Noe er i gjære

Fra barndommen husker jeg den digre kjelen som ble tatt fram hver advent og fylt med vann, en flaske Tomtebrygg og diverse andre greier som jeg ikke fulgte med på. Så sto den der i mange dager lunt og godt med et teppe over, mens prosessen gikk sin gang. Og i riktig tid før jul, øste vi det hjemmebryggede ølet opp på flasker som mor hadde sterilisert i stekeovnen. Vi hadde til og med et eget redskap for å korke flaskene. Korkene lå og fløt i kokende vann, vi fisket opp en og en, puttet inn i ‘korkeren’ og ga den noen kraftige dask på toppen, så korken kom på plass i flasketuten. Det var stas og kos i huset da. Fylt av forventning foran alt det hyggelige som skulle skje når det ble jul. Og det beste av alt: Ølet var alkoholfritt (det trodde vi i hvert fall…) så vi barna kunne drikke det.

Nå er det lenge siden vi har satt Tomtebrygg. Men til gjengjeld er det blitt en stor aktivitet innenfor variert hjemmebrygging rundt omkring i landet. Og på nettet deles det friskt både tips og oppskrifter. Det bobler og klukker i bygd og by.

Men det brygges ikke bare til eget og gode venners bruk. Det har dukket opp en mengde mikrobryggerier i bygd og by. På nettstedet ølportalen.no ligger et Norgeskart der det er en markering for hvert bryggeri. Det ser ut som ei velfylt nålepute, men endringene skjer så fort at de har gitt opp å ajourføre det.

Den nye aktiviteten er så omfattende at forfatteren Arne Hjeltnes i høst kommer med bok om fenomenet. Han ble veldig fornøyd over oppdraget om å reise rundt i hele Norges land og smake på øl, som han sa på pressekonferansen de boka ble presentert. Og det er mer enn bare god smak som er greia med den nye øltrenden, forstår vi. Hjeltnes har besøkt entusiaster som har fått det til å boble i grisgrendte strøk, ja til og med oppå Dovre, der det har slått seg ned en nederlender i en nedlagt skole som han fyller med øl. Det skulle den gamle skolemesteren visst!

Det faller dyrere naturligvis, med de nye, håndverksbryggene. Og siden det er så mange veldig ulike typer, er det krevende for øldrikkerne å følge med på hva som finnes. I Bergen er det en gjeng som har funnet sin egen måte å takle det på. David Yttervik Seetiangtham forteller:

– Vi er en vennegjeng som er interessert i øl, og i fjor bestemte vi oss for å teste ulike typer litt skikkelig. Vi kjøpte inn en rekke juleøltyper fra forskjellige bryggerier og så stelte vi i stand en blindtest der vi ga poeng for ulike sider av ølet. Siden vi var flere som kunne dele på regningen, ble det overkommelig å smake på mange forskjellige typer. Til slutt kåret vi en vinner. Det ble Kinns Thomasmesse som vant.

Studentene – ja for dette er ei gruppe med akademikere – var såre fornøyde med opplegget og har klare planer om å fortsette. De har et selvironisk forhold til den kvasivitenskapelige aktiviteten, der rangeringen summerer seg til en «kvasigastrodidaktisk» koeffisient. Og ulikt vinsmakerne, spyttet de ikke ut det de smakte på, så vurderingene ble antakelig mer og mer usaklige etter hvert. Men moro var det lell. Og neste gang kommer det sikkert til å være med noen kvinner også, for i starten var det av en eller annen grunn – sikkert tilfeldig – bare menn.

En av karene i ølsmakergruppa er så hekta på denne interessen at han brygger selv. Fortsatt holder Håvard Eggestøl sin første, skikkelig vellykkede ladning som sitt favorittøl. Og forklaringen vitner om at ølbeskrivelser kan være like blomstrende som vinkjennernes flagrante ordvalg: «Det var en india brown ale, med noen tydelige florale toner som minnet nesten om jordbær og gran, som ble båret frem på en konstruksjon av sprø karamellkjeks og bundet sammen av en perfekt bitterhet som strammet opp dette brygget til å bli en helt fantastisk opplevelse. Det var sublimt.» Sier Håvard, men innrømmer i samme åndedrag at dette kan henge sammen med gleden over å ha fått til noe bra. For når han serverte det til venner fikk han høre at det smakte av våt ull. Det brød han seg ikke om: «For meg finnes det ikke bedre. Det første ølet en hjemmebrygger brygger, har en helt spesiell plass i hjertet. Det er som mammas kjøttkaker, eller pappa sine pannekaker, som er helt perfekt svidd. Akkurat slik de skal være.»

Vennene i ølsmakegruppa er enige om at det er morsomt å ‘nerde’ om øl en hel kveld. Å lete etter de perfekte beskrivelsene som dekker det ganen opplever. Og det er slett ikke lett, for de er langt fra enige

Hva er det som er bra med øl? Det er godt, selvfølgelig. Synes mange i hvert fall. Og i våre dager er det lettere enn noen gang å finne en øltype man liker, for utviklingen av forskjellige typer har formelig eksplodert de siste fem-ti årene. Det begynte med at en rekke entusiaster etablerte mikrobryggerier og startet produksjon basert på egne preferanser, lokale tradisjoner og innsatsvillig entusiasme.

Først ut var Oslo Mikrobryggeri, som startet i 1989 og som fortsatt holder koken. Ganske så selvbevisste presenterer de seg slik på nettet:

«Nitten-ni-og-åtti, som de voksne kaller det. Det var året verden vokste opp. Vi rev murer, vi fjernet apartheid, vi forbød CFC-gasser, vi motsatte oss kinesiske myndigheter, vi tillot homofile samboerskap, hockeysveis var på vei ut og vi sluttet å drikke vanlig kjedelig øl. Mikrobryggeriet kom til Oslo – vi fikk ferten av håndverksbrygg og verden ble aldri den samme igjen.»

Nei, drikkekulturen i Norge er i hvert fall solid forandret. Avtroppende leder i Bryggeri- og drikkevareforeningen, Petter Nome, mimrer at da han var ung, fantes det fire øltyper i Norge. I fjor var det 4.000. Men han tror vi står ved en skillevei nå. Etter en periode med voldsom vekst i antallet nyetableringer av mikrobryggerier, vil noen av de minste måtte kveile sammen utstyret. Det går ikke i lengden å leve av entusiasme og dugnad. Spår han.

Men det skal de mange mikrobryggeriene ha: De ga de etablerte, store bryggeriene et spark bak med sin entusiasme og innovasjon, så sværingene skjønte at her var det mange ubenyttede muligheter og et øltørst folk som ville ha flere smaker å velge mellom. Ja, de klarte til og med å endre ølets omdømme. Før var det forbundet med en svett machokultur eller ungdomsfyll og utskeielser. Nå drikkes det på en helt annen måte, og folk leter seg fram til favoritter og øltyper som passer spesielt godt til visse typer mat, slik forholdet til vin har vært i generasjoner.

Inne i puben som hører til Oslo Mikrobryggeri i Bogstadveien 6 er det lunt og trivelig, og i et hjørne ser man tre tanker der ølet står og godgjør seg. Interiøret er snekret på dugnad av de to studiekameratene som startet det hele i 1989; Christopher Jerner og Frithjof Hungnes. De visste allerede da at kombinasjonen av brygging og pub-drift var smart – det hadde de sett i USA, der denne trenden vokste fram på 80-tallet. Nå nesten 30 år senere ser man at de hadde rett, for de har klart å holde koken. Ja de har til og med tjent så mye penger på ølet at Frithjof Hungnes har kunnet investere i sin andre lidenskap: musikkproduksjon – blant annet som forlegger for Highasakite.

Mikrobryggeriet går på skinner. Eller egentlig: flyter i rør. I åtte år har Bogumil Bednarczyk vært bryggesjef i puben. Kommer dere inn der, nytter det ikke å be om «To øl, takk!», for på menyen har de 16 forskjellige varianter. Og stadig utvikler han nye. Han forsyner seg av ingredienser fra hele verden. Det er ulike humletyper, krydderurter, smak av bananer, kirsebær, honning, vanilje eller kokos … det er ikke grenser for hva man kan smakssette øl med får vi inntrykk av.

Han har sine tanker om hva som skal til for å overleve i denne bransjen, Hungnes. Størrelsen er ikke det avgjørende, men at man er tilpasset markedet sitt. Gjør man det, kan et lite gårdsbryggeri få en stor andel av markedet i et lite geografisk område, og overleve med det.

Det er slik han gjør det i Bogstadveien. Oslo Mikrobryggeri produserer mellom 50.000 og 70.000 liter øl hvert år, og alt fortæres lokalt. Jo finere sommer, desto dårligere omsetning, for de har ikke uteservering, men det går greit rundt.

Norge er ikke det eneste landet i verden der mikrobryggerier har poppet opp de senere årene. I en særstilling står bryggeriet Taybeh i Palestina. Det ble startet i 1995 av to palestinske brødre, Nadim og David Khoury. De var bosatt i San Fransisco med sine familier, men i optimismen som fulgte av Osloavtalen som kom midt på nittitallet bestemte de seg for å reise hjem og være med på å bygge opp landet sitt. Det skulle vise seg at det var enda vanskeligere enn forventet, men de har klort seg fast og sågar utvidet virksomheten med hotell og vinproduksjon. De eksporterer nå til 10-12 land i verden, og Norge kommer på den lista i november.

Bryggeriet er et flatt, beskjedent hus i en skråning i byen de har tatt navn etter. Taybeh ligger i nærheten av Ramallah, en av de store byene i Palestina. Her produserer de omtrent 600.000 liter øl i året. De følger den gamle tyske renhetsloven fra 1516, som sier at ølet skal holde seg til disse fire hovedingrediensene: Malt, humle, gjær og vann. Ikke minst sistnevnte har vist seg å være et problem for mikrobryggeriet. Israelske myndigheter har nemlig lagt sin hånd på vannforsyningen til Taybeh. Den kommer fra landsbyen Eisamie omtrent fem kilometer unna. Selv om denne også ligger i Palestina, sørger Israelske myndigheter for at vannforsyningen til Taybeh bare virker en eller to ganger i uka. Når de ikke har tilgang til vannet sitt, må de kjøpe vann fra tankbiler.

Dette er ikke den eneste kjeppen Israelske myndigheter stikker i hjulene for det lille palestinske bryggeriet. En annen hindring er de grundige sikkerhetskontrollene som ofte gjør det vanskelig for dem å få ølet sitt fram til kundene. Det er bare en to timers biltur fra bryggeriet til havna, men turen tar ofte tre dager, og bryggeriet må bære alle omkostninger som sikkerhetskontrollene medfører.

Annen generasjon Khoury, Canaan, som er ansvarlig for ølbryggingen nå, sier med et blekt smil at det er like dyrt å frakte ølet fra bryggeriet til havna, som frakten derfra til Japan koster. Slik er forholdene for palestinsk forretningsvirksomhet. De må hele tiden forholde seg til overraskende problemer. De hadde for eksempel en vingård, men en dag kom det brev i posten fra Israelske myndigheter om at den ville bli konfiskert – av sikkerhetsgrunner.

Hva skjer i hjertet til folk som mottar slike brev og slik systematisk motarbeiding fra myndighetene? Blir man ikke vanvittig rasende? Canaan smiler. Han smiler! Det er et blekt smil, men lell. Han sier at han tror at slikt gjør dem til bedre mennesker. Man lærer seg tålmodighet. Lærer seg å leve med urettferdighet. Man blir seg bevisst hvor man retter sin energi, og dessuten blir man mer fleksibel som person. Det låter provoserende fromt, som et ekko av Polyannas snusfornuftige takknemlighet over ikke å trenge krykkene hun fikk til jul. Men vi får tro ham på hans ord.

– Vi søker det positive, det er en del av vår filosofi, sier han, før han fortsetter omvisningen ufortrødent.

Men når vi spør om framtidsvisjonen deres, nå som det optimistiske engasjementet fra nittitallet har brynt seg på den politiske virkeligheten, gir han ordet til sin far, Nadim. Han smiler trygt og sier:

– Jeg er fortsatt optimist. Vi har ikke noe annet enn håpet om en bedre framtid. Når du arbeider hardt ut fra hjertet, vil det lykkes. Det er sånn vi har gjort det. Vi elsker å lage øl. Vi gjør det med lidenskap, og bruker lokale ingredienser som gir ølet særpreg. Folk liker det og vi drømmer om å kunne selge ølet i hele Midtøsten – ikke bare i Palestina og land langt borte.

Så får vi smake på en av ølsortene som de har brygget spesielt med tanke på årets Oktoberfest – en stor festival Taybeh introduserte i Palestina i 2005. Han byr oss en kraftig, svart drikk, med smak av arabisk kaffe og kardemomme. Men det ølet de skal sende til Norge, som vil bli presentert i forbindelse med Oslo World – tidligere Oslo World Music Festival – er den typen de produserer mest: En golden med fem prosent alkohol, som har vært med dem helt fra starten.

Hvis de rekker fram da. I sommer da de skulle delta på en stor dansk ølfestival, ble de heftet med så mange ekstraordinære sikkerhetskontroller at de kom for sent til havna.

Den slags hindringer slipper de norske mikrobryggerne å bekymre seg for. Men det er tøft nok å yppe med de store. For da Ringnes, Hansa Borg, Aass og Mack Gran registrerte hvor populært det ble med de mange nye øltypene, startet de sine egne mikrolinjer. Og med de svære økonomiske musklene de hadde, ble det lett for dem å produsere billigere enn mikrobryggeriene.

Så takken for at mikrobryggerne hadde skapt en ny interesse for ølkultur, var at de store prøvde å utkonkurrere dem. Temmelig ufint kanskje. Men Frithjof Hungnes i Oslo Mikrobryggeri er ikke furten. Han smiler vitende og sier:

– Det blir ikke så spenstig samme hva de store bryggeriene gjør. De drives av økonomer og hvis man ser at man kan redusere en krone på råvarene uten at det gir veeeldig stor forskjell i kvaliteten, gjør de gjerne det. Hvis de skal produsere hundre millioner liter, er det viktig for bunnlinja. Og når du kutter litt på kvaliteten hele veien, kommer du snart med et produkt som er sånn midt på treet. Den vanlige forbruker tenker kanskje at jo jo, greit nok, mens de som er litt mer utviklet i smaksganen skjønner at dette ikke er like bra. Det handler om entusiasme, gleden over variasjon og lysten til å lære mer. Mye mer enn bare å ta et glass øl.

Øl-nerden i Bergen, Håvard Eggestøl, som til daglig studerer fiskeimmunologi ved Universitetet i Bergen, mener at den viktigste forskjellen på å drikke vin og å drikke øl, er at man drikker vi i små slurker og øl i store. Dette at man fyller hele ganen, engasjerer munnen på en måte som vin ikke har anledning til. Og han tror ikke at entusiasmen for øl vil sprekke som en boble.

Frithjof Hungnes tror at de beste av mikrobryggeriene vil klare seg. Trusselen er ikke å bli utkonkurrert av de store, men muligens å bli kjøpt opp. Dette er jo trenden i verden for tiden: De store kjøper de små. Men han håper i hvert fall at det håndverksbryggede kvalitetsølet vil vare, nå som det har etablert seg. Hvis ikke plutselig sider seiler opp og blir ‘det nye ølet’. Noe er i gjære også på den fronten.