Det europeiske jazzopprøret

Det er et godt år for 50-års-jubilanter. Og da tenker jeg ikke bare på mine mange middelaldrende venner. 1969 var et artig år i musikkhistorien.

I skrivende stund er det for eksempel femti år siden John og Yoko giftet seg på Gibraltar. I seg selv ikke så viktig for annet enn maktbalansen i bandet, men den påfølgende medieoverførte uken til sengs på Hilton Hotel i Amsterdam, markerte noe nytt. Og da paret gjentok stuntet i Montreal noen måneder etter, og spilte inn «Give Peace A Chance» på hotellrommet, var det noe mer enn historiens første realityshow.

I 1969 var også året da Miles Davis ble skutt, for kort tid etter mirakuløst nok komme seg til hektene nok til å spille inn banebrytende «Bitches Brew». David Bowie fikk sin første store hit, «Space Oddity», som kom ut akkurat i tide til å bli brukt som soundtrack under BBCs dekning av USAs månelanding. Jackson 5 platedebuterte med 11-åringen Michael som frontvokalist. Led Zeppelin debuterte med to album med et par måneders mellomrom. Og tidenes mest berømte, og muligens mest oppskrytte, musikkfestival ble arrangert på et gjørmete jorde i Woodstock, up-state New York.

Samtidig gikk en middels begavet kontrabassist på 26 år rundt i München og grublet på noe som har hatt enorme innvirkninger for alle som liker improvisert musikk.

Samtidsopprør

Manfred Eicher hadde så vidt forsøkt seg som frijazzmusiker. Han hadde jobbet som innspillingsassistent hos Deutche Grammophon. Det er usikkert hvor bra det hadde gått med noen av jobbene. Men han har fortalt at han hadde vært på reise i New York og sett jazzhelter fra den såkalte October Revolution, Bill Evans, Miles Davis, Paul Bley og Ornette Coleman.

Han var jazzelsker. Og han pleide å gå til den beste platebutikken i München og sjekke de nye platene. Som regel snakket han med eieren Karl Egger om hvor feige og uvitende de store plateselskapene var, som aldri tok noen risiko og ikke brydde seg like mye om kvaliteten på jazz som på klassisk musikk.

«Hvorfor prøver du ikke å lage en plate selv», spurte Eggers en dag.

Så da gjorde han det. Med økonomisk støtte fra Egger ga han ut albumet «Free At Last» med den amerikanske pianisten Mal Waldron. Albumtittelen har blitt tolket ganske bokstavelig i ettertid. Det var kanskje en slags frigjøringsprosjekt for både Eicher og Waldron.

Det ble også starten på verdens største nisjeselskap, Editions of Contemporary Music. ECM. Det var ikke jazz, slik det ble definert i USA. Det var ikke de amerikanske standardjazzlåtene. Det var noe annet. Det var en slags samtidsmusikk. Det var som uttrykket Eicher leste et sted og gjorde til sitt mantra: «the most beautiful sound next to silence».

Den norske ECM-sounden

Mange forbinder lyden av ECM med den klare klangen av Jan Garbareks saksofon, spilt med bildene av en bil som farer over Hardangervidda. Det nordiske lydbildet er på ett nivå en myte som Eicher selv har forsøkt å benekte, men like fullt var det i Oslo lyden oppsto. To år og seks album etter starten dro Eicher nemlig til Norge for å spille inn et soloalbum med den unge saksofonisten Jan Garbarek, som han hadde sett på scenen med George Russel i Bologna.

Garbarek ville gjøre opptak i Henie Onstadsenterets aula, men det fungerte dårlig. Så da ringte de til Arne Bendiksens studio og traff tilfeldigvis på lydteknikeren Jan Erik Kongshaug. Studioet var fullbooket, men Kongshaug kunne ta Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen inn i studio på natta.

Som Eicher var Kongshaug selv musiker og hadde følelsen for hvordan instrumentene skulle låte. I tillegg hadde Arne Bendiksen nylig kjøpt ny miksepult, 8-spors opptaksmaskin og en EMT klangplate. I tillegg til at Steinway-pianoet låt veldig bra.

Garbarekplaten «Afric Pepperbird» ble den første av 700 plater som Kongshaug spilte inn for ECM. Det var starten på en lang solokarriere for Garbarek og på kombinasjonen av Eicher og Kongshaug. Men det markerte også en ny europeisk jazzidentitet. Det ble etter hvert sett på som en ære og et kvalitetsstempel. Men også en frihet. Å få bryte seg mot Eichners smak – og Jan Erik Kongshaugs knotter. (Den legendariske lydteknikeren feirer for øvrig 75 år i år, det ble markert med en hel Kongshaugfestival i Oslo den andre helgen i mars.)

Kort tid etter innspillingen av Afric Pepperbird, kom Eicher tilbake med pianisten Keith Jarrett, som i et avbrekk fra Europaturné med Miles Davis, improviserte et par timer på Steinwayen. Det ble til solodebuten «Facing you». Og når Eicher et par år seinere tok opp Jarretts konsert i Köln, ble det til tidenes mestselgende album av en soloartist. Og da ble ECM for alvor et selskap som folk la merke til.

Etter hvert skulle flere solopianister som Paul Bley, og Chick Corea komme rekende over atlanteren for å få spille på Steinway-flygelet i Oslo.

Album-skaping

Det er smaken til den litt pertentlige tyskeren med bart og halvlangt hår som har vært ECM i femti år. Det er han som har styrt valgene og produksjonene til ECM. Det er kuratoren Eicher som skaper prosjektene som en fortsettelse av den estetiske filosofien som også går igjen i den sobre omslagsdesignen. Estetikken ligger først og fremst i lydkvaliteten. ECM-innspillinger er alle veldig presise opptak av instrumentene, med homogent stereobilde og mange lag av dybde av miksen.

Kritikerne har innvendt at ECM er både kald, elitistisk og til tider forutsigbar. Dem om det. Om du legger de 1500 utgivelsene ved siden av hverandre er de altfor forskjellige til å kunne si at ECM har en spesiell stil. Det er ingen formel, men det er gjenkjennelig likevel. Det er noe originalt, noe nakent og vågalt. Det er som regel noe som står på spill i studio. For Eicher har som regel lett etter originalitet. Noe som beveger han. Og ganske ofte har han funnet det.

Du kan si hva du vil om en forutsigbar ECM-sound, men det er ikke mange som ville satset penger på at en plate med gregoriansk kirkesang og en norsk saksofonist ville slå an. Men The Hilliard Ensemble og Jan Garbareks «Officium» ble en overraskende salgshit. Og det var bokstavelig talt ingen som ville gi ut Steve Reichs repetitive time med «Music for 18 Musicians», men Eicher gjorde det og solgte mer enn 100.000 eksemplarer.

Eicher har gitt et løft til karrieren til mange artister. Som den finske samtidskomponisten Arvo Pärt. Som den amerikanske gitaristen Pat Metheny. Dave Holland, Chick Corea,

Etter den første generasjonen norske musikere med Rypdal, Garbarek, Christensen og Andersen har nye generasjoner blitt inspirert og blitt med i stallen. Artister som Tord Gustavsen, Mathias Eick, Mette Henriette, Nils Petter Molvær, Nils Økland og Sinikka Langeland har gitt ut plater på selskapet.

ECM har vært «en døråpner for norske musikere som fulgte sine egne ideer framfor å kopiere amerikanske idealer», som Terje Mosnes skrev til Stavanger Jazzforum. Det har da også ført til at Eicher har fått utnevnelsen Kommandør av Den Kgl Norske Fortjensteorden for arbeidet.

Lyden vi liker

Det skjer noe med musikerne når de går til de to-tre dagene en studio-session med med Manfred Eicher tar. De er klar over faren for at han i frustrasjon skal utbryte: «Ah. Er dette virkelig det du har lyst til å spille inn?»

Det legger et visst kreativt press. Som bassist Arild Andersen sa i en NRK-dokumentar fra 1987: «Du kommer alltid ut med en annen plate enn man hadde tenkt seg. Det tror jeg alle musikere som spiller på ECM har sagt. Det er jo fordi Manfred har vært der og preget situasjonen.»

Selv har Eicher sagt det enda enklere flere ganger: «The sound that you hear is the sound that we like.» Og med vi, mener han kanskje seg selv. Eller kanskje et utvidet vi av jazz-elskere. For selv om han har bidratt til å utvikle kunst i femti år, savner han 60-tallet. I et intervju med JazzTimes, sa han en gang at det tiåret hadde fortsatt «det man kan kalle magi. Et kunstverk var ikke tegn på noe. Det var selve tegnet.»