Oslobyens kunst

Midt i Majorstukrysset i Oslo står det en liten bjørnunge. Den er også vår. Mange har passert bjørnungen utallige ganger uten å legge merke til den, for den står som nevnt midt i krysset, på ei lita øy med trafikklys på alle kanter. Folk som heiser forbi her på vei til trikken eller tannlegen eller Fürst laboratorium for å bli stukket i armen, har andre ting å tenke på enn kunst. Men her har ungen stått og balansert på kula si i 92 år og sett hester bli til biler, snørestøvler til joggesko og hatter til caps.

Men når man en dag plutselig løfter blikket og ser den stå der, sprekker det opp som en deilig smilerynke i det travle trafikkfjeset. For ikke å snakke om hvis den en dag plutselig var borte; da ville det merkes som et sår.

– Kunst er sånt som får deg til å tenke litt. Å tenke gjør deg smart – det handler om å forholde seg til verden på en annen måte, sier Alv Hågård Gustavsen. Han er kommunikasjonsrådgiver i Kulturetaten i Oslo kommune.

Kunst i krysset

De visste litt om betydningen av kunst i det offentlige rom allerede i 1925, Selskabet for Oslo Byes Vel, da de med midler fra Alf Colletts legat arrangerte en konkurranse blant kunstnere om å skape et kunstverk til dette krysset. Vinneren ble billedhugger Asbjørg Borgfelt og arkitekt Trygve Nissen som sammen utformet fontenen. Den ble avduket i 1926 og har siden stått der.

I dag er bjørnungen av larvikitt ett av Oslo kommunes omtrent 500 kunstverk som står utplassert et eller annet sted i byen. Den er altså vårt felles eie. Vi er heldige i Oslo. Byen hevder seg i toppen når det gjelder allemannskunst. På høyde med Stockholm og København, og visstnok bedre enn Paris, skal vi tro Gustavsen. Antakelig i forhold til folketall.

Hvis man regner med all kunsten kommunen eier – også den som vises innendørs på ulike institusjoner, skoler og andre offentlige bygg – har vi omtrent 19.000 kunstverk. Og fortsatt kjøpes det flere.

Ulvene Alfa og Omega

Denne dagen vil Gustavsen og hans kollega i kunstsamlingen, kurator Marianne Hall, vise oss noen få av skattene. Vi rusler nedover Kirkeveien og kommer fort til Majorstuen skole. Hall vil vise oss to ganske nye ulver, men vi ser dem ikke. Bare Odd Hilts gamle «Krabbefiskere» som ble laget til skolens 50 års jubileum, og som før hadde plass på en fontene, har nå et litt håpløst fiskeprosjekt i ei granittrapp i skolegården.

– De hadde nok passet bedre i et basseng, bemerker Marianne Hall tørt.

Til slutt finner vi den nye hovedinngangen der ulvene «Alfa og Omega», utført i Iddefjordgranitt av Stefan Christiansen, er plassert. Bak hver sin steinblokk stikker de sine åpne, glefsende kjefter fram i passe høyde til at førsteklassingene kan bestige og beseire dem – som et frampek om hvordan de i løpet av sine år ved skolen skal overstige en drøss med utfordringer.

Ulvene kom opp i forbindelse med rehabiliteringen av Majorstuen skole for få år siden. Siden 2011 har kommunen hatt en regel om at 0,5 prosent av kommunens totale investeringsbudsjett skal øremerkes kunstprosjekter. Tidligere hadde vi ulike andre ordninger, blant annet regelen om at to prosent av byggesummen for nye kommunale bygg skulle øremerkes kunstnerisk utsmykning. Dette har ført til at vi har så mange kunstverk i offentlig eie som vi har i dag og nyordningen gjør plasseringen av nye verk mer fleksibel.

«Menn med frakk»

– Er kunsten rettferdig fordelt rundt omkring i byen, eller er det visse områder som har fått mer enn andre?

– Jeg tror det er ganske bra fordelt. Tidligere var det kanskje slik at det gjerne hopet seg opp litt i sentrum. Særlig statuer av typen «mann med frakk» på sokkel, men i dag jobber vi aktivt for spredning, sier Alv Hågård Gustavsen.

Men ved nærmere ettertanke innrømmer de to at enkelte bydeler kanskje har litt færre skulpturer ute i det offentlige rom, selv om kunsten på skoler og institusjoner er rimelig jevnt fordelt.

– I Søndre Nordstrand for eksempel, der det har vært mye bråk i det siste, burde det kanskje vært spredd litt kunst i terrenget, så folk kunne få inspirasjon til andre ting enn slåssing og salg av dop?

Akkurat det vil ikke de to kommentere, så det får stå som et åpent spørsmål til dem det måtte angå.

– Hvordan hadde denne byen vært uten alle kunstverkene som står rundt omkring?

– Kjedeligere, svarer de to unisont.

Skaper identitet

– Det har vist seg at kunst er veldig identitetsskapende. Bjørnefontenen på Majorstua for eksempel har hatt en tradisjon: Hver 17. mai møtes en del studenter der og bader i fontenen. Og mange av kunstverkene som henger på skolene er med på å styrke barnas forhold til skolen. De betrakter verket nærmest som sitt, utdyper Marianne Hall. Og Gustavsen forteller om sin sterkeste opplevelse av kunst som skaper av identitet i et byområde:

– For noen år siden skulle Vann- og avløpsetaten fikse fontenen på Torshov, der oksen står – som for øvrig er laget av den samme Asbjørg Borgfelt som laget bjørnungen på Majorstua. Jeg var der og tok noen bilder av arbeidet. Det var litt dramatisk, med en svær heisekran som løftet vekk oksen. Da kom en kar kjørende forbi. Han reagerte spontant, stoppet opp og ropte arg: Den der skal faen på plass igjen!

– Ja, der har du Torshovidentiteten, smiler Marianne Hall.

– Har dere flere eksempler på at kunst fungerer identitetsskapende i et nabolag?

De ramser opp i fleng: Verdens største stålampe på Haugenstua, laget av Fredrik Raddum i samarbeid med Martin Raddum og omtalt i romanen «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar, og på Nordpolen skole er en skulptur av ei jente som står og fryser. Og på Ellingsrudåsen har vi Per Kleivas «Berre på leik», og så er det noen digre sølv-snurrebasser i Nordre Aker …

– Tåler de livet ute i det fri, alle disse skulpturene våre?

– Det varierer litt, men stort sett går det bra. Enkelte ganger må kunsten flyttes, men som regel er det lagt inn som en del av forutsetningene ved anskaffelsen at de skal tåle utelivet, sier Marianne Hall.

Tradisjonelt møter nytt

Vi er kommet ned til Vigelandmuseet. Vigelandsparken passerte vi stille og rolig, for skulpturene der er en egen enhet, og ikke en del av Oslo kommunes kunstsamling. Men på plenen utenfor museet står en høyreist metallkonstruksjon i kraftig, blå farge. Selv om den er laget av skrapjern og formasjonen er temmelig forvridd, er ikke dette metallskrap – ikke nå lenger. Dette er nummer 19 av 25 skulpturer i serien «Miramichi» av Sverre Wyller. Våre kunstguider mener den står godt som kontrast til Gustav Vigelands kunst i nærheten.

Hall og Gustavsen mener det er viktig at vi har kunst av ulikt slag rundt i byen og vi hopper på en buss for å få med oss enda noen eksempler. På Marienlyst skole møter vi en hel vegg av striper i pastellfarger. Det er kunst av typen som mange ville snøfte «Det der kunne jeg laget selv!» til, men verket heter «Lollipop» og er laget av Katrine Giæver.

På Valkyrie Plass står ei yndig jente i bronse med en due på hodet. Duene har åpenbart konservativ kunstsmak, for de sitter ofte på disse eldre skulpturene og denne «Piken med humleranken» av Nic Schiøll har stått her siden den ble gitt som gave til byen i anledning Frydenlund Bryggeris 100 års jubileum, som er noen år siden.

– Får folk til å snakke

Lenger ned i gata finner vi «Frondi tenere e bella» av Fredrik Raddum i en ny, liten park. Skulpturen forestiller en gammel eikestamme, der det stiger opp mystiske bobler i kraftige farger. Inni små hulrom i «eika» ligger «diamanter» som barn kan ha moro med å finne når de klatrer på «røttene». Alv Hågård Gustavsen koser seg over å være en del av et arbeid som på denne måten er med på å gjøre byrommet mer spennende og hyggeligere å være i.

– Det er vanskelig å definere hva kunsten gjør med denne plassen, men generelt ser vi at kunst får folk til å snakke sammen. Og hadde vi tatt den bort, hadde det blitt ramaskrik, mener han.

Det er tilsammen 15 personer som jobber med kunsten vår i Oslo kommune. Den eksisterende samlingen skal forvaltes og det skal hele tiden investeres i ny kunst slik at formålet med kunstsamlingen oppfylles: At profesjonell samtidskunst skal prege og forbedre Oslo kommunes offentlige bygg og uterom til glede for publikum.