Ingen grunn til panikk!

Klikk klakk klikk klakk – lyden av fin dame bryter gjennom den forventningsfulle stillheten i den fullsatte salen. Forestillingen vi skal se, begynner for vårt indre øye, for fortsatt er det helt tomt foran oss. Bare denne selvsikre, insisterende lyden av høye hæler bak amfiet og bevisstheten om at overgangsalderen er dagens tema. Vi fniser når spenningen utløses, danseren i korrekt, forretningsmessig jakke over tiger-tights kommer til syne og går med selvbevisste skritt på skrå over det digre scenegulvet. Siri&Snelle har satt tonen i sin forestilling «Collapsing Distance»: Det gjelder å holde maska! Ingen skal se på meg at jeg er midt i en hetetokt, at det faktisk såret meg da datteren min kalte meg ‘kjip hurpe’, at jeg må huske å ringe kommunen og mase om sykehjemsplassen mor trenger og at søvnen sist natt druknet i lakener dyvåte av svette.

Som et skummelt og fryktet undervannsskjær på livets hav ligger den der, overgangsalderen. Varslet, ja vel, men ingen vet når man støter på den og hvordan den vil prege deg. Skjønt katastrofealarmen har gått. Skrekkhistorienes varsellamper blinker: Fare for blodpropp, hjerte- karsykdommer, benskjørhet, søvnproblemer, svettetokter og slimhinner som tørker inn og ødelegger moroa med underlivet. Kort sagt: Farvel ungdom! Hit med tøfler og sjal!

Danser overgangen

Korreografene Siri Jøntvedt og Snelle Hall er i rett alder. De vet hva de danser om. Derfor er det tankevekkende å se deres framstilling og latteren løsner befriende der de velger en humoristisk vinkel. Ingen kan fortelle jødevitser som jødene.

De middelaldrende kvinnene på scenen gir sin midtlivstolkning til oss i salen til glede for både andre middelaldrende kvinner og jevngamle ‘menn i sin beste alder’, for ikke å si folk av alle aldre og kjønn. Strevet med glidelåsen i kjolen som er blitt for trang, malplassert trøstespising, jakten på sinnsro i en kavete hverdag, desperat demonstrasjon av at alt er på høyden og insisterende, løssluppen splitter naken frigjorthet. Alt sammen faller på plass som en meningsfull mosaikk, der visse biter er speil.

– Det er ikke mer mystisk enn at vi havnet midt i livet, sier Snelle Hall med et skjevt smil. Vi sitter ved et kaffebord på Kunsthøgskolen i Oslo. Hun underviser der. Dansekunstnere må jo også ha til salt i grøten. Som koreografer har hun og Siri Jøntvedt samarbeidet i nærmere 30 år og de har hele tiden hatt et gjennomgående tema: å ta utgangspunkt i sine egne liv der de er. Og da de passerte 45 meldte det seg noen nye tematikker. De hadde kjørt på undervannsskjæret.

– Vi merket det først på skvisen. Vi måtte få privatlivet og jobben til å overlappe, ellers var det ikke tid til å gjøre hverken det ene eller det andre. Fremdeles hjemmeboende barn og etter hvert pleietrengende foreldre. Og så det som skjer med kroppen. Man har vært så vant til at kroppen er på parti, en selvsagt, positiv del av tilværelsen, men plutselig begynner den å ta mye plass og tid. På hvilken måte kan vi fortsette å holde på? Må vi tenke helt annerledes rundt tilværelsen vår? Spørsmålet blir mer påtakelig for oss dansere, men gjelder sikkert andre også. Når man er på et sånt sted i livet, blir det også behov for stabil inntekt. Hvordan kan man få alt dette til å gå opp? Det har vært omdreiningspunktet. Vi ville behandle det kunstnerisk. Vi skjønte jo at vi umulig kunne være de eneste som hadde disse opplevelsene. Og selv i 2018 er det forskjell på kvinner og menn, så et feministisk oppgjør er det også her. Siri og jeg er blitt mer feministisk orientert med årene, sier Snelle Hall.

Østrogen-galoppen

Overgangsalderen er faktisk en ganske ny oppfinnelse. Skjønt det må antas at helt fra Eva den førstes tid har evnen til å unnfange barn og bære fram foster tatt slutt lenge før døden. Men dette var ikke så mye å snakke om. Kvinnens underliv ble «oppdaget» av legene på 1800-tallet, kan vi lese i boka «Overgangsalderen – alt du trenger å vite», av den danske legen Lotte Hvas. Hun forteller også at det var først i 1941 at det første produktet til behandling av plager i overgangsalderen ble godkjent i USA. Men deretter gikk det raskt fram til 70-tallet, da østrogenbehandling av slike plager ble rene farsotten. Pillene skulle ikke bare lindre plagene som enkelte opplever når de slutter å menstruere, men også hindre framtidige farer som benskjørhet og blodpropp.

Vi var mange som bet på. Og noen av oss ble innhentet av den lille haken ved behandlingen som ikke var vektlagt av legene: at faren for å få brystkreft blir økt betraktelig når man spiser disse hormonene. Først i 2002 kom resultatet av forskning som viste at farene ved hormonbehandling var mye større enn antatt og at nytten heller ikke svarte til forventningene.

Vi tar en telefon til Lotte Hvas i Danmark, som er blitt ekspert på dette feltet. Boka hennes kommer på norsk på Font forlag i mars.

– Hvordan kunne denne kullsviertroen på at kvinner skulle ta piller for å holde seg evig unge og freshe oppstå samtidig med kvinnefrigjøringen som fikk kvinner til å kaste tvangstrøyer og sminke for å leve mer i pakt med naturen?

– Kanskje kan det forklares med «Cocacoliseringen». Forholdene i USA har jo alltid vært annerledes enn her i Skandinavia, men vi har hatt tendens til å ta etter det som kommer fra Amerika, filosoferer Lotte Hvas. Hun har vært på legekongresser der de «tapetserte» veggene med plakater som viste bilder av krumbøyde gamle kvinner som ikke hadde gått på østrogen og fargesprakende hormonreklamer som viste yppige kvinner som hadde fått østrogentilskudd.

Doktor Hvas påpeker at det er en forskjell i måten mannlig og kvinnelig aldring blir oppfattet på. Mens kvinner får rynker, får menn furer. Når kvinner blir grå og usynlige, beskrives mennene som distingvert grånende med høye viker som fører tanken hen på makt og innflytelse. Ingen trekker Gandalfs evner i tvil selv om han er eldgammel.

Danse med kroppen man har

Danserne i Siri&Snelle har også fundert over denne forskjellen mellom kvinner og menn midt i livet.

– Menn får lov til å være interessante mye lenger. De får muligheter, de blir fremdeles sett som attraktive og selvsikre, de er i farta, mens vi blir forventet å tone litt ned. Og hvis vi ikke gjør det, spørres det fort etter hva det går på bekostning av. Ikke så mange snakker om hva det går på bekostning av når menn fortsetter med sine karrierer, sier Snelle Hall.

Hun forteller at det egentlig skulle vært med to dansere til i forestillingen, men de falt ut av ulike grunner. Den ene måtte operere hofta og den andre ble tatt av familieomstendighetene sine. Begge de andre som er med i forestillingen bor og virker i USA. Det er også forskjellige virkeligheter. Hun mener at vi er kommet lenger med likestilling her enn der. Det er hardere for disse amerikanske, kvinnelige danserne å holde på enn for mennene deres som også er kunstnere midt i livet. Det er mennene som får lov til å ha karrierene sine. Tigermønstrene på kostymene i forestillingen «Collapsing Distance» er en protest mot dette. Det dyriske i forestillingen er en kommentar – en insistering på å få lov til å være kropp, være intuitiv, sint, aggressiv.

– Det er mindre rom for å være sint som kvinne. Da blir man heks eller hespetre, mens mennene har «et fantastisk temperament, styrke og vitalitet». Vi har jobbet med å ta ut hespetresida vår og kjenne på kraften i de litt stivere og tyngre kroppene våre. I den siste forestillingen insisterer vi på noen lange bevegelsesstrekk, der det ikke skjer så mye dramatisk. Vi ville at kroppene våre skulle ha en viktig plass selv om de er annerledes nå enn tidligere. Det finnes en del danseprosjekter for tiden som tematiserer alder, men da er fokuset gjerne: Se så fantastiske de er, selv om de er eldre! Tenk, hun orker å trene beinhardt fire timer hver dag selv om hun er 52! Vi mener at vi må tåle å se kroppen utrykke forskjellige ting i forskjellige livsfaser, sier Snelle.

Hun peker på en viktig tanke: Det er mulig å se overgangsalderen som en kjærkommen «note to self»: Man blir brått minnet om at kroppen er en forgjengelig sak og at livet ikke varer evig. Kanskje det ville være en god idé å bruke den påminnelsen til å innta fugleperspektiv på livet sitt og tenke gjennom om det er elementer her som burde vært endret. Man er ofte godt innkjørt i faste mønstre etter rundt 50 år på jorda. Skal man la alt fortsette som før, eller er dette tiden for en ny start?

Forbløffet

Da Lotte Hvas nylig gjennomførte en undersøkelse blant 1200 danske kvinner om deres erfaringer med overgangsalderen, ble hun særlig forbløffet over to ting. Det ene var hvor utrolig meddelsomme de var. De fylte ut spørreskjemaet med liten skrift på alle kanter, så det var tydelig at dette var et underkommunisert tema som de brant etter å si noe om. Det andre var vel så viktig og overraskende:

– Vi er vant til å høre overgangsalderen omtalt som en krise, men det var ikke slik kvinnene framstilte det. En overgang, ja visst, og visse plager skal ikke bagatelliseres, men først og fremst var mine informanter opptatt av å formidle positive fortellinger, sier Lotte Hvas.

Overgangsalderens positive sider er for eksempel at det oppleves som en lettelse å slippe månedlige blødninger, smerter og humørsvingninger og at man slipper å tenke på prevensjon og angst for uønsket graviditet. Mange rapporterer også om styrket selvtillit og frihetsfølelse. De er blitt flinkere til å si sin mening. I denne fasen av livet har mange også en stabil og god økonomi og de finner det lettere å fokusere på det de opplever som viktige verdier i livet. Noen kommenterer også at «merkelig nok har sexlivet aldri vært bedre».

Pendel i balanse

– Hvor står troen på hormonpreparater i dag?

– Jeg håper og tror at vi i dag har funnet en riktig balanse. En stund etter den overdrevne bruken var det nemlig slik at pendelen svingte for langt i motsatt retning. Men det er jo et faktum at enkelte kvinner har så sterke plager, som for eksempel svettetokter eller tørre slimhinner, at det er riktig å tilby hormonbehandling. Dette gjelder kanskje ikke flere enn 20 eller 30 prosent av alle kvinner, men for disse er det riktig å tilby behandling. Rådet er nå at de bør bruke lavest mulig styrke i kortest mulig tid, samt at man må skille ut pasienter som har brystkreft eller hjerte- og karsykdommer i nær familie.

Lotte Hvas er også opptatt av å plassere medisineringen i det større bildet:

– Det er viktig å være klar over at kvinnenes overgangsalder også påvirkes av mange andre faktorer, som forhold på jobben, i familielivet og ellers. Har man det bra generelt, er det mye enklere å takle de symptomene som måtte komme. Men det er en utfordring i dag at en del eksistensielle kriser blir gjort medisinske, selv om de egentlig hører hjemme et helt annet sted. Alle problemer folk kan få med ensomhet, oppdragelse av barna eller i kjærlighetslivet kan ikke løses hos legen, men de har lett for å havne der likevel. Vi lever i en kultur der kvinner forventes å være i harmoni og balanse hele tiden. Hun er selve ankeret i familien og hvis det ikke fungerer slik en periode, tyr man til medisiner.

– Det kan ha sammenheng med at vi trenger sykmelding for å ha mulighet til å hente oss inn når det røyner på?

– Ja, det er et stort problem at den eneste godkjente grunnen til ikke å jobbe, er å være syk. Vi er blitt dårligere til å ta pauser og kravet om å strekke til på alle områder er sterkt: Man skal være dyktig på jobben, som cupcakesbakende mor og villig elskerinne for mannen sin. Inn i dette passer det dårlig med overgangsalderen som noen ganger får kroppen til å ødelegge for våre forsøk på å se ut som pene dukker. Jeg tror vi må hente opp igjen slagordet fra 70-tallet: Det private er politisk! Det er vanskelig for hver enkelt av oss å ta opp kampen mot dette krysspresset. Det er noe vi må gjøre sammen, understreker Lotte Hvas.