Grensevokterne

Svartmalte vanndunker, sim-kort og hjemmelagede, kamuflasjefargede tøysko med såler laget av teppebiter. Dette er effekter man ofte støter på i ørkenlandskapet rundt byen Arivaca i delstaten Arizona, like ved USAs grense til Mexico. Alt er etterlatenskaper etter meksikanske kartellsmuglere som har passert gjennom grenseområdet. Den svarte malingen på plastikkdunkene blokkerer solens refleksjoner, mens teppeskoene er laget for å gjøre fotsporene mer utydelige i ørkensanden.

Vi er med Arizona Border Recon (AZBR) – et frivillig, bevæpnet grensekorps bestående av sivile amerikanere – på deres månedlige patruljering i grenseområdet. Med ansiktsmaling, kamuflasjedrakter og rifler over skulderen sniker mennene seg gjennom det høye, tette gresset, forbi kaktuser og tornebusker og opp de steile fjellskråningene som ligger noen få hundre meter fra grensen til Mexico.

Klare spor etter teppesko, bløte sigarettsneiper og matrester som ennå ikke er blitt tørre i den skarpe januarsolen, forteller dem at sporene er ferske. Alle observasjoner blir løpende registrert i korpsets GPS-system, og etter ni års tilstedeværelse i området kan det tegnes et detaljert bilde av den omfattende, illegale trafikken som går over grensen.

Arivaca-området og det omkringliggende Tucson county er ifølge de amerikanske toll- og grensemyndighetene et av de mest trafikkerte stedene i grenseområdet hva angår innsmugling av narkotika og illegale immigranter. Likevel ligger landegrensen her taus og åpen, kun markert av en tynn stripe med ståltråd og uten en eneste grensepost eller grensepatrulje i sikte i det enorme fjell-landskapet.

Grunnleggeren og lederen av Arizona Border Recon, Tim Foley, er dypt frustrert.

– Her vi befinner oss akkurat nå, kalles det for «nåløyet». Det er så ensomt og øde her at grensepatruljene ikke kommer hit. Men det gjør vi. Politikere kommer og sier til meg at det er utrolig hva jeg kan utrette på tre dager med et dusin menn, som de ikke klarer med fucking 300 grensekontroll-agenter på en måned.

Foley hører igjen og igjen politikere snakke om krisen ved grensen og at folk klager over at det ikke blir gjort noe med problemene. Men Foley har mistet tålmodigheten og har tatt saken i egne hender.

AZBR patruljerer langs grensen for å forhindre illegal trafikk inn i landet. Reglene for medlemskap er strenge, og alle menn vurderes nøye før de aksepteres, forteller Foley.

Alkohol er strengt forbudt under patruljeringen. Hvis noen peker med våpen mot ubevæpnede personer, medfører det øyeblikkelig bortvisning.

«Den blåøyde djevelen fra fjellene», kaller kartellsmuglerne Foley, og den tatoverte krigsveteranen har fått atskillige dødstrusler fra den beryktede meksikanske gjengen. Men det eneste som kan få Foley til å gi opp prosjektet, er en sikring av grensen eller hans egen død, forsikrer han.

700 kilometer østover, i den lille grensebyen Van Horn i det vestlige Texas, ligger den internasjonale grensen åpen på samme måte, men her kjenner ikke innbyggerne seg igjen i det dramaet som ifølge høyrefløyen utspiller seg ved landets grense i sør.

– Det er ingen krise. Den eksisterer ikke. Hvis du lytter til den drittsekken vi har av en president, vil du tro at det er en, men den er oppdiktet, lyder det fra byrådssekretær Fran Malafronte.

Hun har bodd i Van Horn i 12 år, har jobbet på byens rådhus like lenge og har aldri følt seg usikker eller truet av verken narkosmuglere eller illegale innvandrere, forteller hun.

Malafronte henviser til statistikker som viser at mesteparten av det som kommer inn i landet av ulovlige stoffer fra Mexico, smugles inn over de offisielle grenseovergangene.

– Dette er et rasespørsmål, sier hun.

– Problemet er at folk som kommer inn fra Mexico ikke er hvite. Det hvite flertallet i USA er fallende, og derfor forsøker de å forhindre ikke-hvite i å komme inn. End of story.

Foley og Malafronte er ett av mange eksempler på uenigheten om situasjonen ved grensen i sør, som har splittet en amerikansk nasjon som var polarisert fra før ytterligere.

Handler dette om en humanitær krise med titusenvis mellomamerikanske migranter som hoper seg opp ved den meksikansk-amerikanske grensen? Eller utgjør migrantene en fare for nasjonens sikkerhet, slik Trump omtaler det i sin argumentasjon for å sette opp en fysisk barriere ved grensen, enten i form av en mur eller et gjerde.

Før jul førte Trumps krav om en bevilgning på 5,7 milliarder dollar til mur og skjerpet grensekontroll til den lengstvarende nedstengingen av deler av statsapparatet i USAs historie. Det skjedde etter at demokratene nektet å godkjenne presidentens statsbudsjett.

I februar inngikk partene endelig en avtale, som likevel kun ga 1,4 milliarder dollar til bevoktning av grensen, hvorpå Trump like etter avtaleinngåelsen erklærte nasjonal krise. Noe som kan gjøre det mulig for ham å flytte penger fra blant annet forsvarsbudsjettet til murprosjektet. Demokratene har senere kommet med atskillige søksmål mot beslutningen, og en endelig avgjørelse om hvorvidt det skal bygges mer mur eller ikke kan dermed ligge over et år frem i tid.

Også internt blant folk i Arivaca er det uenighet om situasjonen ved grensen. En lokal gruppe med navnet No More Deaths har satt ut dunker med friskt vann og bokser med bønner på en lysning dypt inne i fjell-landskapet. «Til de sterke menneskene som vandrer til et nytt hjem. Vi elsker dere, føler med dere og ønsker dere frihet», står det skrevet på spansk på vanndunkene.

Gruppens formål er å støtte immigrantene på deres ferd til Amerika, men her i området er all illegal ferdsel over grensen styrt av meksikanske karteller, og de som kommer over grensen har først og fremst narkotika og ikke asylsøknader med i bagasjen, forklarer Foley.

Han og mennene hans har flere ganger funnet bønnerester og vanndunker på den nærmeste fjelltoppen, hvor kartellenes speidere har en av de faste utkikkspostene sine, og det er stort sett aldri verken kvinner eller barn å se i den enorme illegale trafikken de observerer, utdyper han.

No More Deaths-gruppen er blinde for hva som virkelig foregår i denne delen av grenseområdet, mener Foley, mens den humanitære gruppen mener at AZBR overdriver problemets omfang og er drevet av rasisme. Foley og hans menn har sin base hos Jim Chilton, som driver en ranch.

– Takk for det dere gjør, roper han. Han passerer gruppen i sin store, hvite pickup, på vei for å sjekke vannforsyningene sine, vinker ut av vinduet og løfter på cowboyhatten.

Chilton har leid det området AZBR patruljerer av myndighetene for at buskapen hans skal beite der. 20.000 hektar i alt, omgitt av fjell-landskap som er leid av andre gårdbrukere, kloss opp til den internasjonale grensen.

– Selv en 80-åring kan komme igjennom her, sier den hvithårede gårdbrukeren og demonstrerer påstanden ved å svinge bein og cowboystøvler over det en meter høye piggtrådgjerdet for deretter uten besvær å bevege seg under de to tynne trådene.

– Det vi trenger er en mur og en grensepatrulje som er til stede ved grensen døgnet rundt.

Den nærmeste grensepatrulje-basen er plassert i byen Tucson, som ligger over 100 kilomenter fra grensen. Grensepatruljen har åtte-timersvakter og rekker stort sett bare å kjøre ned til grensen, før de skal tilbake igjen, forklarer gårdbrukeren. De kommer sjelden lenger enn til enden av grusveiene. Herfra går de siste kilometrene med vei som leder ned til grensen gjennom et svært steinete og ulendt terreng. Det er her AZBR patruljerer.

Ved inngangen til Chiltons hus 10 kilometer lenger oppe ligger det teppesko på rekke og rad, sko som gårdbrukeren har funnet i årenes løp. Innendørs, på spisebordet, står en dataskjerm og spiller av hans og Foleys overvåkningsvideoer fra området. Timer på timer med rekker med primært yngre menn i kamuflasjeklær, teppesko og med svarte vanndunker på vandring gjennom området i dagslys så vel som i måneskinn. Det er typisk 10 til 20 menn i hver gruppe, han som går først er ofte bevæpnet, og alle er utstyrt med store ryggsekker, som alle – ifølge det Chilton og Foley sier – inneholder mellom 20 og 30 kilo narkotika og lesses av på nøye avtalte steder opp til to ganger om dagen.

Mesteparten av smuglergodset er marihuana, men i takt med at flere og flere amerikanske stater legaliserer salg av marihuana, stiger mengden innsmuglet metamfetamin, heroin og fentanyl, et stoff som er 50 ganger mer potent enn heroin.

Ifølge USAs Nasjonale Senter for Stoffmisbruk døde 72.000 amerikanere av overdose i 2017, det tilsvarer 200 personer om dagen, og landets stoffmisbruk-problem omtales offisielt som en epidemi.

– Vi har en humanitær krise og et nasjonalt sikkerhetsproblem. Barna våre dør hver dag, landet over, av overdoser som er forårsaket av de stoffene som smugles over grensen. Det er umoralsk å ikke gjøre noe med problemet, mener Chilton.

På samme måte som Fran Malafronte tror han at mesteparten av de illegale stoffene smugles over de offisielle grenseovergangene, men han mener at dét ikke kan brukes som et argument for å ignorere den hyppige trafikken over grensen i Arivaca. Det er bortkastet tid å overhodet diskutere beskyldningene om rasisme, sier han. Hans kone gjennom 55 år, Sue, har undervist latinamerikanske immigranter i engelsk i flere tiår. Sønnen hans er gift med en asiat og på ranchen sin har han ansatt flere cowboyer med meksikansk bakgrunn.

Chilton har opp gjennom årene opplevd kartellenes brutalitet på nært hold. Da han for et par år siden fant fire ryggsekker fylt med narkotika som var etterlatt på jordene hans, var han i sterk tvil. Hans første instinkt var å ringe og melde det til grensepatruljen, men da en ranch-kollega reagerte på samme måte for fem år siden, ble han funnet død dagen etter. Det samme gjentok seg kort tid etter for en annen gårdbruker i området.

Chilton tok i stedet bilen og kjørte rundt for å finne en grensepatrulje, slik at han kunne videreformidle opplysningene ansikt til ansikt, for slik å unngå å legge igjen digitale spor. Men han kjørte rundt i grenseområdet i timesvis, uten å støte på en eneste patruljebil. Til slutt kjørte han hjem igjen og ringte til en grensepatrulje to sektorer lenger borte og ba dem videreformidle informasjonen til det rette kontoret. I flere måneder etterpå var Chilton opptatt av kun å oppholde seg på steder i huset hvor han ikke kunne sees fra vinduet, i frykt for kartellenes hevn. I sommer ble en grensekontroll-agent skutt da han forsøkte å stoppe en gruppe smuglere som var på vei nordover over fjellene, og det er mange historier i området om henrettelser på åpen gate som kan relateres til kartellenes smugleraktivitet.

Chilton har i over et tiår argumentert for en mur ved landets grense i sør og var derfor begeistret da Trump gjorde oppføringen av muren ved grensen i sør til en essensiell del av valgkampen sin.

Presidenten gjør noe helt riktig når han holder fast ved sitt krav om muren – selv om det koster en delvis nedstenging av statsadministrasjonen, mener Chilton. I januar ble han landskjent da Trump inviterte ham opp på scenen foran verdenspressens kameraer under bøndenes årlige nasjonale konferanse i New Orleans.

– Mr. President, we need a wall! lød Chiltons åpningsreplikk. Den ble etterfulgt av en langvarig, stående applaus fra salens 7.000 tilskuere.

Men en mur er ikke nok, understreker Chilton. Skal man sikre grensen må man også ha grensepatruljer til stede døgnet rundt, mener han. I løpet av de siste ukene er det blitt funnet syv underjordiske tuneller i Arizona som er blitt gravd ut under grensen fra Mexico til den vestlige sørstaten i områder med langt mer omfangsrik grenseavsperring enn piggtråden i Arivaca. De brukes til smugling av både narkotika og personer.

Nylig meldte 376 illegale immigranter seg selv til grensepatruljen i byen Yuma, vest i Arizona, etter å ha krysset grensen under jorden.

Tilbake i Van Horn minner Malafronte om at de aller fleste immigranter er på flukt fra kriger og konflikter i hjemlandet og at de som regel tar de jobbene som amerikanerne ikke gidder å ta selv.

– Kvinner og barn flykter fra forferdelige forhold. Skal vi bare stenge dem ute?, spør hun retorisk.

– Folkene på Mayflower hadde heller ikke visum. Landet vårt er bygget på immigrasjon.

På en restaurant litt lenger ned i veien for rådhuset gir eieren, Jose Chuy, byrådssekretæren rett. Han er født og oppvokst i Van Horn, og har alltid kunnet gå uhindret frem og tilbake over grensen for å besøke familien på meksikansk side. Den andre veien er den, hvor det så lenge han kan huske, har kommet meksikanere, som fredelig har søkt arbeid i Van Horn og omegn, uten at det medførte problemer. Det har vært plass til alle, forteller restauranteieren.

Foley er av en annen oppfatning. Etter en kort karriere i det amerikanske militæret, jobbet han i byggebransjen i California, forteller han en kveld. Vi er på basenes bålplass, hvor mennene samles etter dagens patruljering. Der opplevde han at illegale immigranter undergravde arbeidsmarkedet, fordi de godtok underbetaling og fordi de uten problemer kunne vende tilbake til arbeidsplassen med nytt navn og ny ID etter at myndighetene hadde tatt dem med falske arbeidstillatelser.

– Problemet er at lønningene blir lavere, og at husleien øker, slik at du ikke lenger har råd til å bo her. Illegale immigranter kommer til landet og søker asyl og får med det helseforsikring , boligstøtte og hjelp til utdannelse betalt av våre skattepenger, mens jeg jobber ræva av meg og må betale alt selv.

De andre mennene i gruppen nikker gjenkjennende til historiene hans og vet at det er mange amerikanere der ute som deler deres holdninger.

Lorenzo Mirello ble med i AZBR for tre år siden.

– Her var det endelig noen som ikke bare satt og klaget, men som faktisk kom seg opp av sofaen og gjorde noe med problemene, sier han om inntrykket han fikk etter det første møtet med gruppen.

Han har senere flyttet fra sitt hjem i California til Arivaca, og har tatt ulønnet permisjon fra jobben på Tucsons sykehus for å være med på AZBRs månedlige patruljeringer. På sykehuset blir han hver dag minnet om den enorme splittelsen i befolkningen.

– Det er en merkelig situasjon vi står i akkurat nå. Folk tror på det, uansett hva deres politiske parti måtte si. Pasientene min ber meg ofte om å sette på fjernsynet for dem, og ut fra hvilken kanal de ber meg om å slå på vet jeg hvilken side de er på. CNN hos den ene fløyen, FOX News hos den andre og så videre.

– Det er ikke bare noe venstrefløyen sier når de snakker om at det ikke er noen krise ved grensen. De tror virkelig på det. Og det samme gjelder oss. Om landet er i en unntakstilstand eller ikke, avhenger av hvem du spør. Det er ikke en akutt krise som under en naturkatastrofe. Men det er en krise, som med tiden vil gå ut av sine proporsjoner hvis vi ikke gjør noe.

At det overhodet kan være noen diskusjon om hvorvidt landet er i en unntakstilstand eller ikke, mener byrådssekretær Malafronte fra Van Horn er et bevis på at Trump bløffer.

– Du kjenner igjen en nødsituasjon når du ser den. Du kan ikke sitte og diskutere om du kan erklære unntakstilstand eller ikke. Hvis det virkelig var en krise, ville El Paso vært den farligste byen i landet, fortsetter hun, med henvisning til grensebyen i Texas, nabobyen til Ciudad Juarez, en av Mexicos mest beryktede og voldelige byer. Den ville naboen til tross, El Paso ble i fjor kåret til den nest tryggeste byen i Amerika.

– Hvilke byer er de farligste? Detroit! Chicago! Hvilke land grenser de til? spør Malafronte retorisk.

I motsetning til i Arivaca er grensen til Mexico i El Paso delt med et høyt stålgjerde, som ble bygget under president George W. Bush og videreutviklet av president Obama.

Dét er grunnen til at det er så trygt i El Paso, argumenterer Jim og Sue Chilton, og legger til at grunnen til at El Paso har en mur og Arivaca ligger åpen, er antallet stemmer.

– Det er over en million velgere i El Paso. Her ute er kun et par hundre. Hvem ville du som politiker helst bruke penger på å please? spør Sue.

Malafronte holder på sin side fast på at muren er overflødig:

– Etterspørselen etter illegale stoffer er enorm i USA. Det er derfor det er et marked. Bruk pengene på å løse Amerikas misbrukerproblem istedenfor. Dette landet er ikke så great at vi ikke har noe bedre å bruke penger på enn en mur. Skoler og sykehus, for eksempel.

Foley har ikke tro på at det noen gang blir noen mur på Chiltons jord. Ikke fordi det er umulig, men fordi det krevende terrenget vil gjøre det for dyrt og vanskelig. Han har i stedet foreslått overfor Tucsons toll- og grensekontroll at det opprettes en permanent stasjon på Chiltons jord og at de hyrer ham og hans menn som private grense-entreprenører, i samme stil som militæret benytter seg av såkalte contractors. Men verken grensemyndighetene eller grenseagentenes fagforening synes å være særlig begeistret for ideen.

I Van Horn råder Malafronte Chilton til å bygge sin egen mur, hvis problemet virkelig er så alvorlig som han beskriver det. Men siden Chilton har leid grenseområdet av regjeringen, og ikke eier det selv, er ikke det en mulighet. Han vil bli anholdt ved første spadetak, forklarer gårdbrukeren. Han er overbevist om at spørsmålet om hvorvidt det blir en grensemur eller ikke er helt avhengig av om Trump blir gjenvalgt i 2020. Selv hvis Trump skulle få planen sin om en grensemur igjennom, vil den bli forkastet hvis en ny demokratisk president blir valgt, frykter han.

Oversatt til norsk av Anita Myklemyr.