Annonse
Foto: Kagge forlag

Snøsøsteren – Kapittel 2

Da jeg kom ut av svømmehallen, stod jenta fremdeles i snøen. Ikke ved vinduet, men foran inngangen. Den røde kåpa lyste opp under gatelykten, og snøen glitret på lua hennes. Hun småhoppet litt fra side til side, sikkert for å holde varmen. Så oppdaget hun meg, og da smilte hun det store smilet sitt igjen, tok løpefart og skrenset opp foran meg i snøen.

«Der er du, endelig!» sa hun.

«Ja?», sa jeg.

Illustrasjon Lisa Aisato

Hun ble stående og bare se på meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hun hadde tydeligvis ventet på meg. Men hvorfor? Hadde jeg truffet henne før? Burde jeg kjent henne igjen? Kunne hun være en som hadde gått på skolen? Eller en slags kusine eller tremenning jeg hadde truffet i et familieselskap? Jeg rotet rundt i hodet, men klarte ikke å huske at jeg hadde sett henne før. Og jeg tror virkelig jeg ville husket det fjeset. Fregnete og lite, med grønne øyne som liksom sprutet lys ut i vintermørket, en stor, smilende munn og fortenner med et digert mellomrom imellom.

«Mitt navn er Hedvig», sa jenta. «Nei, vent, jeg må jo presentere meg ordentlig, med mitt hele og fulle navn. Det er Hedvig … og nå skulle jeg ønske at jeg kunne si Hedvig Victoria Johanna Rosendal Ekelund eller noe slikt … men det ville være å lyve. Og lyve, det skal man som kjent ikke, og særlig ikke når man treffer noen for første gang.»

Hun tok en pause for å puste, og det var nok lurt, ordene fosset ut av henne i en kjempefart, og hadde hun ikke pustet nå, ville hun antagelig besvimt. Så rakte hun frem hånden og sa:

«Mitt navn er Hedvig Hansen, dessverre. Hedvig Hansen. Du tenker kanskje at det er enkelt og greit. Noen sier det, så praktisk å hete Hansen, sier de. Men det er bare fordi de antagelig har et langt mer spennende navn selv, og ikke egentlig har tenkt over hvor kjedelig og grått det er å bare hete Hansen. Ikke engang et mellomnavn har jeg fått, ikke et puslete lite Anna eller Eng, eller engang noe så kjedelig som Gerd klarte de å putte inn mellom Hedvig og Hansen. Jeg vil for alltid bære nag til mine foreldre, vet du, for at de ikke klarte å være ørlite grann mer fantasifulle da de ga meg navn.»

«Å», sa jeg. «Ja … vel.»

Mer klarte jeg ikke å si. Jeg hadde aldri truffet noen som pratet så mye og så fort før, og det var sannelig ikke godt å vite hva man skulle svare på alt sammen. Men nå så jeg plutselig hånden hennes, som fremdeles var strukket frem mot meg, og jeg skyndte meg å ta den.

«Julian, heter jeg», sa jeg. «Julian Wilhelmsen.»

«God dag, Julian», sa Hedvig. «Du aner virkelig ikke hvor ualminnelig, hjerteskjærende glad jeg er for å møte deg.»

«Eh, nei», sa jeg.

«Skal vi gå?» sa Hedvig.

«Ja», sa jeg.

For jeg skulle hjemover, og hvis Hedvig hadde lyst til å ta følge, kunne jeg jo ikke akkurat si nei. Hun småhoppet av gårde ved siden av meg, hun så virkelig ‘ualminnelig, hjerteskjærende’ glad ut. Jeg kunne nesten ikke huske å ha sett noen se så glad ut før.

«Du svømte bra», sa hun og smilte. «Frem og tilbake, frem og tilbake. Og dessuten enormt fort. Hvordan har du lært det? Hvor lenge har du kunnet det? Øver du ofte?»

«Ja», sa jeg.

«Det kan jeg tenke meg. Det ser vidunderlig ut, å svømme sånn, liksom suse gjennom vannet som en fisk, eller en hai, tenker du ofte på det, at det er som om du er en hai, i rasende fart, i jakt på et bytte, en stor, farlig hai, eller kanskje en hoppende glad delfin, jeg elsker delfiner, gjør ikke du, det er som om de smiler hele tiden, har du lagt merke til det, at delfiner smiler, jeg tror det må være fordi de er så uendelig glade for å kunne svømme, tror ikke du, at de bare må smile hele tiden fordi de er så lykkelige over å kunne bevege seg så raskt gjennom vannet.»

«… Ja», sa jeg.

«Du sier ikke så mye, du», sa Hedvig. «Men jeg liker deg virkelig veldig godt likevel, og så er du så god til å svømme, er du klar over hvor heldig du er som kan svømme så fantastisk bra?»

«Jeg har ikke egentlig tenkt på akkurat det før», sa jeg.

«Det burde du tenke virkelig nøye og ettertrykkelig ordentlig på», sa Hedvig.

For første gang ble hun stille en liten stund. Jeg kikket bort på henne. Nå smilte hun ikke, men så nesten strengt på meg, for at jeg liksom ordentlig skulle skjønne hvor heldig jeg var som kunne svømme. Og plutselig forstod jeg.

«Og du … Du kan ikke svømme?», spurte jeg. Hedvig svarte ikke, men ble brått blank i øynene.

«Nei.»

Illustrasjon Lisa Aisato

Hun trakk pusten, og svelget.

«Det er mitt aller, aller største ønske i hele universet», sa hun lavt. «Jeg tror jeg ville vært et mer helt menneske hvis jeg kunne svømme.»

«Jeg syns du ser ganske hel ut», sa jeg. «Hvis det er noen trøst, mener jeg.»

Men det svarte ikke Hedvig på.

Vi gikk gjennom snøen en stund og kom frem til Storgata. Den var pyntet akkurat slik den pleide å være til jul, hvert eneste år. Med granbar som hang mellom husene, skinnende snøkrystaller og røde sløyfer. Hedvig snudde hodet og kikket opp på lysene som skinte over oss.

«Heldigvis er det mye annet godt å glede seg over her i verden», sa hun.

«Det er kanskje det», sa jeg.

«Ikke minst julen», sa Hedvig. «Er ikke julen så skjønn at det kjennes som om hjertet skal briste og hjernen eksplodere?»

«Jo, den er ganske fin», sa jeg.

Vanligvis elsket jeg at de endelig hengte opp julepynten i Storgata, men i år kunne jeg ikke huske å ha lagt merke til at den var kommet, engang. Selv om det bare var en uke til jul. Ikke før nå.

«Ganske fin?!» sa Hedvig. «Er det alt du har å si om selve julen, den skjønneste, nydeligste, varmeste og vakreste tiden av alle?»

Og plutselig så hun nesten sint på meg.

«Vet du hva jeg tror?»

«Nei?»

«Jeg tror faktisk at du svømmer for mye.»

Les også: Jakten på den ultimate julefortelling

Jeg sa ingenting og plutselig kjente jeg at jeg ble irritert. Hvem var den her jenta, egentlig? Som bare plutselig stod der, og skulle ta følge med meg, og skravle hull i hodet på meg? Og attpåtil lot som om hun kjente meg kjempegodt?!

«Jeg svømmer så mye som jeg vil svømme», sa jeg.

«Du gjør vel det», sa Hedvig.

«Og hvorfor lærer ikke du å svømme, forresten, hvis du har så innmari lyst til det?», sa jeg.

«Det har faktisk ikke du noe med!», sa Hedvig.

Hun stirret på meg. Og igjen sprutet det lys ut av øynene hennes, men nå var det mer som sinte lyn.

«Takk for nå, og god middag», sa jeg.

«I like måte, og god kvelds», sa Hedvig.

«Jeg spiser faktisk middag før jeg spiser kvelds», sa jeg.

«Som om jeg overhodet bryr meg», sa Hedvig.

«Dessuten syns jeg du prater altfor mye», sa jeg.

«Og du er stum som en sur skilpadde», sa Hedvig.

«Ha det», sa jeg.

«Adjø og farvel», sa Hedvig.

«Nå går jeg», sa jeg.

«Fint», sa Hedvig.

«Ja. Kjempefint!» sa jeg.

Og så gikk jeg det forteste jeg kunne gjennom snøen. For en dum jente, tenkte jeg. Dum og helt utrolig pratesyk. Og så mange underlige ord hun brukte! Henne skulle jeg i hvert fall aldri se igjen. Aldri mer, ikke et eneste lite sekund.

Men så hørte jeg stemmen hennes bak meg enda en gang.

«Julian?»

Jeg fortsatte å gå. Ikke snakk om at jeg skulle snu meg.

«Vent!» ropte hun. «Julian, vent. Unnskyld!»

Kapittel 2 fra «Snøsøsteren» er gjengitt med tillatelse fra Kagge forlag

Annonse
Annonse