Dødens orkester

«Det er haust, det ruskar ute med regn og kalde vind», diktet Arne Garborg, og understreket dermed at om høsten, er det best å holde seg inne. «Det er høst i dine øine, høst som blaaner i mot kulde», kvitrer Olaf Bull, og i neste vers trøster han med at hennes kyss overvintrer i sangen. Det beste med høsten er altså at den går over. Og Jan-Erik Vold: «Når høsten kommer og melankolien har satt seg, spiller djevelens orkester opp til dans.»

Med det lager han overskriften til alt som er særegent ved det spesifikt høstlige fortellerunivers. Og den engelske romantiker Shelley, sitter ikke, som Garborg, inne, og ser på høsten gjennom vinduet som småfuglen dessverre ikke kommer inn gjennom, men går ut og lever i den:

O wild West Wind, thou breath of Autumns being,

Thou, from whose unseen presence the leaves dead

are driven, like ghosts from an enchanter fleeing.

Her synker ikke poeten ned i resignasjonen overfor det uunngåelige, men hyller i skrekkblandet fryd vestavinden, essensen, selvet pustet av høstens vesen, når den i sin usynlige tilstedeværelse jager fra seg døde løvblad som spøkelser som flykter fra en trollmann.

Halloween og Samhain

Det går altså an å leve med høsten, bejae den. Vindens villskap gir Shelley assosiasjoner til spøkelser og trollmenn, gode stikkord: for det er høstens egenart, med stormer, mørke, kulde og uhygge, som åpner skattekisten til det vi kan kalle høstens mytologi: Keltere, romere, samer og nordmenn erfarte at i etterårets mørke blir skillet mellom døde og levende mindre tydelig. Vi kommer nærmere åndemaktene som kan gi oss kunnskap om og tilføre oss krefter fra den andre verdenen.

Det kulminerer i månedsskiftet oktober/november, med All Hallows Eve, Halloween, kvelden før Allehelgensdag. På denne tiden hadde kelterne sin tre dagers Samhain – som markerte slutten på sommeren og inngangen til et nytt år. Innhøstingen var over, man forberedte seg til vinteren og feiret natten da de dødes ånder avla besøk. Det var ikke uproblematisk: De døde kunne bråke og ødelegge avlingene. Men druidene, de keltiske prestene, hadde nytte av natten, åndenes nærvær styrket dem i spådomsevnen, nyttig i en tilværelse der det gjaldt å forberede seg på vinterstormene og helst vite når de satte inn. For å feire åndenes nærvær brant druidene store bål, folk kom sammen for å brenne korn og dyr som gudeoffer i kostymer av skinn og med dyrehoder.

Seige tradisjoner

Denne oktober-tradisjonen for å feire de døde og være sammen med deres ånder var altså dypt rotfestet i Europa. Det finnes spor av keltere helt tilbake til 800 år før Kristus. Deres kultur strakk seg fra Irland i vest til Tyrkia i øst. Etter Romerrikets ekspansjon og folkevandringene ble keltisk språk og kultur begrenset til de britiske øyer, og derfor forbinder vi keltere med noe britisk, selv om deres opprinnelige hjemland var Tyskland. Romerne kalte dem gallere, et gammelt, kjent navn på Frankrike er Gallia og den tyrkiske hovedstaden Ankara ligger i området som i oldtiden ble kalt Galatia (Paulus brev til galaterne er rettet til kristne der). Det sier noe om kelternes historiske tyngde at det fortsatt er to fotballag i Europa som kalles opp etter dem, skotske Celtic og tyrkiske Galatasaray.

Den opprinnelige datoen for å feire alle kristne helgener på en gang, var 13. mai. Men så, heter det, strømmet det så mange pilegrimer inn til Roma at det ikke var mat nok til alle, og noen mente dagen burde legges til høsten da forrådskamrene var fulle. En viktigere grunn var nok at det allerede fantes en feiring for de døde i oktober. Kulturhistorien bevitner at religioner kan komme og gå og forandre seg, men tradisjoner og myter er seigere enn som så.

Middag for de døde

I Mexico feires de døde i tre dager, og da bør alle helst ha nye klær, slik at de avdøde besøkende kan se at det går bra. Landet blir fullt av hodeskaller, naturlige og tilvirkede. Det blir servert gourmetmat med tequila på graver og altere og for de usynlige gjestene ved bordet. Det drikkes, synges, danses og bes, dag og natt. Å bære skjelettkostyme eller hodeskallemaske blir ikke gjort for å skremme, men for at de døde skal kjenne seg igjen.

Det høstlige møtet mellom døde og levende befolkes av ånder, representert med dyremasker og skjelettklær, og siden døden er gruoppvekkende for de fleste av oss, er det med skrekkblandet fryd vi går inn i dette møtet, enten det dreier seg om en middag for døde slektninger i Mexico eller barnslige grøss over en spøkelseshistorie. De døde åndene befinner seg i det samme mørket som demonene, og den eneste demonen med en viss makt i vår kultur, er Djevelen. Man kan gjerne betvile hans eksistens teologisk, men fra den folketradisjonen som har skapt ham, forsvinner han ikke med det første. Djevleekspert Ronald Grambo: «Han er det samlende symbol på våre sletteste instinkter og tilbøyligheter.»

Det hule gresskaret

Irske Jack klarte å narre Djevelen, og da Jack døde, kom han verken inn i himmelen eller helvete – men ble forvist til den mørke og kalde jorden, og ba om en lykt. Da kastet djevelen til ham et stykke kull. Jack la kullet i et hult gresskar. Slik går han rundt i mørket, som et symbol på den rastløse, fortapte sjel, en levende død, og lyser opp i de døde ånders natt.

Slik forbinder irsk fortellertradisjon Halloween med gresskar, og slik tar Djevelen seg inn i selskapet av mangfoldige døde ånder, ubedt. Men at han skulle orkestrere det hele, er lite trolig. Høstens mytologi lever sitt eget liv, og de døde åndene danser som de vil.