Fellesskapets rare røre

Den andre søndagen i mai er hvert år viet Jomfruen – Nuestra Señora de los Desamparados – De hjelpeløses beskytter. Den helga samles folk fra hele byen og omkringliggende landsbyer på Plaza de la Virgen. Hun feires i mange dager. Det er konserter, opptog, tradisjonelle danser, messer og naturligvis fyrverkeri, både om natta og midt på dagen; denne egenartede varianten der nytelsen består i kraftig, rytmisk lyd og kruttrøyk, mascletà.

Folk her har et sterkt, myteomspunnet forhold til Mariafiguren sin. Jeg har forsøkt å forstå dette. Det er ikke lett, men desto mer fascinerende. For er det én Maria, eller er det fire? Eller fem, hvis man regner med den gigantiske statuen på Jomfruplassen som dekkes av blomster hver gang byen feirer Fallas? Og hva er det egentlig hun representerer? Er det håp og helbredelse for hardt prøvede mennesker, eller er hun et redskap for de mektige i stat og kirke?

Natt til søndag 13. mai i år setter jeg vekkeklokka på halv fem for å få oppleve Misa de Descubrimiento de la imagen de la virgen María en su capilla, som skal være klokka fem. Jeg har knapt fått blund på øyet når den plinger, for kvelden før var det danseoppvisning og konsert på Jomfruplassen – som var stappfull av folk. Vi sto tett i tett rundt gjerdene som var satt opp, og folkemengden tøyt ut i de tilstøtende gatene. Og ved midnatt var det fyrverkeri, slik valencianerne elsker det.

Messa tidligere på kvelden, i basilikaen der Jomfruen troner over alteret i form av en skulptur fra det 15. århundret, var komplett overfylt. Til gudstjenesten klokka fem om morgenen regner jeg med at bare en engere krets vil møte opp. Men da jeg kommer inn på plassen i god tid, ser jeg at kirka allerede er stappfull. Det står folk i flokk og trykker foran alle inngangene. Jeg klemmer meg så nær jeg kan komme, og strekker hals. Det pågår en slags liturgi der inne. Rett som det er svarer forsamlingen kraftfullt og unisont – de roper ut noe som jeg får oversatt til: «Vi vil se Jomfruen!» Og brått bryter det ut kraftig applaus. Nøyaktig hva som forårsaker applausen kan ikke jeg se. Siden får jeg høre at denne spesielle messa er bygget rundt den mytiske fortellingen om hvordan den første statuen av Jomfruen for de hjelpeløse ble laget. Hun blir rett og slett «avduket» igjen.

Jeg virrer litt rundt på plassen mellom gjerder og stoler som er satt fram til gudstjenesten senere på morgenen. I en smal gatestump som forbinder Plaza de la Virgen med plassen foran den digre katedralen, er folk allerede i ferd med å innta plassene sine for den neste store begivenheten: Jomfruens passasje på vei mellom basilikaen og katedralen. Vi snakker om en avstand på maks 200 meter, og attpåtil er det bare en kopi av den originale statuen som bæres langs ruta – en nyere skulptur som ligner originalen, men kalles La Peregrina – men like fullt er hundrevis av mennesker oppsatt på å komme så nær at de kan ta på den.

– Jeg gikk hjemmefra klokka to i natt, forteller en kvinne som sitter på en av steintrappene og venter på dagen. Hun bor i en landsby noen kilometer utenfor Valencia og har gått hele veien. Det hadde ikke vært nødvendig, T-banen går, men det handler om et løfte hun ga, da hun for noen år siden opplevde helbredelse av en skade på leggen. Hun bretter opp buksa og viser meg stedet hvor skaden var. Nå er hun en frisk og rørig 71-åring.

Damen forklarer at det går an å komme inn i kirka når det første trøkket har gitt seg. Vi går sammen bort og hun viser meg en inngang der man kan se rett inn på alteret. Alle dører står på vid vegg i natt, så flest mulig kan få se det de er kommet for.

En hel gjeng av prester står framme ved alteret og en av dem holder en flammende preken. Han gestikulerer og roper. Folk ser merkelig uberørte ut, og jeg skjønner såpass som at han oppfordrer til solidaritet med samfunnets dårligst stilte, rusavhengige, flyktninger og funksjonshemmede, og til å ha barmhjertighet med dem – slik Jomfruen har det. Og når det stemmes i den spesielle sangen som hyller Mariaskikkelsen i denne kirka, da snakker vi om kraft. Sangen toner entusiastisk og mektig slik den ellers bare høres blant seierssikre fotballsupportere på et stadion. Den avsluttes med et crescendo av en oppfordring om frelse etterfulgt av hjertelig applaus.

Utenfor er natta ganske frisk. Ikke at temperaturen er så lav, men når vindkastene feier gjennom smuget der de trofaste sitter og venter, går det gjennom marg og bein. De har utstyrt seg med pledd og tykke klær. Jeg er ikke så oppsatt på å sikre meg en plass så nær at jeg kan ta på jomfruen når hun kommer om noen timer, så jeg unner meg heller en liten hvil. Jeg lurer på hvor magien ligger for disse som venter nede i gata på Jomfruen, om det er i selve berøringen eller i hodet til den som berører. Min protestantiske hjerne krymper seg i mistenksomhet, men også jeg har lest i Bibelen om rare hendelser – for eksempel i Johannesevangeliet om Jesus som helbredet en blind mann. Han spyttet på jorda, lagde en grøt av det og smurte på den blinde mannens øyne, ga ham beskjed om å gå og vaske seg i Siloadammen. En ganske uggen fortelling egentlig, men med very happy ending, for da mannen gjorde som han hadde fått beskjed om, ble han seende.

Senere på morgenen, når trengselen har økt og jeg står og tviholder på mine tilkjempede centimetre på fortauet i påvente av at La Virgen de los Desamparados skal bli båret forbi, kommer jeg i snakk med et eldre ektepar. De kommer årvisst tilbake for å være med på denne hendelsen. Fruen forteller uoppfordret om grunnen til at de er her:

– For fire år siden var min mann veldig dårlig i ryggen. Han gikk helt krumbøyd og ventet på operasjon. Men så ba vi til Jomfruen og smertene forsvant. Da han kom til legen for kontroll, kunne de bare rive i stykker henvisningen til sykehuset, for det var ikke behov for operasjon. Det var fantastisk!, sier hun og stråler av glede, mens mannen har trukket seg litt lenger unna. Han er åpenbart ikke fullt så sikker på hva det var som skjedde, men uansett: krumbøyd er han ikke i dag. Og begge kommer årvisst tilbake til denne dagen, for å takke for hjelpen.

Etter en stiv time i solsteiken høres det jubelrop og applaus borti gata: Jomfruen er på vei! Intensiteten stiger, og der, der runder hun hjørnet. Men huttetu så skjev hun er! Det ser ut som hun skal velte over mot venstre. Kirkeklokkene kimer og prestene som går foran, stopper opp og kikker bak seg. Statuen siger sakte og rykkete framover under et regn av blomsterblader som kastes fra balkonger langs ruta. Bak henne går det flaggbærere som vifter med både det spanske flagget, regionen Valencias eget flagg samt det hvite med kors som brukes av høyreradikale som symbol for det spanske imperium.

Det er mye rart Jomfruen skal kunne hjelpe med. Vi har hørt om folk som er så ivrige på at småbarna deres skal få nærkontakt med henne at de sender ungene fra person til person over folkehavet, men det ser jeg ikke noe til. Derimot ser vi plutselig at voksne menn stiger opp fra flokken, sitter på skuldrene til andre, mens de slår ut med armene og roper hyllester til statuen, til begeistrede svarrop fra de som står omkring.

Alle vet at statuen som bæres gjennom folkemengden ikke er den ekte. Originalen står alltid på sin faste plass i basilikaen på Jomfruplassen. Ikke siden 1940-tallet har den vært ute i friluft, men da ble hun båret en runde ut for å bidra til bekjempelse av en epidemi av kolera som herjet. Det sies at det hjalp. En eldre kvinne som står rolig og venter ved siden av meg, var selv til stede da det skjedde og anser seg som vitne.

Å stå midt i denne kollektive suggesjonen rundt en statue som bæres et par hundre meter er sterkt. Man merker kraften i fellesskapet, selv om man er tilreisende og ikke i utgangspunktet deler den lidenskapen som åpenbart driver mange av dem som står omkring. For dem som står litt på avstand og betrakter det hele, virker det antakelig som en slags forestilling der det ikke bare er de som spiller hovedrollene som deltar. Alle som finner sin plass i mengden, blir en del av hendelsen. Jeg også, der jeg står med mitt kamera.

Tankene går til vår hjemlige 17. mai-feiring. Jeg husker hvordan vi år etter år har trykket oss sammen langs ruta til barnetoget, speidende etter om det er noen kjente å observere og vinke til. Hvordan denne kollektive opplevelsen av felles fokus gir en god opplevelse av å høre til. Det er en viktig livskvalitet dette, å kjenne at man er en del av en flokk. Uten sammenligning for øvrig er det denne trangen i oss de utnytter, ekstremistene av ymse kaliber som fanger opp søkende, ensomme mennesker og tilbyr dem et fellesskap i bytte mot lojalitet mot en ideologi eller sekt.

Selve utformingen av skikkelsen La Virgen de los Desamparados har en mytisk opprinnelse. Det sies at den første statuen ble laget av engler. Slik skal det henge sammen: En kald januardag i 1407 kom Pater Jofré forbi en forslått mann mens han var på vei til fastemesse i Valencias katedral. Mannen var sinnsyk og en gjeng hadde plaget ham. Fader Jofré tok seg av den skadede og brukte hendelsen som stoff til dagens preken. Den gjorde dypt inntrykk på noen av byens bemidlede, som gikk i gang med å planlegge det som skulle bli verdens første sinnsykeasyl. Det ble grunnlagt i Valencia den 29. august i 1414: Lloable Confraria de la Verge Maria dels Innocents.

En vakker dag kom det fire unge menn til dette klosteret. De var kledd som pilegrimer og ba om losji. Det fikk de, med beskjed om at de kunne lage en statue av Mariaskikkelsen som klosteret var tilegnet, som betaling. Fire dager gikk. Ingen så noe til de fremmede eller hørte noen lyder av snekkerarbeid fra rommet de var blitt innkvartert i. Da åpnet munkene døra og fant statuen fiks ferdig – men pilegrimene var vekk. Slik oppsto forestillingen om at Jomfruen var laget av engler. Det er denne historien som gjenopplives hver natt til den andre søndagen i mai, når menigheten under gudstjenesten blir vitne til «avdukingen» av Mariafiguren over alteret. En hendelse de hyller med jubelrop, sang og applaus.

Opplevelsen av fellesskap – og hvilket fellesskap dette er – blir enda tydeligere for meg om kvelden, da en ny Jomfrutur er på gang som en del av den årlige feiringen. Den samme skikkelsen hylles, men både opptoget og ruta er lengre, og har en helt annen karakter. Egentlig er Jomfruen bare siste deltaker i en nærmere tre timer lang prosesjon, men det er likevel hun som er hovedperson og gir navn til prosesjonen: La Ronda de la Virgen.

Dette opptoget er heftige greier. Først kommer fire ryttere på vakre hester i majestetisk skrittgang, så følger en lang lang rekke av byens borgere som representerer forskjellige grupperinger av samfunnets støtter: laug, ordener og losjer, kirkelige ansatte, musikkorps, kor og Fallas, lokale grupper som går sammen om store feiringer . Det dingler i medaljer og gulldusker, hornene gjaller mellom husveggene og ordensbånd og brokadekjoler glitrer i kveldssola. Igjen går tankene til 17. mai. Mange av dem som skritter fram i La Ronda kjenner folk som sitter og står tett i tett langs kanten hele ruta gjennom. Noen smiler hastig og fortsetter sitt viktige verv med å gå i prosesjonen og representere sitt fellesskap, mens andre tar det mer gemyttlig og stanser opp og hilser. Dette er velkjent: Det er et fellesskap mellom de som går i toget og de som ser på. Man kunne ikke tenkt seg et opptog helt uten tilskuere. Det blir som alle gateløpene som brer om seg i byene. Det handler om mer enn å løpe. Det handler om byen som fellesskap, om at vi ser hverandre, anerkjenner hverandre og vet at tryggheten vår bygger på at vi har en felles forståelse av visse måter å ordne samlivet med hverandre på.

I over to timer strømmer det på med pyntede folk i alle fasonger, men så oppstår det en luke i opptoget. Noen kraftige drønn fra en salutt som fyres av borte på Jomfruplassen signaliserer at nå, nå kommer hun. Kirkeklokkene i hele byen begynner å kime. Det er en kakafoni av lyd – og der kommer Jomfruen. Det er en mer opphøyet versjon denne gangen og hun står stødig med sitt milde, bøyde hode på ei blomsterprydet tralle som trekkes og puffes av flere kappekledde menn.

Det er en pen figur. Hun har vakre trekk, diger gullkrone og naturligvis stor glorie rundt hodet. Man kan lett se for seg at hun vekker bysbarnas hengivenhet. Men jeg sperrer opp øynene da jeg ser at hun følges av mange soldater i stram hanemarsj. Hva er dette?

Det viser seg at hun er hærens høye beskytter. Denne Mariaskikkelsen med tilnavnet ‘de hjelpeløses verge’ elskes ikke bare av samfunnets svake. Hun har status som Generalkaptein i den spanske armé. Hun er også evig æresborgermester i Valencia by.

Titlene forteller mye både om spansk historie og om dagens samfunn. Koblingen mellom statsmakt, kirke og høyreorienterte levninger etter Falangistene er fortsatt sterk. Dette er en rød klut i øynene på radikale samfunnsborgere, som sliter med forholdet til kirken på grunn av alt den fører med seg av gammel, konservativ makt. Den militære hederstittelen skriver seg helt tilbake til 1713, da infanteriregimentet Mare de Déu dels Desamparats ble opprettet for å beskytte byen mot borbonerne, ifølge Wikipedia. Etter det har hun spilt en rolle som samlingsfigur under flere kriger, og i 1854 fikk hun tittelen Generalkaptein i Valencia, og den ble bekreftet på nasjonalt nivå i 1947.

Sammenhengene er ikke lette å forstå. Senere treffer jeg presten som er viserektor ved basilikaen der Jomfruen bor,Álvaro Almenar Picallo. Han skjønner at jeg stusser over at Jomfruen er symbol på kjærlighet og medlidenhet samtidig som hun representerer det militære.

– Folk i Valencia har opplevd at hun har hjulpet dem mange ganger og har derfor gitt henne titler og attributter. Det må forstås som uttrykk for at vi elsker henne. Og da bruker vi hedersbetegnelser fra vår verden. Hun er vår Patrona, er helgenkåret av paven, hun er æresborgermester av Valencia og forskjellige andre uttrykk for respekt og hengivenhet. Og ett av disse er at hun er Generalkaptein for landets militære styrker. Det har disse lange, historiske røttene, men jeg tror at dette i dag opprettholdes fordi man ikke ser på hæren som symbol på krig og vold, men som et symbol på fred, på forsvar. Vi tenker at styrkene forsvarer de mest sårbare, og at de iblant hjelper til når vi rammes av naturkatastrofer. De brukes også for å stabilisere områder der det er urettferdighet og ufred.

– Tror du folk forstår dette?

– Jeg tror at de forstår det på den historiske bakgrunnen. Det blir tilsvarende med hennes tittel som evig borgermester i Valencia. Det hindrer jo ikke at vi har demokratiske valg, og at politikerne velges ut fra partier. Vi må se på disse titlene til Jomfruen som uttrykk for hengivenhet. De bør ikke tillegges for stor konkret betydning, sier Don Álvaro.

Jeg spurte en ung gutt som stod ved siden av meg og betraktet opptoget: Hva var hans opplevelse? Hvorfor stod han venter på denne statuen? Kjente han noen som har bedt Jomfruen om noe? Nei, det benektet han. Han lette etter ord. La hånden på hjertet sitt og sa:

– Det er noe her inne. Alle i Valencia vil gjerne se Jomfruen.

Ja, de vil kanskje det. Men hva ser de? Noen ser åpenbart en mulighet for kontakt med Gud, en overnaturlig sjanse til å møte hjelp og forståelse, et siste halmstrå av håp i en fortvilet situasjon. Andre liker stemningen som oppstår når folk flokker seg om henne. Mange turister jakter på et godt bilde av en vakker skulptur i et regn av roseblader. Noen av dem som har ansvar for prosesjonene kalkulerer antakelig med at Jomfruen er med på å befeste kirkas posisjon i folket. Og – det skal også sies en av Spanias store banker sponser en gigantisk konsert til ære for henne, uvisst av hvilket motiv.

Ti dager etter disse storslåtte feiringene som involverer tusenvis av mennesker, er det på’n igjen. Før klokka sju om morgenen har folk begynt å stille seg i kø på Jomfruplassen. Myndighetene har satt opp metallgjerder i sikksakk – de er forberedt på å ordne køen. Dette er kirkas tilrettelegging for at folk skal få kysse og ta på Jomfruen – uten å måtte utsette seg for den hasardiøse trengselen som det første opptoget gjennom gatene innebærer. Det skal vise seg at 30.000 mennesker benytter seg av dette i løpet av dagen. Ikke før klokka to om natta har den siste passert. Langs kanten av køen er det satt opp salgsboder der de falbyr alle slags små effekter med bilder av Jomfrufiguren. Mange stopper og handler. Mange kjøper flere ting. Senere skal jeg få jeg se hva de skal med dem. Ventetiden ute på plassen, der køen snegler seg sakte framover, er to-tre timer. Stemningen er god, som om de venter på å komme inn på en populær konsert. På direkte spørsmål om hvorfor de gjør dette, er svarene litt ymse.

– Vi er troende, det er klart at det er viktig for oss å kunne kysse hånden til Jomfruen. Hun hjelper oss med så mye, sier en eldre kvinne.

– Jeg var med på dette for første gang for fire år siden, da jeg fikk mitt første barn. Siden har jeg gjort det hvert år, sier en ung kvinne med baby på armen og en pjokk svinsende rundt.

– Jeg er på besøk i byen og har skjønt at dette er en skikk her, så det vil jeg gjerne være med på, sier ei ung jente fra Mexico.

Inne i basilikaen står Jomfrufiguren på gulvet foran alteret. Køen av folk som vil ta på henne snegler seg framover. Her er det litt mer andektighet. Noen stryker kappen ømt med innsiden av håndleddet før de går fram og kysser hånden. Andre har en hel samling av kort, bilder, armbånd, amuletter eller tørklær som de berører kappen med før de beveger seg videre, og atter andre leverer et kjapt kyss, før de snur seg og tar selfie med Jomfruen. En mann i dress står ved siden av og tørker hånda hennes fort mellom hver besøkende, og passer på å skysse folk videre hvis de blir stående for lenge. Det er en jevn summing av småprat under hvelvene. Innimellom leses det høyt fra kjente bønner, eller det sendes opptak av korsang.

Jeg tyr til presten som forklarte Jomfruens rang som generalkaptein igjen. Kan han forklare dette med berøringen – er det overtro? Don Álvaro svarer med å vise til at da Jesus gikk gjennom landsbyene, var mange veldig opptatt av å ta på ham, om så bare på kappen hans. Særlig de syke. Og ofte ble de friske etter å ha rørt ved ham.

– Berøring er viktig for oss. Men det viktigste er ikke selve berøringen, men den troen du berører med. Valencianere vil gjerne være nær Jomfruen og bringer med seg saker som de berører kappen hennes med. Det er viktig å si at Jomfruen ikke bringer hverken lykke eller ulykke, men når man berører henne, opplever man nærhet til Maria, vår mor. Og dette har igjen sammenheng med måten Gud bryter inn i vår verden og entrer historien på. Jesus gjør det mulig for oss å berøre Gud, sier Don Álvaro Almenar Picallo, som er klar over at folk kommer til Jomfruen av mange forskjellige årsaker:

– Noen kommer med tro, andre har mindre tro, noen sikkert også overtro. Det er ikke opp til oss å dømme. Bare Gud kjenner hver enkelts tro. Men denne berøringen viser oss at Gud ikke er en fjern størrelse i en annen sfære, han er nær, han følger oss i alt – gleder, prøvelser, sorger, plager. Sier presten.

Skikken med Besamanos, å kysse hånden, er populær. Så populær at man skulle tro at den var rotfestet i århundrelang tradisjon. Det er den for så vidt, fordi La Virgen de los Desamparados har vært med valencianerne siden 1400-tallet. En politimann jeg treffer mener at tradisjonen er kjempegammel, uten at han kan si nøyaktig når det startet. Det er i det hele tatt vanskelig å finne noen som vet når det startet – noen sier sju år, andre 30, og atter andre trekker bare på skuldrene. Jeg velger å feste lit til Don Álvaro, som sier at det er 16 år siden kirken valgte å imøtekomme et folkelig ønske om å kunne berøre Jomfruen uten å utsette seg for den hasardiøse trengselen. Uansett er tradisjonen ganske ny, enda så etablert den virker.

Dagen etter kyssingen fortsetter feiringen med syngende studenter som holder show foran alteret. De spiller alle slags strenginstrumenter og synger sin pris til Jomfruen, til byen og livet. Også nå er kirka stappfull av folk. Senere feires Jomfruen i flere messer. Og basilikaen er nesten alltid åpen, slik at man kan stikke innom og sitte litt i ro eller gjøre som turistene gjerne gjør: fotografere det vakre, nyrestaurerte taket. Damen selv, Guds mor, står høyt oppe på veggen og kikker ned på gjestene med sitt milde fjes og hodet på skakke.

Er det ikke merkelig hvor fort enkelte skikker finner fotfeste? Se bare på Halloween i Norge. Et fremmedelement, men allerede en sterk tradisjon. Skikker som etablerer seg så fort, dekker noen ganske elementære, menneskelige behov. Antakelig handler det om at noe er sosialt, at det er gøy eller rommer sterke følelser på. Det handler gjerne også om at man kler seg ut eller pynter seg, og det hjelper naturligvis også hvis kommersielle interesser puster på glørne, slik de gjør det både ved Halloween og Besamanos.

At de fleste mennesker har elementer av overtro i seg, er åpenbart. Tenk bare på alle reglene om striper man ikke skal tråkke på, stiger man ikke skal gå under, eller stresset rundt fredag den 13. Når man i tillegg har med en madonnafigur å gjøre som det sies det har vært knyttet undergjerninger til, er det kanskje ikke så rart om folk setter av noen timer for å få nærkontakt. Ved inngangen får man for øvrig utlevert en konvolutt som man kan putte penger i. De går til et veldedig formål. Kanskje ikke så underlig hvis noen forestiller seg at et større beløp kan øke sjansen for å bli bønnhørt når de etterpå rører kappen, kysser hånden og kommer med sine ønsker? Tilfeldig er det kanskje heller ikke at Spanias digre tippefirma, Once, har to boder utenfor kirka denne dagen.

Sikkert er det at en undergjørende, hellig jomfru virker som en magnet på folk. Man kan lure på hvorfor, men trolig er det ganske konstruktivt det den katolske kirke gjør. De bygger aktivitet rundt interessen og sikrer på den måten en folkelig forankring for sin virksomhet. Og kanskje er det ikke så fremmed likevel. Også den mer nøkterne, norske kirka inviterer til familiegudstjenester hver julaften og er glad for at om folk ikke renner ned kirka hver søndag, så kommer de i alle fall denne dagen.