Konkurransens kraft

En lærer som underviser i yrkesfag på en norsk skole har en klasse som har vært med på et prøveprosjekt i regi av organisasjonen World Skills Norway (WSN), som jobber med å øke anseelsen til fremtidens fagarbeidere. I den sammenheng er det gjennomført en rekke konkurranser på ulike norske videregående skoler, som ellers er gjennomsyret av likhetsprinsippet. En konkurrerer ikke mot andre enn seg selv, som det heter.

Læreren uttrykker en viss skepsis til yrkesfag-konkurransene klassen hans har vært med på:

«Elevene har nok med de konkurransene som allerede er i form av prøver, eksamen, dette presset som er på dem fra før, presset mot å være utplassert i bedrift, kunne klare å fungere som en lærling etter hvert. For mange er det press nok som det er, og de ønsker ikke å delta i sånne her ting.»

Diskuterer virkningene

Silje Andresen ved forskningsstiftelsen Fafo har sammen med kollega Jon Rogstad evaluert prøveprosjektet og konkurransens effekter. Det er de som har hentet inn kommentarer fra lærere.

«Vi diskuterer jo det i klassen, om det er de flinke som er taperne, eller det er taperne som er taperne. Det er jo veldig vanskelig når man har 15 elever og to–tre av dem er ufattelig svake […], men jeg ser jo at veldig ofte så taper de sterke elevene», sier en annen lærer, hvis klasse også deltok i prosjektet der elever ble satt opp mot hverandre, klasser måtte samarbeide mot andre – ja, selv hele skoler valgte å sende sine beste utøvere ut i konkurranse mot naboer.

Det skal sies at skolene har fått styre mye selv: om det er enkeltelever som skal konkurrere, eller hele klasser, og om det er obligatorisk å bli målt mot sine konkurrenter, eller om kun de som ønsker det skal bli evaluert av en sensor eller dommer. Men konkurranse har det like fullt vært, med alt som hører med: forberedelser, utslagsrunder og finaler.

«Summen er positiv», oppsummerer den første læreren, til tross for at han har gitt uttrykk for at elevene egentlig hadde nok med alle de konkurransene som fantes fra før.

«Også de som ikke ønsker å delta, tror jeg har utbytte av det, for det blir jo pratet i klassen om å prestere, om å gjøre en god jobb.»

For de fleste eller de beste

– De er kanskje mer vant til konkurranse, siden det i så stor grad eksisterer på andre områder i livene deres også, sier forsker Silje Andresen når hun snakker om yrkesfagelevene som har vært med i skolekonkurransene.

Hun og Jon Rogstad har forsøkt å finne ut om konkurranser som dette ikke nødvendigvis er elitens lekeplass, hvor de beste får vise seg frem, men en mulighet for kollektivet. Om konkurranser er «for de fleste eller de beste,» som det heter i rapporten deres.

«I beste fall vil skolekonkurransene fungere som et pedagogisk verktøy hvor lærere bruker skolekonkurransene som en inkluderende og motiverende del av den generelle undervisningen. Det vil si at konkurransene skal være et middel for å lære heller enn et mål i seg selv,» heter det i rapporten.

Evnen til å sette mål

Nettopp dette poenget peker også Roger Andre Federici, seniorforsker med doktorgrad i pedagogisk psykologi, på. Han viser til en artikkel han har skrevet sammen med professor i pedagogikk, Einar M. Skaalevik, om prestasjonspresset i skolen. «Skolens viktigste oppgave, slik vi vurderer det, er å ruste elevene for fremtiden, å utvikle selvstendighet og å fremme evne til å styre sitt eget liv,» skriver de.

Dette krever ifølge Federici og Skaalevik at skolen stimulerer elevenes motivasjon, evne til å sette seg mål, til å planlegge arbeidet og til å vurdere sitt eget arbeid.

«En sentral forutsetning for dette er at elevene har tro på seg selv, tør å prøve og feile, og ser på det å gjøre feil som en naturlig del av læringen. For å oppnå det må elevene oppleve at innsats gir framgang. Den prestasjonsorienterte skolen vi er i ferd med å utvikle, er derimot en skole hvor framgang blir usynliggjort, og hvor mange elever står i fare for å miste troen på seg selv,» heter det i artikkelen. Det er imidlertid viktig å skille mellom prestasjonsorienterte og læringsorienterte målstrukturer, hvor førstnevnte, ifølge Federici og Skaalevik, innebærer «å demonstrere kompetanse», mens den andre vil «utvikle kompetanse».

– Bra for de ambisiøse

Ifølge evalueringen Andresen og Rogstad har gjort av konkurranseprosjektet er det mange forhold som spiller inn og som må oppfylles for at prosjektet skal kunne kalles en suksess. For det første må andre enn elevene som skal konkurrere, bli inkludert. For det andre må forberedelsene til konkurransene ha relevans også utenfor konkurransearenaen.

Hele ni av ti lærere som er blitt spurt uttrykte at konkurransene hadde vært motiverende for dem som deltok. «Men så skal vi her ile til og understreke at dette altså dreier seg om dem som faktisk deltar. Det er en selektert gruppe, og det vil trolig være selvforsterkende for dem at de bruker tid og krefter på å konkurrere», påpeker forskerne.

De får støtte av flere av lærerne i deltakerklassene: «Skolekonkurranser fungerer bra for sterke elever. Elever som ikke er blant de flinkeste, ønsker ikke å delta. (…) Hører i mange fora at skolekonkurranser er så motiverende for ungdommen, men det er kun riktig for noen av ungdommene», skriver en. «Veldig bra for elever med ambisjoner. Konkurranse er nyttig for elever som vil noe. Det blir en smitteeffekt i klassen», skriver en annen.

En evig diskusjon

I den store sammenhengen mener forskerne Andresen og Rogstad at det er nærliggende å se skolekonkurransene i sammenheng med den såkalte enhetsskolen, som er et styrende prinsipp for norsk skole. Alle skal gis muligheter.

Dette trigger imidlertid til stadighet diskusjoner om formallikhet, som blir imøtegått med ambisjoner om resultatlikhet, som igjen gir kraft til argumenter for tilrettelagt og individuell undervisning. Det er tilsynelatende en evig sirkel, en diskusjon som går igjen her i Norge, og den tilbakevendende bekymringen er at skolen reproduserer ulikhet. «Frafallet fra videregående opplæring er høyt, vedvarende og tilsynelatende påfallende upåvirkelig av politiske reformer», minner forskerne om.

En plass i sola

Forskerduoen fra Fafo er ikke krystallklare i sine konklusjoner, men i lys av betraktningene ovenfor er Andresen og Rogstad kommet til at det «må tenkes nytt», og de viser til at «konkurranse muligens kunne være noe som ville fungere».

«Når vi finner at skolekonkurranser er en metode hvor de beste får vist seg frem – også på yrkesfag – vil mange hevde at det representerer noe nytt. Spørsmålet er om ikke dette nye også kan være energigivende. Kanskje denne energien kan ha en positiv effekt for alle», skriver de i rapporten sin, og åpner døra på gløtt for konkurranser i yrkesfagene:

«I det minste er det rimelig å anta at de beste synes det er stimulerende å få et lite øyeblikk i sola, hvor de får vist frem for verden at de er nettopp det: best»