Rettferdighet må man sørge for selv

SOCOPÓ, BARINAS. Fluktplanen var klar. Manuel Hernandez hadde spart opp 1800 dollar og skulle til Peru om få uker for å starte et nytt liv, langt fra det venezuelanske kaoset. Det eneste han hadde igjen å gjøre var å overbevise kjæresten sin, ellers måtte det bli uten henne. Men så begynte ryktene å gå om den 20-årige kelnerens plan, og noen brøt seg inn i hjemmet hans og stjal alle pengene.

– Nå er jeg fanget. Jeg får aldri råd til å reise igjen, konstaterte han noen dager etter på parkeringsplassen bak sportsbaren hvor han akkurat var ferdig på jobb. Lønnen hans på 35 kroner måneden er det dobbelte av en minstelønn, men den rekker bare akkurat til tre daglige måltider, og verdien av den halveres hver måned på grunn av hyperinflasjonen, som Det internasjonale pengefondet, IMF, anslår vil nå 13.000 prosent i år.

Den rastløse mannen fra det støvete gjennomfartsstedet Socopó hadde lenge forsøkt å endre landet sitt, før han til slutt forsøkte å forlate det, noe over fire millioner av hans landsmenn allerede har gjort ifølge de nyeste estimatene fra meningsmålingsfirmaet Consultores 21. Han har sultestreiket foran den amerikanske ambassaden, han har sittet to uker i fengsel for å ha kastet stein mot nasjonalgarden og han har gått i protesttog helt til hovedstaden Caracas for å kreve en ny regjering. Han viser meg videoer av det på en knust smarttelefonskjerm. Nå vet han ikke hva han skal gjøre.

Den stadig mer diktatoriske presidenten, Nicolás Maduro, har satt sine sterkeste motstandere i fengsel eller bannlyst dem fra politikk og jukset den 20. mai til seg en seier ved presidentvalget. Et valg som ikke anerkjennes av omverdenen.

Imens går landet til grunne i kriminelt anarki. Det er chavistaenes skyld, mener de unge mennene som kelneren henger med på parkeringsplassen i de lange ettermiddagsskyggene fra Andesfjellene, som ulovlig skoghogst i området har etterlatt grå og bare.

De unge mennene kikker langt etter en forbikjørende oransje Ford Mustang 2017. Det er penger i byen, men få av dem er hvite. For å drive forretning må man ha lisens, og for å få lisens må man bestikke, så helt lovlydige kan ingen være.

Maduros idol og forgjenger, Hugo Chávez, er her fra delstaten Barinas, hvor guvernøren siden 1998 har vært en Chávez. Først faren, så storebroren og nå lillebroren.

Deres løfter om likhet og sosial rettferdighet må man se langt etter. Farens finca, landbrukseiendom, vokste fra 30 til 600 hektar i løpet av den tiden han satt med makten, og heller ikke brødrene har rykte på seg for å ha rene hender. Her er det rustne landbruksmaskiner og udyrkede marker overalt. Regimet har ekspropriert over fire millioner hektar landbruksjord, her på slettene og landet over, noe som bare har bidratt til sulten, nøden og lovløsheten.

Hugo Chávez sa en gang at hvis han var en far som ikke kunne barna sine mat, ville han stjele. Sånne fedre har landet aldri hatt flere av enn nå – 68 prosent av alle barn er feilernærte, ifølge organisasjonen Caritas. Ifølge en rapport fra tre lokale universiteter lever 87 prosent av venezuelanerne nå i fattigdom, mot 48 prosent for kun fire år siden.

Chávez’ barndomshjem i Sabaneta i Barinas ble i fjor brent ned av demonstranter, og statuer av han angripes jevnlig. Samtidig sprer tyvaktige soldater, narkobaroner, landeveisrøvere og kvegtyver frykt – særlig blant de fattigste, som ikke har råd til å kjøpe seg beskyttelse fra dem.

– Rettferdighet må man sørge for selv. Hvis jeg finner tyven, dreper jeg ham kanskje, sier unge Manuel Hernandez uten å fortrekke en mine.

Denne løsningen er populær. De mange mordene på lokale aktivister i området oppklares sjelden, og de magre soldatene, som står overalt, betales så dårlig at mange av dem må rote i søppelkassene etter mat. De er ofte enten maktesløse eller så arbeider de i praksis for rikmenn, smuglerkonger og korrupte generaler. Tidligere i år fordrev soldater hundre småbønder fra et område som storbonden Manuel Edgardo Mansilla gjør krav på. Samtidig ødela de hus, maskiner og en barneskole.

Volden og lovløsheten slår for tiden rekorder i Venezuela, viser organisasjonen Observatorio Venezolano de Violencias rapport for 2017. Desperasjonen driver mødre til å legge døtres hender på kokeplaten som straff for å spise søsknenes mat, eller til å brenne barnas lepper for å lære dem å ikke liste seg opp etter mat om natten.

Bevæpnede menn løper foran i de lange køene til butikkene som selger mat til statsbestemt utsalgspris. Mange gjemmer dagligvarer i lerretsposer for å unngå overfall. Og så begås det ifølge rapporten i snitt ett leiemord om dagen og 2,4 lynsjinger med døden til følge hver uke.

Det nye er at lynsjingene ikke bare skjer på landet og i slumområder, men i stor stil også blant byenes besteborgere.

En rik bekjent, som vil være anonym, var for noen måneder siden med på banke en tyv halvt i hjel.

– Vi er i sommerhuset, 15 venner, og fester ute ved bassenget, da lyset plutselig slukkes innenfor, husker han.

– Vi mennene lister oss inn og slår løs på han. På et tidspunkt tenker jeg at han kommer til å dø om vi ikke stopper. ‘Din idiot, vi har alltid behandlet deg godt,’ sier jeg til han og lar ham så gå.

Senere kom politiet, men hverken tyven eller selvforsvarsmennene havnet i fengsel.

Også voldsforebyggingen privatiseres. Mange naboer har alarmgrupper på Whatsapp, hvor de advarer hverandre når de ser noe mistenkelig. Livvakter og skuddsikre biler har blitt et hverdagslig innslag. Og i Caracas’ middelklassestrøk sperres offentlige veier i stor stil av med metallgitter, typisk uten myndighetenes tillatelse, men med deres stilltiende aksept.

Kun om lag hver fjerde støtter ifølge meningsmålinger Maduro, som neppe ville ha vunnet presidentvalget hvis det ikke var fordi at bare hans minst karismatiske motstandere fikk lov å stille. Til gjengjeld er det fortsatt vanlig å høre folk si, at Chávez, «han var god nok».

– Der tar de feil, insisterer organisasjonen Acceso a la Justicias direktør, Laura Louza, som jeg møter på en libanesisk restaurant. Chávez begynte, så snart han fikk makten i 1999, å oppløse rettsstaten. Bare i løpet av de siste månedene av hans første år ved makten ble det innledet saker mot over 300 dommere og flere trakk seg i protest.

Høyesterett ble oversvømmet av Chávez-lojale, og prominente dommere ble fengslet bare for å ha dømt imot regentens interesser. Det var en viss folkelig støtte: hardhendtheten var, mente mange, nødvendig for å skape et riktig demokrati som også var for de fattige.

Chávez formaliserte maktkonsentrasjonen med en ny forfatning, men endret alltid reglene. I 1998, like før han tiltrådte, var Venezuela etter Verdensbankens parametre for 28 prosents vedkommende en rettsstat (på nivå med Ukraina og Bosnia-Herzegovina). Allerede i 2012 – året før han døde – sank tallet til 0 prosent (som Somalia), og der har det ligget siden. I juli i fjor ga Maduro det opposisjonsdominerte parlamentets makt i gave til en ny folkeforsamling, som kun hans støttespillere var på valg til. En skrøpelig demokratisk rettsstat er blitt forvandlet til en vaskeekte bananrepublikk.

Lovløsheten går helt til toppen. Det er sterke indisier på at presidentens betrodde minister Diosdado Cabello og Tareck El Aissami står i ledtog med narkogangstere. Hærens øverste generaler tømmer systematisk landet for rikdommer ved å smugle mat, olje og våpen, og sammen med regimetro spekulanter suger de penger ut av statskassen ved hjelp av privilegert adgang til å veksle penger til landets offisielle valutakurs, hvor bolivares inntil nylig var 23.000 ganger mer verdt enn på svartebørsen, som avspeiler den reelle markedsverdien.

Kursen ble justert i januar, men selv en arbeider kan fortsatt spekulere seg rik i en fart. En pengeveksler viste meg i februar beviser på at han fortsatt og ganske ofte veksler femsifrede dollarbeløp for menn i uniform. Bare i 2012 ble det stjålet et beløp tilsvarende rundt 181 milliarder norske kroner på grunn av dette vekslingslureriet, har den daværende sentralbanksjefen vurdert. Tallet har neppe sunket.

Og landets høyesterettsdommer? Han har blitt arrestert for mordet på en tenåring og er tatt opp på bånd for å presse en kollega til å løslate en kjent våpen- og narkohandler, skrev Reuters i november. Til gjengjeld er han en erke-chavista og har et glimrende politisk gehør.

Tomrommet etter rettsstatens nedsmelting utfylles av et virvar av gjenger og militser. Det er el mandamás, den sterkeste, som bestemmer. Venezuela har hverken internasjonale forbryterkarteller som Mexico eller mellomstore megagjenger som Brasil og Colombia. Likevel er en større del av landet styrt av kriminelle enn noe annet sted i Latin-Amerika.

Rike kvartaler herjes særlig av tyverier, utpressing og kidnappinger. 25-årige Raymond Sánchez har opplevd at en venn ble drept i et mobiltelefontyveri, og har selv blitt kidnappet to ganger, forteller han meg under en gåtur i det ellers ganske rolige Los Palos Grandes, rett ved der det skjedde.

Han tjener 31 kroner i måneden som jurist i høyesterett, og påstår at fem av seks kolleger er korrupte.

Kidnapperne hans, som satte ham fri samme dag, var i begge tilfeller makkerpar med en rolig politibetjent og en voldelig banditt. Den modellen er ganske utbredt, forklarer Miguel Dao, som startet politiets antikidnappingsspesialenhet og i dag er en respektert privat gisselforhandler. Han har ett ødelagt øye, to konstant vibrerende telefoner og eget søtningspulver med til kafékaffen. 10.000 venezuelanere kidnappes hvert år, anslår han.

I fattigkvartalene trenger ikke gjengene politiets hjelp.

– Her er skurkens ord lov, erkjenner Francisco Hernandez, som jeg første gang møter på en politistasjon i slumkvartalet Petare i det vestlige Caracas i desember.

Han er fredsdommer, en slags nabolagsmegler som ble innført i 1994, som bærer politiskilt, men som arbeider mer kreativt og uformelt og har et ganske fritt mandat fra chavistaene til å gå litt på kompromiss med rettsprinsippene for å redusere volden. I 2013 inngikk Maduro en pakt med en rekke gjengledere: De lovet å skåne sivile mot at kun fredsdommerne – og ikke det vanlige politiet – skulle patruljere i kvartalene deres.

Noen av dem leverte fra seg våpnene sine, men kjøpte seg senere kraftigere våpen som kompensasjon, og volden og lovløsheten ble bare ytterligere forverret.

Noen fredsdommere roses likevel for en viss lokal suksess. Flere eksperter fremhever Francisco Hernandez, som jeg derfor besøkte jevnlig i tre måneder, for å se ham arbeide.

Den kraftige mannen tar vennlig imot folk på det lille kontoret sitt. Det er hengelåser på de brune skuffene, og et slitt Playboy-magasin på sekretærens bord. Ofte hjelper han folk med å finne midlertidig bosted, og ellers pleier politiet å ta seg av de sakene som sendes videre fra ham.

Jeg sitter i et hjørne og lytter. En eldre dame får ikke tilbake et kjøleskap hun har lånt ut. En annen har blitt fratatt huset sitt av sønnen og eksmannen, og et par med brasiliansk aksent vekkes alltid av naboens høye musikk. Men det er også saker med harde kriminelle – her gjelder det samme: at man kan komme langt med å lytte, mener han.

Han hjalp en gang en kvinne som klaget over at en regjeringstro milits, Colectivo Sombra, dominerte statens utdeling av gratis matkasser i området der hun bodde. 20 av dem troppet deretter opp med lange våpen for å true ham. Han ringte ikke til politiet, for da ville seansen ha sluttet med en skuddveksling. I stedet gikk han ubevæpnet ut og snakket med lederen deres, som til slutt falt til ro.

– De respekterer meg, fordi jeg er ærlig og ukorrupt. Men det fungerer bare fordi denne kommunen er ledet av opposisjonspolitikere som ikke motarbeider meg, sa han den gang, i desember.

Like etter vant regjeringspartiet borgermesterposten. Da jeg traff fredsdommeren igjen i januar, hadde han samme dag møtt den nye politidirektøren og borgermesteren for første gang.

– Jeg er litt bekymret, sier han om møtet til sekretæren sin, som sitter og fører referat på en eldgammel pc. Plutselig trekker alle ut av rommet, fordi det ryktes at bakeren rett ovenfor har brød igjen.

Fredsdommeren har tidligere tweetet kritisk om Maduro. Er det slutt på det nå?

– Jeg vil være mer diskret med mine holdninger. Men hvis de bare en gang prøver å legge lokk på mine saker, slik som de gjør i resten av byen, så sier jeg opp, svarer han.

Han frykter særlig at sakene om lynsjinger og selvforsvar vil bli mørklagt. Alt anarkiet bringer nemlig de som styrer i forlegenhet, fordi deres fremstilling for tiden er at de har skapt «fred».

At lovløsheten er utbredt, er likevel et faktum. På dagen for kommunevalget ble en tyverimistenkt mann brent levende, det samme ble nettopp en antatt voldtektsmann på den andre siden av byen. Noen forbipasserende knuste i forgårs kraniet på en gutt som stjal maismel fra en gammel dame i Supermercado Central Madeirense. Det gjorde en bussjåfør og noen andre på en som stjal telefoner fra passasjerene hans. Han er nå på flukt fra tyvens medsammensvorne. Ingen av de mange øyenvitnene ville vitne mot ham.

91 prosent av venezuelanerne stoler ifølge meningsmålinger ikke på politi og domstoler.

Velkledde Roxana kommer inn på fredsdommerens kontor. Hennes schizofrene bror, Johny, bruker narkotika hjemme hos foreldrene, banker dem og tente nylig på huset deres med tre tønner gass, forteller hun.

– Politiet rykker ikke ut. Så jeg overveier å gjøre noe veldig ille med ham for å redde moren og faren min, hulker den litt sjenerte kvinnen.

Fredsdommeren ringer øyeblikkelig til en venn høyere opp i systemet, som lover å gjøre alt han kan for å bringe broren i forvaring med det samme. Hun takker. Han gir henne en lang bamseklem.

Etter at hun har gått, får han et mobilbilde fra en kvinne som var her for noen dager siden sammen med sin alltid utro mann. Nå har hun som straff skåret lemmet hans halvt av, kan man se. Det er ikke så rart at fredsdommeren tar beroligende medisin for å kunne sove om natten.

Han har også fått videresendt en video fra noen betjenter, hvor en 13-årig gutt med en klut i munnen får skåret av et øre og deretter hele hodet. Det tar lang tid med en machete. Gutten hadde stjålet fra den kjente banditten Willy Melean, hvis bødler selv filmet det hele.

Betjentene har fortalt ham at de nå vil vinne og drepe morderne. Det er neppe en tom trussel. Venezuelanske sikkerhetsstyrker begikk 5.535 mord i fjor, ifølge Observatorio Venezolano de Violencia, ofte på tilfeldige fattige, måltallene skal jo nås.

Den 15. januar henrettet de opprøreren Óskar Pérez, som i juni fyrte av granater mot landets høyesterett fra et stjålet helikopter og oppfordret til krig mot regjeringen. Et lekket politiradioopptak dokumenterer at han tidligere har forsøkt å overgi seg. Den regjeringstro colectivo-militsen Tres Raices deltok helt åpent i aksjonen.

I mars gjorde vi opp status etter min tid hos fredsdommeren. Jeg hadde da i ukesvis forsøkt å finne ut av presis hva det var som skjedde da en 22-årig ung mann kalt «El Morocho», den mørkhudede, ble halshugget og partert rundt nyttår i Ocumare del Tuy i utkanten av Caracas av sin egen gjeng, «Tren de Aragua,» som han hadde blitt uvenner med.

Gjengen var opprinnelig en fagforening for skinnearbeidere på togforbindelsen mellom Aragua og Carabobo, som Hugo Chávez beordret bygging av for femten år siden. Det var et av hans helt store prestisjeprosjekter, men ble aldri gjort ferdig, og sementblokkene spm ble overmalt med revolusjonære slagord langs Caracas-Carabobo-hovedveien har i stedet endt opp som et symbol på chavistaenes korrupsjon og impotens.

Den tidligere fagforeningen har siden blitt en av landets mest fryktede gjenger med en innbringende narko-, utpressings-, leiemords-, og kidnappingsgeskjeft og halshugging som signatur. Fredsdommeren hadde lovet å skaffe detaljer om mordet og svar på om politiet hadde drept de mistenkte uten rettergang, som de også her hadde lovet å gjøre. Flere medlemmer av banden har siden da blitt drept i sammenstøt med politiet, ifølge lokalavisene, men de offisielle detaljene har jeg ikke klart å finne fram til.

De nye sjefene mørklegger saken, hevder han.

Sa han ikke at han ville si opp?

– Det gjør jeg nok snart. Men folk trenger meg.

I juni måned, er jeg i kontakt med ham igjen. Han arbeider fremdeles som fredsdommer. Av samme grunn; folk trenger ham.

– Volden er bare blitt verre, sier han.

Politiet har siden sist ikke blandet seg inn i hans saker, noe han fryktet ville skje, men de forsøker jevnlig å skjule opplysninger for ham.

Oversatt til norsk av Anne Marit Jordahl