Vanilje med bismak

Noen barn tidlig i tenårene leter målrettet etter små, hvite blomster på klatreplantene som slynger seg over greinene på trærne i en tett regnskog i Sava-regionen nordøst på Madagaskar. Så snart de finner en blomst, slår de inn en sitrustre-torn i den.

– Det gjør vi for at vaniljebønnene skal begynne å vokse, sier 14-årige Jean Freddy.

Barna befrukter hunnvaniljeorkideer med pollen fra hannblomster på tornen. Etter pollineringen vil blomsten gi frukt i form av avlange, grønne frøkapsler, såkalte vaniljestenger, verdens nest dyreste krydder.

Åtti prosent av all vanilje som kjøpes og selges i verden dyrkes på Madagaskar, først og fremst i Sava-regionen. Vaniljen har imidlertid en besk ettersmak av utnytting, kriminalitet og barnearbeid. Ifølge en rapport fra 2013, fra FNs internasjonale arbeidsorganisasjon ILO, er en tredjedel av arbeiderne på vaniljeplantasjene barn i alderen tolv til sytten år. Jean Freddy nekter for at han er barnearbeider i ordets rette betydning. Han jobber bare når han har fri fra skolen.

– Jeg vil bli lege når jeg er ferdig med studiene, sier han.

Spørsmålet er om foreldrene hans kommer til å ha råd til å finansiere en medisinutdannelse. De fleste vaniljebøndene lever i fattigdom, noe som er tydelig i byene omring Sava-regionens hovedstad Sambava. De består av enkle bambushytter uten elektrisitet og rennende vann. I Ambodimatsiko bor den 55-årige tibarnsmoren Rosephine og den 32-årige firebarnsmoren Soafasy Clodia. De og tre andre familier deler på en vaniljeplantasje på omlag et hektar.

– 2017 var et veldig dårlig år. Vi tjente knapt en million ariyari (cirka 2600 norske kroner, red.anm), sier Rosephine.

Vaniljeprisen svinger kraftig på verdensmarkedet. I 2010 lå den på cirka 250 kroner kiloet. I 2016 på 1700–2500 norske kroner. I 2017 steg den til over 5000 kroner. Den ligger på samme nivå i år, men den endelige prisen bestemmes ikke før i juni, når man vet størrelsen på årets produksjon. Den rekordhøye prisen skyldes økt global etterspørsel og begrenset tilbud. Mange vaniljeavlinger ble ødelagte av en syklon i mars 2017.

– Mesteparten av avlingen vår ble ødelagt. Hvis vi planter nye planter tar det tre år før de gir vanilje, og vi får ingen hjelp av regjeringen, sukker Soafasy.

Alt arbeid på plantasjene skjer for hånd. Blomstringen, fra september til januar, må overvåkes konstant. Hvis det skjer på natten, må blomsten befruktes tidlig på morgenen, ellers faller den av.

– Arbeidet er hardt og vi risikerer livet, ettersom tyver er ute etter vaniljen. Det har skjedd at plantasjene våre i skogen har blitt plyndret, men vi har aldri blitt angrepet i hjemmene våre, sier Rosephine.

Når vaniljekapslene begynner å bli modne, cirka åtte måneder etter pollineringen, er avlingene som åpne bankhvelv for tyver. Risikoen for tyverier er dessuten stor etter innhøstingen, da vaniljestengene må soltørke i cirka tre måneder. Det hender at vaniljetyver blir drept.

– Ingen beskytter oss på plantasjene våre, eller i hjemmene våre, til tross for at det er myndighetenes oppgave, sier 60-årige Faniva Jean Marie, en annen vaniljebonde.

Vaniljestengene selges til såkalte oppsamlere, som er ett av flere ledd i en lyssky kjede av mellommenn.

– Mellommennene tipser ofte tyver om hvilke hus det bor vaniljedyrkere i. Derfor må vi holde oss på god fot med mellommennene, sier Soafasy.

Bøndene får halvparten, eller mindre, av prisen på verdensmarkedet.

– Det beste hadde vært om vi kunne selge direkte til eksportforetakene, men sånn fungerer ikke systemet, sier Faniva.

Når inntektene fra vaniljeavlingen tar slutt i mars og april, som pleier å kalles «hungersmånedene», tvinges mange bønder til å ta opp lån hos mellommenn med den kommende avlingen som sikkerhet. Hvis avlingen blir dårlig eller vaniljen blir stjålet, kan ikke bøndene betale gjelden sin. Mange blir dermed sittende fast i gjeldsspiraler. Det er ikke uvanlig at barn blir tvunget til å arbeide for å lette på gjelden.

I en annen by, Andampy Ny Nosiartana, forteller den 81-årige bonden Joevillo Abdallah at det er umulig å selge direkte til eksportørene.

– Om jeg selv forsøker å forhandle med vaniljeforhandlere, blir jeg stoppet av mellommenn. Risikoen er stor for at jeg blir ranet, mishandlet eller drept, sier Joevillo.

Utryggheten har ført til at en del bønder har sluttet å dyrke vanilje. Andre høster inn vaniljen for tidlig, noe som fører til dårlig kvalitet. Joevillos sønn, 24-årige Roelle, sier at politiet ikke gjør noe for å beskytte dem. De er selv del av et skittent nettverk som handler med stjålet vanilje, hevder han.

Bøndene i Andampy Ny Nosiartana har dannet et borgervern. De er bevæpnet med machetekniver og andre våpen. Fanger de en tyv, så dreper de han.

– Hvis vi overlater han til politiet, så betaler han seg fri, sier Joevillo.

Det er mer eller mindre akseptert at bøndene tar loven i egne hender.

– Men politifolkene blir sure, for da har de en vaniljetyv mindre de kan tjene penger på, sier Joevillo.

Mangelen på strøm i byene gjør at mange ikke har tilgang til internett, TV og andre moderne informasjonskanaler. Dermed er bøndene sjelden oppdaterte på prisutviklingen på vanilje.

– Vi vet at det er et av verdens dyreste krydder, men ikke hva den koster på det internasjonale markedet, sier Roelle.

Ytterst få bønder er organiserte. Familien fikk nylig besøk av et kooperativ som de vurderer å slutte seg til.

– Vi har ikke gjort det tidligere, ettersom vi aldri hadde hørt om kooperativer, forklarer Joevillo.

Noen mil lenger nord, i «vaniljebyen» Ambodivohitra Kobaina, kom bøndene seg ut av den verste fattigdommen da de fikk kontrakt med et utenlandsk fair trade-selskap i 2012. De har dannet en forening som har et lånefond for de 1500 medlemmene sine. Byens bambushytter har blitt byttet ut med små trehus. Flere har solpaneler. Man er også i gang med å etablere et kooperativ som skal gjøre at bøndene skal kunne selge direkte til eksportørene.

– Selv om prisen vi får for vaniljen er høyere nå, så er prisene lave sammenlignet med de internasjonale prisene, sier den 45-årige vaniljebonden Rajao Jean Edwigien.

Selv her vokter bøndene plantasjene sine selv.

– Men fordi vi er godt organisert, så har vi ikke lenger noe problem med tyverier, sier han.

Madagaskar produserer cirka 3500 tonn vanilje årlig. Med tanke på at det er landets største eksportvare, synes Rajao at det er merkelig at regjeringen ikke rydder opp i bransjen og gir mer støtte til vaniljebøndene.

– Vi trenger for eksempel hjelp med teknisk opplæring og annet som garanterer at kvaliteten på bønnene alltid er høy. Vaniljeprisene bør reguleres, men regjeringen sier at den ikke kan blande seg inn i dette, sier Rajao.

Teddy Gervais Seramila er sjef for regional utvikling i landbruksdepartementet i Sambava. Han sier at de høye prisene på vanilje på verdensmarkedet er til fordel for mange i bransjen.

– Sammenlignet med resten av landet er Sava-regionen rik. Her går utviklingen framover. Folk kjøper nye biler og bygger fine hus, noe som i sin tur er bra for andre bransjer, som sementbransjen, sier han.

Medaljens bakside er inflasjon og kraftig økning i prisene på basismatvarer, noe som rammer de som ikke er involvert i vaniljebransjen hardt.

– Lønningene øker ikke i takt med inflasjonen for de som er utenfor bransjen, eksempelvis de som arbeider i offentlig sektor, sier Teddy.

Han spør seg også om hvor skattepengene fra vaniljeeksporten tar veien. Veiene i regionen er uasfalterte og fulle av hull og humper.

– Fortjenesten på vaniljen skulle kunne kommet flere til gode hvis regionen hadde vært bedre styrt. Skattepenger fra eksporten burde for eksempel brukes til å asfaltere veier, sier han.

For å få bukt med vaniljetyverier har myndighetene økt antallet politiveisperringer.

– Men vaniljetyverier er fortsatt et problem som vi prøver å løse, sier Teddy.

Lovverket på Madagaskar forbyr barn under 15 år å arbeide. Landet har også ratifisert ILO-konvensjonene nummer 138 og 182 mot barnearbeid. Like fullt viser rapporten fra ILO fra 2013 at en tredjedel av arbeiderne på vaniljeplantasjene er barn i alderen 12 til 17 år. Ifølge ILO er det mange barn som både arbeider på plantasjene og går på skolen, hvilket innebærer at de har vanskelig for å henge med på undervisningen og risikoen for at de aldri klarer eksamen er stor.

Teddy kritiserer imidlertid rapporten. Han mener at den ikke er laget på riktig grunnlag.

– Det handler om tenåringer som hjelper familiene sine på plantasjene i skoleferiene. Da får de i alle fall muligheten til å lære seg å dyrke. Det er ikke verre enn at tenåringer arbeider som ballgutter under tenniskamper i Europa, sier han.

Flere vaniljebønder vitner derimot om at «virkelig» barnearbeid forekommer.

Jean-Pierre Singa Boyenge, sjef for ILO-prosjektet Savabe, Støtte for bærekraftige og barnearbeidsfrie vaniljedyrkingssamfunn i Sava, mener at den negative internasjonale oppmerksomheten kan komme til å bli en byrde for landets vaniljebransje. Det samme gjelder kaoset i selve bransjen. Det er flere andre land i Asia og Afrika som produserer vanilje av høy kvalitet. De kan bli tøffe konkurrenter.

– Alle vet at vaniljen fra Madagaskar er best i verden. Bønnene har et høyt innhold av vanilje, men i Europa har en del kjøpere begynt å klage over at kvaliteten har blitt dårligere, samtidig som prisene stiger, sier Jean-Pierre når vi treffes på Savabes og ILOs kontor i Sambava.

Savabe er i oppstartsfasen. Formålet er å bekjempe barnearbeid, blant annet gjennom å forbedre vaniljebøndenes vilkår gjennom ulike programmer.

– Om foreldrenes arbeidsteknikk og inntekt blir bedre, kommer barna deres ikke lenger til å trenge å arbeide på plantasjene, sier Jean-Pierre.

Målet er også å bygge opp kapasiteten hos alle aktører i vaniljekjeden og gjøre den transparent. Noe som ikke er gjort i en håndvending. Arbeidet er svært komplisert, fordi det er mange mellomledd og fordi ILO stadig møter stengte dører.

– Et av de største problemene er at vaniljesektoren ble deregulert i 1997, uten noe rammeverk. Bransjen har operert helt fritt, og det finnes ikke noen databaser eller arkiv om noe. Man må være tålmodig for å forstå systemet. Det er ikke mulig å endre på det i en fei. Forbedringene kommer til å skje gradvis, etter hvert som vi får satt oss bedre inn i systemet.

Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl.