Det ­tveeggede stresset

Jochen Baumgarten dirigerer 40 fly gjennom luften, per time. På en vanlig arbeidsdag får han unna 260 fly, pauser medregnet. I hvert enkelt fly sitter det mennesker. Av og til er det to-tre, andre ganger 180 som stoler på at Baumgarten gjør jobben sin. Mennesker som ville dø hvis han sviktet.

Baumgarten, 50 år gammel, høy og slank, er flygeleder. Piloter i hans luftrom må holde rett kurs, fart og riktig høyde. Det er hans ansvar. Maskinene skal komme trygt fram til målet. Han har ikke lov til å gjøre feil.

Tanken på alle disse menneskelivene som ligger i hans hender kunne plaget ham. Kunne fått ham til å tvile, slått ham ut. Men en slik frykt er det siste flygelederen trenger i sin jobb. For ham er det dette som gjelder: Ikke la deg stresse! Aldri!

Men hvordan greier man det?

Baumgarten geleider oss gjennom kontrollsenteret til den tyske flytrafikk-kontrollen i Langen utenfor Frankfurt/Main. Et rom uten vinduer hvor det er høyt under taket, som i en idrettshall. Arbeidsplassene, en samling dataskjermer, hodetelefoner og mikrofoner, er satt opp i lange rader. Her kontrollerer til enhver tid bortimot 100 flygeledere luftrommet over den vestlige delen av Tyskland. Det er 550 flygeledere blant de ansatte. Langen er en av Europas største flykontrollsentre.

Baumgarten er ansvarlig for himmelen over Baden-Württemberg, en delstat med over 10,5 millioner innbyggere. Akkurat nå er det et passasjerfly fra tyrkiske Antalya som går inn for landing i Stuttgart. På skjermen forflytter det seg en kombinasjon av bokstaver, tall og piler mot en strek: rullebanen. For Baumgartens indre øye skapes nå et tredimensjonalt bilde. Han ser hvordan maskinen beveger seg over landskapet, fjellene, dalene og byområder. Hos ham går dette på autopilot, han vet med hvilken hastighet de ulike flytypene kommer til å stige eller synke. Han har internalisert det. Vind- og værforholdene legger han til. Dette indre bildet omtaler flygelederne som sitt «picture». De må ikke miste kontrollen over dette bildet – uansett hva som skjer.

Og det er alltid noe som skjer. Et fly fra Moskva på vei vestover må nødlande, en passasjer ligger bevisstløst om bord. En tordenfront nord for Stuttgart trekker seg blodrød over værkartet. Et småfly som kun flyr etter sikt har forvillet seg over skydekket. Hva om det blir kritisk? Er det noen som kan hjelpe ham?

– Når jeg befinner meg i en vanskelig situasjon her, må jeg selv takle den, sier Baumgarten.

Prosessene han kontrollerer, er så komplekse at det ikke er tid til lange forklaringer. Flygelederne må stole på seg selv i alt de gjør.

Så hvordan håndterer flygelederen stress? Blir han redd mens han jobber?

– Nei, sier han.

– Når pulsen går opp, blir fokuset smalere.

Det kunne stått en hel skoleklasse bak ham. Han ville ikke latt seg affisere. Han jobber seg bare gjennom oppgaven.

Ifølge flygelederen er det tre ting som hjelper mot stress:

For det første vissheten om at han er i stand til å løse enhver situasjon på en måte som gjør at det går bra til slutt. Det har han lært seg gjennom 25 år som flygeleder. I roligere øyeblikk på jobb forestiller han seg at det dukker opp én eller to problemsaker til, i tillegg til de aktuelle tingene han må håndtere. I hodet spoler han da gjennom nødplanene.

For det andre; flygelederen kjenner grensene sine svært godt. Han yter alltid litt mindre enn det han vet han er i stand til, for å ha kapasitet for uventede hendelser, forklarer han.

Når han merker at evnen til å holde på «picture» i hodet blir belastet for mye, avviser han spesialforespørsler. Da får ikke det neste småflyet krysse hans sektor.

Og idrett hjelper. Baumgarten driver med triathlon, og har deltatt i en Ironman-konkurranse på Hawaii. Etter en stressende dag føles det ekstra godt å kunne sette seg på sykkelen og sykle de 17 kilometer hjem.

Baumgartens oppskrift er altså å bli sikrere gjennom erfaring, å kjenne sine begrensninger og å vite hva som trengs for å kunne koble av. Ifølge råd fra eksperter er dette gode midler mot stress.

Hvis det alltid bare var så enkelt.

Men de færreste menneskene vet hvordan de skal håndtere stress. Knapt noen annen lidelse tar så mye på det moderne mennesket som stress. Verdens helseorganisasjon betegner stress som en av de største helsefarene i det 21. århundre.

Ifølge en stress-studie som er blitt gjort av det tyske forsikringsselskapet Techniker Krankenkasse, har 61 prosent av tyskerne følelsen av at livene deres er blitt enda mer stressende de siste tre årene. Stressfaktor nummer én er jobb eller utdanning. Nesten halvparten av de spurte føler seg tynget av dette. På andreplass ligger «kravene man stiller til seg selv», med 43 prosent. Like bak følger klagene over «for mange forpliktelser og avtaler i fritiden». Mye stress ser altså ut til å være «hjemmelaget».

Måten folk håndterer stress på er motstridende. På den ene siden ønsker vi å bremse: mindre bruk av mobiltelefon, digital detox, og mer oppmerksomt nærvær. Tygge maten sakte, nyte. Hvis blodtrykket stiger, tenker man at man har gjort noe galt igjen. På den annen side: Går ikke tiden mye raskere når noe skjer? Når arbeid blir til en dans, til rytme, tanker og bevegelse? Når alt flyter og blir til en helhet? Denne lykkefølelsen etter å ha klart noe som man ikke trodde man ville klare?

Psykologiprofessor Ulrike Ehlert i Zürich er én av de forskerne som mener at stress er en av de viktigste drivkreftene i våre liv.

– Uten den hormonmiksen som frigjøres når vi er under press, mister vi den drivkraften, stimulansen og energien vi trenger for å overleve, sier hun.

Etter at den østerriksk-canadiske legen Hans Selye på 70-tallet for første gang skilte det positive «eustress» fra det negative «disstress», er forskernes bilde av stress blitt mer differensiert enn det var tidligere. Det gode stresset bærer oss gjennom livet. Motivert og begeistret. Det fremkaller øyeblikk av lykke. Det dårlige stresset tar på. Det overmanner oss og legger press på oss. Dette hilser vi også velkommen, på en måte, for hvem er vi egentlig hvis vi ikke er stresset?

– I vår kulturkrets er det «god tone» å være stresset, poengterer Mazda Adli, psykiater ved universitetssykehuset Charité i Berlin og overlege ved Fliedner-klinikken i samme by. Der er nesten ingen som tør å si noe sånt som: «Min jobb? Den består mest av at jeg leser, svarer på noen e-mail og ellers ser ut av vinduet.» Den som ikke er stresset, vil ingen ha noe med å gjøre. Verken på jobb eller i vennekretsen. Slik sett gir stress oss sosial anerkjennelse.

Fordi vi aldri helt kan unngå stress, verken det gode eller det dårlige, krever forskere som Adli at stress gjøres til en helsepolitisk oppgave. For skadelig stress overfaller ikke sine ofre med høye skrik. Det kryper langsomt og ubemerket inn i menneskets sjel.

– Stresshåndtering bør man få lære allerede som barn, mener Adli. På samme måte som man lærer å pusse tennene.

Det er verdt å gjøre seg noen tanker om dette. Helst før overbelastning, søvnforstyrrelser og andre «ulykker» forsurer livet. For stress tvinger ikke bare mennesket til å planlegge, koordinere og organisere bedre. Og stress lar seg ikke alltid puste eller meditere bort. Stress trigger noen eksistensielle spørsmål: Hvorfor alt dette? Hva er det som betyr noe her i livet? Og hvor mye stress er jeg villig til å akseptere?

Det var tider da Arthur Thiemann ikke hadde overskudd til å filosofere stort over livet. Istedenfor tenkte han hver morgen: «Dette greier du. Du må jo det.» Thiemann, som egentlig heter noe annet, pleide sin alvorlig syke svigermor hjemme, skiftet kanyler når hun trengte det og ga henne kunstig ernæring. Hans kone lider av en muskelsykdom og må tilbringe uker på ulike klinikker. Som om ikke det var nok, var det også stressende på jobben. Thiemann arbeider i brannvesenet, og kunne ha tolv utrykninger på tolv timer: hjerteinfarkt, trafikkulykker. Han forteller at det hendte at han våknet om natten og ikke visste hvilken seng han lå i: hjemme eller i vaktrommet på jobb.

Thiemann er i midten av 40-årene. Han sitter i brannstasjonens hage i Berlin og ruller seg en røyk. En høy, tynn mann. Han er igjen en mann som ler ofte. Han forteller at han på et tidspunkt ikke hadde ett eneste minutt tid til seg selv. At han ofte prøvde å gjøre alt raskere for å få litt tid for seg selv.

– Men når jeg endelig hadde litt fritid, hadde jeg ingen krefter igjen for å foreta meg noe som helst», forteller brannmannen.

I fjor sa kroppen stopp. Helt plutselig. Fra den ene dagen til den andre klarte han ikke å spise og ble bare liggende i senga.

Men så han ikke sammenbruddet komme? Thiemann nikker, forklarer. På 90-tallet jobbet han lenge som håndverker. Egentlig så vet han at når skruen skrues til for hardt, så vil den på et eller annet tidspunkt falle av. Det var bare det at Thiemann ikke forsto hvor hardt han skrudde det til hos seg selv. Han har fått hjelp ved en psykosomatisk klinikk. Der lærte han at han, hjelperen, selv kan få hjelp. Nå hender det også at han sier til venner og kolleger: «Nei, beklager, det kan jeg ikke gjøre.» Og et par ganger om dagen stiller han seg selv spørsmålet: «Hvordan har jeg det? Og: hvis jeg ikke føler meg bra, hva trenger jeg nå?»

Men selv ikke for all ro i verden ville Thiemann gitt opp jobben sin. Han elsker å være den som tar tak og hjelper til. Den som utstråler ro i kaoset. Han nikker i retning et utrykningskjøretøy og sier:

– Dette her, det er positivt stress.

Han måtte bare bli flinkere til å finne balansen mellom det gode og det dårlige stresset.

– Fryktelig kjedelig, slik beskriver psykologiprofessor Ulrike Ehlert et stressfritt liv.

– Uten stress ville vi bli syke – og dø.

Ehlert står under et stort palmetre på kontoret sitt ved universitetet i Zürich. For å kunne komme til pulten sin, må hun dukke under bladene. Ehlert leder det psykologiske instituttet. I 25 år har hun undersøkt effekten av stress på menneskekroppen.

– Stress er først og fremst noe bra, sier Ehlert, og forteller at stress kan defineres som enhver aktivisering av kroppen.

– Den trenger vi for at fysiologien vår skal komme i gang.

Når nivået på stresshormonet kortisol øker, stilles mer sukker til rådighet. Kroppen kommer i form, og sinnet kan ta imot ny informasjon.

– Hvor mye stress er bra?

– Hva som oppleves som stressende, og hva som ikke gjør det, oppfattes forskjellig fra menneske til menneske, forklarer Ehlert.

Stress som vi finner belastende, betegnes gjerne som, nettopp, «stress». Og det positive trykket som «utfordring» eller «eventyr».

I utgangspunktet finnes det to egenskaper som beskytter oss mot det skadelige, negative stresset. Mennesker som har en høy grad av såkalt «hedonistisk følelsesregulering», er ifølge Ehlert spesielt immune. (Hedonisme: moraloppfatning som setter lyst og nytelse som høyest mål, red.anm) De er i stand til å bygge seg opp igjen i vanskelige situasjoner, istedenfor å synke ned i sin elendighet.

En annen beskyttelse mot stress er tryggheten om at man ikke utsettes for belastninger uten å kunne gjøre noe med det. Dette så Ehlert da hun for noen år siden forsket på hvordan yrkesgrupper som opplever ekstremt belastende situasjoner i hverdagen påvirkes av stress. Prosjektet omfattet blant annet brannmenn i den tyske delstaten Rheinland-Pfalz og fjellguider i Sveits.

Den som opplever ekstremt stress, kan utvikle en såkalt «posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD).

– Vi vet at hyppigheten av å få PTSD i løpet av livet, ligger på rundt seks prosent i den totale befolkningen, sier Ehlert.

Hos brannmennene som deltok i studien lå den over 18 prosent, mens den kun lå på rundt 2,7 prosent hos de sveitsiske fjellguidene. Hvorfor var forskjellen så stor?

– 80 prosent av fjellguidene er blitt utsatt for traumatiske opplevelser. De har opplevd ulykker, hjerteinfarkt og at folk mistet livet i fjellet. Men bare 40 prosent opplevde dette som traumatisk, forteller Ehlert.

De fleste opplyste at de verken følte hjelpeløshet, frykt eller sjokk. Bare noen få utviklet en stresslidelse. Hvorfor?

Ehlert oppdaget at fjellguidene i langt større grad enn de andre yrkesgruppene hadde utviklet en egenskap som psykologene kaller «sence of coherence».

– Det handler om å ha tro på seg selv, en form for selvtillit som sier at det faktisk er mulig å takle livets krav og utfordringer. Derfor kan du se på dem som utfordringer, sier Ehlert.

Fjellguidene tok tak i livstruende situasjoner på en annerledes måte. Mer energisk. Sånn sett er håndteringen av stress til en viss grad også et spørsmål omhvilke holdninger man har.

For noen år side spurte forskere ved det amerikanske universitetet i Wisconsin 29.000 personer om hvor mye stress de hadde opplevd året før, og om de følte det som skadelig eller ikke. Ni år senere kartla forskerne dødsfall blant deltakerne. Risikoen for å dø tidlig lå 43 prosent høyere hos menneskene som var stresset, og som opplevde det som negativt. De som hadde opplyst at de opplevde presset som sterkt, men som ikke syntes det var skadelig, hadde den laveste dødsrisikoen. De lå til og med lavere enn dem som ikke hadde følt seg stresset i det hele tatt.

Mange studier har vist at vår innstilling til stress påvirkes av hvordan kroppen vår reagerer på det. På hvilket nivå i kroppen dette skjer, fant forskere fra universitetene i Columbia og Stanford ut i fjor. De delte testpersoner i to grupper. Den ene så en kort film som formidlet budskapet «stress gjør syk». Den andre gruppen så filmen med budskapet «stress gjør sterk». Etterpå måtte deltakerne igjennom et fiktivt jobbintervju hvor de ble satt skikkelig under press.

Da forskerne undersøkte spyttet til testpersonene, oppdaget de at verdiene på stresshormonet kortisol hadde skutt i været. Hos dem som hadde sett filmen om positivt stress, økte også verdiene av et annet hormon, dehydroepiandrosteron (DHEA). DHEA virker som en slags buffer mot stress og beskytter muligens mot depresjoner og hjertesykdommer. Testdeltakerne som hadde fått formidlet stress som noe positivt, opplevde dermed også fysisk en sunnere reaksjon på stresset.

Om vi oppfatter stress heller som en utfordring enn en trussel, er ikke avhengig av den indre holdningen alene, ifølge Ulrike Ehlert. Det har også mye med oppvekst å gjøre.

– Det finnes livserfaringer og personlighetstrekk som gjør at du er mer utsatt for å oppleve stress som mer belastende enn andre, sier Ehlert.

Vokser et menneske opp i omgivelser som legger stor vekt på forsiktighet og tilpasning, føler han eller hun seg i utgangspunktet mer usikker hvis ukjente terreng åpner seg senere i livet. Også nevrotisk anlagte mennesker er mer utsatt for stress.

– Den som stadig leter etter vanskeligheter og problemer og som jevnlig spør seg selv hvorfor man har kommet til kort igjen, har vanskeligere for å koble av, forklarer Ulrike Ehlert.

Mennesker som er blitt forsømt eller misbrukt som barn, bruker på sin side ofte lenger tid på å finne ut hvordan de skal orientere seg i livet. For dem oppstår stress raskere, også i normale hverdagssituasjoner.

Selvfølgelig «tilbyr» arbeidslivet mange «muligheter» til å føle seg stresset. Autonomi, og det å ha mye frihet i jobben sin, er ifølge Ehlert en god beskyttelse. Men også et velmenende og fungerende arbeidsmiljø er viktig.

– Studier viser at det som hjelper mest når stress skal håndteres på arbeidsplassen, er støtte fra sjefer og kolleger, påpeker Ehlert.

– Hvordan vet man når stress blir farlig? Når blir utfordringen umulig?

– Søvnforstyrrelser er ofte det første tegnet, sier Ehlert. Men flere såkalte livstilsfaktorer er også indikasjoner på stress.

– Dårlig ernæring, mye junkfood og alkohol. Eller å spise ekstremt lite, selvfølgelig.

En stor andel av det som beskrives som «passiv adferd i fritiden» tyder også på kronisk stress: å sitte i timevis foran tv-apparatet og å streame serier, for eksempel.

– Alt dette er indikatorer for at noen er stresset. Vedkommende har ikke lenger energi til å foreta seg noe som helst.

Når noen utsettes for press fordi det er noe som belaster ham eller henne psykisk eller fordi vedkommende driver med risikofylt idrett, starter to forskjellige systemer i kroppen. De omtales ofte som de såkalte stress-aksene.

Først varsler hjernen det sympatiske nervesystemet. Binyremargen frigjør stresshormonene adrenalin og noradrenalin. Blodsirkulasjonen og pusten øker takten, og kroppen stiller energi til rådighet – til enten en kamp- eller fluktreaksjon. Hvis denne første reaksjonen ikke er tilstrekkelig fordi stresset varer lenger, kommer den andre stressaksen inn i bildet: stresshormonet kortisol. Det mobiliserer blodsukkeret, og energireserver blir fylt opp igjen. Via et tilbakemeldingssystem avslutter det deretter stressreaksjonen som det tidligere selv har opprettholdt.

Disse stressreaksjonene kan uten problemer kjøres opp og ned igjen flere ganger om dagen. De skader ikke kroppen. Men hvis personen ikke lenger klarer å falle til ro, overhodet, vil den hormonelle tilbakekoblinge til slutt svikte, med den konsekvens at stresshormonet kortisol fortsatt frigjøres. Stresset blir kronisk. Et varig forhøyet kortisol-nivå svekker immunforsvaret, øker blodtrykket og risikoen for hjerte- og karsykdommer. Søvnforstyrrelser og depresjon kan følge med.

Hvilke hendelser som påvirker stress, varierer fra person til person. Når det gjelder måten vi reager på stress på, kan arv fra foreldre og besteforeldre muligens spille en større rolle enn tidligere antatt.

Isabelle Mansuy er professor i nevro-epigenetikk ved universitetet i Zürich og Eidgenössische Technische Hochschule. Hun jobber med spørsmålet om hvorvidt følgene av traumer, ulykker og forbrytelser lagres i kroppen vår. Og om vi gir dem videre til våre barn.

Mansuy ser ut i naturen fra universitetskontoret sitt. Hovedpersonene i forskningen hennes bor noen etasjer lenger ned. I bygningens kjeller ligger laboratoriene hvor Mansuy og kollegene jobber med mus.

Manuy startet forskningen for 17 år siden. Hun ville finne årsakene til borderline-syndromet, en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. De som er rammet lider under sterk impulsivitet og raske stemningsskifter. Det trykket som forvirringene i følelseslivet skaper, reduseres ofte gjennom selvskading og risikabel adferd.

Mansuy har fått i oppdrag å undersøke syndromet gjennom forsøk med dyr. Men hvordan greier du å spore en psykisk sykdom hos dyr? Mansuy så på årsakene. Fremfor alt traumatiske opplevelser i barndommen: Det fantes ingen vei utenom, hun måtte traumatisere musene.

Manuy understreker at forsøkene hennes er går gjennom en godkjenningsprosess hos det lokale veterinærkontoret. Hun jobber i hvert forsøk med rundt 40 musepar. Når hunnene har fått unger, vokser halvparten av dem opp under normale forhold. Den andre halvparten blir traumatisert. Én dag etter fødselen tar forskerne ungen bort fra moren, på vilkårlige tidspunkter i løpet av dagen. I løpet av to uker blir også musemødrene utsatt for stress. For noen minutter blir de for eksempel sperret inne i et smalt rør. Slik skaper Mansuy betingelser som ligner på et traume i barndommen: uforutsigbarhet, usikkerhet, omsorgssvikt.

Forskerne kan se at musemoren i løpet av de to ukene riktignok forsørger sine etterkommere med det nødvendigste, men at den oppfører seg hektisk og stresset. Den siste uken i forsøket tilbringer musene under normale betingelser.

– Hunnene er veldig gode mødre. De forsørger sine unger igjen på en fin måte, sier Mansuy.

Men så blir ungene skilt fra moren, noe som også er vanlig i naturen.

Forskerne testet nå musenes adferd og observerte at de traumatiserte musene reagerte mer impulsivt og at de gikk bort fra sin medfødte forsiktighet i mer risikable situasjoner. Ble de utsatt for stress, for eksempel ved å måtte svømme i vann, kjempet de i vesentlig kortere tid for sine liv og viste depressiv adferd.

Manzuy har avdlet videre på de stressede musene – i flere generasjoner. Allerede i den første forsøksrekken kunne hun og kollegene nesten ikke tro hva de så. Selv om kun den første generasjonen mus hadde blitt traumatisert, gikk adferden deres i arv over flere generasjoner. Hvordan skriver så skrekkopplevelser seg inn i arvelinjen? Forklaringen måtte ligge i dyrenes kjønnsceller.

– For å forandre en gensekvens, trengs det svært sterke miljøpåvirkninger, sier Mansuy.

Stress eller traumer er ikke nok for å få til dette. Derfor så forskerne nærmere på det såkalte epigenomet, det som virker rundt genene, DNAs programvare så å si. Det styrer aktiviteten til de berørte genene og påvirker dermed tallrike kroppsfunksjoner.

Mansuy fikk vist at stress forandrer denne styringen av genene i hjernen, og det fører til forandringer i sæden til de mannlige musene. Traumet skriver seg altså inn i det genetiske materialet, eller for å si det mer nøyaktig: det skriver seg inn i «genet for reseptoren som binder stresshormoner som kortisol, forklarer Mansuy.

Men forskeren har også oppdaget noe annet.

– Hvis man lar musene leve under mer behagelige forhold, forsvinner symptomene. De går ikke lenger i arv til de neste generasjonene.

Et større bur, et dusin artsfrender og mange leketøy – mer skulle det ikke til. Et rikere og mindre stressende liv stanset ettervirkningene av traumet.

I blod- og spyttprøver som er innhentet hos foreldreløse barn som lever under vanskelige forhold i Pakistan, har Mansuy allerede sett at de epigenetiske markørene – som hun kjenner fra forsøkene med dyrene – viser lignende forandringer hos mennesker. Hun vil ikke påstå at hun har funnet en biomarkør for traumer, men sier:

– Vi vet at vi er på rett spor.

I Berlin-Kreuzberg går kunstneren Sookee inn i en café. Hennes virkelige navn er Nora Hantzsch. Hun har på seg en svart t-skjorte. På den står det, i lilla bokstaver: «Alt er ødelagt, men det finnes håp.» Sookee er rapper og har vært aktiv på hip-hop-scenen i Berlin i over ti år. Hun engasjerer seg i kjønnsspørsmål og brenner for venstresidens politikk. Å lage stress er jobben hennes. Å lide under stress? Det vet hun også en del om.

– Jeg ble stresset av parlamentsvalget, sier Sookee. Som politisk tenkende menneske, men også fordi avtaleboken hennes ble stappfull. Bare på én helg spilte hun på tre festivaler, i Bremen, Osnabrück og Bochum.

Hun sier at hun fungerer godt over lang tid: holder konserter, gir intervjuer og snakker til forsamlinger. Men når hun får følelsen av at det handler om mer, som at velgerne må stå opp og si sin mening og at hun er en del av denne motstanden, så finnes det ingen hvile lenger. Noen ganger føler hun seg overveldet av det. Da kommer det til dét som Sookee kaller «fremmedgjøringsøyeblikket».

– Det føles som om jeg ser over min egen skulder når jeg gjør ting. Når det skjer, har jeg ikke noe forhold til meg selv.

Erkjennelsen om hva hun er flink til forsvinner. Det som blir igjen, er frykten for ikke å holde mål. Stresset hun opplever da, fører noen ganger til en fase med tomhet. I årevis har hun hatt depressive perioder. De kommer igjen og igjen.

Sookee ble født i Mecklenburg i 1983. Faren satt i fengsel fordi han nektet militærtjenesten i DDR. Foreldrene søkte om å få forlate landet, og i 1986 flyttet familien til Vest-Berlin. Anspentheten og usikkerheten i familien har hun alltid følt på. Foreldrene gikk fra hverandre. De to døtrene bodde hos moren. Hun jobbet ofte 40 timers skift som lærer og helsemedarbeider. Jentene gik på en Waldorf-skole (Steinerskolen red.anm) og lærte seg å spille instrumenter.

– Det skulle ikke spares på noe når det gjaldt våre muligheter til utfoldelse, sier Sookee.

Men samværet som familie, roen, kom til kort mot kravet om å måtte tjene penger til livets opphold. For Sookee som kunstner hører derfor en kritikk mot samfunnssystemet, mot de verdiene som samfunnet formidler, alltid med.

Faktisk «er følelsen av å ikke høre til mer belastende enn det aller meste», sier stressforsker Mazda Adli.

Som barn av iranske diplomater vokste psykiateren fra Berlin opp i Bonn og flyttet i 1977 til Teheran. To år senere kom familien tilbake til Tyskland, på grunn av revolusjonen i Iran. Som medmenneske vet Adli hva det betyr å måtte kjempe for tilhørighet, og som psykiater ved Adli at det fremfor alt er det sosiale stresset som belaster menneskene.

– Jo sterkere inntrykket er av at man mangler innflytelse og anerkjennelse, jo større er påkjenningen for helsen.

Ett av de beste bevisene for dette, er det faktum at forskerne så langt har hatt problemer med å finne fram til en test som på en pålitelig måte kan skape stress i en laboratoriesituasjon. Ved mange oppgaver, hvor man intuitivt antok at de var stressende, kom ikke den andre stressaksen igang. Frigivelsen av stresshormonet kortisol startet ikke på pålitelig vis. Presset, som noen få oppgaver foran en skjerm stod for, var ikke nok.

Psykologer og en lege utviklet derfor på 90-tallet den såkalte «Trier Social Stress Test». Den brukes nå verden over som en standardtest for å få igang frigivelsen av hormonet kortisol. Deltakerne settes i denne testen under press, foran et publikum. Foran et fiktivt panel må de søke om en stilling. De som sitter i panelet, er blitt instruert til å være så nøytrale som mulig, og skal ikke under noen omstendigheter være medfølende. Deretter følger hoderegning.

Forskerne fastslår: kortisolverdiene spretter opp når statusen vår er truet, når vi kan dumme oss ut og når frykt får følge av skam. Det største stresset påfører vi mennesker oss i omgang med andre mennesker.

Adli viser derfor til at vi bør lære oss hvor mye vi kan påta oss, hvilke konflikter vi skal løse, hvilke vi skal akseptere – og hvordan vi kan få avlastning.

– Stress følger enkle hvis-så-regler. Når bøtta er full, så er den full, sier Adli.

– Dette burde man få lære allerede som skoleelever.

Det er mulig å finne måter å avreagere på kroppslig, gjennom idrett for eksempel.

– Men når du er i konstant konkurranse med deg selv, handler det egentlig ikke om å hente seg inn igjen.

Den som ikke benytter de anledningene han har til å trekke pusten dypt i «selvoptimaliseringens tjeneste», vil på et tidspunkt sitte igjen med få muligheter til virkelig å koble av.

Så hva er løsningen, ligge på sofaen og gjøre ingenting? Også dét fungerer, mener Adli.

– Og det finnes mange meningsfulle aktiviteter: lage musikk, synge, besøke et galleri og engasjere seg i frivillige organisasjoner.

Adlis råd er å bruke litt tid hver dag på å tenke igjennom: hva er best for meg i dag: Å være lat? Å ta seg en løpetur? Eller å gjøre noe i fellesskap med andre?

Heiligenfeld-klinikken i Berlin ligger langt øst i byen. Mursteinbygningen er mørkegul. Overlege Sven Steffes-Holländer venter i hagen. Fra vinduene kan du høre at noen spiller på en saksofon.

Steffes-Holländer leder denne klinikken for psykosomatiske lidelser. Dette er plager som påvirker kroppen, men som har sin opprinnelse i psyken – eller omvendt. Han forklarer hvordan han og kollegene hjelper pasienter som er så plaget av stress at de nesten ikke er i stand til å leve lenger. Mange av pasientene kommer fra ulykkesbelastede yrker. De er politi- og brannfolk. Men også lærere, leger og advokater kommer hit for å få behandling.

Hvordan lærer man å håndtere stress? Steffes-Holländer forteller at mange mennesker gjerne knytter stress til ytre faktorer, for så å kontinuerlig jobbe med å perfeksjonere tidsstyringen sin. På et eller annet tidspunkt ville de også optimalisere rekreasjon og nytelse: de planlegger «maratonløp», eller får et tvangsmessig forhold til ernæring. Alt må planlegges og klokkes igjennom.

– Det klassisk stressede mennesket er ofte en perfeksjonist, sier Steffes-Holländer. En som ikke blir mer tilfreds av en enda høyere grad av optimalisering.

Han og kollegene hans fokuserer derfor hovedsakelig på de indre faktorene. På faktorer som kan påvirke pasientenes forhold til seg selv og det å leve sammen med andre mennesker. I likhet med Adli ser Steffes-Holländer at det er særlig det sosiale stresset som tar på pasientene.

– Opplevelsen av utestenging er enormt stressende, sier han.

– Det er veldig vanskelig for mennesket å bære at det ikke blir verdsatt, ikke blir satt pris på.

Særlig politifolk og lærere sjelden får ros.

Det er viktig for pasientene å fførst finne ut hvilke kamper i livet de virkelig må ta. Hvor de skal foreta en «relasjonsavklaring», slik Steffes-Holländer omtaler det.

– Å løse konflikter i et partnerskap, med barna eller en kollega, det er viktig, sier legen.

– Men jeg kan ikke bruke samme tilnærming overfor en bussjåfør som irriterer meg. Da roter jeg meg bort.

Noen situasjoner må man lære seg å akseptere slik de er. Herunder det å ikke bli likt.

– Det finnes pasienter her hos oss som har bekymringer 24 timer i døgnet, uten stans, forklarer Steffes-Holländer.

Hvis du klarer å lage deg et vindu som disse bekymringene kan forsvinne ut gjennom, er det rom for forandring. Forskjellige avslapningsteknikker kan sørge for en slik pause. Det spiller ingen rolle om det er yoga, Qigong, meditasjon eller muskelavslappingsøvelser.

– Hvis jeg for eksempel konsentrerer meg på pusten min, befinner jeg meg her – i nuet, sier Sven Steffes-Holländer.

– Ikke i fortiden eller framtiden, hvor mine bekymringer ligger.

De kan man da glemme for en stund.

Til slutt ender pasientene hans alltid opp med det samme spørsmålet som de ikke kan unngå: Hva er meningen med alt dette? Hvorfor?

– Det eksistensielle spørsmålet altså, meningen med livet, sier Steffes-Holländer.

Ofte stiller man seg den typen spørsmål først når man oppdager at ting ikke kan fortsette som før. Og, hva er hans svar? Hvilket svar gir han da pasientene sine?

Steffes-Holländer sier at pasientene sjelden gjør seg store metafysiske erkjennelser. Men å skille mellom det som er viktig og det som bare tilsynelatende er viktig her i livet, dette valget slipper ingen unna. En enkel øvelse han gir pasientene sine består i å forestille seg hvordan de engang kommer til å se tilbake på livet sitt. Og å spørre seg: hva er det som blir igjen?

– Meningen med livet ligger vanligvis ikke i å ha vært en dyktig kommuneansatt eller en flink skoledirektør, men i den tiden man har tilbragt med barna og foreldrene sine, sier Steffes-Holländer.

Nevrobiologisk er dette enkelt å forklare, mener han. Det er de intense følelsesmessige opplevelsene vi husker best. Ingen må snu opp-ned på livet sitt. Men ved å skifte perspektiv noen ganger og få litt avstand, blir problemene mindre, mener han.

– Det hjelper også. Det gir ro.

Den som klarer å lære seg å praktisere denne typen vidsyn, klarer også å glemme stresset og føle seg vel i øyeblikket.

– Det dreier seg om å ha det bra med deg selv her og nå, sier Steffes-Holländer.

– Og ikke først senere, en eller annen gang.

© 2018 Der Spiegel/Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate. Oversettelse til norsk: Hermann Möhring