Sympatisk om jøder i skjul

Sommeren er tid for spel på hver odde og hvert nes, så også i Maridalen i Oslo, og i år går Maridalsspillet nye veier. I stedet for middelalderfortellingen som har vært tema for spillet i tidligere år, blir vi presentert for et nyskrevet stykke om en tysk jødisk familie som ligger i skjul i en hytte i Maridalen. Familien består av en ung jente, hennes mor og stefar.

Stykket heter «Hannah Krantz – ikke glem meg» og er skrevet av Mads Henning Jørgensen, kjent blant annet fra TV-serier som «Vikingane» og «Kodenavn Hunter».

I en hytte i Norge

Stykkets familie på tre kom opprinnelig fra Nürnberg, så flyktet de til Praha og til slutt befinner de seg altså i en hytte i Norge – uten at vi får vite hvordan de endte der. Det siste er min teatergjest spesielt opptatt av. Espen Søbye, seniorrådgiver ved Statistisk sentralbyrå, forfatter og kritiker, har selv skrevet en biografi om en jødisk jente i Norge, Käthe Lasnik, som i motsetning til oppdiktede Hannah ble arrestert og drept.

– Hvordan kom disse tre menneskene til Norge?, spør han umiddelbart.

– Hvorfor ble de ikke funnet? Hadde de ikke en J stemplet i passene sine, som ble notert på grensen, slik at politiet lett kunne oppspore dem senere; da alle jødene siden ble deportert? Måtte de ikke fylle ut skjemaet fra Nasjonal Samlings Statistiske kontor som Käthe Lasnik og alle andre jøder måtte gjøre i 1942? Og var alle i Maridalen så hjelpsomme som disse naboene? Var det ikke noen i klassen hennes som hadde NS-bakgrunn?

– Atypisk

Dette er en atypisk fortelling om jøder under okkupasjonen, mener Søbye.

– Det er mye fint i dette stykket, som henvisningene til Carl Fredriksens transport og til rivaliseringen mellom Osvald-gruppen og Hjemmefronten, som fortjener å bli bedre kjent. Men som helhet er det litt vel harmoniserende. Her er det bare én jødisk hovedperson som dør – og hun dør av kreft.

– I din bok om Käthe Lasnik var du nøye på å ikke spekulere i hva hun kunne ha tenkt og ant om fremtiden, for ikke å bevege deg inn i skjønnlitteraturen. Men dette stykket er jo en uttalt fiksjon, selv om forfatteren forteller at han er inspirert av hva som skjedde med en faktisk ung tysk-jødisk jente som het Ilse Vogel og bodde med mor og stefar i en hytte i Maridalen under krigen – og som faktisk overlevde. Står ikke forfattere mye friere når det er fiksjon?

– Forfatteren står helt klart friere, men spørsmålet er da hvilket bilde vi tegner av oss selv som folk for 70-80 år siden. Også fiksjonen er med på å skrive historie – og særlig når den forgir å være nesten sann.

Han påpeker at det ikke er så lett å se hva som er oppdiktet. Helt private samtaler mellom Hannah og foreldrene er sikkert fri fantasi, men hva med alt det andre? Han mener det kunne ha vært vel så interessant å ta historien om Ilse Vogel helt ut og forsøke å grave opp noe nytt om henne. Moren fikk medisinsk behandling, og det finnes trolig journaler om henne, for eksempel på Radiumshospitalet.

– Men det er mulig jeg er for streng, tilføyer han.

– Dette er ikke Nationaltheatret, fra Nationaltheatrets scene hadde jeg forventet sterkere skyts. Jeg går ut fra at de medvirkende er amatører. Som skuespillere gjorde de det bra, det var ingen åpenbare svakheter der.

For ungdom?

– Det er mulig det ligger i slike spill/spel at de skal passe godt for en utflukt i skogen for hele familien? Dette stykket er jo ikke krevende litterært; alt blir grundig forklart, det er ikke så mange «huller» i teksten hvor tilskuerne må legge inn og fortolke selv.

– Hvis forestillingen er ment for ungdom mellom la oss si tolv og femten eller enda yngre, er den sikkert et godt bidrag til å spre kunnskap om vår nære historie. Og vi kan ikke vente at alle stykker inneholder alt, vedgår Søbye.

– Der har man forresten forsøkt her, og det er på en måte blant de sympatiske trekkene. Det er tydelig at forfatteren virkelig vil lære oss noe om krigen. Men resultatet er springende. Vi hører litt om Osvald-gruppen, litt om rivaliseringen mellom denne gruppen og Hjemmefronten, litt om Carl Fredriksens transport. Men det blir dessverre brokker som ikke bygger opp om hovedfortellingen om Hannah og familien hennes. Da blir fortellingen om den lille jødiske familien litt utvisket.

– Det er Hannah som er tittelpersonen, vi skal se det som skjer fra hennes synsvinkel. Hun blir ikke fortalt om alt det som foreldrene og naboene driver med i motstandsbevegelsen. Uroen hun må ha følt over alt det hun ikke forstår, blir ikke utløst i stykket. For vi som tilskuere får jo vite alt, også det som Hannah ikke vet, sier Søbye, og legger til at det er vanskelig å engasjere seg i hvordan Hannah og venninnene fniser og snakker om gutter. Og han synes ikke at det er så vellykket å flette inn små tilløp til humor og populære melodier fra perioden. For dette er ingen munter historie.

Den store og den lille fortellingen

– Jeg synes du er litt selvmotsigende ... Du ville jo nettopp ha mer av den store fortellingen inn i den lille fortellingen, ha mer av hva som er typiske jødiske opplevelser under okkupasjonen?

– Jeg ser det, men hvis man hadde valgt en annen form kunne det ha fungert å ta med mer om det store bildet selv med denne atypiske fortellingen om jøder under krigen, sier Søbye.

Han peker på at forfatteren kunne ha brukket opp den realistiske formen, som er litt som en film eller TV-serie med naturlig hverdagsreplikker, med elementer fra en annen teatertradisjon.

– Mener du at man skulle ha hatt en brechtiansk forteller som fra tid til annen står frem og teatralsk deklamer statistikk over drepte jøder eller noe lignende?

– Kanskje det hadde fungert. Eller man kunne ha funnet en annen måte. På Holocaustsentret på Bygdøy finnes det et monument med navnene til alle de drepte norske jødene. Kanskje det hadde vært mulig å projisere disse navene over ruinene som ble brukt som bakteppe. Slik kunne vi ha sett størrelsen på denne forbrytelsen mot jøder i Norge. Det ville fungert som en motvekt mot at denne familien overlever.

Han legger til at en annen måte å få frem flere sider av krigshistorien på, er å skrive flere skuespill eller andre former for fiksjon. Det hadde vært mulig å skrive et helt stykke om hvordan den kommunistiske Osvald-gruppen bidro med sine sabotasjer, foreslår Søbye. Eller en film om hvordan dekkorganisasjonen kalt «Carl Fredriksens transport» kjørte omtrent tusen nordmenn, hvorav mange var jøder, over til Sverige.

Pinlig for Norge

Søbye synes stykket i liten grad reflekterer at den norske krigshistorien hva angår jødene i hovedsak er «en pinlig affære». Det var mye antisemittisme blant vanlige nordmenn, og mye samarbeid med okkupasjonsmakten, også om uttransportering av jøder.

– Etter krigen dominerte «Skodvin-skolen» som la vekt på gutta på skauen og norske helter, så kom den mer kritiske generasjonen historikere som selv ikke hadde opplevd krigen. Hvordan synes du denne forestillingen havner i historieskrivingen?

– Aller først kom de som selv hadde deltatt i motstandskampen, som Max Manus og Gunnar Sønsteby. Dette var ekte heltefortellinger, som nordmenn slukte rett etter krigen. Så kom de profesjonelle historikerne på banen med Magne Skodvin som en dominerende skikkelse, begynner Søbye.

– Deretter vokste det frem en generasjon med historikere som satte spørsmålstegn ved mange av de etablerte sannhetene. De trakk i større grad frem skyggene – alle nordmennene som deltok på den andre siden og alle som satt på gjerdet og ikke gjorde så mye og ikke minst hvordan oppgjøret etter krigen favoriserte Hjemmefronten og tok lettere på forbrytelsene mot jødene.

Tilbake til heltehistoriene

Søbye viser blant annet til hvordan minister Finn Koren i Bern i Sveits, som var godt informert, den 17. august i 1942 sendte et brev til utenriksminister Trygve Lie om likvideringen av jødene i ghettoen i Warszawa – uten at Lie gjorde noe for å varsle de norske jødene. Lie ble dessuten oppfordret av Jødisk Verdensråd til å be nordmenn om å passe godt på jødene i 1942, men fulgte det ikke opp. Han viser også til landssviksaken mot politiinspektør i Oslo, Knut Rød, som var ansvarlig for aksjonen mot jødene den 26. oktober 1942, men som ble frikjent for landssvik fordi han ifølge retten også skulle ha gitt opplysninger til Hjemmefronten. Jens Christian Hauge skrev et brev med støtte til Rød i forbindelse med rettssakene. Brevet hadde logo fra statsministerens kontor og nevnte ikke jødene.

– Å gi noen opplysninger til Hjemmefronten skulle altså oppveie drap på fem til seks hundre liv, sier Søbye, og legger til:

– Skjønt helt i det siste ser det ut til at pendelen har svingt tilbake og går den andre veien igjen, til de gamle heltefortellingene; som når det lages filmer om historiene til Max Manus og Jan Baalsrud og også kong Haakon VII i «Kongens nei».

Jøder i Norge i dag

– Vi du si at denne forstillingen skriver seg inn i denne siste motpendel-bevegelsen?

– Det er visse antydninger. Men nei, ikke egentlig. Jeg synes jo at det er svært positivt at det er en jødisk familie som står i sentrum for handlingen og for eksempel ikke gutta på skauen, og at Hannah og hennes foreldre blir beskrevet som handlende og handlekraftige mennesker som er med på motstandskampen i stedet for å være passive ofre for det som skjer med dem.

Søbye finner det også overbevisende at den jødiske familien i stykket ikke flyktet videre til Sverige til tross for at de ble tilbudt transport. De var for trette av å flykte, forklarte moren. De kunne jo heller ikke vite hva som ventet Europas jøder. Det gjorde få på dette tidspunktet.

– Det kom kritikk mot jøder etter krigen om at de skulle ha vært så passive. Fremdeles er det noen som spør hvorfor de ikke flyktet tidligere eller flyktet lengre eller forutså, før alle andre gjorde det, alt som skulle skje senere. Dette er urimelig, fastslår han.

Mange ikke hadde noe sted å flykte til. De fleste land var svært restriktive med å ta inn jødiske flyktninger. Ikke minst Norge.

Rasisme versus antisemittisme

– En undersøkelse fra Holocaustsenteret viser at cirka 17 prosent av nordmenn i dag har antisemittiske holdninger. Synes du slike facts burde vært inkludert på noen måte?

Søbye svarer indirekte ved å reflektere over antisemittisme og rasisme. Selv om vi arbeider for å bekjempe rasisme, blant annet i skolene, er det ikke sikkert at vi samtidig motarbeider antisemittisme, påpeker han.

– Det er en vanlig oppfatning at antisemittismen er den opprinnelige rasismen. Jeg mener vi må skille. Rasismen er en arv fra kolonitiden og består i en forestilling om at hvite mennesker er bedre mennesker med bedre arveegenskaper, og at hvit kultur dermed står over andre folkegruppers kultur. Slik kunne man rettferdiggjøre at hvite opphøyde seg til en herskeklasse over landene som ble kolonialisert. Antisemittismen bygger på enda eldre europeiske forestillinger om at jøder er flinkere og smartere enn de andre europeerne. De er mektige, men ikke lojale mot nasjonen. Jødene rotter seg sammen og planlegger ifølge antisemittiske forestillinger verdensherredømme. Jødene knyttes til det urbane liv og til dekadanse.

Så lenge noen husker

– Et spørsmål som går litt i motsatt retning: Hvorfor er vi fremdeles så fascinert av den andre verdenskrig og Holocaust – vi kunne jo for eksempel ha vært mer opptatt av forfølgelser eller fattigdom som gir grunn til migrasjon i dag, og kunne ha skrevet eller dramatisert mer om det?

– Jeg er absolutt ikke uenig i det. Men jeg forstår også fascinasjonen over annen verdenskrig, for den er viktig for oss fremdeles. Den er nærværende så lenge det lever mennesker som har blitt sterk preget av den.

– Vi må aldri glemme, for da har barbarene vunnet, lyder det berømte sitatet fra Elie Wiesel. Men nå er jo den siste generasjonen som selv opplevde dette i ferd med å dø ut. Er det alvorlig?

– Jeg er ikke så opptatt av tidsvitner. Det finnes mange historiske kilder, så kunnskapen om holocaust eller norske jødeforfølgelser dør ikke ut. Og mange i generasjonen etter de som opplevde holocaust og jødeforfølgelser, lever fortsatt. Erfaringene fra foreldrenes krig er et sentralt livsinnhold for mange av dem. For eksempel ble nevøen til Käthe Lasnik som liten gutt båret over grensen til Sverige, på skuldrene til en ung student på Menighetsfaktultetet. I dag kjenner han sønnen til mannen som bar ham over, de er blitt venner og har kontakt. Så historien lever videre, både den «lille» individuelle historien og den store historien.