Våre dypeste kondolanser

For nesten to tusen år siden skrev den stoiske filosofen Seneca den yngre et kondolansebrev til moren sin, Helvia. Anledningen var at han var blitt forvist fra Roma. Seneca – som hadde blitt sendt i eksil til Korsika, anklaget for å ha hatt et forhold til niesen til den romerske keiseren, Claudious – skrev at «en mann som løfter hodet sitt fra selve begravelsens likbål trenger et skjønnlitterært vokabular som ikke er hentet fra vanlige dagligdagse kondolanser for å trøste sine egne kjære. Men hver store og overveldende sorg må ta bort evnen til å finne ord, siden den ofte selv kveler stemmen.»

Selv om de fleste av oss aldri uttrykker retoriske mesterstykker utover det ordinære, slik Seneca gjør, prøver vi likevel å respondere på sorg med å finne ord i øyeblikkene, månedene eller til og med gjennom et helt liv etter en tragedie. Ord som uttrykker det vi synes er uforklarlig.

Som tenåring i Nigeria var jeg ambivalent til kondolanser. Ethvert forsøk på å finne de rette ordene føltes nytteløst. Hvordan kunne ord på noen som helst måte bygge bro over den kløften av sorg som tapet hadde åpnet mellom de etterlatte og de velmenende menneskene som sørget med dem? Da en klassekamerat mistet faren sin, føltes den kursiverte teksten på kortet jeg valgte helt latterlig, nesten vulgær. Da han kom tilbake på skolen noen dager etter begravelsen, gikk mine venninner og jeg for å sette oss sammen med ham, klare for å uttrykke den inderlige medfølelsen vi hadde snakket så mye om.

Når det kom til stykket klarte jeg ikke å gi ham kortet, og jeg hvisket mine trøstende ord med liten overbevisning. Jeg kjente meg som en bedrager som møtte smerte hans med klisjeer, når det var opplagt at alt annet enn en reversering av tiden for å hente faren hans tilbake til livet var meningsløst. Jeg gulpet opp spådommer om en fremtid hvor en eller annen ennå uforståelig mening ville ta over for den smerten han følte nå, repeterte nesten ordrett de uthulte ordene jeg selv hadde fått høre helt siden min egen far gikk bort.

På samme måte som de fleste andre som har sittet sammen med en etterlatt venn, slektning eller fremmed, ønsket jeg å si noe som kunne gi trøst. Selv om jeg visste at sannheten er fortvilende: Sorg er et ensomt landskap uten veiskilt, en ørken fylt av luftspeilinger som gjør det umulig å vurdere fremgang. Jeg kunne ikke skrive det på et kort, det føltes mer passende å peke på regnbuer som ville komme til syne etter stormen. Dessuten, det jeg syntes lå nærmere sannheten føltes svært personlig. Siden ingen av dem som hadde sympatisert med meg hadde snakket om den totale bunnløse sorgen, var jeg kanskje den eneste som ennå ikke hadde sett regnbuen, og kanskje var ingenting av det jeg hadde opplevd til nytte for noen.

Det skulle gå flere år før C.S. Lewis’ spørsmål i boken «En sorg som min» – Går jeg i sirkler, eller tør jeg håpe på å være i en spiral? – fylte meg med lettelse og selverkjennelse. Det fikk meg også til å lure på om jeg kanskje skulle ha delt også dette med min klassekamerat; i tillegg til mine mer håpefulle spådommer.

Mens mye har forandret seg i verden siden Senecas tid, består både sorgen og de måtene vi forholder oss til den på, både individuelt og som samfunn, som en viktig del av menneskers erfaringer, uløselig knyttet til sterk kjærlighet og ømhet. På noen måter er den som elskes også en etterlatt på vent. Men mens vi i løpet av våre liv lykkeønsker folk når de lykkes på en eksamen, gifter seg eller når en annen milepæl, så strever vi for å finne en passende måte å sympatisere med våre kjære på når et medlem av det samfunnet vi lever i når den siste uunngåelige milepælen.

Medfølelse kan ha mange forkledninger, og opp gjennom årene har jeg latt meg fascinere av en spesiell form. Mange familier åpner en kondolanseprotokoll når de mister en de har kjær. I Nigeria er protokollene ofte beskjedne notatbøker med stiv perm, som de sørgende fyller med kjære minner om dem som har gått bort. En kollega roser hennes skarphet, en kor-kollega skriver entusiastisk om da han rørte et publikum til tårer med sin tolkning av «Amazing Grace», en nabo minnes hvordan hun hjalp ham med å betale sykehusregninger. Jeg skriver ofte direkte til den avdøde i disse protokollene, men selvsagt er jeg den som noen ganger opplever en rensende frigjøring etter å ha skriblet ned min takknemlighet, og jeg skriver i håp om at mine kjære minner må gi trøst til de etterlatte, om de skulle åpne protokollen igjen. Våre sorghandlinger, selv om de er ment å skulle ære de døde, er først og fremst en trøst til dem som lever.

Kanskje er det denne velmenende innsatsen med å trøste de levende som får oss til å gi trøst kun med håpefulle anekdoter som bare streifer tragedien, vi fokuserer i stedet på noe som ligger lenger fremme. I sitt brev til Helvia, minner Seneca henne på fjerne og nylige katastrofer, hennes egen mors død da hun fødte henne, tapet av hennes barnebarn og Senecas eget eksil. «Jeg har ikke skjult noen ulykker for deg», skriver han. «Jeg har stablet dem alle sammen opp foran deg. Jeg har gjort dette med stort mot, for jeg bestemte meg for at jeg ville bekjempe din sorg, ikke unngå den.» Han gjør her et forsøk på å hjelpe sin fortvilte mor med å finne perspektiv gjennom å adoptere de stoiske prinsippene han legger frem. Mens ideen om at sorg kan bekjempes er mistenkelig, blir den uredde anerkjennelsen av ødeleggelse som allerede har inntruffet, og som han ser ut til å se som en viktig del av et forsøk på å bekjempe sorg, værende igjen som noe det er verd å forsøke.

Det er forståelig at vi ønsker å beskytte de etterlatte med å respondere med håp når de gir uttrykk for fortvilelse, gi forsikringer om lys i enden av tunnelen og en regnbue etter stormen. I motsetning til det Seneca trodde på, er den distraksjonen en nødvendig del av prosessen. Likevel, selv om det ikke er noen meteorologisk garanti for at de som overlever en storm vil skimte en regnbue, så må de i alle fall forholde seg til at realiteten er at de har våt og glatt grunn under føttene og det arbeidet det er å finne ut hvordan de skal ta seg frem på veien. Selv om vi ikke er enige i prinsippene hans, så viser Seneca oss i sin trøst til Helvia at vi kan gi håp som også anerkjenner fortvilelsens realitet.

For å omskrive et sitat fra Thomas Mann: En persons død er mer hans families affære enn hans egen, hendelsen er for de fleste familier tragisk og livsendrende. Selv når man gir trøst, er det rom for å anerkjenne det – og en vilje til å reflektere over denne realiteten med den etterlatte kan i seg selv være en trøst.

Distributed by The New York Times Licensing Group. Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl.