Skam, nederlag og svakhet

• Jakten på store idrettsprestasjoner koster; så mye at en del utøvere får psykiske problemer. For å få hjelp tyr de til alt fra psykiatri og psykologer til karriereveiledning. Noen forsøker også å spise seg friske.

• Fagforeningen NISO har startet karrieresenter sammen med fotballforbundet. Gründer, og tidligere OL-prest, Kjell Markset utviklet et sunnhetsbrød som han mener virker positivt på psyken.

• Tidligere proffspiller Claus Lundekvam, som selv nesten bukket under i depresjon, rus og alkohol, hjelper nå unge spillere: – Jeg jobber med de tingene jeg har inngående kompetanse på: fotball, rus og psykiatri, sier han spøkefullt.

Leger, trenere og foreldre ignorerer psykiske plager og mental utslitthet hos toppidrettsutøvere. Kombinasjonen av mangel på kunnskap og stigmatisering av psykiske plager kan gjøre toppidrett farlig, mener psykiater Laila Sundgot Schneider. Hun har tidligere jobbet for Olympiatoppen, hun har forsket på psykiske lidelser hos idrettsutøvere, og jobber nå med topputøvere i sin privatpraksis. Schneiders erfaring er at toppidrett kan være farlig for unge utøvere – en risikosport som ikke passer for alle, til tross for at man kan være dyktig nok innen sin idrett.

– «Hvordan har du det egentlig»? Dette spørsmålet stilles altfor sjeldent av trenere. Søvnproblemene, bekymringene og angsten fanges opp for sent. 12–åringer kan få astmamedisiner for sine pusteproblemer, når de egentlig har en underliggende angstproblematikk. Vi har et godt stykke vei å gå for å ta bedre vare på utøverne våre og gi dem riktig behandling og omsorg, sier hun.

Psykiateren mener at det fortsatt er stigmatiserende å snakke om psykiske helseplager i idretten, og at mange utøvere derfor lar være. Det var imidlertid enda verre tidligere. I dag har tross alt en del utøvere stått frem, og mediene har også i økende grad satt søkelys på problemet.

Sundgot Schneider har ikke behandlet noen av personene som blir omtalt i denne artikkelen, hun uttaler seg på generelt grunnlag. På bakgrunn av forskning og mange års erfaring.

I 12 sesonger spilte Claus Lundekvam i det som mange betegner som verdens beste liga: Premier League i England. Han var kaptein på landslaget, lykkelig gift og hadde alt. Da han ble tvunget til å legge opp på grunn av skader i 2008 ramlet imidlertid hele livet hans sammen. Og det skjedde fort: Alkohol, narkotika og depresjoner drev Lundekvam til to selvmordsforsøk. Kona forlot ham, og han havnet i en rekke bisarre situasjoner. Plutselig var fengselsceller, rettssaler, avrusningsinstitusjoner og stygge avisoppslag fotballstjernas nye hverdag.

Lundekvam er langt fra den eneste toppidrettsutøveren som har opplevd alvorlige problemer. En stor internasjonal undersøkelse, gjennomført av FIFPro, fotballspillernes verdensomspennende fagforening, ble offentliggjort i 2017. Her kom det frem at så mange som 43,3 prosent av norske fotballspillere har slitt med alvorlige psykiske lidelser som angst og depresjoner. De svært høye tallene kommer fra 119 norske spillere, som alle har spilt i en av Norges to øverste divisjoner. I tillegg til angst og depresjoner hadde 23,8 prosent søvnvansker og 6,9 prosent hadde et problematisk forhold til alkohol.

Få norske spillere har stått frem med sine problemer, men noen har valgt å fortelle. Tidligere Stabæk–spiller, Torstein Andersen Aase, fortalte i fjor sin historie til Plot. I dag er han, i tillegg til Claus Lundekvam, tilknyttet Norges idrettsutøveres sentralorganisasjon, NISO, som en ressurs som skal bidra til å hjelpe spillere med problemer. I tillegg har NISO knyttet til seg psykologspesialist Dag Sørum.

Leder av NISO, Joachim Walltin, kaller tallene en vekker. Han mener de bekrefter behovet for samarbeid med psykologer. I NISO får de henvendelser fra spillere som har problemer med angst og depresjoner. Han legger til at det også er andre problemer som idrettsutøvere sliter med.

– Mange sliter også med spilleavhengighet. Det er viktig for oss å ha et profesjonelt apparat tilgjengelig, både for å forebygge og for å kunne hjelpe underveis, sier han.

Walltin er svært overrasket over antallet spillere som sliter med psykiske lidelser, men en titt på tallene internasjonalt viser at det ikke bare er nordmenn som sliter. Norge ligger riktignok over snittet, men FIFPro–undersøkelsen tok for seg utøvere i europeiske land, i tillegg til New Zealand og USA. Tallene viser at 38 prosent av alle utøvere forteller at de sliter med angst og depresjoner.

Innenfor toppidretten er de høye kravene om prestasjon og presset som spillerne enten legger på seg selv eller opplever fra omverdenen tøffe å bære. Problemene som går igjen handler om det nevnte presset, økonomi- og spilleavhengighet, søvn- og konsentrasjonsvansker, mangel på selvtillit samt angst og depresjoner, ifølge Walltin.

– Når det gjelder spilleavhengighet, så tror vi at dette trigges av konkurranseelementet og miljøet i idretten. I tillegg har en del spillere mye fritid og god økonomi. Da kan det lett balle på seg, dersom spillerne er i en kultur der dette er utbredt. Det kan starte med små beløp, for så å gå over til tyngre spilling.

Juli 2008: En legende må legge fotballskoene på hylla. Claus Lundekvam har gjennomført 12 sesonger i Premier League for sitt kjære Southampton. Gjentatte ankelskader har satt en stopper for karrieren til den tidligere landslagskapteinen. I testimonial–kampen hans, en kamp som arrangeres til ære for spillere med lang og tro tjeneste i engelske klubber, runger navnet hans fra 20.000 tilskuere på St. Marys. Lundekvam var selve ankeret i klubben – den store og sterke, og den mange så opp til.

Få skulle tro at han snart skulle vikle seg inn i en røre av alkohol, dop og depresjoner. Men da karrieren tok slutt havnet han i det sorte hullet. Oppmerksomheten, beundringen og adrenalinkicket var borte.

– Jeg innså at jeg mistet kontrollen. Jeg utviklet avhengighet til alkohol, kokain og reseptbelagte preparater. Det er ulike årsaker til dette, men en av de viktigste handler om at jeg fikk en sorg og et savn etter garderoben og lagkameratene mine mitt etter endt karriere. Jeg var den store og sterke, som alle så opp til. Veien derfra og til bunnen gikk fryktelig raskt. Det tok rundt et år fra testimonial–kampen til jeg var blitt et sjanseløst offer, sier Lundekvam.

Jeg møter ham på Fisketorget i Bergen. Solskinnet, fjorden og de mange utenlandske stemmene leder tankene til sydligere breddegrader. Claus Lundekvam stiller i treningstøy. Han kommer rett fra trening, og har ikke rukket å skifte. Han stiller høflig opp og tar selfies med gamle fans. Han er ikke glemt.

Han forteller at han trodde han var godt forberedt på livet etter karrieren, men depresjonen og avhengigheten kom ut av det blå, og dette hadde han ingen forutsetninger for å klare å håndtere på egenhånd. Han var ute av fellesskapet og garderoben. Overlatt til seg selv.

– Ingenting kan erstatte følelsen av å løpe ut til 50.000 mennesker. Jeg hadde tre biler på tunet, millioner på konto og speedbåt i Miami. Men ingenting av dette hjalp mot depresjonen.

Som spiller var Claus Lundekvam gjennom flere skademareritt. Han forteller at han har vært i 18 narkoser, hvorav 17 var fotballrelaterte. Opiatene som ble benyttet under operasjonene, som kodein og morfin, satte spor. Det var lett å kjenne igjen rusfølelsen, og det var etter hvert noe han søkte å oppleve igjen.

I 2009 ble Lundekvam arrestert i England for fyllekjøring. Han var involvert i en trafikkulykke på motorvei M3 ved Winchester i Hampshire. Audien hans krasjet med en varebil. Føreren av varebilen brakk beinet, mens Lundekvam kjørte videre etter hjelp. Da ble han stoppet av politiet og blåste rødt: 1,85 i promille. Lundekvam unngikk fengsel, men det skulle mer til enn denne hendelsen før han tok tak i livet sitt igjen.

– Jeg har hatt en utrolig fotballkarriere. Så har jeg dessverre også hatt en ruskarriere, men den var langt kortere. Problemet var at jeg ledet meg selv rett inn i rusen. Jeg gikk inn i det med hud og hår. Derfor ble det etter hvert et spørsmål om liv eller død for meg.

Stadig flere episoder oppstod, og etter hvert fikk kona nok og dro hjem til Bergen med ungene. 12 års samliv tok slutt. Lundekvam skjønte at det var på tide å ta tak. Fengselsceller, hjerteinfarkt og uheldige episoder var ikke ingredienser han ønsket å ha med seg videre i livet sitt. Men veien mot å skulle bli rusfri var lengre og mer brokete enn han så for seg. En tre år lang kamp startet.

– Å komme ut av rusavhengighet er fryktelig vanskelig. Du har sterke og smertefulle abstinenser som er umulig å ignorere. Jeg var inn og ut av rehabiliteringsklinikker, ble arrestert og pådro meg hjerteinfarkt. Den aller tøffeste jobben med å bli rusfri handler om å gå den tunge veien tilbake til hverdagen og leve et annet liv. Ja, jeg fikk tilbakefall, men jeg trengte disse for å innse at jeg var like syk som andre i samme situasjon. Jeg hadde trodd at jeg kunne gjøre ting på min egen måte. Det gikk ikke.

Da Lundekvam gikk ut offentlig med sine problemer i 2010, brøt han en stor barriere. Få toppidrettsutøvere hadde gjort dette før ham. Han var stolt over at han turte, men la samtidig et enormt press på egne skuldre. Han var vant til å bli beundret. Nå skulle han leve opp til forbildestatusen sin på en annen måte.

– Mange kontaktet meg og takket for at jeg våget å snakke om problemene mine. Noen fortalte meg at det også hadde hjulpet dem. 90 prosent av alle tilbakemeldingene jeg fikk var positive. Noen få fråtser i andres ulykke, men dem får jeg ikke gjort noe med. I slike situasjoner ser du raskt hvem som er de ekte vennene dine. Det var en interessant læringsprosess, sier han.

Et av NISOs tiltak for forebygging av den typen problemer som Lundekvam fikk, er karriereveiledning. Gjennom et samarbeid med Norges fotballforbund har NISO etablert Idrettens karrieresenter, som siden starten i 2015 har utviklet et helstøpt karriereprogram for idrettsutøvere.

– Vi vet fra andre spillerforeninger rundt om i verden at overgangen til ny karriere er et svært viktig tema. Mange er i ferd med å bygge opp gode ordninger, men denne samarbeidsformen mellom fotballforbund og spillerforening vet jeg ikke om noen andre som har, sier NISO-leder Joachim Walltin.

I karrieresenteret stiller tidligere aktive utøvere opp og råder dagens utøvere til å ta grep underveis i karrieren. I tillegg legges det til rette for stipendordninger og utdanningstilbud som gjør det mulig å kombinere toppidrett med utdanning, og registrering i NISOs cv–database.

– Vi ønsker å synliggjøre verdien en toppidrettsutøver, med riktige kvalifikasjoner og utdanning, kan ha for arbeidsmarkedet, sier Walltin, som legger til at stadig flere utøvere i dag velger å studere. Det er blitt mindre gambling, og lønningene fotballspillerne hever har blitt mindre.

– Men spilltilbudet vil være der uansett, så dette tar vi på alvor, sier han.

Et annet tiltak for forebygging og erfaringsutveksling er arrangementet «NISO Old Stars». Her møtes tidligere spillere og spiller fotball. Samtidig utveksles erfaringer, og rådene som gis diskuteres, kartlegges og noteres.

– Rådene handler mye om utdanning. Når karrieren er over, slukkes lyset raskt. På et blunk mister du oppmerksomheten, bekreftelsene og fokuset. På disse møtene vektlegges også nettverksbygging. Spillerne har jo bygget opp store og verdifulle nettverk gjennom sine karrierer. Disse bør utnyttes, understreker han.

I England, et land med langt høyere fotball-lønninger enn i Norge, går så mange som én av fire spillere konkurs etter endt karriere, påpeker Walltin.

– Toppidrett handler om svingninger. Du får oppturer som du ikke får i en vanlig jobb. Dem er det lett å bli avhengig av. Lykkes du ikke, sover du imidlertid ikke godt om natta. Dagens samfunn, med rask informasjonsflyt og sosiale medier, kan bidra til å forsterke dette.

Psykologspesialist Dag Sørum jobber opp mot både NISO og Idrettens helsesenter, som er knyttet til Norges fotballforbund. I tillegg jobber han privat med idrettsutøvere i sin private praksis. Ifølge Sørum utgjør psykiske lidelser i toppidretten av et mer komplekst bilde enn det som ofte kommer frem.

– Det handler om alt fra naturlige sorgreaksjoner, skilsmisser og ting som trenger bearbeiding. En fotballspiller på toppnivå har generelt mindre rom for å snakke om angst. De har store belastninger over tid, og et press på seg som kan være tøffere enn i andre yrkesgrupper. Når det går for langt, ser vi at utøvere begynner å unnvike arenaene de skal være på, for eksempel treningsfeltet. Det er en naturlig reaksjon, på et stress-system, sier han.

Det naturlige stedet å starte for en utøver som merker symptomer på angst og depresjon, er fastlegen, mener Sørum. Han anbefaler i utgangspunktet at fastlegen og klubblegen ikke er samme person – først og fremst fordi fastlegen ikke har noen annen agenda enn å hjelpe pasienten sin.

– I klubbene er det ofte fysioterapeuten som får høre om problemene først – gjennom fortrolige samtaler. Når spillerne går til psykolog, er det imidlertid viktig at psykologen kjenner hverdagen til utøverne, forklarer han.

Noen utøvere gjør som Lundekvam gjorde, de tyr til alkohol. De opplever at det blir lettere å håndtere problemet da. Følelsen av rus tar tilsynelatende bort noe av stresset.

– De tror de får slappet av, men det skjer reelt sett ikke. I stedet bør spillerne møte stresset og angsten. De oppnår ikke kontroll før de har fått hjelp til å sortere problemene sine og det emosjonelle kaoset. Min jobb er å virvle opp og å grovsortere. Det gjelder å finne ut hva man har forutsetning for å gjøre noe med, sier Sørum.

At kjente utøvere og forbilder står frem og forteller som sine problemer og erfaringer kan bidra til at bildet av toppidrettsutøvere og psykiske problemer balanseres, tror Sørum.

– Toppidrettsutøvere, som folk ellers, sliter med depresjoner og angst. Derfor er jeg ikke overrasket over tallene fra FIFPro–undersøkelsen. Samtidig må bildet nyanseres: Jeg tror 35 prosent av de som rapporterer om angst og depresjon kan hjelpes med samtaleterapi over kort tid. De andre har muligens behov for langvarig oppfølging og utredning, men kan selvfølgelig hjelpes. Det vil bare ta litt mer tid.

Da Claus Lundekvam kom til England på 1990–tallet var han opptatt av å bli akseptert. Han ble raskt adoptert som engelskmann, også når det gjaldt drikkekulturen på de britiske øyer. Drikkekulturen var kanskje på grensen til det uforsvarlige, men Lundekvam presiserer at han aldri hadde blitt den nordmannen med flest Premier League–kamper dersom han hadde vært useriøs.

– Vi tok oss en fest de gangene vi hadde sjansen, men samtidig skjedde det en endring av kulturen i England mens jeg var der. Seriøse managere, som Arsene Wenger i Arsenal, kom inn og endret kosthold, ernæring, profesjonalisering av hele klubbapparatet og treningskulturen. Det førte til at vi alle ble toppidrettsutøvere, forklarer han.

Lundekvam har opplevd Southampton–legenden Matthew Le Tissier, den gylne Manchester United–generasjonen med Beckham, Giggs, Scholes og Neville–brødrene på nært hold. Selv ble han enormt populær fordi han valgte å stå last og brast med sin klubb i 13 år. Da Southampton nylig kåret det beste Southampton–laget gjennom tidene var Lundekvam selvskreven i elleveren.

– Det er jeg fryktelig stolt av, smiler han.

Men også som aktiv slet Lundekvam med nerver. Prestasjonspresset var enormt. Du løp ikke ut på store arenaer som Anfield eller Old Trafford uten å være godt forberedt. Da risikerte du å dumme deg ut.

– I mange av kampene jeg spilte følte jeg meg fysisk syk. Vi tynte kroppene våre til det ekstreme, og måtte holde oss på topp mentalt for å lykkes. Det var en kynisk, tøff og krevende hverdag. Ja, det var en guttedrøm, men den krevde sin mann. Det er viktig å understreke at det finnes en bakside av medaljen i toppidretten. Klubber og forbund har en jobb å gjøre med å forebygge presset som utøverne utsettes for. De må også hjelpe flere av dem som sliter med psykiske problemer.

Lundekvam understreker at han ikke sitter på fasiten, men han håper og tror at det blir lettere å få hjelp dersom angst og depresjoner ufarliggjøres gjennom at det blir naturlig å snakke om det.

– Jeg håper at folk kan lære av min historie.

Lundekvam gikk på flere smeller da han forsøkte å bli rusfri. Og rusen tok kreftene fra ham. Han var oppgitt, deprimert og fikk følelsen av å bli slått stadig lenger ned. Han ble lagt inn flere ganger – både på psykiatriske klinikker og rehabilitering.

– Jeg ble så sliten av å leve det livet. Som rusmisbruker jakter du følelsen av din første rusopplevelse. Jeg gjorde det igjen og igjen. Men, som mange misbrukere vet: den kommer aldri tilbake, utdyper han.

Han følte at han var en stor belastning for folk, men samtidig ville han ikke at de to barna hans skulle vokse opp uten en far. Likevel gikk det så langt at tankene om å gjøre slutt på alt festet seg.

– Jeg forsøkte å ta livet mitt to ganger. Den første gangen i 2012 var jeg på rehabiliteringsklinikk på Bolkesjø etter at jeg hadde stått frem den første gangen. Jeg følte både skyld og skam, og ble desperat. Den andre gangen, hjemme i Bergen, prøvde jeg en overdose med opiater og sovemedisin. Heldigvis fikk jeg ringt en venn før jeg sovnet. Han sørget for at jeg fikk hjelp, sier Lundekvam, som våknet opp i trygge hender på Haukeland sykehus etter selvmordsforsøket.

I 2015 kom Claus Lundekvam ut med selvbiografien «En kamp til», en brutalt ærlig beretning om både opp- og nedturene han hadde opplevd. Der fortalte han også om hvordan han og andre spillere blant annet hadde tjent penger på avtalt spill, som for eksempel hvem som fikk første innkast i engelske fotballkamper. Som spillere kunne de tippe hos betting–selskapene og kassere inn penger selv, siden de hadde direkte påvirkningskraft på utfallet. Selv om han klarte å holde seg unna den verste gamblingen, anslår han i boken at han har sølt bort rundt 20 millioner kroner på dårlige investeringer: dyre biler, dyre båter og enorme fester.

– Det var viktig for meg at min beretning skulle være så ærlig som mulig. Kamuflering av sannheten ville virke mot hensikten. Det var både krevende og tøft å skrive boken, siden arbeidet rippet opp i mange gamle sår. Det ble en del krevende runder frem og tilbake, sier han.

Da «En kamp til» kom ut, gikk Lundekvam inn i en periode med seks måneders tung profilering av boken. Han trivdes med arbeidet, men merket samtidig at dette var enda mer krevende enn det han hadde forutsetning for å klare. Han fikk nok et tilbakefall. Det førte til at han meldte seg ut av offentligheten en periode etterpå.

– Det var helt nødvendig for meg.

Hva kommer først? Depresjon eller rus? Er man mer tilbøyelig til å ty til narkotika og alkohol når man er deprimert, eller kommer depresjonen som følge av et usunt forhold til rus? Dette spørsmålet er det umulig å svare på, mener Lundekvam.

– Vi ser at mange prøver å dekke over psykiske utfordringer i hverdagen med alkohol og rus – og vice versa. En av de største bieffektene med rus er imidlertid psykiske problemer. Det jeg vet, er at dersom du er rusaktiv så blir det vanskelig å få gjort noe med de psykiske lidelsene dine. Det er bortimot umulig. Det er også vanskelig å fungere normalt når du går på tunge psykofarmaka. Da lukkes du inn i en boble. Det har jeg opplevd selv, sier han.

Mange mener at feil kosthold kan påvirke psyken og bidra til lidelser. Det er en grå og regntung dag på Ullevål stadion i Oslo. Mannen jeg er på vei for å møte har også opplevd sine regnværsdager. Det var da eldstesønnen – skiløperen som tok medalje i junior-VM, og var i ferd med å hevde seg som senior – møtte veggen, psykisk og fysisk.

– Det var dramatisk. Han gikk fra å lykkes med alt innen skole og idrett til å bli helt satt ut. Å gå på ski handler om teknikk. Han mistet både finmotorikken og teknikken. Dessuten klarte han ikke å ta til seg kunnskap på samme måte som før. Vi i familien skjønte etter hvert at det som skjer i oss handler om kjemi. Relasjoner blir vanskelige, og dette skaper stress og adrenalin. Det fører til dårligere søvn, og man finner ikke hvilepunktene. Det var en svært krevende situasjon, sier Kjell Markset.

Markset stiftet Kristen idrettskontakt (KRIK) i 1981, og har vært OL–prest i over 20 år. KRIK har samlet flere hundre tusener av ungdommer i Norge, Sverige og Øst–Afrika gjennom leirer, kurs, lokallag og turneringer i over 30 år. Gjennom jobben hadde han opplevd at unge mennesker tok sine egne liv. Da sønnen Kjell-Christian ble syk, og han og familien kom til at kosthold kunne ha noe med sykdommen å gjøre, fordypet faren seg i tematikken.

Selv om mange som satser hardt på idrett opplever å gå på smeller, var dette spesielt.

– Det var som om Bryggen i Bergen flommet over, forteller han.

Kjell Markset har gjennom sine bøker «Lev vel», «Ansikt til ansikt» og «Levekraft» beskrevet et konsept han omtaler som «4Basics». Det handler om fire grunnleggende basisverdier: aktivitet, hvile, relasjoner og kosthold. Alle disse livsbasene påvirker hverandre og henger sammen. Sliter du med kostholdet, vil det påvirke aktiviteten, hvilen og dine relasjoner. Det samme vil skje om du sliter med søvnmangel, for lite aktivitet eller dårlige relasjoner. Alt påvirker alt. Men du må finne din vei, er Marksets mantra.

Å bygge bro mellom kristendom og idrett var han tidlig opptatt av. Helt siden barneårene hadde han vært aktiv i idretten og engasjert i kristen aktivitet. Nå har den forhenværende orienteringsløperen begynt å bygge broer mellom livsstil og tro. Dette til tross for at han selv tidligere har spist det meste og var en av dem som smilte og lo av «fanatikerne». Men han medgir at han slet litt med fordøyelsen, noe som kunne føre til såkalt hjernetåke – at tankene ble uklare. Alt var ikke optimalt, men han var likevel en typisk «har fungert ok–type».

Etter at sønnen Kjell-Christian kom over stadig flere forskningsrapporter som viste at gluten, melk og sukker kunne skape krøll i hjerne, sinn og kropp hos enkelte mennesker, valgte han å komponere sitt eget kosthold. Da startet han også de første skrittene i utviklingen av det som etter hvert ble familiens første tilskudd til mat for alle: «Marksets brødmix».

«Hva om jeg kunne lage et brød som var glutenfritt, gjærfritt og sukkerfritt, og er det mulig å lage havrebrød slik jeg lager havregrøt?», tenkte Kjell-Christian Markset. Han visste at havregrøten hadde vært gulloppskriften for norske langrennsløpere i flere tiår. Resultatet av noen kreative kvelder på kjøkkenet ble svært overraskende og gledelig for familien. Brødet var basert på naturlige ingredienser, mykt, saftig og godt, de var fornøyde med smaken. De mener de har funnet fram til et brød som ikke gir negative virkninger verken i tarmen, kroppen eller i hjernen. Dessuten var brødet fullt av fiber, proteiner, sunt fett og langsomme karbohydrater.

Familien Markset utviklet brødet videre, og nyheten spredte seg til andre idrettsvenner og sportsfamilier i både inn- og utland. Salget tok etter hvert av, både i Norge og i Europa.

– Bare denne måneden ble det solgt over 30.000 brød i Tyskland, sier Kjell Markset. Han tror ikke det bare har med fordøyelsen å gjøre, og forteller om folk som også opplever at de får mer energi og blir lysere til sinns av å spise brødet. Han peker bortover, på en helsekostbutikk på Ullevål stadion. Marksets brødmix selges også der.

– Når bare et brød kan bidra til så viktige forandringer – tenk på alle de store tingene vi kan gjøre, sier han.

Det var fire ingredienser de ville unngå da de utviklet brødet: Hvitt sukker, siktet hvetemel, søtmelk og gjær.

– I melken kan både proteinet kasein og melkesukkeret laktose være problematisk for mange. Selv skjønte jeg at jeg ikke helt tålte laktosen. Jeg fikk antakeligvis ikke spaltet ned melkesukkeret. Da kan enkelte bakterier i tykktarmen omdanne laktosen til gassen hydrogensulfid. Slik fikk jeg dette forklart av en tarmspesialist. Det er dette som skaper den vonde lukten. Etter omlegging av kosthold ble fordøyelsen og lukten noe helt annet, smiler Markset, som har gått inn i kostholdsprosjektet med tungt engasjement og stor nysgjerrighet etter å utforske sammenhenger. Marksets kone er lege, og har siden april jobbet i familiefirmaet Levekraft. Sammen med Kjell Markset jobber hun med å utvikle Marksets produkter og 4Basics–modellen videre.

Markset mener at mange kan leve med en vanlig diett, men påpeker at søtmelken skaper et problem for mange barn og voksne. Han sier at han håper at helsemyndighetene får opp øynene for dette:

– Det er et paradoks når vi blir fortalt at vi bør drikke melk for å bygge opp skjelettet – når det likevel er så mange som sliter med porøs benbygning i Norge. Det er få folkeslag i verden som drikker mer søtmelk enn oss.

Markset advarer også mot fabrikkert mat med sukker og salt, og der fiber og naturlig fett er tatt ut. I tillegg reagerer han på at helsemyndighetene anbefaler produkter med narresukker, som Cola Zero, fremfor vanlig sukkerbrus.

– Hva om narresukkeret forvirrer hormonene, bakteriene, genene og cellene våre, spør han, og legger til at han er enig med helsemyndighetene i at verken den ene eller andre brusen er sunn. Vann er tross alt det beste, sier Kjell Markset, som er i gang med en ny bok. Han mener det tar for lang tid før ny viten blir tatt i bruk, og er kritisk til at en god del av forskningen er betalt av matvareindustrigigantene. Også helseorganisasjoner blir sponset. Markset innrømmer imidlertid at mange har ristet på hodet av prosjektet hans. Mat er personlig for folk.

– Det er nesten like vanskelig å snakke om som religion, smiler han.

Markset etterlyser fokus på kosthold og fysisk aktivitet i behandlingen av syke i dag, selv om han medgir at det finnes ulike årsaker til sykdom.

– Det legges for lite vekt på kosthold og fysisk aktivitet. Det er jo dette som holder kroppen i gang. Selv om man kan være syk av ulike årsaker, finnes det grunnleggende ting for alle som kan hjelpe. Du kan skannes opp og ned, men det er ikke alltid man finner roten til sykdommen. Fysisk aktivitet, søvn, hvile, frisk luft, sosiale relasjoner, aktivitet og kosthold henger sammen. Jeg mener man må revurdere det man har spist tidligere, for å se om endring av dette kan gi gode resultater.

Plot har vært i kontakt med Kjell–Christian Markset, som ikke ønsker å la seg intervjue om saken.

Tone Lise Aarnes Hjørnevik er klinisk ernæringsfysiolog. Hun forteller at det har blitt trendy å kutte ut melk og gluten, og at mange sier de føler seg bedre av dette: Noen sier de får mer energi, føler seg mindre oppblåste, får bedre «mage» og blir mindre trøtte.

– Vanligvis tenker man på fysiske tilstander som cøliaki, laktoseintoleranse, glutenintoleranse, og melkeproteinallergi når man finner behov for å kutte ut inntak av melk eller gluten. Dessverre er det nok mange som utelater både melk og gluten uten å ha faktisk behov for det. Det er synd, siden meieriprodukter og typisk gluten–holdig mat som for eksempel fullkornsprodukter inneholder masse viktige næringsstoffer og er en del av det «vanlige» kostholdet i Norge, sier hun.

Det antas at rundt 7–8 prosent av befolkningen i Norge har en form for glutenintoleranse, ifølge Norsk cøliakiforening. Dette inkluderer både personer med cøliaki og dem som ikke har diagnosen. Når det gjelder laktoseintoleranse antas det at rundt 2–3 prosent har dette, mens melkeproteinallergi er svært sjeldent hos voksne, ifølge Hjørnevik.

– Ernæring har helt klart noe å si for den psykiske helsen. For det første vil jo psyken ofte være bedre om den fysiske helsen er best mulig og livskvaliteten god – noe som også kan være en konsekvens av riktig mat. Sammenhengen mellom mat og psykisk helse vil virke gjennom biologiske mekanismer. Dessuten vil både kosthold og forhold til mat og måltider igjen samvirke med psykologiske faktorer og sosiale forhold. Dette er mange sammensatte og uavklarte mekanismer. Derfor bør man være veldig forsiktig med å tolke enkeltstudier som for eksempel har sett på sammenhengen mellom inntak av gluten og psykiske lidelser, påpeker hun.

Hun forteller at det riktignok er gjort noen studier, blant annet på gluten og depresjon samt gluten og bipolar lidelse, men at konklusjonen er at det trengs mer forskning. Noen forskere mener at delvis nedbrutte proteinrester – peptider – fra gluten og kasein har opiumsliknende effekter på hjernen, og at behandlingen er å utelate melk og kornprodukter fra kostholdet.

– Man bør være forsiktig med å «reklamere» at en føler seg bedre etter å ha utelatt noe fra kostholdet sitt, særlig som idrettsutøver eller annen offentlig profilert person. Spesielt vil jeg si i forhold til psykiske lidelser – hvor det er mange ekstra sårbare mennesker – at man skal være ganske så sikker på effekten før man anbefaler å kutte gluten og melk eller andre viktige næringskilder.

Folkehelseinstituttet ga, på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, ut en rapport i mars 2017 som handler om kunnskapsgrunnlaget for kostholdets betydning for fysisk og psykisk helse. Her har forfatterne saumfart all tilgjengelig forskning, og konkludert med at det er «tilstrekkelig grunnlag for å hevde at eksisterende kostholdsråd utformet på grunnlag av dokumentasjon for bedret fysisk helse, også vil være positive for psykisk helse». Altså de tradisjonelle, «kjedelige» kostholdsrådene fra Helsedirektoratet: spis mer frukt, grønnsaker, fullkorn, fisk og sunne fettsyrer, og mindre sukker, usunt fett og ferdigmat. Men de skriver også at forskningen på sammenhengen mellom kosthold og psykisk helse er et felt i stor utvikling.

– For dem som vil ha trygge, dokumenterte råd, vil jeg anbefale og lytte til de vanlige kostrådene. Vi vet at disse rådene reduserer risiko for sykdom. Er man redd man har allergier eller intoleranser, ville jeg tatt en tur til legen for nødvendige blodprøver og en klinisk ernæringsfysiolog for å få hjelp til å finne det optimale kostholdet for sin egen helse, anbefaler Hjørnevik.

Tilbake på Fisketorget i Bergen forteller Claus Lundekvam at han i dag er rusfri, og jobber med de tingene han spøkefullt sier han har inngående kompetanse på: fotball, rus og psykiatri.

– Jeg har det veldig fint i dag, og føler meg takknemlig, privilegert og stolt. Mestringsfølelsen ved å ha klart å få tilbake livet, kombinert med at mine barn har det bra, er fantastisk. Selv om jeg også har dårlige dager, er det lenge siden jeg har har følt meg så trygg, sier han.

Vi er vant til å se Lundekvam i rød Brann-drakt, landslagsdrakt eller i Southamptons røde og hvite habitt. I dag møter han imidlertid i blått og svart. Det er fordi han jobber med fremtidens fotballspillere i akademiet til fotballklubben Smørås IL. Her har han det som plommen i egget. I tillegg jobber han for Psykiatrialliansen Bergen, et idrettslag som driver med fysisk aktivitet for mennesker som er berørte av psykiske lidelser.

Idretten, trening, hjelp fra helsevesenet og det å selv kunne gjøre noe for andre har vært med på hjelpe ham tilbake.

– Å kunne få jobbe med psykiatri og rus har gitt meg sunne perspektiver. Jeg unner ikke min verste fiende å måtte gå igjennom det jeg gjorde. Erfaringen min har gjort meg mer reflektert. For å lykkes med å komme ut av rusen måtte jeg finne frem til gutten Claus igjen. Det tok tid. Jeg innser i dag at jeg mistet meg selv i det profesjonelle fotballsirkuset og at problemene mine startet der, sier han.

Lundekvam er nå sportslig ansvarlig i Psykiatrialliansen, og har ansvaret for gjennomføring av 14 ulike aktiviteter i uken. Alliansen er brukerstyrt, noe som innebærer at alle ansatte selv har følt psykiske problemer på kroppen. I tillegg til det sportslige ansvaret jobber han også i enkelte behandlingsforløp som erfaringskonsulent.

– Det er både givende og meningsfullt arbeid. Jeg fikk jobben etter at jeg for to år siden holdt et foredrag for alliansen. Etter det begynte jeg å hjelpe til litt, og etter hvert så jeg hvor viktig dette arbeidet var for folk, sier han.

På akademiet til Smørås har han det sportslige ansvaret for gutter og jenter mellom 13 og 17 år. Her får han brukt både fotballkunnskapene og livserfaringen sin.

Psykiater Laila Sundgot Schneiders mangeårige erfaring viser at eliteidrett kan være risikosport for unge utøvere. Det kan få alvorlige konsekvenser hvis psykiske plager og mental utbrenthet ikke blir fanget opp. Økt press på mentalt slitne utøvere er ikke rett medisin.

I Norge er barn og unge lenge godt beskyttet når de driver idrett. I motsetning til i mange andre land begynner vi ikke å telle poeng eller å sette folk ut av laget før barna når en viss alder. Barneidretten her til lands regnes stort sett som både sunn og godt drevet, ifølge Sundgot Schneider. Men når man kommer opp i alderen 14–16 år må det tas noen valg.

– Vi ser at de som ikke starter satsingen da, får problemer med å lykkes senere. Og når unge mislykkes, går det på selvfølelsen deres. Det ligger mye identitet i dette, sier hun.

Mange faller utenfor fordi det er for mye fokusering på resultater og prestasjoner. Nå blir stadig flere puslespillbrikker lagt for å se hele utøveren.

– I de senere årene har ernæring blitt stadig viktigere for idrettsutøvere, og mange har også åpnet øynene for hva mental trening har å si for hele utøveren. Det er en positiv utvikling.

Psykiateren viser til Mazlows behovspyramide, utviklet av den russisk–amerikanske psykologen Abraham Maslow i 1943. Den søker å finne frem til grunnleggende behov som kan forklare vår atferd og motivasjon. Hans påstand er at behovene må oppfylles nedenifra i pyramiden. Maslow oppfatter de tre nederste nivåene – fysiologiske behov, trygghetbehov og sosiale behov – som såkalte mangelbehov, som oppstår når organismen mangler noe.

– Dette kan støtte opp om hvor viktig ernæring og fysiologiske behov er for normal vekst og utvikling, ikke minst for en idrettsutøver som presser kropp og sinn ut over sine egne grenser. Idretten er mestring, men også en betydelig merbelastning i forhold til fysisk- og psykisk helse. Trygghetsbehov og sosiale behov er avgjørende for videre vekst og utvikling, også hos idrettsutøvere. Idretten kan ikke bestå av bare treningskjemaer. Utøveren må ivaretas med sine forskjellige behov for å klare å opprettholde motivasjon og nå sine mål, sier hun.

Det er en vesensforskjell på å være sliten av en totalbelastning etter trening, og det å være i ferd med å bli syk. Noen parametre som personlighet, egnethet for idretten man har valgt og om man liker å konkurrere er også viktige for å lykkes. Laila Sundgot Schneider sier at de ser at de som lykkes som regel har selvdisiplin, viljestyrke, tålmodighet, utholdenhet, et godt støttende nettverk og et eget driv mot å ville vinne.

– Men vi må også se på hvorfor utøverne startet å konkurrere. Er dette indre styrt eller er det noe som de begynte med fordi foreldrene ville det? Det er ofte de som har en konkurrerende personlighet som lykkes, mens de som har opplevd et press fra foreldrene, trenere og lagkamerater kan være mer utsatte for sykdom. Mange kan etter hvert føle seg utilstrekkelige, fordi de jobber mot urealistiske mål eller ut fra press.

Særlig i ungdomsårene er det noe som forandrer seg. Lagene toppes, og rammene og forutsigbarheten forsvinner. Da kan det rakne for noen.