Opptur i ­Afghanistan

Thomas Lund fra Halden tok med seg en kompis og fem ukjente, unge afghanske jenter på tur for å bestige et av Afghanistans høyeste fjell. Det startet som en vill, nærmest uhørt idé, som bare vokste seg villere med tiden. Og tur ble det.

Dette er historien om «en enkel mann fra Halden» og hvordan han gjennomførte en svært komplisert ekspedisjon i Afghanistan.

I 2009 nådde Thomas Lund og klatrekompis Sajan Holmlien toppen av fjellet Muztagh Ata i det sørvestlige Kina. De satt og slappet av på 6900-meters høyde og nøt den spektakulære utsikten. Med blikket fulgte Thomas utsikten litt vestover. En lang smal dal med høye fjell på begge sider, med en isblå elv som kjempet seg vei gjennom dalen.

– Der vil jeg klatre, ropte han til Sajan.

Ok, svarte Sajan. Han er sjelden vond å be.

Og slik ble det. Men denne klatreturen skulle bli annerledes enn noen annen klatretur de erfarne klatrerne hadde opplevd.

Den dagen på toppen av det kinesiske fjellet ante verken Thomas eller Sajan hvor den trange dalen med de bratte fjellene var. Ikke før han kom hjem til Nesodden, kunne Thomas finne fram til den vakre dalen blant alle sine kart: Wakhan-korridoren i Afghanistan.

På kartet ser området veldig konstruert ut – og det er det også: En lang tynn tarm øverst til høyre på kartet over Afghanistan utgjør Wakhan-korridoren, mellom Pakistan på den ene siden og Tadsjikistan på den andre. Kina har en liten grensebit helt ytterst. Opprettelsen av korridoren var et politisk resultat av «Det store spillet» mellom Russland og Storbritannia på 1800-tallet. Russere og briter trengte en buffer mellom seg i Asia. Derfor ble man i 1896 enig om å avgrense de to landenes interesseområder med en afghansk buffersone mellom Britisk India (dagens Pakistan) og det russiske Sentral-Asia (dagens Tadsjikistan).

I dag er korridoren tynt befolket. 11.000 wakhibønder og kirgisiske gjetere er heldige som bor i et av Afghanistans mest fredelige områder. Og hvis du liker å klatre høyt: I Wakhan-korridoren finner du Pamir-fjellene – minst 700 topper på over 5000 meters høyde, som ikke er klatret tidligere.

Hjemme på Nesodden har Thomas Lund fått fot. Klatrefot. Neste tur må bli Afghanistan og Wakhan-korridoren. I Nepal og Himalaya må man jo nærmest gå i kø for å komme til toppen av et hvilket som helst fjell, tenkte Thomas.

Men det finnes lite info om klatreruter, bærehjelp, tillatelser og organisering i Pamir-fjellene. Det er ikke bare å sjekke på nettet hvilke ruter som passer deg best.

Thomas brukte lang tid på kart og internett, og var i ferd med å bli motløs da han plutselig kom over en artikkel om den første afghanske jenta som hadde besteget Afghanistans høyeste fjell, Noshaq på hele 7496 meter, som ligger helt i begynnelsen av Wakhan-korridoren. Dæven! Kan afghanske jenter klatre? Thomas kjente på fordommene sine. Han som trodde de knapt kunne bevege seg utenfor husetes fire vegger. Jøss, tenkte han. Da kan vi jo ta med oss noen jenter på tur! Kanskje kan dette bli noe mer enn en egotripp?

Slik ble ideen om å ta med seg unge afghanske jenter opp på en høy fjelltopp sådd i hodet til Thomas Lund. Haldenseren som bor på Nesodden jobber til vanlig som saksbehandler i UDI. Kanskje er det erfaringene derfra som gjorde at han så muligheten til å gjøre litt mer enn å «dra på tur»? Eller kanskje det var alle bøkene og nettsakene han hadde studert om afghanske fjellfolk de siste par årene som satte han på den nokså ville ideen?

Nå viste det seg at den afghanske klatrejenta hadde overdrevet en smule. Hun hadde bare tusla litt rundt nede ved foten av et fjell, men hos Thomas hadde ideen likevel festet seg:

– Det hadde vært så jævlig kult og tatt med seg en gjeng afghanske jenter opp på toppen av et afghansk fjell.

Men hvem? Og hvordan? Han kunne jo ikke bare stikke til Kabul og spørre noen på gata.

Igjen kommer internett til unnsetning. Her finner han en fransk film om den første afghanske ekspedisjonen til landets høyeste fjell. Og denne gangen var det ekte vare. Den franske filmregissøren Louis Meunier satte siden Thomas i kontakt med en av de afghanske fjellklatrerne. Dog var det bare menn som hadde vært på toppen, men her fant Thomas endelig antydning til et klatrermiljø i alle fall.

Det skulle vise seg å være et blinkskudd. Malang, en av karene i filmen, bor selv i en landsby i Wakhan-korridoren. Og han jobber som guide, bærer og «fikser» for den nystartede organisasjonen Ascend, som driver klatrekurs for jenter i Kabul. Slikt er risikosport i Afghanistan. Malang er svartelistet av Taliban fordi han «har kontakt med utlendinger».

Thomas ble stadig mer glad i jente-ideen sin. I Afghanistan er kvinner annenrangs borgere. Kanskje dette kunne bidra til å vise at også afghanske jenter kan? Hvis de får anledning? Å ha et annet formål enn bare å komme seg opp på en fjelltopp ble nå selve konseptet for den kommende klatreekspedisjonen. Gi noe tilbake, på en måte?

Thomas hadde egentlig ikke tenkt så nøye igjennom hvorfor han ville ha med seg lokale jenter til toppen av et afghansk fjell. Men noe sa ham at det var en idé som var verdt å forfølge. Dersom han kunne lære afghanske jenter å organisere og gjennomføre en klatreekspedisjon, kunne de kanskje lære bort noe til andre jenter senere? Slik kunne man kanskje få en liten snøball til å vokse seg litt større?

Noe sånt var det Thomas tenkte.

Via Malang fikk Thomas til slutt kontakt med den amerikanske organisasjonen som holdt kurs i klatring for jenter i Kabul. Nesten fem år etter at Thomas stirret inn i den afghanske korridor-fjellheimen fra sin kinesiske fjelltopp, dukket det opp et navn som skulle ta ideen hans et steg nærmere målet: Marina LeGree. Damen som er leder for Ascend Athletics, og bruker klatring som middel i sitt utviklingsarbeid.

Marina LeGree ... Hun kunne finne noen passende jenter for meg, tenkte Thomas Lund. Men dette skulle vise seg å være lettere tenkt enn gjort. Nå starter en mailutveksling de færreste av oss ville holdt ut.

Thomas er ivrig. Marina er skeptisk, men høflig. Sannsynligvis har hun mottatt bøttevis av gode ideer fra diverse folk med gode hensikter – og som aldri er blitt noe av. Vi snakker om Afghanistan. Et land hvor to hvite menn ikke bare plukker opp noen tilfeldige jenter på gata og spør om de vil bli med på fjellet en tur. «Kjære Thomas. Takk for at du tar kontakt. Dette er en idé vi helt klart burde se nærmere på», skriver Marina som svar på Thomas´ første mailframstøt.

Det virker jo veldig positivt. Thomas kjører på. Han teppebomber Marina med info. Med ideer. Med budsjetter. Med klatreruter. Med mulige sponsorer. Marina er like høflig, men holder fortsatt stand: «Hei Thomas. La oss holde kontakten. Glad du endelig fant fram til oss. Det er mye å snakke om her, men la oss fortsette å kommunisere».

Mareritt@mail.com er igang. Til sammen går det flere hundre e-poster mellom de to. De to brevvennene får for eksempel hvert sitt barn i løpet av denne tiden. «Jeg vil gjerne ta opp ideen om en tur til Pamir-fjellene med mine folk i Kabul», sier hun i mail nummer 73.

Thomas føler han slåss mot vindmøller. Roter rundt i en endeløs blindgate. Han hadde fått «innvilget» permisjon fra familien. Kona Carina hadde for lengst sagt, «Ja, ja – du får bare dra på den turen, da». Sajan var med. Han sendte sms sånn cirka hver tredje måned: «Blir’re no Afghanistan snart, eller?» Men det var Marina som hadde tilgang til jentene. Det var hun som var nøkkelen.

Så fatter Thomas poenget. Penger. Hvem skal betale for moroa? Dét er Marinas hovedanliggende. Thomas har for lengst skissert et budsjett på rundt 160.000 kroner. Det skulle holde til en bra tur for Thomas, Sajan og fem-seks jenter i en måneds tid. Men Thomas var ingen dreven pengeinnsamler. Han trodde det skulle gå greit å skaffe sponsorer til ideen sin – den var jo så god!

Men den gang ei. Norske bedriftseiere synes det er tryggere med lokale fotballag og korps. De tar sjelden risiko med sponsormidler. Og prosjektet til Thomas var jo risikabelt. Han hadde for eksempel ikke en eneste afghansk jente å slå i bordet med.

Utstyrs- og klesprodusenten Helly Hansen fikk han napp hos. Ok, han kjenner kona til toppsjefen – men klær og utstyr for en anselig sum var i alle fall sikret. Og kanskje var det Helly Hansen-klærne som gjorde at Marina foreslo at Thomas og Sajan skulle ta en tur til Kabul for å hilse på Marina og jentene der. Et par måneder senere var Thomas og Sajan på plass i Kabul. Her møtte de jentene for første gang.

Kabul traff Thomas og Sajan midt i ansiktet. Det var fullstendig kaos, og de fikk beskjed om å ikke bevege seg utendørs på egen hånd.

Det hadde vært vanskelig uansett. Dagen etter at de kom ble hele byen regelrett stengt av på grunn av en massedemonstrasjon. De to nordmennene måtte sitte pal og vente i sitt «safe house». De bodde sammen med den amerikanske fotojournalisten David Gilkey. Han tok det mer piano enn våre gutter. Gilkey har dekket Afghanistan siden 11. september 2001. Men hva slags land de oppholder seg i blir kanskje enda tydeligere da Thomas og Sajan etter en uke i Kabul-kaoset kommer hjem igjen til Norge. På nyhetene meldes det da at David Gilkey og hans afghanske tolk og journalistkollega Zabihullah Tamanna er drept i et angrep nord i Afghanistan.

Selv om de to nordmennene bodde i et såkalt «safe house» i et av de sikrede områdene i Kabul, var det ingen vaktposter i det området der de skal treffe jentene. De hadde en lapp med en adresse, og skaffet seg sjåfør. Han satte dem av et sted i byen der man aldri treffer ambassadeansatte, for å si det forsiktig. På den oppgitte fant de et slags kontorbygg med en pizzarestaurant på gateplan. Thomas banket på, og en ung jente åpnet.

Hun snakket ikke særlig godt engelsk, men skjønte hvem de to herrene var, og slapp dem inn. Hun var alene i rommet, mens en eldre dame ryddet og ordnet på et kjøkken innenfor. Den unge jenta holdt på med å pakke en sekk. Det var tydelig at hun skulle ut på tur. Så tok den litt pinlige stillheten brått brutt. Plutselig var Thomas og Sajan omkranset av 20 unge jenter som flommet inn i rommet. Blant dem oppdaget Thomas Marina og et par andre frivillige fra Ascend Athletics.

Thomas forteller: – Jeg visste ikke om de ventet oss eller ikke. Eller om noen av dem var plukket ut til å være med på vår tur. Vi hadde håpet å sette oss ned med dem og fortelle om planene.

Men slik gikk det ikke. 20 unge jenter i reisemodus i Afghanistan er like lattermilde og støyende som en tilsvarende jentegjeng i Norge. Thomas kunne bare glemme sitt pedagogiske opplegg.

Situasjonen var absurd. Her satt Thomas og Sajan – en 43 år gammel haldenser og en 33-åring fra Spikkestad – på et kontor i Kabul med 20 kaklende unge jenter svinsende rundt seg. Jentene skulle gjøre seg klare for en dagstur dagen etter. På plussiden kunne Thomas notere seg at de hadde vært på tur tidligere og skjønte poenget med gode forberedelser. Men ellers fikk han ikke gjort noe av det han hadde planlagt. De fikk spurt noen av dem om de ville være med på tur, og flere sa «ja, gjerne». Og vipps, så forsvant jentene like raskt som de kom.

– Det viktigste med det møtet var at vi kom. At vi viste at vi tok dette på alvor.

Da Thomas kom hjem igjen til Nesodden sendte han bøttevis med nye sponsorsøknader. Marina sa hun var med, men kunne ikke hjelpe med penger. Og skulle hun skaffe jenter, måtte Thomas skaffe penger. Men sponsormarkedet hadde ikke bedret seg noe de siste månedene. Muligens var Thomas litt naiv. Eller kanskje solgte han ikke inn prosjektet sitt profesjonelt nok. Han hadde aldri gjort noe slikt før.

Han ble frustrert og mismodig. Han sendte mail og ringte, men klarte ikke fange næringslivets interesse. Dermed gikk han gjennom budsjettet på nytt. Barberte det. Og så ringte han Sajan:

– Du, klarer du å hoste opp 60.000? Så spleiser vi?

– Ja, da. Kjør på», sa Sajan.

De hadde jo ikke disse pengene. Thomas måtte i så fall ta familiens sparepenger for å klare sin del. Sajan var heller ikke kjent som en spesielt holden mann. Men de tok en spansk en, og satset alt på en siste mail til Marina: «We have the cash. Do we have a team?».

De fikk svar. Marina LeGree – hun var endelig med. Og det samme var fem afghanske jenter mellom 17 og 25 år. Det var januar 2017. Og nå begynte en hektisk periode med forberedelser.

Crowdfunding, sa kona Carina. Crowdfunding, sa venner, kolleger og famille. Flaut, sa Thomas. Men han beit seg i det, og prøvde seg på denne moderne formen for finansiering via nettdugnad, eller tigging…

Thomas tenkte på jentenes sikkerhet. Til crowdfundingen måtte han beskrive prosjektet, men han ville ikke si noe nøyaktig om hvem, når og hvor. Det var godt mulig at noen ville synes svært dårlig om at to hvite menn fra Norge skulle ta med fem unge afghanske jenter på fjelltur. Han nevnte årstall og land. Og antall jenter. Ikke nøyaktig hvor i Afghanistan de skulle, dato eller navn.

Men så dukket det opp et nytt problem: Alle de fem jentene måtte ha tillatelse fra foreldrene for å reise på en ekspedisjon i én måned med to ukjente norske menn. Nok en gang måtte Thomas og Sajan ta turen til Kabul. Og hvis Thomas var nervøs forrige gang han dro dit, var han vettskremt denne gangen. Det er ikke lett å holde fordommene i sjakk foran møtet med fem, seks afghanske familiefedre.

Men Marina LeGree var til god hjelp. Hennes frivillige hadde på forhånd snakket varmt om Thomas og Sajan, så møtet med foreldregruppen gikk over all forventning. Først spiste de med dem på en lokal restaurant, senere gikk Thomas og Sajan gjennom opplegget på Ascends kontor. Det hele var tilbakelent og hyggelig. Det foreldrene var mest redd for var sikkerheten i Wakhan-korridoren.

– Hva gjør dere hvis dere blir stoppet av Taliban? ville en far vite. Familiene i Kabul visste mindre om forholdene i området enn nordmennene. Heldigvis hadde Thomas fått ganske god info fra sikkerhetsfolkene i Kabul og organisasjoner som jobber i Afghanistan.Hans inntrykk var at Wakhan-korridoren er blant de tryggeste områdene i hele landet hva gjelder krig og terror.

Etter foreldremøtet fikk Thomas og Sajan «go» fra seks jenter. Én trakk seg da hun hørte hvor lenge de skulle være borte, så det endelige teamet besto av fem unge afghanske jenter og to halvgamle norske menn.

Crowdfundingen ga faktisk resultater. 60.000 kroner fikk de inn. Stort sett fra familie, venner og bekjente av Thomas og Sajan.

– Og særlig fra kona mi!», understreker Thomas.

En annen utfordring var den første delen av reisen. Planen var at alle sammen – både jentene og nordmennene skulle fly til Dusjanbe – hovedstaden i Tadsjikistan. Gutta skulle fly via Istanbul, mens jentene tok direkte fly fra Kabul. Derfra skulle de leie bil og kjøre de 87 milene til byen Ishkashim ved inngangen til Wakhan-korridoren i Afghanistan. De ville gjøre det slik av sikkerhetshensyn, for jentenes skyld. Dersom de hadde reist gjennom Afghanistan sammen, kunne det skapt store problemer. Ikke alle afghanere ville sett med blide øyne på et slik følge. Jentene burde heller ikke reise alene, uten mannlig følge. Afghanistan er Afghanistan – livsfarlig å reise gjennom, spesielt for kvinner.

Men Tadsjikistan er også Tadsjikistan. Et småkorrupt land, og de ambassadeansatte i Kabul benytter gjerne anledningen til å spe på litt ekstra når fem afghanske jenter vil ha visum. Et visum til Tadsjikistan koster 50 dollar. Det hadde Thomas sjekket. Men nå skulle de ha 700 dollar per visum! 650 dollar under bordet, med andre ord. Det kunne jentene bare glemme å betale, og budsjettet til Thomas var mer enn trangt nok fra før. Og selv om Thomas har reist mye i sitt liv, er han såpass norsk i hodet at det for ham ble helt feil å skulle bidra til korrupsjon. Dermed gikk det aller første strekket på ekspedisjonen i vasken på første forsøk.

Igjen kom Marina LeGree til unnsetning. Nå fikk de valuta for alle de meningsløse epostene. Marina visste om et charterselskap som de frivillige organisasjonene i Afghanistan bruker når de skal reise rundt i regionen. De kunne fly jentene direkte til Ishkashim. Slik ble det, mens Thomas og Sajan holdt seg til plan A, og kom med bil fra Dusjanbe.

2. august 2017 møttes hele teamet til Thomas litt utenfor den lille afghanske grensebyen Ishkashim. De møttes hjemme hos Malang – afghaneren fra den franske filmen. Han som var første afghaner til å bestige landets høyeste fjell. Han som visste om Ascend og Marina LeGree. Malang, skulle være deres guide innover i fjellheimen. Endelig var ekspedisjonen i gang.

Fem jenter – fem skjebner: Alle jentene som er med på turen er internflyktninger fra andre steder i Afghanistan.

En av jentene ble for noen år siden giftet bort til sin onkel i Pakistan. Hun flyttet dit, og livet til den blide ungjenta endret seg totalt. Hun forteller at hun ble misbrukt og slått av onkelen. Hun fikk ikke forlate huset sitt. Til slutt orket hun ikke mer, og rømte tilbake til familien sin i Kabul. Det var et sjansespill. Men jenta ble heldigvis tatt godt imot. Og ved hjelp av venner og iherdig innsats klarte hun til og med å få innvilget en legal skilsmisse fra onkelen. I dag går hun på skolen en gang i uka for å lære å lese og skrive. Det er tvilsomt om hun noen gang vil bli gift igjen i Afghanistan. Ryktet hennes som «koneemne» er skadet.

Det er forskjell på jentene når det gjelder velstand og sosial status. Noen er nokså velstående i afghansk målestokk. Men de fleste kommer fra fattige kår. Thomas anbefalte en klatrebok for en av dem. Den koster 7 dollar på Amazon.

– Men hvordan skal jeg klare å skaffe meg den?, spurte hun da hun hørte prisen.

Det mange hjemme i Norge lurte på i forbindelse med turen var hvordan de unge afghanske jentene oppførte seg på selve turen. Snakket de til Thomas og Sajan? Dekket de til håret? Brukte de hijab?

Også Thomas hadde tenkt på disse tingene. Og igjen fikk fordommene hans seg en liten knekk. De satt for det meste utenfor teltene og spiste. Om kvelden pleide de å samle seg i et av teltene for å se på dagens bilder. De satt sammen, pratet og lo. Jentene sov i sitt eget telt, men de var ikke spesielt blyge eller opptatt av å dekke seg til. På hodet hadde de caps eller hjelm. Eller ingenting når sola sto på.

Men når de traff afghanske menn, endret de seg. Da kom hijaben fram. Da ble de mye tausere og blikkene søkte ned i bakken.

To store firehjulstrekkere med sjåfør var leid inn for å frakte klatrere og utstyr de 15 milene fram til den lille landsbyen Ptukh ved foten av Pamir-fjellene – langt inne i selveste Wakhan-korridoren. To døgn brukte de på bilturen til Ptukh. Det sier litt om veistandarden.

– Den var ikke egentlig en vei, akkurat. Det var noe greier russerne hadde laget ved å flytte på noe stein etter at Sovjetunionen invaderte landet i 1979, forteller Thomas.

Ved et elveleie var veien rast ut. Det var på håret at de kom seg videre.

Bilturen ble mer dramatisk enn sunt var. Ikke på grunn av veien, men på grunn av den ene sjåføren. En stund etter en kjapp stopp ved verdens minste og rareste «kiosk» midt i ødemarka, begynte den ene bilen å vingle. Kanskje ikke så merkelig. Den ene sjåføren satt og drakk vodka rett fra flaska. Det begynte å bli mørkt, og veien var ikke akkurat noen autostrada. Thomas tok lederskap, og beordret stans for natta:

– Det er helt vilt. I et land med totalforbud mot alkohol går altså sjåføren til en sjappe midt ute på vidda og kjøper seg en liter vodka! Jeg ble livredd. Vi kjørte kjøre rundt i fjellheimen med en sjåfør på vodka-fylla.

Antagelig var det nærheten til Tadsjikistan – som nærmest flommer over av vodka – som var årsaken til sjåførens noe underlige arbeidsrutiner. Dagen etter holdt sjåføren seg unna flasken, og på ettermiddagen 3. august kunne ekspedisjonen rulle trygt inn i landsbyen Ptukh. Og lenger kommer man ikke på denne veien. Herfra er det fjell så langt øyet kan se.

Her stanset for øvrig også Alexander den Store da han noen år tidligere – rundt år 330 før Kristus – var på en av sine ekspedisjoner. Ikke en gang han kom seg videre herfra. Thomas & co derimot, de skulle videre. Oppover.

Men først var det hvile og ompakking i Ptukh. En by som Thomas og Siljan beskriver som utrolig vakker. Og der innbyggerne er «fantastisk flotte folk». Landsbybeboerne var nysgjerrige og vennlige. Og alle tilbød brød og yoghurt, som var hovedingredienser – eller de eneste ingrediensene – i et hvert måltid.

– Om kvelden, derimot, da gikk det i opium, forteller Thomas. Det høres nok mer dramatisk ut enn det er for vestlige ører. Opium er rusmiddelet i dette området. De snitter et enkelt snitt i selve valmuen, og røyker den opiumen som renner ut. Rusen er mild, og kan i små mengder sammenlignes med «noen glass vin».

Ingen bærere stod klare da Thomas & co ankom Ptukh, men Malang ordnet raskt 17 bærere som var klare til dyst. For 12 dollar dagen skulle de bære utstyret opp til 5150 høydemeter, der Thomas hadde planlagt å etablere basecamp. Fra basecamp skulle teamet ta seg videre på til toppen av fjellet Koh-e-Pamir, som rett og slett betyr Pamir-fjellet – 6400 meter over havet.

Når du skal på en måneds klatretur, så er du avhengig av bærehjelp den første biten. 350 kilo nødvendig utstyr, telt, mat, brensel og klær måtte opp til base camp, sammen med 460 meter tau og klatreutstyr som isskruer, isøkser og stegjern.

7. august startet de endelig på selve ekspedisjonen; to norske menn, fem afghanske jenter og 17 bærere fra Wakhi-folket la i vei oppover dalen fra Ptukh. Thomas hadde beregnet at de trengte tre dager på turen opp til basecamp. Etter halvannen dag stanset bærerne.

– This is basecamp. Have a nice trip. See you in three weeks, sa de.

Thomas fikk hetta. Dette var absolutt ikke basecamp. De var så vidt halvveis til basecamp.

Bærerne: – Vi stopper her. Vi har ikke med mat til flere dager.

Thomas: – Dere får 12 dollar ekstra for én dag til.

Bærerne: – Vi trenger mat nå. Ikke penger.

Thomas: – Jeg har mat. Han viser fram frysetørret norsk turmat i en orange vakumpose.

Bærerne: – Det der er ikke mat.

Til slutt fikk Thomas truet, tryglet og tigget bærerne til å ta en dag ekstra. Og selv om diskusjonen hadde gått høylytt, var bærerne like blide igjen da de først ble enige. Selv i sin frustrasjon ble Thomas bare mer og mer glad i de særegne folkene fra Wakhan-dalen.

Dagen etter tok Thomas teten og satt opp farten. Han hadde skjønt at «kjentmann» Malang ikke hadde snakket om verken hvor lenge eller hvor langt bærerne skulle gå. Det viste seg at Malang aldri hadde vært så høyt oppe i fjellene her før. Ikke bærerne heller. Dette var ukjent terreng for de fleste. Her er det snøleopardene, jakoksene og ørna som styrer.

Thomas hadde et mål for dagen: Han ville opp til den første isbreen og over en stri elv med bærerne. Det vil si opp til omtrent 4550 meters høyde. Helst ville han helt opp til basecamp, men det visste han ikke ville gå i løpet av en dag. De kom seg til isbreen og over elva før det ble mørkt.

Thomas prøvde å lokke bærerne til å ta enda en dag, slik at de kom seg helt til basecamp, men det var nytteløst. Bærerne ville hjem å få skikkelig mat – brød og yoghurt. Og de ville dra med en gang, slik at de kom seg et stykke nedover før mørket kom.

Nå skjønte Thomas at de sannsynligvis aldri ville nå helt til toppen av Koh-e-Pamir. Det var fortsatt 550 bratte meter opp til basecamp, og derfra var det en god dagstur over en stor isbre før de kom til foten av fjellet. Dette sa han ikke noe om til jentene. Men gode råd var dyre. Elven de nå var strandet ved gikk bred, vill og støyende. Det var kun stein og spiss ur langs bredden. Dette var ikke noe godt sted for å slå leir.

Thomas tok en rekognoseringstur mens de andre hvilte ut. En halvtimes gange oppi lia fant han en slette der isen hadde vasket grunnen glatt og fin. Perfekt. Han småløp ned til de andre, og de begynte å bære. Hele neste dag bar de utstyr. Sju ganger måtte de alle sammen gå fra elva og opp til teltplassen for å få med seg alt sammen. De var en sliten gjeng da kvelden kom.

Dagen derpå var det tid for møte.

– Vi prøver uansett, mente jentene. De ville til topps.

– Ok, da må vi gjøre det sånn», sa Thomas.

Og «sånn» var som følger: Først måtte de komme seg opp til basecamp med alt utstyret. På veien dit måtte de legge inn to leirer. Det vil si at de nok en gang måtte gå sju ganger opp og ned med alt utstyret. Og gjenta den samme øvelsen tre ganger …

Etter fire dager var både folk og utstyr framme der Thomas opprinnelig hadde planlagt å sette base camp. Og hvis de var slitne for fire dager siden, var de utslitte nå. Hva med jentene? Fem unge jenter som bar tungt fram og tilbake i flere døgn i strekk i is og kulde på nesten 5000 meters høyde?

– Jentene, sier Thomas. – Jentene var med hele tiden. Ikke noe klaging. Ingen syting. De bare ga jernet.

Og det var ingen «walk in the park» akkurat. 350 kilo skulle opp 600 meter. På den siste etappen måtte de over en isbre og gå i tau. Med tunge sekker. Sju ganger.

Alle ble slitne. Høyden gjør deg mer sliten. Man blir slapp og mister etter hvert både matlyst og energi. Men det var et lystbetont slit. Da basecamp reiste seg ved foten av den mektige Issik-isbreen, kom entusiasmen og motivasjonen tilbake.

Bra vær og godt humør kompenserte for en fæl teltplass med spisse harde steiner og is. Dessuten var det skikkelig kaldt om natta. Temperaturen svingte fra 25 grader når sola sto på sitt høyeste, til mellom 15 og 20 kuldegrader om natta. Så kaldt var det, at når de hentet to kasseroller med vann i elva om kvelden, så frøs den ene til is mens den andre kokte på primusen. Hver morgen var alt vannet deres fryst, så de måtte vente på at sola gjorde tinejobben før de kunne få noe å drikke. De kunne ikke fyre opp bål. Det fantes ikke noe å brenne. Her var det ingen trær. Ingen busker. Kun stein og is.

– Men det gjør ikke så mye. Når man er der, så handler alt om turen. Om det som må gjøres. Ordning av ‘stæsj’. Lage mat. Fikse vann. Teltet. Planlegging av neste punkt på programmet. Det var aldri rom for ‘fritid’.

Jentene koste seg i hverandres selskap. De skravlet, lo – og «holdt på med telefonene sine». Det var selvsagt ikke dekning oppe i Pamirfjellene, men de spilte musikk, tok bilder av hverandre og spilte spill.

– Jeg hadde tatt med meg en solcellelader. Det var sannsynligvis det smarteste av alt jeg pakket ned, smiler Thomas.

For å komme til toppen av Koh-e-Pamir fra basecamp må klatrerne først gå drøyt 5 kilometer frem til den store Issik-breen. Så må de klatre opp på selve breen – fra 5150 meter til 5250 meter. Så må de krysse breen i tau i cirka to kilometer slakt oppover til 5400 meter, før de kommer til foten av selve fjellet. Derfra er det omtrent 1000 bratte meter igjen til toppen.

Da de skulle gjøre et forsøk dagen etter hviledagen i basecamp, orket ikke den yngste av jentene, 17 år gamle Shegufa, å bli med. I solidaritet meldte da den eldste, 25 år gamle Freshta – som betyr «engel» på dari – seg frivillig til å holde Shegufa med selskap. Dermed var det Thomas, Sajan, Halima, Rohina og Hanifa som skulle gjøre et forsøk på å beseire Koh-e-Pamir. De var ved godt mot da de la i vei. Men da de kom frem til selve breen og akkurat hadde begynt å klyve opp brefallet, begynte det å blåse opp. Det begynte å snø. Etter flere dager med sol og godt vær, så skulle det snu nå? Nå som de endelig hadde målet i sikte?

De satte seg ned og ventet. I en time satt de i le under breen. Så lettet det igjen. Sola tittet frem. Vinden løyet. De kom seg opp på selve breen.

– Så diger den er!» utbrøt jentene. Thomas var enig. Den breen var bred.

Men de måtte krysse. Det ble en tøff og skummel tur. Breen var full av dype sprekker. Men fem personer er perfekt for å gå i tau, og det gikk bra. Og etter fem timer sto de der. Ved foten av selve Koh-e-Pamir.

– Jeg var så sugen, sier Thomas. – Jeg var så sugen på å sette isøksa i fjellet og begynne å klatre.

Så begynte det å snø igjen.

– Jeg hadde studert akkurat dette fjellet på kartet i seks-sju år. Jeg var så lei av det kartet … Og nå… Nå sto jeg der!

Det begynte å blåse.

De hadde beregnet en dagstur. De hadde verken med seg telt, sovepose eller særlig med mat. Alt de hadde med seg var noen Snickers-sjokolader, en pose nøtter og en voldsom lyst til å klatre.

Været ble verre. Thomas måtte vurdere sikkerheten.

Over seg hadde han 1000 meter til toppen og et stadig dårligere vær. Ved siden av seg hadde han tre unge afghanske jenter og bak seg tre kilometer med skummel isbre. Hvis drittværet økte på og vedvarte, kunne de risikere å bli sittende fast ved foten av fjellet i dagevis. Thomas tok en avgjørelse. De måtte snu mens det ennå var sikt. De gikk tilbake til leiren igjen.

Dagen etter ble et vendepunkt. Thomas var klar for å prøve samme opplegget en gang til: Gå opp, krysse breen, finne en god klatrerute og se hvor langt de kommer. Men jentene sa det ville være kjedelig å bare få klatre litt.

– Ok, la oss ta med telt og utstyr opp til foten av breen, da, sa Thomas. Da blir det en dag til med bæring frem og tilbake, men da er vi bedre rigget for å klatre høyere.

En av jentene spurte rett ut: – Tror du vi når toppen?

Thomas velger å være ærlig: – Det er tvilsomt. I alle fall hvis vi ikke flytter campen opp. Men det vil fortsatt være mer sannsynlig at vi ikke kommer helt til topps.

Thomas visste at selv om de fikk med seg alt utstyret lenger opp, så ville de hatt 1000 meter i ukjent fjell foran seg med et lunefullt vær. Fem av klatrerne var unge og uerfarne. Alt måtte klaffe perfekt og de måtte ha en god porsjon flaks om de skulle ha en sjans. Og flaks hadde ikke turen hatt for mye av så langt.

– Der og da knakk jeg nok mye motivasjon, forteller Thomas.

Han skjønte at for jentene var toppen det de hadde kommet for og drømt om. For noen av dem var det «toppen eller ingenting». For Thomas og Sajan, som hadde bøttevis med klatreturer bak seg, var det selve turen som var verdifull. Toppen var en bonus. Toppen av kaka, liksom. Etter en stund sa de to eldste jentene at de gjerne ville prøve å se hvor langt de kunne komme. Thomas fikk et dilemma. Hva nå?

Da sa Sajan: – Jeg er sjuk. Jeg har magetrøbbel og vil uansett ikke klare å klatre i morra. Han hadde slitt med magen i noen dager, og bare blitt verre.

Sajan ville ta med seg en del av utstyret og gå helt ned til den første leiren de hadde etablert for å vente der. Men jentene ble da litt urolige. Hva med sikkerhet hvis det bare var én «voksen»? Thomas mente det ikke ville være noe stress å ta med alle opp i fjellet. Han ville uansett ikke tøye grensene for sikkerheten, forsikret han.

Nå diskuterte jentene heftig seg imellom. De visste ikke hva de ville. De vinglet. Et alternativ var å dele seg i to. At de som ikke ville klatre med Thomas, kunne bli med Sajan. Thomas tok en avgjørelse. Han så for seg situasjonen for dem som ble med ned til den første leirplassen. De måtte belage seg på å vente passive der i en hel uke. Det ville ødelagt hele turen for dem.

– Vi drar ned igjen alle sammen, sa Thomas.

Det var en litt molefonken gjeng som tok fatt på retretten ned til den første leirplassen.

– Slått på målstreken. Pokker heller, tenkte Thomas.

Men det tok ikke lang tid før de negative tankene ble skjøvet unna.

– Det var egentlig helt greit. Vi var slitne. Og skulle vi tatt med oss alt utstyret opp på breen ville det blitt veldig, veldig tungt for noen av jentene.

Turen ned igjen tok en hel dag. De brukte sine siste krefter på å sette opp leiren, før alle bokstavelig talt ramlet i søvn. Dagen etter ble brukt til hvile. Og til planlegging. De var kommet for å klatre. Og alt de kunne se rundt seg var fjell. Thomas ville finne et fjell som var nærmere, og på kartet fant han da også et «uklatra» fjell på 5779 meter ved den nærmeste breen.

– Vi går for det.

Sajan var fortsatt sjuk. Thomas hadde vært på en av sine rekognoseringer og kunne konstatere at fjellet var veldig bratt. Han kunne kun ta med seg to av jentene. De tre andre skulle få være med dagen etter.

Freshta og Hanifa var de som skulle være med. Først gikk de opp fra 4600 til 5300 meter i bratt steinur før de kom fram til isen. Fram med isøksa og videre oppover fjellsiden. De kom til litt over 5500 meter. Da hadde de slått høyderekorden for afghanske kvinner med 500 meter! Men nå kom mørket. Det var kun 200 meter igjen til toppen, men det var for risikabelt. De måtte snu før denne toppen også.

Jentene var happy likevel. De hadde satt ny rekord! Og de hadde fått klatret på ordentlig. I is, med tau og øks og klatrebolter. De var lykkelige.

Dagen etter var det de tre andre sin tur, Halima, Rohina og Shegufa. Men nå var det umulig å holde Hanifa og Freshta unna fjellet, så de ble med de også. Denne dagen hadde Thomas sett seg ut en fjellvegg på den andre siden av fjellet de var i dagen før. Rekognosering og kartstudier fortalte Thomas at her var det en bratt fjellvegg i rein is, uten for mye stein som kunne rase ut. Men det var langt å gå, så to av jentene ga seg og snudde. Halima, Hanifa, og Freshta ble med fram til isveggen.

– Det var en jævlig fin isvegg, sier Thomas.

Alle satte øksene i isen og ga seg i kast med fjellveggen. Det var rett-opp-bratt, knallhard is og strålende sol. Jentene fikk et skikkelig adrenalin-kick. Som de fikk klatre!

Thomas klatret først og sørget for sikring. Da de var kommet omtrent 50 meter opp i veggen – på rundt 5000 meters høyde, så Thomas stein over seg. Stein som ligger utover en ukjent isvegg på denne måten kan være farlig å forsere. Når du er sikret i en 60 centimeters slynge er bevegelsesfriheten litt begrenset dersom det skulle komme et ras … Thomas beordret stans. Dette fikk være nok.

Dagen i isveggen var siste klatredag på turen. Men nå var alle jentene veldig fornøyde da de kom tilbake til basecamp. Dagen etter var pakkedag og påfølgende dag kom bærerne.

Nedturen – som var en opptur – tok bare to dager. Bilturen tilbake til grensebyen der Malang bodde gikk unna helt uten vodka-stopp. Jentene – glade og fornøyde, men også med et snev av hjemlengsel – tok charterfly tilbake til Kabul, mens Thomas og Sajan kjørte de 87 milene tilbake til Tadsjikistans hovedstad Dusjanbe.

– Da vi krysset grensen til Tadsjikistan skjønte jeg plutselig at jeg hadde hatt et veldig tungt ansvar. Jeg hadde vært i storform hele tiden, og ikke følt meg sliten i det hele tatt. Men nå fikk jeg det med et smell. Jeg ble plutselig helt matt, ekstremt trøtt og følte behov for bare å sove.

Nøyaktig en måned etter at de landet i Dusjanbe, gikk de om bord i flyet på vei hjem igjen.

– Neste gang skal vi til toppen. Av Noshaq, som er Afghanistans høyeste, sier Thomas.

Det er gått et par måneder etter at klatreeksepedisjonen ble avsluttet. Hjemme på Nesodden forsøker Thomas å reflektere over hva ekspedisjonen har betydd.

– Hva dette har gitt meg? – Tja … Jeg er blitt blakk, da. Og jeg har faktisk blitt en gladere person. Jeg har vist overfor meg sjøl at jeg kan gjennomføre et slikt prosjekt ut fra en ganske vill idé. Og så har jeg gjort andre glade. Det vet jeg.

Thomas legger ikke skjul på at han jakter det «kicket» eller det gleden det er for klatreentusiaster å ferdes i landskap der ingen før har satt sin fot, og klatre en vegg ingen før har tatt seg opp. Men gleden etter en tur har fått en ekstra dimensjon denne gangen.

En av de afghanske tolkene som er kollega med Thomas i UDI har gitt ham det som kanskje er den aller varmeste tilbakemeldingen.

– Hun kom bort til meg og sa at hun synes hele ekspedisjonen og det jeg gjorde for jentene var så utrolig flott gjort, forteller Thomas. Men det var det hun la til, som virkelig gjorde at Thomas skjønte at han kanskje hadde utrettet noe som betyr noe:

– Og det synes alle de andre afghanerne i Norge også.

For Thomas var turen en ny opplevelse i den forstand at selve klatringen kom i andre rekke. Nå funderer han over hvordan han kan skape mer aktivitet med Ascend Atlethics i Norge.

– For å kunne jobbe skikkelig med dette må jeg nok bli flinkere til å skaffe finansiering. Og så må jeg få med meg flere. Noen frivillige. Det å få med seg noe flere, er nok første steget, sier han.

– Hva kan du tenke deg å gjøre med Ascend her i Norge, da?

– Dette har jeg ikke tenkt skikkelig igjennom, så nå starter det å gå skikkelig rundt oppi her, sier Thomas og tar seg til hodet. Og så kommer det: Tanker om frafall i skolen, ungdom i drift og utenforskap ...

– Hva med å hente de afghanske jentene til Norge! Så får vi med en gjeng unge innvandrergutter i «faresonen» på klatretur i fjellheimen. Med jentene som instruktører. Da skal de gutta få kjørt seg! Eller omvendt – ta gutta med til Afghanistan.

Tanken bak tankene blir tydeligere mens Thomas snakker. De fem jentene lever tett på terror og undertrykkelse i sin hverdag. Å møte dem. Å lære av dem. Det kunne ungdom i Norge hatt godt av.

– I tråd med Ascend-ideologien bør vi tilby noe tidlig. Noe som kan bidra til en positiv endring for ungdommene.

– Det er bra for meg å snakke om disse tingene, sier Thomas plutselig.

I løpet av november skal han til Washington for å delta i en veldedighetsmiddag. Og se en HBO-produsert film om Ascend-jentene.

– Det er helt sjukt. Jeg skal snakke i 20 minutter om Afghanistan og turen med jentene. 20 søkkrike amerikanere på veldedighetsmiddag kommer for å høre på.

Turen blir årets ferie for familien Syversen/Lund. Turen til Afghanistan satte familieferien på vent i år. Thomas, Carina og døtrene India og Kina gleder seg derfor stort til å besøke USA og Washington.

– Og der får jeg snakke om mitt favorittema; klatring med afghanske jenter!

Og kanskje får tilhørerne høre om noen nye ideer også. Hodet til Thomas er fullt av dem.