Sankt Nikolas som godhetstyrann

Da Terje Tvedt lanserte begrepet «godhetstyranni», var det ment som en nøytral beskrivelse av en form for politisk legitimitet i bistandspolitikken. Betegnelsen ble raskt adoptert og misbrukt, først fra innvandringsrestriktive i maktposisjon, deretter av folk i motsatt politisk leir.

Begrepet belyser uansett forholdet mellom godhet – i form av å gi bort noe – og hensikten med godheten. Vi skal nå trenge litt inn i problematikken ved å se på den kulturhistoriske personifikasjonen av sjenerøsitet, helgenen Sankt Nikolas, og hans lange vei til å ende som julenisse.

Det startet i Lilleasia

Han levde på 300-tallet i Myra i Lilleasia. Det kan bekreftes historisk. Alt annet som fortelles om ham er, tilsvarende andre helgenvitaer fra denne tiden, er legender. Men nettopp legendene er det sentrale i denne historien. Så hva fortelles?

Jo, at Nikolas’ foreldre døde av pest. At han ga bort hele arven sin til de fattige. Som ung mann skal han ha hjulpet folk i nød, særlig skipbrudne, stillet sulten til de hungrende og stått bak en rekke undere. Spesielt brydde han seg om fattige mennesker og folk i livsfare. Han skal ha bevirket mirakler mens han levde, men også som ånd etter sin død. Videre fortelles det at han valfartet til det hellige land, kom tilbake og ble biskop. Kristendomsforfølgelsene nådde Myra. Nikolas ble fengslet og mishandlet, deltok på kirkemøtet i Nikea og døde rundt år 350.

Giver av de gode gaver

Kulten av ham begynte i Hellas og spredte seg derfra. Han er skytshelgen for mange yrkesgrupper, men først og fremst er han kjent som giveren av de gode gaver.

Rundt hele Middelhavet ble det fortalt historier om St. Nikolas. Denne er fra Nord-Afrika:

Tre studenter var på reise, og da natten falt på, tok de inn på et herberge. Verten og hans kone trodde at de hadde penger på seg, og drepte dem. Likene ble partert og gjemt i en tønne med saltlake. Da kom Nikolas forbi, forkledd som tigger, tok inn på herberget og tvang ekteparet til å tilstå. Deretter vakte han de tre tilbake til livet.

Fortellingen blir brukt i franske Nikolas-spill og sanger. I denne forestillingsverdenen er han en eventyrhelt. Nikolas selv kommer aldri i vansker, og han forsvinner og dukker opp igjen plutselig. Dette gjør ham annerledes enn andre helgener. Han minner om en djinn, en god ånd fra «Tusen og én natt». Og han gir og utviser godhet av seg selv, eller beåndet av det guddommelige, uten noen slags bakenforliggende hensikt, ikke en gang misjonerende hensikt.

Gavetradisjonen

På 1200-tallet hadde de tyske klosterskolene lenge feiret «de uskyldige barns dag» til minne om fortellingen om de som måtte dø da Herodes lot alle barn under to år drepe. For at feiringen ikke skulle bli for ensidig trist og tragisk, tok de frem den gamle Nikolaslegenden. En figur utkledd som Nikolas i gammeldagse bispeklær dukket opp og delte ut gaver.

På 1400-tallet flytter gavetradisjonen seg ut av skolegårdene og finner veien inn i hjemmene. Nikolas er stadig avbildet med et skip, siden han reddet mange fra å drukne på havet. Barna skal derfor sette ut et leke-skip, og om morgenen er det fylt av søtsaker. I Holland brukte de en tresko, som jo ligner en liten båt. Franske nonner skulle ordne Nicholasgaver til barn, tradisjonen var da etablert med at de skulle få gaver i sko, men de fant det mer hensiktsmessig å strikke strømper. Derfra kommer tradisjonen med morgengaver i strømper.

Nikolas, Nissen & Santa Claus

I Nord-Europa ble han etter hvert assosiert med nissen, gårdsånden som passet på dyrene, og som man måtte ofre mat til på mørkenatten for at det skulle gå bra i fjøset. Nisse er et kjælenavn for Nils, som er en fornorskning av nettopp Nikolas.

Nikolastradisjonen overlevde reformasjonen. I protestantiske Nederland feires helgenen, som der heter Sinterklas, fortsatt hvert år 6. desember, helgenens angivelige dødsdag. Nederlandske emigranter tok med seg Sinterklas til Amerika, der han ble «Santa Claus», og 6. desember, gavedagen, ble flyttet til juledagen. I Holland hadde han hatt en tjener, Svartepetter, som klatret ned pipa med gaver. I Amerika måtte Santa klare dette selv. Dermed ble Svartepetter ledig, og Walt Disney engasjerte ham som skurk.

Den amerikanske teologiprofessor Moore skrev et dikt til sine barn, og det ble, uten at Moore visste om det, publisert i en avis. Diktet forteller at Santa Claus kommer farende gjennom luften i en slede trukket av åtte små reinsdyr på julaften. Han har hvitt skjegg, er kledd i pels og røyker pipe. I 1863 ble diktet illustrert av avistegneren Tomas Nast i julenummeret av magasinet Harper’s Weekly. Dette bidro vesentlig til dagens forestilling om julenissen. Nast fant opp verkstedet på Nordpolen og julenissen som leser barnas ønskelister. I 1931 engasjert Coca-Cola reklametegneren Haddon Sundblom til julekampanjen. Da fikk julenissen rødfargen, de høye støvlene, det brede skjegget og de hvite pelskantene på lue og krave. Han står lent inntil en peis og finner et brev fra Jimmy med en oppfordring om å ta seg en pause og en flaske leskende Coca-Cola som Jimmy vennlig har satt ved siden av. Det er denne versjonen av Sankt Nikolas barn møter på kjøpesentrene overalt i verden.

Et godhetstyranni

Sankt Nikolas begynte sin karriere som en uforbeholden giver. Det er ikke plass til en slik i det moderne forbrukersamfunnet. Men med Coca-Colas inngripen fungerer han for handelsstanden, og dermed er han sikret evig liv så lenge pengene rår.

Det burde kvalifisere til betegnelsen godhetstyranni, dette også. De fattiges helgen er blitt cocacola-helgenen som gir for å beskytte det vi i praksis holder som noe av det helligste, shoppingen.