og én dag skygget vi Dag Solstad gjennom Berlin i flere timer. Vi hadde bare manken å forholde oss til, men vi hang oss på. Han var utrolig lett på foten, og tok den ene svingen etter den andre i raskt tempo.

Jeg synes ofte at humor kan forsterke alvoret, det finnes det ­mange ­eksempler på i littera­turen

Innom matbutikkxer, tenker jeg?

Matbutikker, mathaller, veldig flotte steder. Til slutt endte han opp med å kjøpe to kakestykker i et konditori. Så gikk han videre, og låste seg inn i en dør i en bygård. På den andre siden lå det en kafé, der satte vi oss og ventet. Vi satt vi der hele dagen, minst seks timer.

Du har jo skrevet en hel bok om steder der ingenting skjer. Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå?

Ja, vi ventet og ventet. Ingen ting skjedde.

Men han bodde jo der!

Ja, så hva gjør vi nå? Vi kan likegodt gå hjem, sa vi, og gikk ut på gata. Men da kom plutselig en person bortover gata og stoppet opp ved samme døra. Begynte å lete fram nøklene. Da fòr vi over gata, kjapt men diskret, og idet personen låste seg inn og forsvant, satte vi en fot i døra og smatt inn vi også. Og der sto vi da i trappeoppgangen, og bare, ja, hva gjør vi nå? Hva er det vi holder på med egentlig …? Vi kan jo ikke bare bli stående her. Så vi tok oss sammen. Nå er det nok, nå går vi! Men da var døra låst. Vi fikk den ikke opp. Vi var sperret inne i oppgangen. Fanget i Dag Solstad sitt portrom!

Hva skjedde?

Nei, det var bare å vri på låsen, så kunne vi i grunnen bare gå ut. Så vi gikk ut. Det var slutten på den historien.

 

Haugesund, august 2013. Journalist og forfatter Agnes Ravatn fikk Hestenesprisen under filmfestivalen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

 

En av Dag Solstads beste venner er forfatteren Einar Økland, som bor i Valevåg i Hordaland. Du flyttet dit med mann og nyfødt barn for å skrive bok om ham?

Fem måneder. Siste del av foreldrepermisjonen. Jeg skulle skrive om Einar Økland, som bor bare et steinkast unna en forlatt gård som er i min manns familie. Der skulle vi bo.

En falleferdig gård som måtte pusses opp i flere måneder før dere kunne flytte inn?

Den må nok pusses opp resten av livet mitt, det er greit nok. Det var verken vann eller strøm, ikke kjøkken eller bad, da vi kom.

Her er det noen påfallende paralleller til din roman Fugletribunalet. Den starter jo med at en kvinne, Allis Hagtorn, flytter ut av hovedstaden og tar seg jobb som hushjelp og gartner et sted vestpå. Hvem er denne Allis Hagtorn?

Hun er en ung kvinne på et par og tredve år, har bodd i byen størstedelen av livet, begynte egentlig på en akademisk karriere, men havnet av ulike grunner i mediebransjen. Etter en skandale blir hun tvunget, både av et indre og ytre press, til å trekke seg vekk fra offentligheten. Hun kommer over en annonse der en mann utlyser en veldig lite tidstypisk jobb som gartner og hushjelp i et hus ved en fjord. Hun slår til. Forlater alt. Hun trekker på skuldrene og stikker av hver gang det skjer noe uheldig i livet. Så fortsetter hun der hun slapp på en ny plass. Hennes liv har vært en bevegelse der hun fjerner seg lenger og lenger vekk fra seg selv og den Allis hun selv mener å kjenne.

Du sier at hun er rotløs, hun ønsker å bli en mer solid person, en fastere karakter?

Hun opplever at hun ikke har en fast kjerne. Hun ønsker å bli hva man kaller heil ved. Hun er jo en sosial klatrer. For hver gang hun er kommet et skritt opp på den sosiale rangstigen, har hun bare forlatt dem hun var med. Hun har veldig svake bånd til andre folk. Og hun er også veldig alene. Så når skandalen inntreffer, har hun ikke så mye annet å gjøre enn å dra.

Men hun bærer på en romantisk idé om å finne meningen med livet på landet?

Hun føler seg besudlet av den korrumperende hovedstaden, og ser på denne anledningen til hagearbeid på en øde og avsidesliggende plass som en mulighet til å finne tilbake sitt egentlige selv.

Ting ramler ned i et bankende kjør og vi har fire hundre mål med innmark og utmark og elleve ­villsauer

Du er en forfatter med mye humor. Men Fugletribunalet var en alvorlig bok?

Det er lite eksplisitt humor der. Det faller meg ganske lett å skrive morsomt. Det er en måte å se verden på. Jeg synes ofte at humor kan forsterke alvoret, det finnes det mange eksempler på i litteraturen. Men humoren kan også ta brodden av alvoret, og sånn var det dessverre her. Det var opprinnelig en god del humor i det manuset. Men historien tok en mørkere vending enn jeg hadde sett for meg. Og da måtte jeg legge meg flat for historien, og begynne en kirurgisk fjerning av de morsomme setningene. Jeg har etterpå tenkt at jeg har noen paralleller til Nokon kjem til å komme av Jon Fosse. Der er det også to personer som vil unnslippe omverdenen og hele tiden blir utsatt for en trussel … Hovedspørsmålet som blir reist i det stykket, er om det er mulig å starte helt på nytt. Det er spørsmålet i min bok også. Når er det for sent? På hvilket tidspunkt er det for mye som har skjedd? At du har for masse bagasje å drasse med deg til at du kan starte på ny?

Men du har altså selv kjent på den drømmen om å trekke seg unna og flytte på landet, og faktisk også fulgt den?

Det er på mange måter en naiv og klisjefylt drøm, men du skal ikke avfeie den bare som det. Jeg har helt klart sånne dragninger. Tanker om at det var ikke sånn vi var ment å leve. Jeg nekter å godta samfunnets regler og politikken og økonomien og alt som er med på å gjøre oss ufrie … Tanken på å protestere mot dette og flytte fra alt og starte på nytt og drive en slags Markens grøde-aktig naturalhusholdning …

Sånn sett er vel Allis en slags ekstremversjon av deg selv?

Jeg har pleid å si det. Hun har i hvert fall mindre impulskontroll.

 

Skuespiller Maria Blokhus (t.v.) og forfatter Agnes Ravatn under presentasjonen av Det Norske Teatret sitt vår­repertoar for 2015. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

 

Men i utgangspunktet dro du ikke for å oppsøke livet på landet, men for å oppsøke forfatteren Einar Økland?

Jeg hadde villet skrive om Økland i mange år, og nå hadde vi en halv permisjon til rådighet, og samtidig denne gården i mannen min sin slekt, mirakuløst nok. Men vi hadde jo vårt liv i Oslo, min manns jobb, leiligheten, alt sammen, så tanken var at dette skulle vare fram til nyttår. Fra august til nyttår.

Hva var det ved Økland du falt for?

Jeg ble spurt om å lage et portrettintervju med ham for Syn og Segn til 70-årsdagen i 2010. Da reiste jeg til Valevåg og møtte ham for første gang. Vi satt oppe til fem om morgenen, han snakket, og jeg lyttet, og fikk inn noen spørsmål mellom hans spontane anekdoter og helt unike oneliners. Han er en sylskarp muntlig begavelse og et fantastisk intervjuobjekt.

Du beskriver ham som et kompromissløst forfatterforbilde, en kunstner med stor integritet, en som bryr seg lite om hva andre mener?

Han er utrolig tro mot sine egne interesser. Han bryr seg ikke om lesere. Det gjør jo jeg, men samtidig er det riktig, tror jeg, det Gunnar Ekelöf skriver, at «botnen i deg er også botnen i alle andre». Hvis du bare går langt nok ned i deg selv, vil det være relevant for mange andre.

Økland er interessert i alt mulig. Og han vil være vanlig på flest mulig måter, sier han et sted i boken.

Men den selvinnsikten er helt forskrudd, for han er ikke vanlig i det hele tatt. Han er ekstremt uvanlig. Men han er opptatt av det som er folkelig, altså vanlig, men som ikke er blitt lagt merke til eller anerkjent. Ta for eksempel litteraturforskningen, der skriver folk om Ibsen og Hamsun og Fosse og Hjorth. Mens litteraturforskning for Einar er for eksempel å skrive om malebøker, du vet sånne som ungene får der det er bilder av Snurre Sprett, og så skal de fargelegge de ulike feltene. Sånne bøker synes han er interessant. Hyllene hjemme hos ham er fulle av titler som for eksempel Skruens kulturhistorie. Men dette er den kuriøse Økland, og det er ikke egentlig ham som interesserer meg mest. For han kan også levere sylskarpe aforismer om kunst eller politikk eller menneskesinnet, altså han er en sånn … han er en vismann. Nå er det så klart litt tåpelig av en ung dame å opphøye den ene eller andre til vismann, men akkurat Einar Økland er faktisk en mange godt kunne ha oppdaget. Det ville gitt dem mye glede.

Hver gang jeg sto og hogde ved ­eller prøvde å renske et område for villnis, boblet det sånn over, det bare raste inn tekst

Likevel laget du ikke den store intervjuboken med alle gullkornene, men en kort bok om hverdager i Valevåg, der du «traskar i Einars fotspor». På slutten av boken skriver du: «Trass i at han er eit utprega åndsmenneske, meir enn nokon eg kan komme på, blir den sida av han overstråla av ei intens glede over alt praktisk. Spør du han om litteratur, gjentar han gjerne noko han har sagt eller skrive for mange år sidan. Men spør du han om hjelp til å få start på ei vrangvillig ryddesag, eller ber om ei oppskrift på kantarellsausen hans, då lyser han opp som ei sol.»

Ja, han gjør det. Og nå bor jeg der. Vi ble jo boende etter det halvåret. Vi skulle tilbake til Oslo, men tenkte, hvordan kan vi det? Det var ikke mulig å forlate den plassen. For vi hadde det så godt der. Boka er ikke bare en bok om Einar, men også om et halvt års forelskelse i å bo i en bygd.

Her må det ha skjedd en dramatisk utvikling?

Ja, det har det.

Hva var det Olaug Nilssen sa da hun fikk høre at du skulle flytte på landet?

«Jeg vedder på at du er tilbake på Facebook i løpet av tre måneder», sa hun. Men det er jeg ikke!

Har du overrasket deg selv også?

Hvis du spør om jeg har oppdaget skjulte talenter når det kommer til å bo på bygda, har jeg virkelig ikke det. Realiteten er at vi bor på et gammelt, falleferdig småbruk, det er veldig idyllisk og fint, men det er også jobb, ikke bare for oss, men for hele slekta vår for resten av livet. Ting ramler ned i et bankende kjør, og vi har fire hundre mål med innmark og utmark og elleve villsauer som vi har adoptert fra Einar og Liv Marit, kona hans. Heldigvis er min svigerfar og hans bror håndverkere, og de gjør det mulig for oss å bo der.

Hver morgen ­starter jeg dagen med å tenke at min jobb er å gå opp denne trappen og sitte der og finne på noe

Før brukte du internett som prokrastinering. Irrasjonell arbeidsutsettelse. Mens nå er det altså oppussing? Og det er tross alt mer meningsfylt?

Ja, hadde det ikke vært kjekt om jeg gikk ut og pusset litt på den planken i verkstedet, før jeg begynner å skrive på denne teksten? Sånn er det blitt. I Oslo var adspredelsene tross alt begrenset til å treffe venner på kafé eller gå og handle eller være på internett. Mens her kan en ta med seg en motorsag og gå ut og felle en hel skog hvis en har lyst, i stedet for å sitte og skrive.

Helt alvorlig, ser du en fare der ...?

Ja.

... at livet kan bli så godt at du faktisk ikke trenger litteraturen?

Det har jeg tenkt på … Det var dagens akilles-spørsmål! Hver dag tenker jeg: Hva er poenget? Hva kan rettferdiggjøre dette? Hver morgen starter jeg dagen med å tenke at min jobb er å gå opp denne trappen og sitte der og finne på noe. Hvor kvalmende er ikke det! Når andre sitter i butikker eller er lærere og sykepleiere … Men klart, jeg vet at det jeg gjør kan glede mange, og da er det på en måte rettferdiggjort. Men det meste jeg har skrevet er blitt generert av negative følelser. Og jeg har ikke tenkt å fremprovosere eller oppsøke negative følelser i livet mitt for å kunne skrive. Et bedre alternativ er vel å la seg engasjert av hvor grusom verden faktisk er, og kanskje skrive om det, mer politisk.

Du engasjerer deg jo i lokalmiljøet. Jobber for å redde den lokale barnehagen fra nedleggelse, slike ting?

Ja, jeg er faktisk blitt lokalpolitisk engasjert. Det er en start. I alle fall en kompensasjon for et altfor privilegert liv.

Men tittelen på boken, Verda er ein skandale, et sitat fra Einar Økland. Dette er jo den absolutt minst skandaløse boken du har skrevet?

Ja, eller den minst skandaløse som noensinne er skrevet.

Det er en liten bok om lykken, eller et forsøk på det, slik jeg leser den.

Det var ikke et forsøk på det, men den har blitt det, ja. Det ble ikke verdens lengste portrettintervju, det ble 95 små sider, en veldig liten bok. Jeg måtte ta et valg. Skulle jeg gitt ut verdens lengste portrettbok med Einar Økland, måtte jeg ha ventet til jeg ble nitti år, for så fort snakker han, og så lang tid ville det tatt å transkribere og redigere hans talestrøm, og det ville vært til å bli gal av. Men i løpet av det halvåret jeg samtalte med ham, var jeg også sammen med ham, i huset, i tunet, og jobbet med ham, klipte hekker og hogde ved, helt grunnleggende ting, men veldig store ting for meg, for jeg hadde ikke gjort det før. Det var dyr på beitene, det hadde jeg ikke sett siden jeg var liten. Og det var stort! Det høres tullete ut, men det var stort. Og ekstremt inspirerende. Hver gang jeg sto og hogde ved eller prøvde å renske et område for villnis, boblet det sånn over, det bare raste inn tekst. Det er ikke ofte jeg opplever å komme i en sånn flyt der du glemmer hva du holder på med og får utrolig mange ideer eller setninger og blir veldig, veldig oppspilt. Men en sånn raptus hadde jeg.

Bra! For du må ikke slutte å skrive?

Neida, det skal jeg ikke.

Du driver med ny roman, ikke sant?

Aaa, ein ny kvar dag.

Einar Økland vet jo mye om menneskesinnet. Han er utdannet psykolog?

Faktisk.

Og han er genuint opptatt av å ha det godt. Det betyr ikke å være lykkelig hele tiden, men i hvert fall forsøke å unngå det som gjør oss vondt.

Han er veldig opptatt av det. Jeg tror jeg skjønner hva han mener. Selv synes jeg det er kjekt å lese bøker som er spennende eller dramatiske eller medrivende. Mens Einars poetikk er stikk motsatt. Han vil ikke skrive dramatikk. Han vil ikke ha dramatikk! Han vil ha det godt. Og jeg skjønner godt hva han mener med det. I høst kom det ut en diktsamling av Siri Økland, som er datteren hans. Hun har vært syk av kreft i mange år. Det er det hun kommer til å dø av. Hun er hans datter, og det har han levd med i tretten år. Altså et helt reelt damoklessverd. Jeg skjønner veldig godt at han synes det nærmest er foraktfullt å dikte opp dramatikk, når han har den reelle dramatikken så tett på livet sitt. Jeg skjønner godt at hans primærbehov i sitt yrke, når han skriver, er å skrive noe som er godt, når han har den realiteten utenfor skriften.

Hva med deg, da?

Jeg synes også det kan være noe flørtende og dumt ved å drive og dikte opp stort drama. Det er veldig uforpliktende når det finnes rundt deg på skikkelig. Etter hvert har jeg selv mennesker som lever tett på reell og livstruende sykdom, det kan få meg til å tenke, når jeg går opp på mitt kontor og skal skrive, at dette er bare privilegert og dumt. Men så vet jeg også at de samme personene kan ha glede av å lese en bok av meg eller andre forfattere mens de er syke. Da er det likevel ikke meningsløst. Det kan i det minste forsvares på den måten. Men jeg forstår godt hva Einar Økland mener når han vil skygge unna flere bilder av dramatikk i kunsten sin. For livet er uansett dramatisk i seg selv. Det burde ikke være behov for mer dramatikk.