Fjellklatrere ser spøkelser

En septemberdag i fjor tok Sergio Zigliotto fatt på veien mot toppen av Manaslu, som er verdens åttende høyeste fjell med sine 8.163 meter. Rundt klokken ett om morgenen forlot italieneren campen 700 meter under toppen av Himalaya. I svartmørket stabbet han seg opp fjellet gjennom snø og is. Så begynte høydegalskapen.

– Etter cirka to timer var jeg overbevist om at jeg gikk gjennom en skog, husker Zigliotto.

– Jeg gikk forbi fjellhytter og plutselig hørte jeg et høyt drønn.

Til tross for stjernefri himmel så fjellklatreren lyn.

– Og jeg var forbannet på en som gikk ved siden av meg. Han ville ikke varme de kalde føttene mine.

«Høyde–psykose»

Det Zigliotto beskriver, er symptomene for høydebetinget psykose. Fjellklatrere som bestiger fjell over 7000 meter forteller ofte om sanseforstyrrelser. Forskere ved universitetet i Innsbruck og forskningssenteret i Bolzano har nå undersøkt fenomenet.

Medisinerne analyserte 83 rapporterte tilfeller hos fjellklatrere. Funnene deres viser at de som får hallusinasjoner i høyden ikke nødvendigvis er syke eller gale. Og: på hjemveien, nede fra høyden i fjellet er alt stort sett i orden igjen.

– Vi har med periodevise psykoser hos ellers fullstendig friske mennesker å gjøre, forteller Katharina Hüfner, nevrolog og psykolog ved Universitetet i Innsbruck. Hvis fjellklatrerne forble lenge nok i høyden kunne psykotiske symptomer vare i flere timer, til og med i dager.

– Frem til nå har vi bare kunnet anta årsakene.

Tredjemann-fenomenet

Opphold i høyden gir de fleste mennesker kroppslige problemer. To tredjedeler av alle mennesker som overnatter i over 4.000 meters høyde, blir høydesyke. Det lave oksygentrykket forvirrer kroppens finjusterte system. Hjernen melder om oksygenmangel. Blodtrykket stiger for å transportere det livsviktige stoffet, men fordi luften i høyden inneholder for lite oksygen, lar ikke mangelen seg korrigere: hjertet pumper stadig raskere. Til slutt bygger det seg opp så mye trykk i blodkarene at blodvann presses inn i lungene. Også i hjernen samler det seg vann. Hodepine, kvalme, hallusinasjoner, til og med koma og død kan bli konsekvensene.

Det Hüfner og hennes kollegaer nå beskriver, skiller seg likevel fra den fryktede høydesyken. Ifølge funnene de har gjort, forstyrres sansene under opphold på høye fjell også uten høydesyke. Hjernen forer fjellklatrerne med rykter, stemmer eller lyden av kjente sanger. Det som oftest blir beskrevet, er «tredjemann-fenomenet», sier Hermann Brugger, sjef for instituttet for alpin akuttmedisin ved forskningssenteret Eurac.

– Fjellklatrerne har følelsen av at en annen person er til stede.

Liksom-vennen «Jimmy»

Et eksempel er «Jimmy», den britiske ekstremklatreren Jeremy Windsors imaginære følgesvenn. «Jeg traff Jimmy for første gang på en kald, vindfull snøgavl høyt oppe på en kam sørøst ved Mount Everest», noterte Windsor etter opplevelsen i år 2008. «Vi hilste kort på hverandre, knapt mer enn et kjedelig ‘hallo’. Jeg var sikker på at jeg kunne se hvordan Jimmy beveget seg i mørket, lett på foten», berettet Windsor videre. De utvekslet også «et par oppmuntrende ord».

Dette er typisk for høydepsykosen:

– Om de er positive eller negative – hallusinasjonene er alltid forbundet med følelser, sier Brugger. Den tredje mannen oppmuntrer en eller planter frykt og gir dårlige råd.

På kanten av stupet

Den slovenske legen og fjellklatreren Iztok Tomazin kan berette om dette. I desember 1987 besteg han den 8.167 meter høye Himalaya-toppen Dhaulagiri. Svekket og nedkjølt, på vei ned fra fjellet, mistet Tomazin klatrepartneren sin av syne.

– Kort tid etter vi skilte lag begynte hallusinasjonene, fortalte han.

– Noen folk fulgte meg på veien ned.

Han kranglet med dem han så om veien. Det ble livsfarlig da han plutselig sto ved kanten av et 2.000 meters stup som ledet ned i avgrunnen.

«Kjærlig og energisk» ga de imaginære ledsagerne ham råd: «Hopp ned, og du er på et flatt, sikkert sted om et par sekunder», hvisket de til ham. «Dette vil løse alle problemene dine.»

– Slik sto jeg der klar til å hoppe, fordi stemmene nesten hadde overbevist meg, fortalte Tomazin. Et spøkelseslyn reddet ham: Hva hvis det ikke er virkelighet? Da dør jeg!

Tomazin hoppet to meter ned på en berghylle for å teste. Smerten i landingen hentet ham tilbake til virkeligheten. Han fant den rette veien, og vendte helskinnet hjem.

Utmattet og nedkjølt

Fallet viser hvor farlig vrangforestillinger i fjellet kan være. Samtidig forteller Tomazins opplevelser om mulige årsaker til høyde-galskapen.

«Jeg var ekstremt utmattet, nedkjølt og fanget i vanskelig terreng», noterte han etterpå. «Jeg lengtet etter et varmt, sikkert sted.» Var ønsket opphavet til de dumme tankene?

Forskerne forestiller seg en kombinasjon av flere årsaker. Ensomhet og sosial isolasjon hører også med. Ekstremt stress, frykt, sult, tørst, kulde og mer enn alt annet, oksygenmangel i hjernen.

– Ekstremklatrere har et oksygeninnhold i blodet som ligger på et nivå hvor medisinere ville startet med ulike former for gjenoppliving, forteller Brugger. I denne tilstanden jobber ikke lenger visse hjerneregioner riktig.

Eksperimenter med rotter viser at mer Serotonin og Dopamin skilles ut ved oksygenmangel. En ubalanse av nevrotransmitter settes i sammenheng med psykoser.

– Fjellklatrerne befinner seg både fysisk og psykisk i en ekstrem unntakstilstand, sier Hüfner.

Ofte oppstår episodene også ved livsfare, for eksempel ved akutt skredfare eller faretruende stup.

Utenfor egen kropp

Mange fjellklatrere forteller at de tilsynelatende forlater sin egen kropp i slike situasjoner.

– Det føltes som om jeg lettet og fløy flere meter oppe i lufta; følelsen av å være der oppe var akkurat så reell som følelsen av å stå på fjellet og holde i tauet, fortalte en fjellklatrer som ble intervjuet av forskere i 1999. En annen merket en «tom følelse», en «utpreget hulhet» av egen kropp.

Opplevelsen til den polske fjellklatreren Wojciech Kurtyka, som er protokollført av forfatteren Bernadette McDonald i boken «Klatring for frihet», var som følger: Sammen med østerrikeren Robert Schauer hadde Kurtyka bestemt seg for å bestige den bratte vestveggen til fjellet Gasherbrum IV, en 7.925 meter høy fjelltopp i fjellkjeden Karakorum i Sentral-Asia. En førstegangs-rute som viste seg ekstremt vanskelig. Det tok seks dager å klatre opp det 2.500 meter høye fjellet. Fullstendig utmattet når fjellklatrerne de siste snødekte områdene før toppen. Da slo været om.

Så supermarked, hørte sang

«Tilstander som i et febervannvidd kom og gikk, som om oksygenmangelen og inntørkingen sugde livet ut av de utslitte kroppene», skrev McDonald. «Begge klatrerne ante et spøkelse oppe i fjellet.»

Schauer trodde videre at «den tredje mannen prøvde å styrte dem ned fra fjellryggen», skrev McDonald. De var døden nær da de bestemte seg for å begynne nedstigningen. En klok avgjørelse.

Schauers hallusinasjoner tok en overraskende vending: «Han befant seg i en bølgende menneskemengde igjen, der alle utstrålte varme», fortalte McDonald. «Han gikk inn i et supermarked der han smakte på utsøkte pølser, deretter til en elegant restaurant fra hjembyen hans Graz, der han spiste en saftig svinestek og sprø rundstykker med smør.»

Kurtyka derimot «la hodet på skakke og konsentrerte seg for å bedre høre klangen av det han bestemt mente var en velkjent melodi sunget av Barbra Streisand». «Lenger nede opphørte fenomenene», konkluderte McDonald i rapporten. Kurtyka og Schauer overlevde, kanskje nettopp på grunn av hallusinasjonene.

Nepal-studie

De var blant de heldige unntakene, tror fjellmedisinere. I de fleste tilfellene øker høydepsykosene risikoen, sier Hüfner:

– Det er sannsynligvis mange ulykker i fjellet som utløses av psykoser, men vi vil aldri få vite om dem; fordi de ender med dødsfall.

For å forstå fenomenet bedre, planlegger medisinere en studie i Nepal, rett ved Mount Everest. Etter at fjelltopp-jegere returnerer fra høyden, skal leger fra Everest Base Camp Medical Clinic i gode 5.000 meters høyde intervjue dem om erfaringene de har gjort seg.

Hüfner håper å gjøre funn som kan gi bedre forståelse av hva som kan føre til psykiske sykdommer. Og fremfor alt vil legen få klarhet i hva det er som skjer.

– Fjellklarere burde være klar over disse fenomenene og symptomene, sier hun.

– Man bør ikke overlate beslutninger til noen som har en psykose høyt oppe i fjellet.

Hun anbefaler å aldri miste medklatrere av syne.

Ute i kalde natten

En opplevelse fjellguiden Hajo Netzer hadde på det 8.126 meter høye fjellet Nanga Parbat i Vest-Himalaya demonstrerer hvor viktig denne anbefalingen kan være. I 7.100 meters høyde hadde Netzer slått opp det lille høydeleir-teltet sitt, som han delte med tre medklatrere.

Midt på natten oppdaget han at de spanske teltnaboene hans var forsvunnet.

– Jeg gikk selvfølgelig ut av teltet for å lete etter dem, forteller Netzer.

Han fant dem ute, «fullstendig oppslukt i arbeidet sitt», som besto av å «storme mot hverandre med snøballer i den kalde natten, uten votter på hendene»

«De forklarte meg at de måtte bygge dametoaletter», skriver Netzer. «Argumentasjonen deres overbeviste meg ikke, og med rabiat besluttsomhet dyttet jeg dem inn igjen i det varme teltet.»

© 2017 Der Spiegel/Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate. Oversettelse til norsk: Håkon-Benedikt Harnes.