De amerikanske mafia­bossenes fall

MIAMI. Inntil for et par tiår siden kjente du også til USAs mafiabosser. Det var italiensk-amerikanske Alphonse «Al» Capone; kongen av ulovlig gambling, prostitusjon og alkoholsalg i 1920-årenes Chicago. Du vet sikkert at han het Scarface på grunn av det arret han fikk i en knivkamp og at han kunne ferdes fritt på de bonede gulvene, fordi politikere, dommere og politioffiserer var i lommen på ham. Du har nok kanskje også hørt om The Cocaine Cowboys, som tv-serien Miami Vice handler om. Skyteglade bøller som Mickey Monday og Falcon-brødrene som på 70- og 80-tallet hadde fly fulle av colombiansk kokain. De brukte åpenlyst pengene de skaffet seg til Porscher, champagnepiker og strandpalasser langs Miami Beach.

På den tiden var det høyhus i glass, i Miamis ikoniske skyline, som ble bygget for kokainpenger. Dette var omtrent samtidig som Miami endret seg fra å være en søvnig sørstatsby med en overvekt av hvite pensjonister til å bli en by hvor latinoene er i flertall og handelen med Latin-Amerika er stor.

Mange av de største gangsterne på den tiden var nytilkomne cubanere og søramerikanere fra latinokvartalet Little Havana.

Søvnig stemning

I dag er det en litt søvnig stemning her. Gamle menn spiller domino på hovedgaten Calle Ocho, koner med brede bakender drikker cortaditos foran de cubanske kioskene, og fra en transistorradio kjøres det reklamespotter på spansk for noen borgermesterkandidater. Men den gangen, i kokaincowboyenes tid, kalte man Little Havana for Little Vietnam på grunn av de daglige maskingeværutvekslingene mellom kriminelle som kjempet om kontrollen over det lukrative narkotikamarkedet. Mesteparten av all kokain og hasj i USA kom inn via Miami. En berømt cover-historie fra magasinet Time i 1981 hadde overskriften «Problemer i paradis». I artikkelen ble folk rådet til å holde seg unna badebyen som var blitt USAs mordhovedstad.

Byens kriminelle var kjente i offentligheten, men likevel usårlige.

Colombianskfødte Griselda Blanco bestilte og begikk hundrevis av mord og oppkalte til og med sin sønn, Michael Corleone, etter hovedkarakteren i Francis Ford Coppolas Godfather-trilogi, uten at noen anklaget henne for det. The Godmother ble hun kalt – og Den sorte enke, fordi hun ble mistenkt for å være skyld i tre ektemenns dødsfall. Hun var så berømt at Pablo Escobar – tidenes kanskje mest kjente narkobaron – tok ordrer fra henne. Popstjernen Nicky Minaj synger stadig om å dominere som «en ung Griselda», og HBO er i ferd med å lage enda en film om hennes liv, hvor hun skal spilles av Jennifer Lopez. Da hun omsider ble fengslet i 1985, ledet hun bare kartellet fra cellen; fordi Miami var så korrupt. Poetisk rettferdighet kalte mange det, da hun i 2012 døde av to skudd avfyrt fra en forbipasserende motorsykkel i sin hjemby Medellin; for den drapsmetoden beskrives hun ofte som opphavskvinne til.

Kjendiser i Latin-Amerika

Etter henne begynte mafiaen i Amerika å skrumpe. Det ble lenger og lenger mellom kjente kriminelle. En av de siste var Santo Trafficante Jr. fra Florida. Han ledet den italiensk-amerikanske Tampa-mafiaens casinoer i Cuba (til Fidel Castro kastet dem ut i 1959) og deres narkotikahandel i USA helt til 1987. Han bidro til et CIA-mordforsøk på Castro og ble mistenkt for å ha drept John F. Kennedy, men kom aldri noen gang i fengsel.

Den slags kriminelle superkjendiser finnes ikke lenger i USA, men det gjør de fortsatt i Latin-Amerika. Netflix har for tiden stor suksess med tv-serier om Pablo Escobar og dem som tok over etter han i Colombia, og om den mexicanske narkogangsteren Joaquin «El Chapo» Guzman, som for tiden avventer sin dom i et fengsel i New York. Selv mindre capos er berømte i Mexico, takket være kombinasjonen av en enorm utbredelse av narkofilmer og narkoballader og den omfattende korrupsjonen i lokalpolitikken, som gjør det mulig for dem å være berømte uten å være ettersøkte; slik det var i USA tidligere.

Akkurat som i USA den gangen, kjenner alle barn i Latin-Amerika sitt lands store forbrytere.

Har mistet makt

Jeg stikker innom avisen Miami Herald og spør den anerkjente kriminalreporteren David Ovalle om hvorfor det ikke er sånn i USA lenger. «Våre forbrytere er ikke berømte fordi de ikke lenger har så mye makt, de er rett og slett for små», svarer han. Det skyldes bedre politiarbeid og mindre politisk korrupsjon, lyder forklaringen ofte. Men ifølge Ovalle er den aller viktigste årsaken globaliseringen: «Den har gjort at enhver idiot med internettforbindelse kan bli narkoboss, om så bare i en kort periode, inntil de oppdages og erstattes av en ny.»

David Ovalle har portrettert flere av vår tids narkobosser i avisen. Det er folk som 26-årige Cuban Harry; en hiphop-produsent, som solgte hjemmebrygget «lean»; som er en blanding av sodavann og kraftig smertestillende medisin stjålet fra apoteker. Kundene fant han på Instagram, hvor han har 34.500 følgere og hvor han slo seg opp med juveltenner, tykke bunter med 100-dollarsedler og en stor Al Capone-tatovering. Mange i den nye generasjonen amerikanske forbrytere ser opp til den gamle, men reelt sett er de deres diametrale motsetning. De er små fisker med korte liv.

Kinesiske kopivarer

Det er en del middelklassebarn, nerder, teknologityper og studenter blant dem. Matthew Anich og Jorge Ramon Hernandez studerte for eksempel på universitet og var i militæret, før de begynte å la strippere selge stoff for seg på nattklubbene her i Miami.

Denne blandingen av hybris og alminnelighet er ifølge David Ovalle svært utbredt. Ofte blir de oppdaget av helt idiotiske grunner. Hernandez ble arrestert fordi naboene ringte til politiet da en pornoskuespiller som han var kjæreste med, hoppet naken og hysterisk rundt på panseret på bilen hans under en krangel. En annen fattet myndighetene mistanke til fordi han rånet omkring i en oransje Lamborghini, selv om han hadde oppgitt nesten ingenting som skattbar inntekt.

Når det er mulig for både smått begavede, uforsiktige og helt alminnelige mennesker å bli rike på narkotikasalg, så skyldes det ikke minst at en stadig større prosentandel av narkoen på gaten i Miami i dag er syntetiske stoffer som er framstilt billig av kinesiske kjemikere i små laboratorier. Ifølge anti-narkotikapolitienheten DEA er det særlig mange av dem i industriprovinsen Hebei utenfor Beijing. De syntetiske stoffene selges over nettet og sendes med alminnelig pakkepost. «Stoffene er nemlig så billige å fremstille at avsenderen kan være totalt likeglad med hensyn til om de blir stoppet på veien eller ei; da sender han bare noen nye. De syntetiske stoffene er rusmidlenes svar på masseprodusert tøy fra Det fjerne østen», hevder Ovalle.

Gangster i rullestol

En svært stor del av forsendelsene med syntetiske stoffer som kommer fra Kina til Miami leveres ifølge reporterens granskninger til skiftende adresser i narko-kvarteret Overtown i Miamis historiske sentrum. Jeg tar en taxi dit. Colored Town ble stedet kalt i raseskillenes tid; først i 1964 fikk sorte herfra lov til å ferdes fritt i Miamis hvite bydel. I årene etter annen verdenskrig opplevde Overtown en kort oppblomstring, da både sorte og hvite strømmet til for å høre Ella Fitzgerald, Billie Holiday og Nat King Cole på kvarterets nattklubber, men i dag er det igjen blitt en ghetto med hjemløse overalt; et område med spygrønne og oransje boligblokker.

En lokal bekjent peker ut noen av områdets kriminelle for meg, så jeg kan sette ansikt på den moderne amerikanske gangsteren. De ser ikke ut som på film. En av dem er en fregnete mann uten ben, som sitter i sin rullestol dagen lang på en parkeringsplass nær marinaen nede ved Miami River. Her mottar han kundenes penger, en annen oppbevarer stoffene og en tredje leverer dem. Alle ledd i kjeden er lette å erstatte, noe som jevnlig skjer. Han ser ut som han er lei av det. Her er det ikke mye «I´m gonna make him an offer he can´t refuse».

Mafiaen er nesten død

Ifølge en av landets ledende eksperter på organisert kriminalitet, Steven B. Duke, er mafiaen, som vi kjenner den fra Hollywood-film, da også nesten død. Duke er jusprofessor på Yale University, og har ført en rekke store rettsaker mot organiserte kriminelle.

– Mafiaens død skyldes at staten har vært pågående med å true mange av sine egne til å vitne mot gamle venner. Derfor er de sterke hierarkiske mafiaene erstattet av et utall av mindre bander.

Vendepunktet kom i 1986. Det året lyktes det aktor Rudolph Giuliani å få dømt alle de største bossene i den gamle italiensk-amerikanske mafiaen i New York. De hadde inntil da fordelt det kriminelle markedet mellom seg via jevnlige møter i Kommisjonen, som det øverste mafiarådet ble kalt. Giuliani, som senere skulle bli borgermester i New York, tok i bruk en offensiv fortolkning av lover om forhold som berørte mafiatilhørighet og organisert pengeutpressing. Det hjalp også at FBI-agenten Joseph Pistones under dekknavnet Donnie Brasco gjennom seks år hadde infiltrert Bonanno-familien. Han var den første politiagenten noensinne som kom seg helt inn i familiens indre krets. 100 mafiabosser ble på begynnelsen av 80-tallet dømt som et resultat av hans vitnesbyrd. Det hele er glimrende gjengitt i dokumentarserien Inside the American Mob fra 2013.

Før Giuliani og Pistones´ seiere, var de latino-, irsk-, jødisk- og italienskamerikanske kartellene som hadde røtter fra forbudstiden fortsatt store innenfor gambling og lånehai-virksomhet.

– Men begge deler mistet de da det ble lovlig, og alminnelige firmaer derfor kunne utkonkurrere dem, sier Duke.

– I dag har de ikke mer igjen enn utpressing og innkreving av løsepenger. Det vil nok alltid finnes. Men selv her har de gått tilbake på grunn av godt politiarbeid. Det finnes ingen områder hvor mafiaen har hatt fremgang det siste tiåret.

– Samme mengde narkotika

Den italienske mafiaen i USA forbød offisielt medlemmene sine å handle med narkotika. Mange gjorde det likevel. De hadde forbindelsene til å gjøre det, fordi narkotikaen den gang særlig kom fra opprinnelseslandene deres i Europa. I dag er marihuana lovlig i en rekke stater og produseres derfor i stigende grad lokalt. Og kokainen kommer først og fremst fra Andesfjellene og heroinen primært fra Mexico og Asia, hvor de ikke har det samme nettverket. Dette har medvirket til at det ikke lenger er noen som kontrollerer hele kjeden fra produsentene til forbrukerne i USA.

De eneste superaktørene er derfor folk i produsentlandene som kan selge en gros til en lang rekke mindre distributører i USA, som deler denne delen av markedet og derfor alle har betydelig mindre makt.

– Dette muliggjør at mengden narkotika i USA kan være like stor som den alltid har vært, selv om det ikke er noen superskurker i USA. Det gir slett ikke mening lenger for en amerikansk kriminell å få kontroll med en stor del av narkomarkedet, fordi man vet at man i så fall havner i fengsel, mener jusprofessoren.

I 2015 kalte FBI likevel Cosa Nostra, den italienske mafiaen, for den største kriminelle trusselen i USA. Dette forklarer jusprofessoren som en overdrivelse med rot i at de i 1950-årene begikk den brøleren å påstå at mafiaen slett ikke fantes.

– Den italienske mafiaen har ingen framtid i USA. Framtiden tilhører pene folk i dress og slips, som ved siden av sine lovlige aktiviteter begår grov økonomisk kriminalitet. Disse blir det stadig flere av, også i Miami. Og dem er vi stadig dårligere til å få has på.