Spanskekrisen

I juni ble høyreregjeringen felt av korrupsjons­skandaler. Pedro Sánchez, leder for sosialistpartiet PSOE, ble ny statsminister. Skeptikerne frykter at det ikke vil ­forandre mye. Journalist Wanda Kristiansen bor i ­Spania. Hun gir i denne artikkelen et tilbakeblikk på kriseårene og et innblikk i dagens situasjon. Hun har møtt spanjoler som er blitt ­fattigere i et land der eliten er blitt rikere. I et land der krise er blitt det normale.

Valencia, Spania. Det sies at den er over, nå, den verste økonomiske krisen verden har sett siden den store depresjonen.

I september er det ti år siden finanskrisen feiet over verden og etterlot seg millioner av ødelagte liv. Men mens finansmarkedene kom seg raskt med krisepakker og siden har festet videre, mistet millioner av «vanlige» mennesker jobben, huset, helsen og til og med livet. Spanias økonomi, som levde godt på en oppblåst byggebransje, ble hardt rammet. Å tolke hva som skjedde etter finanskrisen, er også blitt en kamp: det er vinnerne som skriver historiebøkene.

Den spanske høyreregjeringens svar på krisen var en sparepolitikk der til og med grunnloven ble endret slik at landets fremste oppgave ble å nedbetale gjeld, fremfor å beskytte sine egne borgere. Familier og gamle ble kastet på gaten, unge ble fanget i en «fortapt generasjon» som ikke så noen fremtid.

«Krise» er et ord som mobiliserer; det er en unntakstilstand som legitimerer radikale handlinger. Mens regjeringen fikk skryt av «Troikaen» – Den europeiske sentralbanken (ESB), EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) – for sin handlekraft, hevder imidlertid kritikerne at makthaverne har brukt krisen som «en lisens» til å rasere velferdsstaten, arbeidslivslovene og menneskerettigheter.

Som bosatt i Spania fulgte jeg krisen tett i de verste årene fram til de første «friskmeldingene» begynte å komme i 2014. Dette året ble omtalt som et vendepunkt. Den spanske økonomien begynte å vokse igjen – og siden har arbeidsledigheten også begynt å falle. Nå, i 2018, vokser økonomien med nesten tre posent, mens ledigheten er «nede» i 16 prosent. Men å si at dette er en «happy ending» på krisen blir et skummelt bedrag.

Den nobelprisvinnende økonomen Joseph Stiglitz er blant dem som har advart om at bruttonasjonalproduktet (BNP), verdien av de varer og tjenester som produseres i et land, ikke kan brukes som mål på et lands velferd. En økning i BNP sier bare at økonomien vokser, men ikke hvordan og for hvem. Og bak arbeidsledighetstallene skjuler det seg en mørkere historie om et «nytt» arbeidsliv preget av ustabile, utrygge jobber og lave lønninger. For bedriftseierne er det nå «Black Friday» hele året», sier spanjolene selv. De føler seg mishandlet og svindlet.

Det siste tiåret har jeg pustet inn krisen som eksos, hver dag, og jeg har møtt menneskene som har betalt for den. I 2014, mens det er «party på børsen» og økonomien vokser, treffer jeg alenemoren Mari-Karina Bedos. Hun står i en matkø i Valencia og lurer på om hun må sende ungen sin på barnehjem.

Hun pakker ned tørrvarer, som ikke trenger kjøleskap eller oppvarming. Strømmen og vannet er avstengt hjemme. Hun har ikke kjøleskap. Hun får dusje og vaske klær to dager i uken hos naboen. Hun tigger om usolgt mat ved frukt- og grøntmarkedet ved stengetid. Hun henter vann i en vannfontene i parken. Og hun er flau.

Utenfor lokalene til en veldedig forening i Valencia står det på denne tiden rundt 400 mennesker i den voksende matkøen hver ukedag. Innenfor blir tørrvarer, bananer og bleier krysset av på rasjoneringskort i stekende varme mens unger løper rundt. Slitne øyne venter på tur. Man får komme bare en gang i måneden.

– Vi har aldri sett så mye nød. Vi får stadig flere til i køen og stadig mindre offentlig støtte, sier en stresset koordinator; Luis Calvo. Han forteller meg at de i 2013 har delt ut nesten 5,5 tonn mat i Valencia.

Fattigdom er som å synke ned i kvikksand – det er vanskelig å komme seg ut. Det er lite bedring å spore hos de nesten 50.000 i byen som ikke har råd til mat, meldte organisasjonen i 2017.

Når jeg treffer Mari-Karina, har hun vært arbeidsløs i to år, og mottar 399 euro i måneden.

– Husleien er på 350, så da er det 50 euro igjen. Nå lever jeg ikke, bare overlever, forteller hun.

Datteren på seks år forstår at de er fattige.

– Hver måned vi har kommet oss gjennom er et mirakel, sier Mari-Karina og tilføyer:

– Som prostituert er jeg ikke noe tess, men jeg gjør hva som helst annet. Det er den siste verdigheten jeg har igjen.

Denne dagen har hun ikke mer enn et glass vann i kroppen. Og jo mindre hun spiser, jo mer eser magen opp, har legen forklart.

– Jeg har utviklet angst og depresjon. Han gir meg sterke sovepiller, men jeg klarer ikke å sove, sier hun, mens hun holder på en hermetikkboks. Ansiktet knyter seg og tårene begynner å trille.

– Jeg er redd jeg må gi fra meg ungen min, sier hun. Hun knuger hermetikkboksen inntil seg mens hun hulker stille og nesten hvisker:

– Jeg klarer ikke å forsørge ungen min. Jeg kan ikke tilby henne noen ting, ikke en brødskive, ikke et viskelær. Hun får en grusom oppvekst.

Mari-Karina er på dette tidspunktet i samtaler med barnevernet om at datteren kan innlosjeres på internatskole. Men da må hun si fra seg forsørgerretten, forteller hun.

Hun vet ikke hva som er verst; å ikke tilby ungen sin en oppvekst eller å gi henne fra seg. Mari-Karina tørker tårene, får noen trøstende klapp på skulderen, smiler slitent og ruller av gårde med den pipete trillebagen med tørrvarene.

Hvordan har det gått med disse folkene jeg møtte? Jeg vet ikke. De hadde ikke e-post og mobiltelefon. De hadde ikke engang hus eller mat.

Alicante, 1. april 2014. «I dag har Jaume valgt å ikke lide mer», skriver støttegruppen for offer for boliggjeld, PAH på sine hjemmesider. Jaume (52) var en separert tobarnsfar som bodde hos moren sin på 85. Han hadde «gitt opp kampen mot banken og tatt livet sitt». «Et ondskapsfullt økonomisk system som først etterlater deg uten jobb og deretter uten hus og mat», mente PAH. Til tross for to selvmordsforsøk hadde Jaume blitt utskrevet etter bare fire dagers innleggelse på psykiatrisk avdeling for alvorlig depresjon og utmattelse etter kampen mot banken. «Jaume har vært offer for bankene og kuttene i helsesektoren, som utskrev ham for tidlig», skrev PAH og la til: «Diagnosen han hadde var et samfunn organisert av et økonomisk system som beriker seg på bekostning av blod og liv.»

I 2013 var det 184 utkastelser per dag i Spania. 67.000 boliger ble tømt for beboere. Ifølge avisen El Pais var det på dette tidspunktet 3,4 millioner tomme boliger i Spania. Dette utgjorde 13,7 prosent av det totale boligmarkedet i landet, og tallet var økende. Spania var ifølge boligportalen Idealista «nummer en» når det gjaldt tomme boliger i Europa.

For 2017 og 2018 ser man, alt i alt, faktisk en forverring. Mens utkastelser for huseiere som ikke kan betale huslånet synker noe, går antallet leie-utkastelser opp, melder El Confidencial. Mens lønningene har stagnert, har husleiekostnadene økt med 18 prosent siden 2014. Folk har ikke lenger stabile jobber og sparepenger, de får ikke huslån. Da øker presset på leiemarkedet, skriver Huffington Post.

I 2013 fikk 300.000 spanske husstander avstengt vannet fordi de ikke klarte å betale. Syv millioner levde uten tilgang på strøm og varme. Samtidig gikk privatiserte vann- og energiselskaper med millionoverskudd. Staten trengte penger og i løpet av krisen har stadig mer av det spanske vannet blitt privatisert, skriver iagua.es. Mens overskuddene renner inn hos leverandørene, står over en halv million husholdninger i fare for å miste vannet fordi de ikke har råd til regningen i 2018. Antallet purringer har faktisk økt med 30 prosent siden 2014, melder tv-stasjonen La Sexta.

Avisen Publico konstaterte i 2014 at eierne på Ibex-børsen – Spanias eliteserie av tunge selskaper – hadde blitt 67 prosent rikere under krisen og den spanske høyreregjeringen. Mens krisen har slukt 250.000 små og mellomstore bedrifter, gikk de Ibex-listede storselskapene med rekordstore 20.000 millioner i overskudd i 2013.

I 2014, etter seks år med krise, var den spanske regjeringen i gang med å «friskmelde» Spania og Eurosonen.

På seksårsdagen for Lehman Brothers fall uttalte statsminister og høyregeneral Mariano Rajoy at Spania var en suksesshistorie. Denne våren hadde Spania for første gang siden finanskrisen begynt å skape arbeidsplasser og økonomien vokste igjen. Rajoy var på seiersturne og møtte trampeklapp i egne rekker og blant de største spanske selskapene på børsen, som aldri hadde gjort det bedre enn under krisen. Fra EU-apparatet og Det Internasjonale Pengefondet fikk han klapp på hodet som den flinkeste gutten i klassen i å kutte i sin befolknings helse, utdanning og sosial velferd.

– Alle reformene handler om å gjøre Spania til en suksesshistorie i EU, sa statsminister Rajoy til spanske medier og la til: – Og suksesser krever at man ofrer seg.

Alle kjøpte imidlertid ikke Rajoys «suksesshistorie».

– De kunne ikke vært fjernere fra virkeligheten, sa professor i økonomi og statsvitenskap Vicent Navarro i 2014.

– Velferd og menneskerettigheter ligger i grus.

– Den økonomiske krisen bør erklæres som en forbrytelse mot menneskeheten. Det som foregår er «et finansielt folkemord», sier den kjente spanske økonomiprofessoren Juan Torres. Han mener, som flere andre fremtredende akademikere og eksperter at hele den globale finansielle og økonomiske krisen har vært et «gigantisk bedrag».

De aller rikeste har aldri vært rikere enn under «krisen». Resten er bare blitt fattigere. Velferdsstater og demokrati er blitt rasert under finanskreftenes krav om mer profitt på bekostning av menneskers liv og helse. Det nye arbeidslivet består av ulevelige lønninger og betingelser det tok generasjoner å bygge opp. Spania og Europa, som resten av verden, har gått inn i en dødelig spiral der en søkkrik 1-prosent utmagrer de andre 99 prosentene.

Vi lever ikke i demokrati, vi lever i oligarki: altså «The rule of the Rich», har de verdenskjente ekspertene Paul Krugman, nobelprisvinner i økonomi, og den nye stjerneøkonomen Thomas Piketty uttalt.

Samtidig som statsminister Rajoy begynte å «friskmelde» Spania møtte jeg Rosa Martínez Insaes. Hun forteller at den 15. mai 2015 vil livet hennes bli forandret. Da skal den 70 år gamle damen med stokk kastes ut av huset sitt.

– En trist slutt på livet, sier minstepensjonisten med frykt gravert inn i det rynkete ansiktet.

Rosa bor sammen med sin 42 år gamle sønn som har blitt psykisk syk. De lever på Rosas pensjon på 327 euro i måneden. Hun vet den aldri kan betale husgjelden på 35.000 euro.

Rosa spiser takket være veldedige organisasjoner. Hun ser ikke på TV for å spare strøm. Hun overvintrer under tepper uten oppvarming.

– Jeg har ikke råd til lyspærer. Jeg legger meg når sola går ned og det blir mørkt.

Hun forteller at hun ikke har noen andre steder å gå når hun settes på gata med stokken og kofferten sin. Rosa sitt lille hjem var i ferd bli enda ett av alle de tomme husene.

Syv millioner spanjoler lever på denne tiden i det som i Spania ble omtalt som «strømfattigdom». De har ikke penger til å betale strømregningene og lever med iskalde dusjer og uten fyring om vinteren. En tredel av spanske husholdninger er «strømfattige» – noe som var en økning på 142 prosent siden 2007, sa en rapport. I 2018 er det fortsatt fem millioner av dem, ifølge Asociación de Ciencias Ambientales. Det er 11 prosent av befolkningen.

Dette er en type fattigdom som fortsatt forårsaker 7. 000 dødsfall per år, og den rammer de svakeste verst: kronisk syke, barn og gamle. Den hindrer også skoleelever i å få gjort lekser, fordi de ikke har tilgang på lys eller internett.

I 2014 tjente Ignacio Sánchez Galán, presidenten i Iberdrola, Spanias største el-selskap, 42 000 euro om dagen, ifølge elcorreo.com. Siden har lønnen hans økt, og det anslås at han har tjent 1.000 euro per time siden han startet jobben i 2006, skriver bolsamania.com. I år forventer selskapet hans tidenes beste resultat på 9.000 millioner euro, skriver abc.es.

Tre millioner spanjoler har Galáns timelønn – altså 1.000 euro eller mindre – i årslønn i 2017. Det er rundt halvparten av den spanske arbeidsstokken.

– Utdanning, helse, bolig, arbeid – dette er ikke lenger rettigheter til borgere, de er tjenester til kunder. Hensikten med dem er ikke et verdig liv, men profitt for en rik minoritet. Man privatiserer fundamentale menneskerettigheter, sier menneskerettighetsadvokat Daniel Sanchez Almeida.

Professor Vicent Navarro beskriver endringen den spanske regjeringen gjorde i grunnloven i 2011 som det maksimale uttrykket for markedskreftenes totale statskupp. I ekspressfart, på få dager, ble paragraf 135 banket igjennom. Paragrafen forplikter staten til å ha nesten null i underskudd, noe som ifølge Navarro «inngraverte i stein at statens prioritet og største oppgave er å nedbetale gjeld, framfor å beskytte sine egne borgere».

«Via statsgjeld har den politiske og finansielle eliten klart å gjøre en hel befolkning til slaver», mente borgerinitiativet Plataforma Auditoría Ciudadana de la Deuda, som har jobbet for at deler av statsgjelden skal erklæres illegitim.

«På samme vis som privat gjeld kveler så mange familier, er den offentlige gjelden en mekanisme som brukes til å strippe oss for menneskerettigheter», skrev de på sine hjemmesider. «Vi lever i et «gjeldskrati.»

– Redningspakkene til finansverden er den største umoralskheten i menneskets historie, har den verdenskjente økonomen og tidligere Berkley-professor Artur Manfred Max Neef uttalt til lamarea.com.

Valencia 2014. Stille. En kjøkkenkran som drypper. I en sliten liten leilighet i bydelen Paterna i Valencia sitter en mor og datter og myser ut av nedrullede persienner og gruer seg til resten av livene sine og dagen de blir kastet ut.

Når vi kom ankommer må vi liste oss inn raskt mens en nabo lukker oss inn nede. Utleier av leiligheten har ikke fått husleien sin på snart et halvt år og har blitt voldelig. De bruker en kode med ringeklokka for å åpne opp. De har alltid persiennene trukket ned slik at det virker som de ikke er hjemme. Et par naboer hjelper til med å holde utkikk.

Olga Marín Gómez (44) fikk hjerneinfarkt året før, og datteren Fatima Nieto Marín (25) har epilepsi. De har ikke råd til å kjøpe medisinene de trenger og lever dagene i kronisk frykt for konsekvensene. Moren har lammelser i hele venstresiden av kroppen og har utviklet tilhørende diagnoser som intens angst og depresjon.

– Hver dag er jeg redd. Redd for at noe skal skje mamma, redd for at noe skal skje meg, forteller Fatima.

– Vi får ikke støtte til en gåstol en gang.

Fatima legger fram et vell av papirer på bordet; resepter, legeerklæringer og endeløse dokumenter fra korrespondansen med den spanske velferdsstaten. Nå har de levd i et halvt år uten inntekt, og forsøker å overleve på hjelp fra venner og på mat som butikker skal kaste. Belastningen er uutholdelig. Moren Olga selvskader seg og har forsøkt selvmord. Fatima tør ikke la henne være alene, forteller hun meg.

– Jeg kan ikke ta meg en jobb. Om jeg fikk en; ... jeg må være 24 timers pleier for mamma. Vi mottar ingen hjelp, hverken økonomisk eller pleiehjelp. Ingen ting. Det er akkurat som de bare satser på at vi bare skal segne om, så er problemet løst.

Slektningene deres er selv rammet av krisen, og har trukket seg unna fordi de ikke kunne hjelpe mer.
– Vi lever helt på randen av stress og frykt. Vi har ikke noe liv, sier Fatima.

FN slo i 2014 alarm om innstrammingspolitikken til statsminister Mariano Rajoy. De anslo at 21,8 prosent av spanjolene levde i fattigdom og at en av fire var barn. En rapport fra Komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter anklaget politikerne for å «skade uproporsjonert» de mest sårbare, som kvinner, barn, funksjonshemmede, de arbeidsløse, immigranter, de unge og gamle. Komiteen var «bekymret» for «reduksjonen av beskyttelse grunnet innstrammingene» og for kuttene i helse, utdanning og forskning. Den ba også om at regjeringen «unngår enhver form for tilbakeslag i arbeidsrettigheter» og kritiserte at minstelønnen er så lav at den «ikke tillater et verdig liv».

Både Europas menneskerettighetsdomstoler, FN, en rekke menneskerettighetsorganisasjoner og selv rapporter fra EU har slått fast at Spania bryter menneskerettighetene med sine utkastelseslover, og Amnesty slo i 2014 alarm om regjeringens nye straffelover som begrenset og kriminaliserte retten til å protestere.

Demonstrasjoner utenfor parlamentsbygninger, under hus-utkastelser eller det å laste opp bilder av hardhendt politi på facebook kunne by på bøter fra 600 euro til 600.000 euro. Hundretalls av fredelige demonstranter ble bøtelagt og arrestert. Den nye sosialist-regjeringen er i 2018 i gang med å mykne opp denne nye loven, som fikk navnet «munnbinds-loven.»

Men alle advarsler har blitt virkelighet. I 2018 er Spania landet der ulikhetene øker mest i hele EU, skriver Huffington Post. Ti prosent av de rikeste har mer rikdom enn de andre 90 prosentene av befolkningen. Globalt høstet de rikeste 82 prosent av den økonomiske veksten i 2017, ifølge studier fra Capgemini og Oxfam. Samtidig sank de laveste lønningene med 15 prosent mellom 2008 og 2016.

Spania, 2014. Folks fortvilte hverdag er blitt TV-underholdning. Arbeidsløse Juan Manuel er på TV. Han klarer ikke å fø sin 14 gamle sønn som overlevde kreft tre år tidligere, men som nå må gå på skolen uten frokost. Sentimental pianomusikk spilles i bakgrunnen, mens vi ser faren sitte hjemme ved kjøkkenbordet og gråte idet han forteller hvordan han har sittet på gaten og tigget penger for å fø familien. En innringer gir han fem hundre euro. Det applauderes i studio. Den store mannen på 50 år bryter sammen i gråt der han sitter i den nedslitte sofaen sin på videolink inn i studioet. En bestemor gir telefonrøret til barnebarnet som skal bidra med lommepengene, 40 euro. Applaus. Fra et ekspertpanel gis det råd om at det er viktig å ta vare på helsen.

Ana får seg høreapparat. Carmen får seg gåstol. Ana Maria får pusset opp det nedslitte hjemmet sitt. Rosa får bilen tilpasset sin funksjonshemmede sønn. Irene trenger å få betalt skolepengene på universitetet. Bonden Gabriel får støtte til å kjøpe såkorn til avlingen. Diana, som lever med døtrene i en campingvogn med fuktskader, får hjelp til noen måneders husleie.

Programmet «Entre todos» har store budsjetter. Penger som kunne løst de fleste problemene som programmet tar opp, hevdet kritikerne. Programmet fikk også kritikk for å fremme veldedighet som løsning på den nedstrippede velferdsstaten. ««Entre Todos» selger oss en samfunnsmodell basert på veldedighet, der fordelingen av rikdom går ut på å slippe ned noen smuler fra festen til de som ikke var invitert. En modell som annullerer fri vilje, frihet og verdighet til den som er tvunget til å akseptere penger fra andre som den eneste utveien når samfunnet har etterlatt ham uten muligheter», skrev journalisten Celia Dubal på bloggen sin.

Beatriz Gimeno, medlem av foreningen for kritiske økonomer, Econonuestra, mente programmet var en «motbydelig demonstrasjon av det neoliberale samfunnet». «Programmet avpolitiserer et politisk skapt problem, bruker et sentimentalt og anti-politisk språk. Det er viktig å gråte og beklage seg, men ikke å være sint», skrev hun på sin hjemmeside.

Personer som trenger en rullestol eller spesialbehandling for barnet sitt, noe de tidligere hadde rettigheter til, må ynke seg til medlidenhet, mens de ydmyket må «selge» elendigheten sin for å vekke sympati hos tv-seere. Hvis du ikke gråter og anstrenger deg nok, ender du uten rullestol. Professor i medievitenskap, Gemma San Cornelio, mente at det verste av alt er at det er en statlig tv-kanal som står bak. Finansiert med offentlige penger, på en kanal kontrollert av regjeringen, maskerer man de politiske årsakene og samfunnskritikken i en situasjon med økonomiske krise.

Etter et år med nasjonal kronerulling og massiv kritikk, ble programmet tatt av luften.

Madrid, 2013. Teleoperatøren Amaya Muñoz (31) blir sagt opp grunnet «manglende oppmøte på jobb» den samme dagen som hun ble kastet ut av leiligheten sin. Hun hadde to legebesøk for angst i forkant av utkastelsen. Bedriften der hun jobbet, Grupo Konecta, gikk samtidig med enorme overskudd, skrev diagonalperiodico.net.

Ifølge arbeidslivslovene fra Rajoy-regjeringen er det lovlig å si opp en ansatt for å være syk, selv med gyldig legeerklæring, hvis man overstiger 20 prosent fravær de siste to månedene.

Amaya Muñoz´ kollega, marrokanske Latifa, fryktet for å få sparken da hun ble syk og fortsatte å jobbe til hun døde av lungebetennelse. Tilbake satt broren Mounir med et raseri over et arbeidsliv som, i bytte mot 934 euro i måneden, har krevd livet til søsteren, skrev diagonalperiodico.net.

– Kinesene er eksemplet vi må følge, de vet å anstrenge seg.

Dette sier eieren av supermarkedkjeden Mercadona, Juan Roig i 2014. Han er da blitt Spanias tredje rikeste mann, ifølge Forbes. Roig har fortalt at han har bare hatt én klage på de siste arbeidsreformene, og det er at de ikke har gått lenger. Selv skryter han av sykefraværet blant sine ansatte, som er på bare 0,78 prosent.

Alle syke må kun ha kontakt med bedriftens egen lege, som har instrukser om å ikke sykemelde, fortalte David Fernández, leder av fagforeningen CNT til lamarea.com dette året.

Praksisen resulterte i en rekke alvorlige tilfeller der ansatte under press fra bedriften fortsatte å jobbe med alvorlige sykdommer som ikke ble diagnostisert. Andre tilfeller ble feildiagnostisert og endte med invaliditet. En annen som hadde blodpropp, var døden nær etter feildiagnotisering, fortalte han. Hos El Corte Ingles, Spanias største varehuskjede, med nesten 100.000 ansatte, måtte de ansatte velge mellom å jobbe søndager og helligdager gratis, uavhengig av familiesituasjon, eller miste jobben. «Halve Spania er arbeidsledig og den andre halvdelen er gjort til slaver», uttalte fagforeningsleder i CCOO López de Blas, ifølge El Pais.

– Krisen, bankredningspakkene og innstrammingspolitikken har vært «en organisert plyndring» av befolkningen, mener økonomiprofessor Juan Torres. Det har vært en storstilt redistribusjon oppover fra befolkningen til finanskreftene.

Kuttene i velferdsrettigheter har ganske enkelt gått til å betale renter og redde banker, mens arbeidsgivere har fått lisens til å drive slavearbeid, sier han.

Valencia, 2014: Barneskolelærer Lucía Martínez ser krisens utslag hos elevene sine. Utenfor det regionale utdanningsdepartementet i Valencia holder lærere protestvake over budskjettkuttene i utdanning.

– Mange er slitne og trøtte, og så oppdager du at de ikke har spist frokost, sier hun, og forteller om foreldre som vanner ut suppe og melk med vann for at det skal vare lenger, om barn som ikke har strøm eller mat hjemme og om familier som gjennomgår en utkastelsesprosess. Noen får dusjet først etter at mamma har fått varmet opp vannet med camping-gass.

– De forstår at de er fattige. De dikter opp julegaver de har fått etter juleferien.

En elev på fem år besvimte en dag i armene på læreren sin.

– Hun kom mot meg, øynene var blasse og ansiktet hvitt, og så segnet hun om, sier Martinez. Eleven hadde spist utvannet suppe hele uken.

Ungene som vokser opp under krisen får en hard start på livet. Og de vil drasse på konsekvensene resten av livet, ifølge en Sespas-rapport om krisen og offentlig helse i Spania. De får varige mén; fysisk, psykisk og arbeidsmessig. De vil ha økt forekomst av hjerte- og karproblemer, diabetes, demens og depresjoner, i tillegg til et dårligere utdanningsnivå og lavere inntekt livet ut.

Situasjonen til de unge vil gjøre enorm skade for fremtiden. Den «fortapte generasjonen» vil betale for dette helt inn i alderdommen og få lave pensjoner; da de ikke har fått jobbet seg opp nok pensjonsopptjening, heter det i en rapport fra Caritas Europa.

I 2018 har Spania blitt landet med størst andel fattige arbeidere i EU, melder El Pais.

Demonstranter som har protestert mot politikerne er blitt møtt med bøter, fengsling og vannkanoner.

De to gymlærerne Ana Outerelo y Tamara Vidal ble dømt til tre års fengsel for deltakelse i en streik for å forbedre arbeidsbetingelsene til ansatte ved det kommunale svømmebassenget. De fikk også 1.200 euro i bot. Dette skjedde i februar 2010, da de deltok i en streikegruppe der noen helte maling i et svømmebasseng og kastet sjefen ut i bassenget. De ble dømt for «lovbrudd mot arbeidernes rettigheter», men håpet på benådning.

I Granada ble medisinstudent Carlos Cano Navarro (25) og den arbeidsløse moren Maria del Carmen (56) i 2012 dømt til tre års fengsel og en bot på 3.655 euro med saksomkostninger. Deres forbrytelse var å gå inn på en bar som var åpen under generalstreiken mot arbeidsreformen som fant sted den 29. mars 2012, gape til bareieren og be de ansatte solidarisere seg med saken. For dette har de blitt dømt for «lovbrudd mot arbeidernes rettigheter», som nettopp var det de demonstrerte for å beskytte.

– De er ofre for kriminaliseringen av retten til å protestere, fastslo støttegruppen Stop Represión Granada i en pressemelding. I hele Spania var det på dette tidspunktet rundt 350 tilsvarende rettssaker. Hundrevis var demonstranter som var tiltalt for samme type forbrytelse; brudd på arbeidernes rettigheter.

Påtalemakten ba om fengselsstraffer som summerte seg opp til over 100 år for demonstranter som hadde deltatt i generalstreikene og andre protester mot innstrammingspolitikken. Landets største fagorganisasjoner, CCOO og UGT, slo på sin side alarm om det de kalte en politisk og rettslig forfølgelsen av demonstranter, arbeidere og fagforeninger. Målet var å skape et klima av frykt og begrense retten til streik og protest, mente de.

Organisasjonen for politiske menneskerettigheter, Amnesty, har fryktet at Spania vil nå et undertrykkelsesnivå som er på nivå med Russland og Tyrkia. Ifølge organisasjonen for beskyttelse av demokratiske friheter, Plataforma en Defensa de las Libertades Democráticas, har Straffelovsreformen gjort Spania til en undertrykkende politistat. De har vist til at regjeringen, via lover om «offentlig orden» og «borgernes sikkerhet», bruker bøter og fengsel for å undertrykke sosial protest.

Mens det kuttes i velferden, har Opprørspolitiet i løpet av kriseårene fått økt budsjettene sine kraftig. Bare fra 2008 til 2012 ble budsjettet 19 ganger større, melder El Mundo. De bruker tåregass, elektriske køller, skuddsikre vester, skjold, gummikuler og noe som ikke er blitt sett i Spania siden diktatortiden: vannkanoner. Flere demonstranter har blitt blinde etter å ha blitt truffet av gummikuler, som skytes med en hastighet på 720 kilometer i timen.

Menneskerettighetsadvokat Endika Zulueta, medlem av Foreningen for Frie og Uavhenige Advokater, har sagt til avisen El Diario at «Spania styres av psykopater.» Straffelovsreformen forfølger og kriminaliserer legitim, politisk protest, samme hvor fredelig den er, via en «superbeskyttelse» av myndighetene. Ifølge reformen anses «attentat mot autoritet, motverge mot autoritet, ulydighet mot autoritet» som en forbrytelse. Alt dette er en del av «statskuppet» mot velferdsstaten, styrt av markedskreftene, som regjeringen tjener, mente advokaten.

Professor Vicent Navarro har beskrevet Spania som et totalitært demokrati.

– Formelt er det et demokrati, men regjeringen har en total kontroll over befolkningen i alle henseender; sosialt, økonomisk, politisk. Den neoliberale agendaen fôres inn på skolene og ved den ideologiske produksjonen ved universitetene og i media-bransjen. Etter diktaturet var det et skifte av institusjoner – men det var aldri et skifte av makt. De mektigste posisjonene i domstolene, politikk og statsapparatet besittes av den samme privilegerte gruppen som under Franco-diktaturet, sa Navarro da jeg intervjuet ham i 2014.

Menneskrettighetsadvokat Carlos Sánchez Almeida sa til meg at han mener at landet befinner seg i en udeklarert unntakstilstand.

– Fundamentale rettigheter, politiske, økonomiske og sosiale, er nå under fullt angrep, mente han, og viste til at angrepet kommer fra regjeringen og domstolene, som skulle beskytte dem.

Men i 2014 er et politisk jordskjelv underveis. – Vi har mistet frykten, en annen verden er mulig, var budskapet til en voksende masse spanjoler som sa de har fått nok.

Det nye partiet Podemos, som gjør et brakvalg i EU-parlamentet, skulle bli det store veiskillet. Podemos, som betyr «Vi Kan», klarte etter bare hundre dagers eksistens – og uten et etablert partiapparat eller finansiering annet enn «crowfunding» – å mobilisere over 1,2 millioner stemmer. Tre måneder senere var de Spanias tredje største parti.

Det begynte i 2011 med bevegelsen 15M i Madrid under slagordet «De representerer oss ikke». Det var en protest mot den neoliberale kuttpolitikken, elitenes maktmisbruk og korrupsjon, og ble den spanske versjonen av den amerikanske «Occupy Wallstreet»-bevegelsen.

Siden har imidlertid interne personstrider, kritikk om finansiering fra Venezuela og den generelle mangelfulle evnen på venstresiden til å trekke sammen, stått i veien for regjeringsmakt og fremgang.

Paco Sánchez (29) er én av rundt en million spanjoler som har emigrert i løpet av krisetiåret. Han har siden 2012 bodd i Norge, der han var med å starte den norske gruppen til Podemos. Nå, i 2018, kjenner han seg trist og oppgitt. Og tenker ikke på å returnere til hjemlandet.

– Podemos var den store oppvåkningen. Vi kjempet, ble aktive og fikk tilbake troen på politikk. Det tente et brennende lys hos alle unge som hadde gitt opp. Men da vi ikke vant stortingsvalget i 2016, tenkte vi: vinner vi ikke nå, vinner vi aldri.

Det var så lovende. Nå ser fremtiden mørk ut.

– Nå normaliserer vi krisen – vi internaliserer den. Unge som nå kommer ut i arbeidsmarkedet, kjenner ikke til noe bedre, sier han og legger til:

– Jeg føler meg knust. Vi mister alt håp. Det ender med at man gir opp politikk og blir apatiske. Og det er jo nettopp det kapitalkreftene og makteliten vil.

Heller ikke økonomiprofessor Fernando Luengo i Madrid eller kollega Juan Torres i Sevilla ser lyst på fremtiden nå i 2018. Tvert imot.

– Krisen var et bedrag. Og å si den er over, er enda et bedrag, sier Luengo og legger til:

– Jeg er veldig bekymret. Ulikhetene og statsgjelden øker, mens den gjeldsbaserte økonomien og de underliggende makt- og finansstrukturene som utløste krisen, ikke har blitt endret.

Og med sosialistpartiet PSOE, som nå er i regjering, blir det bare mer av den samme, neoliberale politikken som forårsaket krisen, mener han. Og påpeker at de ikke kommer til å fjerne arbeidsreformen som høyreregjeringen innførte, bare modifisere noe.

– Heller ikke vil de fjerne grunnlovsendringen, der artikkel 135 fastsetter betaling av gjeld som statens fremste oppgave, fremfor å beskytte sine borgere, sier han.

– Middelklassen er nærmest blitt en illusjon. Den sosiale heisen fungerer ikke lenger. Det å ha studier eller jobb er ingen garanti mot fattigdom. Og mange må forgjelde seg, bare for å få tak over hodet eller en bil å komme seg til jobb med.

Luengo undertreker at Spania hadde en relativt lav statsgjeld på 27 prosent av BNP i 2007, før krisen startet, og at landet alltid har ligget i bunnsjiktet både hva angår andel offentlige ansatte og sosial pengebruk i EU.

– Dette står i rak motsetning til den neoliberale retorikken om den oppblåste staten som et pengesluk, om at det er staten som er problemet, sier han.

Spania er ikke i krise på grunn av at staten eller befolkningen gikk i noen «luksusfelle», men fordi noen tjener på at resten har tapt, mener han.

Professoren påpeker at i løpet av krisen og høyreregjeringens sparepolitikk har den spanske statsgjelden økt til nesten 100 prosent av BNP.

– Dette beviser at denne retorikken og «krisepolitikken» er et gigantisk bedrageri. Krisen ble et kupp for å senke lønninger og forgjelde oss, noe de rikeste tjener på, sier Luengo.

Hovedgrunnen til den enorme statsgjelden, er at offentlige skattekroner ble brukt til å redde bankene – mens det ble kuttet i folks velferd og helse, forteller han, og legger til at 80 prosent av disse pengene ikke vil komme tilbake til statskassen. Den nest største årsaken til økt statsgjeld, er at penger måtte gå til økt arbeidsledighetstrygd samtidig som skatteintektene ble lavere.

– Nå er statsgjelden så høy at vi nesten med sikkerhet kommer til å få en ny krise, advarer han. Og denne gangen har vi ikke de virkemidlene som vi hadde sist gang, som å senke renten eller øke gjelden. Renten er allerede på et minimum og gjelden på et maksimum, sier Luengo og avslutter:

– Hvis vi får enda en krise nå blir den enda verre enn siste tiårets krise. Jeg tør jeg ikke tenke på utfallet.

Han legger til:

– Og det er ikke vekst i bruttonasjonalproduktet som løser krisen vi har i økonomien og som samfunn, det kan bare en omfordeling av all rikdommen som allerede eksisterer gjøre.

Når man snakker om at den økonomiske krisen er over, må man spørre for hvem. Antallet mangemillionærer i Spania har økt med 76 prosent siden 2008, da krisen startet, ifølge en ny studie fra Capgemini. Samtidig sank de laveste lønningene med 15 prosent mellom 2008 og 2016, ifølge Oxfam. Spania er nummer syv i Europa i antallet millionærer, men er blant de dårligste i klassen når det kommer til arbeidsbetingelser, barnefattigdom og lavtlønnede arbeidere, viser studiene.

Land som tilrettelegger for ekstrem rikdom, er de samme som tillater regressiv skattelegging, privatiseringer, dereguleringer og lave lønninger. Globalt har antallet millionærer under krisen vokst til 18 millioner personer, ifølge Capgemini. Og studier viser at det er børs, eiendom og arv som gjør rik, ikke det å være lønnsarbeider.

I USA og i Europa ser man den samme trenden: en ny samfunnsklasse kalt «prekariatet» vokser fram etter krisen: fattige arbeidere som lever utrygge liv, som til tross for at de jobber hardt, sliter med å overleve. De får aldri kjøpt bolig, får ikke stiftet familie. Studier viser at de vil leve under dårligere vilkår; være fattigere og med dårligere helse ut resten av livet.

Krisen har gjort de rikeste rikere, og resten fattigere.

Mens champagnen igjen sprettes på børsene, er historien om krisen også historien til spanske Rosa som ikke hadde råd til strøm og varme i huset sitt, og som skulle kastes ut i en alder av 70 år, grunnet en «finanskrise» på Wall Street som hun hadde lite skyld i.

Det sies at vinnerne skriver historiebøkene, mens taperne skriver sangene. Rosa er en av de altfor mange som tapte, som led under krisen og som fortsatt betaler for den. Krisen er ikke over i Spania. Den har omformet samfunnet, og forskjellene akselererer.

«Krise» er et ord som mobiliserer – det er en kritisk nødsituasjon som legitimerer ekstreme handlinger. I «austeritetens navn» og «til folks eget beste» ble velferd, arbeidslivslover, lønninger og demokratiet meiet ned i rekordfart.

Nå har krisen blitt hverdagen og den nye normalen. Og det å kalle noe «normalt», er muligens enda farligere enn ordet «krise».