De ekstreme blant oss

Omlag 70 personer, de fleste av dem kledd i sorte jakker, olabukser og boots ventet på klarsignal, der de stod samlet like ved Gartnerløkka i Kristiansand. Snart skulle de marsjere nedover Markens, mot Nedre torv. De fleste som hadde møtt opp for å demonstrere, kom fra andre steder i Norge. Andre har kommet fra Danmark, Sverige og Finland. Det var sommeren 2017. Noen av de fremmøtte bar på grønne flagg med et stort, hvitt symbol formet som en t. De som er interessert i norrøn mytologi dro kanskje kjensel på tyr-runen, som symbolet heter.

Tyr er runen til himmel- og krigsguden Tyr og mysterieguden Mithras. Den beskrives som den åndelige krigerens rune, hvis egenskaper er mot, initiativ og hengivelse. Tyr er i utgangspunktet en positiv rune som står for mot og kraft, og evne til å møte utfordringer. Men runen er blitt brukt i ulike sammenhenger, av ulike avsendere. Denne dagen var det den nasjonalsosialistiske bevegelsen Den nordiske motstandsbevegelsen som marsjerte under tyr-runen. Organisasjonen ble ifølge sine egne nettsider etablert i 1997, er i dag aktiv i flere nordiske land og har såkalte «reder» flere steder i Norge.

Den 9. april i år, på årsdagen for tyskernes invasjon i Norge i 1940, ble det hengt opp nazibannere i Oslo, Asker og Kristiansand. Professor Tore Bjørgo, leder for Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo, uttalte til Aftenposten at han trodde at det var Den nordiske motstandsbevegelsen som stod bak.

Islamistisk nettverk

For noen år tilbake, i september 2012, samlet rundt hundre mennesker seg utenfor den amerikanske ambassaden i Oslo, for å demonstrere mot den amerikanske filmen «Innocense of Muslims», som inneholder krenkende omtale av Profeten Muhammed. Flere av de fremmøtte holdt opp flagg med den islamske trosbekjennelsen, shahada, skrevet i hvitt mot sort bakgrunn.

I folkemengden stod også Ubaydullah Hussein, frontfigur for det islamistiske nettverket Profetens Ummah. Han ble i 2017 dømt til ni års fengsel for deltakelse, rekruttering og økonomisk bistand til den islamistiske terrorgruppa ISIS. Nettverket, som følger den strenge teologiske retningen salafisme, oppga selv at de anerkjenner lederen av Den islamske staten (ISIS), Abu Bakr al-Baghdadi, som sin øverste leder. I dokumentarfilmen «Den norske islamisten» fra 2017 hevder Hussein at nettverket har rekruttert minst ti av de omlag hundre fremmedkrigerne som har reist fra Norge til Syria.

Mobiliserer rundt misnøye

De to bevegelsene, som ofte beskrives som ideologiske motsetninger, er ekstreme med forskjellig ideologisk fortegn. Mens den ene forfekter et nasjonalsosialistisk verdensbilde og kjemper for en nordisk raseren stat, lener den andre bevegelsen seg på en konservativ bokstavtro tolkning av islam, med lovgivning basert på islamistiske verdier og en global islamistisk stat som målsetning. Men på tross av de ulike ideologiene som ligger til grunn for de to bevegelsene, mener flere av dem som har kjennskap til disse miljøene at de to bevegelsene har mye til felles:

– Det er jo ofte slik at ytterpunkter grenser mot hverandre, at de har mange likhetstrekk. Når det gjelder ytterliggående islamisme og høyreekstremisme, deler de blant annet oppfatningen om å selv være de autentiske som må beskytte den forestilte gruppen mot truende andre. Målet er å opprette rene, homogene samfunn som er forent av tro eller ideologisk overbevisning, forteller Cathrine Moe Thorleifsson. Hun er forsker ved Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo, og har blant annet forsket på fremveksten av høyreekstreme partier og bevegelser i Europa.

Hun lister opp flere fellestrekk ved fremveksten av jihadistiske og høyreekstreme bevegelser.

– En ting er emosjonelle og ideologiske faktorer. Begge bevegelsene mobiliserer rundt misnøye. De forklarer den angivelige dystopiske nåtiden gjennom bruk av konspirasjonsteorier. Samtidig tilbyr de en renhetsdyrkende ideologi og militant identitet. Det er også ofte en ny form for kroppsliggjøring av identiteten, som bryter med ditt tidligere liv. Du tar i bruk nye symboler og en ny levestil. I den nazistiske organisasjonen Den nordiske motstandsbevegelsen er det for eksempel på papiret forbud mot alkohol, men mye fokus på nasjonalistisk musikk. I jihadistbevegelsen blir poesi aktivt brukt i rekruttering og tilhørighetsprosesser. Både emosjonelle og ideologiske faktorer spiller inn.

Vil ha en «idealstat»

I ideologisk forstand har islamismen en forestilling om at hele moderniteten er en massiv politisk feilutvikling. Det er også en sentral idé i all høyreekstremisme. Islamismen som politisk doktrine er prinsipielt antimoderne – mot demokratiet, mot menneskerettigheter, mot likhet for loven, mot kvinnefrigjøring, mot sekularisme, mot religionsfrihet, mot ytringsfrihet, mot liberalisme og mot kapitalisme.

Professor i historie ved Universitetet i Oslo, Øystein Sørensen, beskriver islamistisk ideologi som en dypt reaksjonær ideologisk strømning, der idealet er en konstruert gullalder langt tilbake i tid. Politiske begreper spiller på forfall og gjenfødelse: Verden har forfalt siden gullalderen, og problemene kan bare løses gjennom å vende tilbake til den fullkomne islamske gullalderen. Et eksempel er forestillingen om en islamistisk stat fundert på sharialovgivning, som er målet for flere islamistiske bevegelser.

Også for Den nordiske motstandsbevegelsen står tankene om en idealstat sentralt. I tillegg til stans av innvandring, deportasjon av mennesker med utenlandsk bakgrunn og stans av globalisering, er organisasjonens målsetning å etablere en nasjonalsosialistisk stat bestående av det som i dag er de nordiske landene. Cathrine Moe Thorleifsson sier det er snakk om totalitære ideologier hvor identiteter blir territorialisert.

Dehumaniserende retorikk

– Mye av det høyreekstreme tankegodset i Europa handler om at «vi er de autentiske som var her først», en slags blod- og jord-tankegang. Dette kan man sammenlikne med den såkalte Islamske staten i Syria (ISIS) og tanken om å gjenopprette et kalifat gjennom militant jihadisme mot de vantro. Felles for begge er også at de er antipluralistiske, sier forskeren, som viser til at begge de ideologiske utgangspunktene er forankret i en ekstrem forenkling av virkeligheten, hvor nyanser og mangfold ikke har plass. Fiender blir avhumanisert som legitime mål for voldsutøvelse:

– Innenfor flere ekstreme ideologier brukes dehumaniserende retorikk og bilder for å skape et skarpt skille mellom oss og dem. Historisk sett har animalistisk dehumanisering blitt brukt for å skille mellom oss og dem, hvor ut-grupper har blitt referert til som dyr, som rotter, kakerlakker eller en pest som må fjernes. Dette er den samme ekskluderingsgrammatikken som ble brukt til å legitimere folkemord på jøder og romfolk under andre verdenskrig.

PST følger med

Da Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i januar la frem sin trusselvurdering for 2018, ble både islamistisk terror og fremveksten av høyreekstreme organisasjoner nevnt.

Ifølge rapporten fra PST er det islamistiske nettverket i Norge betydelig svekket sammenliknet med for noen år siden. Personer fra ekstreme islamistiske miljøer er mindre tydelige i dag, og radikalisering til ekstrem islamisme foregår ifølge PST i mindre grad enn tidligere. Det er enkeltpersoner fremfor organisasjoner som står for rekruttering til ekstreme islamistiske bevegelser.

– Ja, det finnes ekstreme islamister i Norge, men det ekstreme islamistiske miljøet i Norge er noe svekket de siste to årene, noe som blant annet skyldes at en del av de sentrale personene soner dommer, sitter i varetekt, eller har dratt til Syria og Irak, sier Martin Bernsen, seniorrådgiver i PST.

Når det gjelder det høyreekstreme miljøet, så har de et tydeligere fiendebilde enn tidligere, registrerer PST. Dette gir seg blant annet utslag i en hardere og mer truende retorikk. Bernsen avviser imidlertid at det ene miljøet overtar for det andre med hensyn til rekruttering:

– Begge miljøene eksisterer parallelt. Rekrutteringen til ekstrem islamisme var for noen år siden nært knyttet til opprettelsen av kalifatet i Syria/Irak. Det finnes ikke noe lignende enkelthendelse som kan sammenlignes for den høyreekstreme rekrutteringen, sier Bernsen. Han nevner internett som en sentral kanal for rekruttering til begge miljøer:

– Internett spiller en stor rolle for begge disse ekstreme gruppene. Der knyttes kontakter og det bygges opp argumentasjon som ofte er av en konspiratorisk karakter. De to miljøene har klare likheter. Den største likheten er at mange av personene som tilhører disse gruppene er ressurssvake både med tanke på økonomi og utdannelse.

I 2017 fikk Oslo politidistrikt inn 160 bekymringsmeldinger som gjelder radikalisering.

Grunner til radikalisering

– Det er mange bakenforliggende årsaker til at folk blir ekstremister. For min del handlet det ikke om at jeg ikke hadde venner, hadde problemer med familien eller manglet en farsfigur. Men mange i miljøet jeg var en del av, totalt rundt 30 personer, slet med nettopp denne typen problemstillinger, forteller «Wilhelm».

Han var 16 år gammel da han så smått begynte å stifte bekjentskap med et høyreekstremt miljø på Vestlandet. Han er i dag helt ute av miljøet, men ønsker ikke å stå frem med sitt egentlige navn av hensyn til familien. Vi omtaler ham derfor som Wilhelm.

«Wilhelm» var sentral i det norske nynazistmiljøet frem mot slutten av 1990-tallet, og forteller om en ekstremiseringsprosess som gikk over flere år. Han hadde ikke rasistiske holdninger da han kom inn i miljøet:

– Ingen av oss var nazister eller rasister da vi ble en del av miljøet, dette var tanker som kom etter hvert. For min del kan man vel si at det var en rekke uheldige omstendigheter som førte til at jeg endte opp som nynazist.

Han forteller at han for alvor ble radikalisert under et lengre fengselsopphold:

– Da jeg satt i fengsel fikk jeg tilsendt nynazistisk propaganda av venner på utsiden, noe som var med på å radikalisere meg ytterligere. Det var helt opp til den lokale vakthavende som sorterer post den dagen å avgjøre hva jeg fikk av post.

Unge som er litt utenfor

Etter at «Wilhelm» brøt med det høyreekstreme miljøet, har han jobbet aktivt for å forebygge ekstremisering av unge. Han forteller at mekanismene er de samme i dag som da han var en del av miljøet for over 20 år siden:

– Den rekrutteringsformen vi ser blant radikale og ekstreme bevegelser i dag, er på mange måter den samme som ble benyttet da jeg var aktiv i nynazistmiljøet. Vi pleide å oppsøke ungdomsklubber eller fotballtreninger, og henvendte oss oftest til de ungdommene som hang litt utenfor. Den samme rekrutteringsmodellen har vi sett blant annet hos Profetens Ummah. Internett er kanskje en drahjelp, men det er først og fremst den menneskelige kontakten som er attraktiv for de som blir ekstremisert.

I arbeidet mot ekstremisering kommer han i kontakt med ungdom som står i fare for å rekrutteres både til jihadistiske og høyreekstreme miljøer:

– Et fellestrekk blant mange jeg har truffet som blir med i voldelige høyreekstreme og jihadistiske bevegelser, er at de er tidligere straffedømt. Felles for dem som radikaliseres, er også en følelse av utenforskap.

Ifølge en undersøkelse PST gjorde i 2016, har 68 prosent av mennene som frekventerer ekstreme islamistiske miljøer i Norge tidligere vært mistenkt, siktet eller dømt for kriminalitet på radikaliseringstidspunktet. Blant kvinnene gjelder dette 31 prosent.

Mellommenneskelig kontakt

«Wilhelm» erfarer at de ekstreme gruppene rekrutterer ungdom fra ulike aldersgrupper, og mens jihadistiske bevegelser oftest rekrutterer ungdom i 20-årene, er de som rekrutteres til høyreekstreme bevegelser betraktelig yngre. En annen forskjell er ifølge «Wilhelm» tempoet på rekrutteringen. Han forteller at mens rekrutteringen til høyreekstreme bevegelser ofte tar oppimot et år, går rekrutteringen til jihadistbevegelsene mye raskere.

Om den menneskelige kontakten er viktig når unge blir radikalisert, så er menneskelig kontakt vel så viktig når unge skal hjelpes ut av ekstreme miljøer, mener «Wilhelm». Han hevder at det sjelden er sanksjoner fra politi eller autoritetspersoner alene som gjør at ungdom forlater ekstreme miljøer. Han ser at for mange er nær kontakt med familie, venner eller andre omsorgspersoner som behandler dem likeverdig vel så viktig når det kommer til en exit ut av miljøet.

– For å hindre at folk faller utenfor, er den viktigste ressursen vi har i samfunnet deg og meg. I bunn og grunn handler det nemlig om enkeltmenneskekontakt – om hvordan vi behandler naboen og naboens sønn.

Et ungdomsfenomen

Forskeren Lars Gule forsker på ekstremisme, flerkultur og islam. Han er førsteamanuensis ved OsloMet – storbyuniversitetet og styremedlem i JustUnity; en organisasjon som jobber for å forebygge rekruttering av unge til ekstreme miljøer. Gule, som blant annet har forsket på norske fremmedkrigere, forteller at det er flere og sammensatte grunner til at folk trekkes inn i ekstreme retninger.

– Vi ser for eksempel en sammenheng mellom fremveksten av ekstreme bevegelser og politiske hendelser, som krigen i Syria, mens det også er mulig at ekstremisering av en gruppe kan trigge en motreaksjon i form av ekstremisering av andre grupper. Derfor er det interessant å se på høyreekstremisme og ekstrem islamisme. Framveksten av høyreekstremisme på internett kan i denne sammenheng ses på som en motreaksjon på ekstrem islamisme, sier Gule.

Ifølge forskeren er ekstremisering i stor grad et ungdomsfenomen som ofte skyldes sårbarhetsfaktorer av ulik art. For mange av disse ungdommene gir kontakten med ekstreme miljøer en tilhørighet, en identitet, og svar på spørsmål de ikke har funnet svar på tidligere. Ofte ser man også at det først og fremst er gjengen, ikke ideologien, som er det viktige. Det kan også være fellesskapet som etter hvert beveger seg i en ekstrem retning, fremfor at man oppsøker et fellesskap fordi man har ekstreme tanker. Gule forteller at de ser paralleller i ekstremiseringsprosessene i islamistiske og høyreekstreme grupper, og skisserer to forklaringsmodeller på hvorfor folk lar seg ekstremisere:

– Noen sier at det er ideologien som gjør at man blir ekstremist. Ofte finner man denne forklaringsmodellen i forenklet form i miljøer som er kritiske til islam. Den andre, mer sosiologiske tilnærmingen, finner sosiale forklaringer på hvorfor noen havner i ekstreme miljøer, og kan i forenklet utgave avvise ideologiens betydning helt. I praksis er det oftest en kombinasjon, og det er mange ulike individuelle forløp i slike prosesser.

Pressens bilde

Gule mener for øvrig at pressen må ta mye av ansvaret for hvilket bilde som dannes av ekstreme grupperinger. Han mener det handler om måten pressen omtaler hendelser på, og graden av oppmerksomhet ulike saker får.

– Etter min mening fungerer pressen i mange tilfeller som et mikrofonstativ for ekstremister, uten å reflektere over hvor mye oppmerksomhet ulike hendelser burde ha fått, sier Lars Gule, og henviser blant annet til omtalen det islamistiske nettverket Profetens Ummah har fått i norsk presse:

– Profetens Ummah utga seg for å være en organisasjon, men var i realiteten et lite nettverk med en kjerne på 12–15 personer. Bildet som ble tegnet av dette løse nettverket og graden av oppmerksomhet det ble gitt i pressen, sto ikke i forhold til størrelsen og trusselen de utgjorde. Jeg mener ikke at det ikke er viktig å skrive om ekstremisme, tvert imot, men jeg syns pressen må ha en mer nyansert og analytisk tilnærming til ekstremisme, sier Gule, som påpeker at dette er særlig viktig fordi ekstremisme er så viktig og alvorlig som det tross alt er.