I ekko­kamrene glemmer vi hvordan vi diskuterer med hverandre

Philadelpia. – Han er ulekker, ignorant og mentalt ustabil. Jeg klarer ikke å høre på talene hans. Jeg har tidligere alltid følt at presidenter har mer enn seg selv på agendaen, en høyere målsetting. Men det tror jeg ikke Trump har. Ingenting av det han gjør handler om å hjelpe noen. Jeg er målløs!

72-årige Laurel Hesley fra Minnesota har aldri følt så mye sinne mot en president som hun gjør mot Donald Trump, forteller hun. Hun blir så ivrig når hun snakker at hun søler kaffe på den røde parkasen sin. Hun gikk ut i gatene for å uttrykke sin avsky i årets Women’s March, som fant sted i slutten av januar, slik hun også gjorde det under Trumps offisielle innsettelse i fjor.

«Vi står imot. Vi fortsetter. Vi reiser oss», lyder organisasjonens slagord, som ble laget for å kjempe for kvinners rettigheter i en tid hvor landets president setter nye standarder for offentlig nedverdigelse av det kvinnelige kjønn. Men gatene ble kun delvis fylt opp. Kun et par tusen kom til demonstrasjonen – et kraftig fall i forhold til fjorårets 50.000 deltakere. Blant havet av skilt med kreative setningskonstruksjoner og karikaturtegninger var det lavvann i demonstrantenes energinivå, og skuffelsen over mangel på framskritt siden forrige års protester er utbredt.

Laurel Hesley er en erfaren aktivist. Tilbake på 1960- og -70-tallet deltok hun flittig i de landsdekkende demonstrasjonene mot Vietnam-krigen og så med egne øyne hvordan en folkelig protest kan medvirke til politisk kursskifte. Den amerikanske presidenten er i dag, etter hennes mening, langt verre enn Vietnam-krigstidens, og hun gjenkjente med begeistring energien fra gamle dager under den første Women’s March i fjor. Da var hun overbevist om at Trump ville bli felt i løpet av de første tolv månedene han satt med makten. Men da hun gikk av gårde mens lyden av Spice Girls og Destinys Child’s «Independent Women» strømmet ut fra arrangørenes skingrende høyttalere, falmet Laurel Hesleys håp.

– Det var en fantastisk energi i fjor. Kampsangene fortsatte og fortsatte, men nå er det som om energien er borte. Dette føles mer som en festival enn en demonstrasjon.

Tomhet

Den amerikanske kvinnebevegelsen har et problem, mener Holly Meneses Smith, professor i filosofi ved Peirce College i Philadephia. Hun ser på seg selv som feminist og gledet seg over å være med på fjorårets Women’s March. Men senere har hun trukket seg fra den offentlige debatten – på gatene så vel som på internett.

– Arrangementer som Women’s March får oss kvinner til å føle solidaritet, og at vi ikke er alene. Men den innskrenker også den allerede påkrevde diversiteten. Vi skaper en oppfatning hos oss selv om at det er mange av oss, at vi styrer dette. Vi ser det som et krigsrop, et opprør. Se hvor mange mennesker vi er, og hvor mange stemmer vi kan få på vår side. Men det er fortsatt ikke produktiv diskurs.

Det samme kan man si om hele den folkelige debatten, i USA så vel som i Vesten generelt, mener professor Smith og nevner MeToo-kampanjen som et annet og mer globalt eksempel.

– Vi snakker om ekkokamre – i demonstrasjonene i gatene så vel som på sosiale medier, hvor vi fjerner folk vi ikke er enige med som venner og kun samhandler med folk som deler våre holdninger, sier Holly Meneses Smith.

Under Women’s March i Philadelphia satte en håndfull kvinner med pussyhats, kvinnebevegelsens lyserøde signaturhatter, i gang de velkjente slagordene fra årets utallige protester: «Hei hå, Donald Trump er nødt å gå». «Ikke noe hat, ingen frykt, immigranter er velkomne her». «Fortell meg hvordan demokrati ser ut. Slik ser demokrati ut».

Men folkemengden kunne bare holde ropene gående to-tre ganger før lydbildet igjen var dominert av en spredt mumling. Etter en halv times langsom vandring nådde folkemengden fram til scenen foran byens kunstmuseum. Foran inngangen holdt et ungt par i matchende figursydde ullfrakker og med oppbrettede jeans over gummiskoene datteren sin opp i lufta med Philadelphias skyline i bakgrunnen. «Framtiden er hunkjønn», stod det på ettåringens T-skjorte. Faren tok et bilde av henne, moren redigerte det og la det ut på Instagram, hvorpå familien bega seg hjemover igjen.

På scenen satte talerne i gang. Minoritetskvinner delte nedverdigende episoder som de har opplevd i offentligheten. Sorte arbeiderkvinner snakket om kampen for rettferdighet. Etter dem kom enslige mødre, homo- og transseksuelle. Men på plassen foran scenen var de fleste av tilhørerne hvite, selv om byen har en overvekt av sorte innbyggere, og før talene var over hadde store deler av folkemengden søkt tilflukt på byens lunsjkafeer.

– Bortkastet tid

– Jeg føler en sånn tomhet. Bortkastet tid. Jeg hadde forventet mye mer energi og oppfordring til handling. Hvordan gjør dette noen forskjell?

Den 46-årige læreren Amanda Booth fra Philadelphia ble med på marsjen ut fra et ønske om «å være en del av en bevegelse og vise at det er enorme mengder med mennesker som har holdninger og som ikke er enige i det som regjeringen foretar seg.» På samme måte som Laurel, deltok hun også i fjorårets demonstrasjon og var i år nysgjerrig på å finne ut av hvordan arrangørene ville gå videre med fjorårets momentum og utvikle folkets engasjement til produktive initiativer. Men etter hvert som arrangementet skred fram, følte hun en stigende skuffelse over mangelen på egentlig bevegelse og en forvirring over den flytende overgangen mellom kvinnebevegelse og anti-Trump-demonstrasjon. En del av forklaringen ligger, etter hennes overbevisning, i mangelen på demonstrasjonskultur i de årene som utgjorde hennes ungdomstid:

– Det var så mye opprør over Vietnam [krigen red.] at motreaksjonen ble en tretthet hos folk på min alder, som i stedet vokste opp uten protest i blodet. Nå er det en ung generasjon som overtar, men de mangler sammenhengen, en tradisjon for demonstrasjon og deltakelse i folkelige debatter. Trump provoserer oss og får oss opp av stolen, men jeg er ikke sikker på at vi vet hva vi skal gjøre med sinnet.

Mangel på etisk forståelse

Ifølge professor Holly Meneses Smith er nettopp dette essensen. Hun underviser i etikk, og har i et tiår sett med bekymring på den amerikanske ungdommens manglende evne til å debattere og ha empati for mennesker med andre holdninger enn dem selv:

– Hver gang jeg starter en ny etikk-klasse ønsker jeg å overbevise elevene om at etikk er viktig. De fleste tar det for gitt at alle vet hva som er riktig og galt, og at vi ikke behøver å diskutere det rasjonelt og systematisk. Dét medvirker i sin tur til fraksjoner i samfunnet og til bobler som kulturelt er etterlatt i egen rasisme og fordommer, hvilket også er hovedårsaken til at Trump ble valgt, mener Smith.

Med Trump ved makten våkner folk opp og oppdager at det er noe å ha en mening om. Men de har ikke lært å diskutere.

– Konstruktiv debatt krever et system med metode og grenser. Det krever et visst nivå av respekt for hverandre, og det er etter min mening det vi mangler aller mest. Ikke bare på Trump-tilhengernes side, men også hos den andre parten. Vi respekterer ikke hverandre og hører ikke på hva mot arten sier. Det fører til demonisering framfor dialog, sier professoren.

– Vi kommer ikke noe sted ved å henge hverandre ut i offentligheten.

Store offentlige bevegelser som Women’s March og MeToo må ifølge Holly Smith ha en forholdsvis enkel organisering og et forholdsvis enkelt budskap for ikke å falle fra hverandre, og de kan derfor være kompliserte å bruke som forumer for dialog. Men uansett omfanget, er verktøyene fra etikk-undervisningen essensielle og en økende mangelvare i vår tids kommunikasjon, mener hun:

– Vi har en viktig sak, men vi kan ikke presse den ned i halsen på hverandre. Det sentrale formålet med etikk-undervisningen er å tilby verktøy du kan tolke din egen etikk med og at du kan diskutere den med andre. USA spiller en sentral rolle i den globale debatten, og vi må sørge for ikke å bli verbalt voldelige.

Politisk engasjement

Under demonstrasjonen hadde en dame tatt med en naken Trump vodoo-dukke i en barnevogn til fri benyttelse for forbipasserende som ivrig stakk nåler i den gulhårete dukkens ansikt og kropp.

På scenen hadde Madeleine Dee gått på med en oppfordring til kvinner om å engasjere seg politisk. Hun fortalte om sin egen vei fra advokat til universitetslærer og videre til et sete i Representantenes Hus i staten Pennsylvania.

– En vanlig kvinne som meg kan finne styrke til å banke på en masse dører, og jeg vet at du kan gjøre det samme. Representantenes Hus i Pennsylvania har kun 19 prosent kvinner, og det er bare feil.

Ifølge statistikkene har valget av Trump og fravalget av Clinton medført en historisk stigning i antall kvinner som stiller til valg i Representantenes Hus, fra det til nå høyeste tallet i 2012 på 27 til 374 kandidater i år. Men Holly Meneses Smith minner om at politikk bare er en karrieremulighet for en brøkdel av landets befolkning og primært den høyt utdannede og privilegerte klassen. Tilbake står majoriteten, med manglende evne til å delta i en konstruktiv debatt. De isolerer seg i stigende grad i grupper med folk som deler deres egne holdninger.

En jobb i politikken er heller ikke løsningen for Amanda, understreket læreren og bega seg mot kafeene.

– Under innsettelsen av Trump i fjor var det et enormt opprør. Det var et vindu til en total revolusjon. Jeg hadde håpet at valget av Trump ville ha ført til en revolusjon som var sterk nok til å endre på systemet. Vi trenger et tredje parti. Men dagen i dag har vært et tydelig bevis på at det ikke er noen revolusjon på gang, sa Amanda Booth.

Mens Women’s March gikk mot slutten landet over, tvitret Trump nasjonens kvinner til lykke med det fine været og oppfordret alle til å skynde seg ut i det og feire det siste årets «hittil usette økonomiske suksess», og «den laveste kvinnelige arbeidsløsheten på 18 år».

Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl