Fotograferer følelsene våre

Å være glad, trist, redd, overrasket, sint eller å føle avsky. Dette er de seks emosjonene psykologer flest omtaler som primærfølelser som er felles for alle kulturer. Fotografen Jo Michael de Figueiredo har i et samarbeid med psykolog Cecilie Benneche tatt 6000 bilder av skuespillere som er blitt instruert til å legge ansiktet i forskjellige folder, for å vise hvordan de seks primærfølelsene – og andre følelser – faktisk ser ut. Trekke muskler opp. La andre muskler slappe av. I april ble et utvalg av bildene stilt ut i Grieghallen i forbindelse med en stor internasjonal psykologikonferanse i Bergen.

– Hvorfor er det så viktig å snakke mer om hvordan følelsene ser ut og kjennes fysisk? Kjenner vi dem ikke igjen umiddelbart når vi ser dem?

– Nei, slett ikke alltid, sier psykolog Cecilie Benneche.

Hun legger frem to bilder av en mann som ser litt mellomfornøyd ut. Hun spør om hvilken følelse dette er bilde på. Jeg sier at det er jeg ikke sikker på.

– Det er vanlig å blande sammen en del følelser – unntatt glede og sinne som de fleste kjenner igjen. Tristhet er vi mennesker også flinke til å kjenne igjen, særlig om det kommer tårer. Men vi er nok ikke så vant til å se følelsene slik de uttrykker seg i «ren form», fordi vi er så vant til å glatte over ansiktsuttrykkene våre at vi iblant kun ser små glimt av dem. Derfor misforstår vi hverandre. Og det fører til en masse komplikasjoner.

Bak fasaden

For å finne inspirasjon har Benneche og de Figueiredo gått tilbake til psykologifagets begynnelse – og før det – for å finne kilder. I deler av det 18. og 19. århundre forsto de kanskje følelser bedre enn vi gjør i dag, mener Benneche. Hun er blant annet inspirert av nevrologen Guillaume Duchenne (1805-1875), som tidlig tok fotografier av ansiktsuttrykk, og den østerrikske skulptøren Franz Xaver Messerschmidt (1736-1783), som skulpturerte menneskehoder med sterke følelser. Andre inspirasjonskilder er Charles Darwin, som var den første som sa at menneskets emosjoner også finnes hos andre pattedyr. Og Ingmar Bergman, følelsenes store mester i nordisk film.

– En del av bildene virker litt «barnslige»? Skuespillerne ser ut som voksne som illuderer treåringer som ikke får det som de vil ha det, og blir trassige. Eller treåringer som faktisk får en iskrem til eller får kjøre karusell ...

– Ja, det er jo også vanlig å se på følelser som noe litt barnslig. Noe litt banalt. Dels fordi følelser har vært nedvurdert som noe irrasjonelt, dels fordi vi ikke er vant til å se voksne med så utilslørte følelser. Vi ser fasaden, altså kamuflasjefølelsene vi tar på oss for å dekke til det som er vanskelig å vise. Med et smil, for eksempel – som ikke når øynene. Alle kan ha bruk for å ikke vise frem alle følelser hele tiden. Men vi gjør lurt i å gjenkjenne og godta at de er der selv om vi velger å skjule dem i en gitt situasjon.

Følelser på avveie

Inntil relativt nylig har ikke følelser vært helt stuerent, selv blant psykologer, hevder Cecilie Benneche, som forteller at mange psykologiske teoretikere rett og slett ikke var så interessert i dem. Men hun mener å se at det er en endring på gang, og nylig ble det avholdt en stor internasjonal konferanse i Bergen, hvor emosjoner var hovedtemaet.

– Det hender jeg synes at følelser har et ufortjent dårlig rykte, også i samfunnsdebatt og media. Mange snakker som om følelser er alt mulig rart: både atferd, tenkning, holdninger og selvfølelse i en eneste stor smørje. Ofte hører vi jo at følelser ikke har eller bør ha samme vekt som logiske resonnementer. Dette kjenner vi fra næringslivet, politikken og privatlivet. Man må holde hodet klart, ikke la følelsene løpe av med seg.

Benneche viser til at mange vokser opp i et klima hvor en del følelser er forbudt, og tror at dette kan være en av årsakene til at man viker unna følelser. En annen grunn til følelsesfobi, er ifølge psykologen at mange har opplevd at noen rundt dem har utagert emosjonelt. Da vil man fort holde seg unna alt som heter følelser.

– I alle kulturer er det slik at noen følelser er mer verdsatt enn andre. I vår kultur er kanskje sinne litt farlig. Hva som er «forbudt» og hva som er «tillatt» er dessuten forskjellig fra familie til familie. I noen familier er det «lov» å være sint, men ikke trist. I andre familier har enkelte familiemedlemmer «lov» til å utrykke en spesiell følelse, andre ikke. Far kan være sint, for eksempel, og mor trist, men ikke omvendt. Og barna kanskje ingen av delene. Men hvis en følelse blokkeres, kan man vende den feil vei. Den kan ta en u-sving mot oss selv og skape dårlig selvfølelse fordi man er under stadige aggressive selvangrep. Eller det kan bli lekkasjer og forvirringer: Man er egentlig sint på far, men sjefen får skyllebøtta. Omveiene oppleves som «tryggere».

Utenifra og inn

Da de skulle instruere skuespillerne til å vise primærfølelser foran kamera, viste det seg at enkelte følelser var vanskelige å gripe. Overraskelse var en av dem. Det er den eneste av de seks primærfølelsene som er en nøytral følelse. Det tar bare et lite sekund før den vipper over i glede, frykt eller en annen følelse.

Selv om ikke alle følelser glir like fort over som overraskelse, er de alle sammen ferskvare. De oppstår fort, og de går fort over. Dermed måtte de Figueiredo jobbe særlig hurtig med skuespillerne for å få tak i følelsene. Han måtte fange følelsen i det lille glimtet den syntes, før skuespillernes fjes igjen havnet i sine vanlige folder.

– Hvorfor valgte dere å bruke skuespillere som modeller og ikke hvem som helst – siden følelser er så allmennmenneskelig?

– Fordi skuespillere er vant til å ta instruksjon. Jeg ba dem ikke om å føle og så skulle de hente opp situasjoner som gjør dem glade, triste og så videre, slik de ofte jobber nå de innstuderer en rolle. Vi gikk motsatt vei. Jeg instruerte dem om å stramme en muskelgruppe, slappe av i en annen muskelgruppe, trekke munnvikene ned, sperre øynene opp, knytte nevene.

Ansiktsuttrykk trigget følelser

Benneche hentet alle instruksjonene fra psykologisk forskning på emosjoner og ansiktsuttrykk. Hun forteller at de begynte med det fysiske, fordi det går nervetråder fra ansiktets muskelgrupper til hjernen.

– Jeg instruerte dem med nøytral stemme. I begynnelsen kom det mest rare grimaser, men plutselig brøt følelsen gjennom, selv om de ikke visste hvilken følelse vi «modellerte» i ansiktet deres. De følte følelsen, og det samme gjorde vi. Følelser smitter. Derfor avsluttet vi gjerne hver sesjon med at skuespillerne skulle se ut som om de var glade, for at de skulle være fornøyde når vi avsluttet dagen. Fotografen reagerte på lignende vis da han gikk over hundrevis av bilder på en dag. Under sorteringen av triste bilder, kjente han medfølelse og sorg. Og han ble stiv i kjakene – fikk trimmet smilemusklene – når han hadde redigert hundrevis av bilder av mennesker som smilte.

Følelsenes forsvarstale

Emosjoner er ifølge Benneche i ferd med å bli oppgradert innenfor ulike retninger i psykologifaget; adferdspsykologi, kognitive og humanistiske retninger inkludert. Hun omtaler det som en følelsesrevolusjon. Selv er hun klinisk psykolog og tilhører den psykodynamiske retningen, som har sterke impulser fra Freud.

– Følelser står ikke i motsetning til fornuften, det er tvert imot slik at vi er avhengige av emosjonene våre for å ta gode beslutninger. Vi kjenner følelser i kroppen, og de kommer forut for tenkningen vår. Hjerneforskningen har lært oss mye om hva som skjer i hjernen når vi føler. Men det vi merker, er en kroppslig reaksjon. Følelsene våre er ikke avhengige av vår godkjenning, og det er ikke alltid vi vet hva vi føler. Men vi kan bli oss følelsene våre mer bevisste ved å godta at de er der. Måten vi behandler dem på har veldig stor betydning for hvordan vi har det, sier Benneche.

– Hvis du for eksempel er sint, betyr ikke det at du må slå noen. Men sinnet er viktig for å gjøre oss oppmerksomme på at det er noe i omgivelsene våre vi reagerer på. Vi kan bli litt klokere på både oss selv og andre når vi blir oppmerksomme på at vi faktisk er sinte.

Ikke det samme som moral

Psykologen mener at vi lenge har hatt en slags idé om at følelser skal følge en moral, og at vi har en tendens til å fornekte følelsene når de ikke følger moralen. Men det gjør de ikke alltid. Vi kan være triste for noe vi ikke synes vi burde bli lei oss for, og vi kan bli sinte på andre mennesker uten at det betyr at de er skyldige eller fortjener det. Følelsene kommer forut for moralen, forklarer Benneche. Handlingene vår, derimot, må følge en moral.

– Vi kan ikke velge hvordan vi føler, men vi kan velge hvordan vi handler. Vi tror fort at uakseptable handlinger er en nødvendig følge av å ha følelser. Da tror vi at følelser er farlige. Og sinne føles jo voldsomt når det koker i kroppen. Kroppen blir kampklar, og det er nødvendig når vi skal forsvare oss. Men den samme aktiveringen kan vi også bruke til å si nei, til å sette grenser eller til å fjerne oss fra en situasjon vi ikke liker.

Gir retning i livet

– Hva er det, helt konkret, som gjør at det er så viktig å forstå og anerkjenne sine egne følelser?

– Fordi følelsene våre gir oss retning i livet, forteller de oss noe om oss selv. Hva vi egentlig vil, og hva vi ikke vil. Når vi har kontakt med følelsene våre, blir vi også tydeligere for andre. Hvis man er fremmed for følelsene sine, ligger de jo uansett der og påvirker handlinger ubevisst. Hvis man undertrykker dem eller ikke greier å få fatt i dem, kan man gjøre ukloke livsvalg. Både når det gjelder privatlivet og karriere.

Psykologen beskriver følelser som «en avansert form for appetitt» og «noe som trekker oss mot noe og får oss til å rygge bort fra noe annet», på samme måte som sult eller tørst.

– Vi trenger kroppslige signaler som sier «dette ønsker jeg mer eller mindre av». Hvis man ikke får tak i det, er det vanskelig å sette grenser. Det vi ofte blander inn er at vi må gjøre noe med det vi føler, og helst med én gang. Slå noen hvis vi er sinte, eller gråte en innsjø hvis vi er lei oss.

Det motsatte av affekteri

– Hva har dere tenkt å bruke fotografiene til?

– Vi snuser på mange praktiske anvendelsesområder, for eksempel i skolen, som hjelpemidler for fremmedspråklige og i foreldreveiledning. Arbeidet vårt er en liten hilsen til Paul Ekman, som lagde de første følelsesbildene til forskning. Vi har gått videre for å fange flere uttrykk. Så primært ser vi på det vi gjør som et morsomt folkeopplysningsprosjekt. Fotografiene viser at det finnes et internasjonalt språk for følelser som folk fra alle kulturer kjenner igjen, et slag emosjons-esperanto som man kan lære seg, slik at man bedre kjenner igjen både sine egne og andres følelser. Vi vil renvaske følelser fra beskyldninger om «føleri». Det siste er falske følelser, affekteri, masker som mennesker tar på seg for å virke interessante. Men emosjoner er hard core! De er absolutt ikke hjerte-smerte og det å sitte i et stille rom og kjenne etter. De er bevegelse, fart, smerte og lyst. Følelsene er ikke selvopptatte, men utadrettede. De forteller oss noe om forholdet vårt til andre mennesker og viser oss noe om oss selv og vår egen vilje.