Krigens ­fortellinger

Synne Corell beskriver i «Krigens ettertid» hvordan den norske historiefortellingen om annen verdenskrig etablerer et nasjonalt Vi som ekskluderer den indre fiende fra fellesskapet, som om de norske nazistene ikke lenger var nordmenn, men noen andre.

Krigslitteratur rommer dyptpløyende romaner om krigens årsaker, heroiske beretninger om offervilje og heltemot og tegneserieforenklet svarthvit fiksjon. Vi grøsser av nazi-offiserenes skrekk-kabinett og konsentrasjonsleirenes gru, kjølig likvidering og utspekulert tortur, ufattelige tragedier, massegraver og en kynisme så ekstrem at den grenser til det fascinerende.

I det snart 3.000 år gamle eposet «Iliaden» er fienden, trojanerne, like heltemodige og tapre, like feige og rå som folket dikteren identifiserer seg med. Homer beskriver trojanernes nederlag som en ulykke som rammer et folk som egentlig ikke ønsker annet enn fred. At han vi oppfatter som den europeiske litteraturs far med største selvfølgelighet unngår enhver antydning til at krigen dreier seg om oss og de andre, burde få oss til å tenke.

Anne Franks dagbok

Fra annen verdenskrig overlevde en tenåringsjentes dagbok. Det er ingenting bemerkelsesverdig ved henne. Hun leser, lærer seg å stenografere, drømmer om å bli journalist, er hemmelig forelsket og gjemmer seg med resten av familien i en grå bygård, samler på bilder av filmstjerner og venner seg til lyden av bomber om natten. Boken inneholder ikke et tall, ikke en analyse. Hun gjengir frykten for å bli deportert og drept, og angsten for skuddene om natten, men heller ikke dette har stor plass.

«Halv ti: Fort på med badekåpen. Med såpe i den ene hånden, nattpotte, hårnåler, bukse, krøllnåler og vatt i den andre skynder jeg meg ut av badet, men som oftest blir jeg kalt tilbake fordi det ligger igjen hårstrå i sirlige, men ikke særlig tiltrekkende krøller for nestemann og skjemmer vasken. Klokka ti: Blendingsgardinene blir trukket ned, god natt!»

Her er ingen ord som folkemord eller hjerteskjærende. Vi rykker nærmere et barn ved å høre stemmen hennes, leser om hennes trivielle sysler, tanker og drømmer. De hverdagslige skildringene av kastanjetreet utenfor leiligheten, at hun tisser i blikkboks eller krangler med moren og angrer – gir bildet av et liv som knapt nok hadde blitt lagt merke til, om det ikke hadde endt slik det gjorde.

Gaza, sommeren 2014

Nylig kom det ut en bok på norsk med flere fellesnevnere med Anne Franks berømte skrift: «Under dronene – dagbok fra en by under angrep», den palestinske forfatteren Atef Abu Saifs dagboknotater fra Gaza sommeren 2014. Israelerne angrep da slik de gjør med jevne mellomrom, med artilleri, raketter, fly og kanonbåter. Krig er noe man må regne med her.

«Den kommer med en lukt, en helt særegen stank. Når du vokser opp her, i de trange gatene i en flyktningeleier på Gazastripen, lærer du deg å gjenkjenne den allerede som barn.»

Befolkningen i Gaza kommer seg ikke ut av området. I løpet av femti dager blir mer enn 10.000 skadet, 2.131 drept, av disse over 500 barn.

Mens grusomhetene pågår, er det fotball-VM:

«Faraj foreslår at vi drar bort til vår felles kompis Ayman og ser VM-semifinalen i fotball mellom Tyskland og Brasil. Ayman er fotballgal, ikke en gang tredje verdenskrig kunne hindret ham i å se en storkamp som denne. Han har en diger TV-stue hvor alle fotballentusiaster er velkomne.»

Atef har kone og fire barn. Deler av døgnet mangler de strøm. Et missil treffer like ved og et vindu sprenges. Det er umulig å sove.

«Dronen holder oss med selskap hele natten. Den summer og summer og summer – som den vil forsikre oss om at den ikke har tenkt seg noe annet sted. Den henger og henger, rett over hodene våre.»

På stranden rett nedenfor Atefs hus hulker en far ut en bønn om at sønnen må våkne, for han har kjøpt nye leker til ham. Men sønnens hjerne henger ut av skallen. Hanna, Atefs kone, og barna, søker flukt hos Hannas far som bor noe mer beskyttet. Barna fryder seg, for i nærheten fins internettkafeer og playstation-butikker. De søker tilflukt i faste rutiner. Fire gutter som spilte fotball på stranden, blir drept av et missil. Atefs gutter spør om fotball er forbudt når det er krig, og pappa svarer at det er sengetid. Eldstegutten Talal fyller tretten, og de feirer bursdagen på bestefars trapp.

Atef er langt eldre enn Anne Frank, og har et mer reflektert forhold til krigen.

«Hvem vil forklare denne generasjonenav israelere at det de har utført i sommer, er krigsforbrytelser? (…) At de fire guttene som spilte fotball på stranden i forrige uke ikke var en trussel mot Israels sikkerhet?»

Virkelige mennesker

De to dagbøkene er subjektive. Men nettopp derfor berører beretningene deres oss på en kvalitativt annen måte enn tonnevis med dokumentasjon. For dette er virkelige mennesker, som oss, vi kjenner oss igjen i dem. Anne Franks krig er historie. Atefs krig foregår nå. Anne Franks stemme nådde frem mange år etter at det var for sent. Men da ble hun hørt. Atefs krigsfortelling er ikke bare lavmælt, den er også resignert:

«Hvem vil overbevise det internasjonale samfunnet at de har et ansvar når slike ting skjer? Ingen, tror jeg.»

I Ernest Hemingways roman fra den spanske borgerkrigen, «For whom the bell tolls», tar forfatteren tittelen fra John Donnes poetiske oppfordring:

«Hvert menneskes død forminsker meg, for jeg er innesluttet i menneskeheten. Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer klokkene for? Klokkene ringer for deg.»

Dermed dro både Hemingway og hans hovedperson til Spania og sloss mot fascismen.

De er oss

Hvorfor gjenkjenner vi deler av Anne Franks og Atefs liv? Svaret er enkelt. Homer påpekte at til og med fiendene har de samme egenskaper og kvaler som oss. Det samme gjelder selvsagt dem vi sympatiserer med, selv om de er langt borte fra norsk hverdag. Verken jødene under annen verdenskrig eller palestinerne i 2014 eller 2018 er de andre. De er oss.

Bak Anne Franks og Atefs stemmer kan vi, om vi lytter, hører klokkene ringe.