– Jeg sloss en del, men vi gikk ikke rundt og slo ned folk

Noen gutter trenger den utladningen som en kamp på tørre nevene kan gi, mener forfatter Arne Svingen. Han skriver bøker som han gjerne ville lest selv da han var barn.

«Alt jeg skylder deg er juling» heter den nyeste boka til Arne Svingen. Tittelen står godt i stil til flere av hans andre bøker: «Tause skrik», «De tøffeste gutta», «Skalleknus», «Revolvergutten», «Sangen om en brukket nese» – for å nevne noen. Svingen er en forfatter som har tatt mål av seg til å skrive bøker som kan få flere barn og unge til å lese mer. Særlig de tøffeste gutta.

Herman i «Alt jeg skylder deg er juling» er en sånn gutt. Hjemme hos mor og lillesøster er han snill og omsorgsfull, men blant venner har han rykte på seg som brutal, og med rette. Det kommer også fram at faren hans ikke har oppført seg slik en far skal, og dette plager Herman. Gjennom boka følger vi spent med på om Hermans brutale adferd er noe han vil klare å få kontroll over.

– Han sliter med senvirkning etter å ha blitt mishandlet av far?

– Njaaa, jeg mener at det ikke er så mye det som gjør ham slik han er. Jeg tror at mange gutter og noen menn har et behov for å slåss. Ikke et behov for å slå, for det er noe annet. Jeg snakker om slåsskamper. Herman har det slik. Han har en slags filosofi bak det han gjør, forklarer Arne Svingen.

Vi sitter sivilisert og nipper til hver vår kopp te på en av Oslos mange kafeer. En voksen, intellektuell mann som lever av å skrive bøker, og en journalist som lever av å spørre. Et forfatterintervju slik verden har sett mange av. Jeg skal snart få meg en skikkelig overraskelse. For før jeg rekker å spørre om hvordan han har drevet research for å komme på innsiden av nattelivets brutale virkelighet, sier han:

Søker spenningen

– Dette kan jeg kjenne meg igjen i fra min egen oppvekst. Jeg sloss en del, men vi gikk ikke rundt og slo ned folk. Vi slo ingen som ikke ville slåss tilbake.

Han forteller om tida som ung gutt på Grorud. Han hang sammen med mange andre gutter, sju-åtte stykker i den harde kjerne. Det var ekte vennskap. Fortsatt møtes de et par ganger i året. Uten å slåss nå da. Men den gangen var det annerledes. Hans gjeng var noen ganger i konflikter med Romsåsgjengen. Det hendte at de avtalte slåsskamper. Andre ganger bare skjedde de, kampene.

– Men vi var ikke farlige for noen andre. Og Herman er ikke den, mener han selv, som går og slår ned tilfeldige. Han slåss med dem som vil slåss med ham. Jeg tror at veldig mange gutter har behov for en slags utagering, fordi de lever ganske konforme, trygge, kjedelige liv. Så trenger man et eller annet spenningsmoment som er helt uforutsigbart og ganske farlig. Da er det mye verre hvis du skal begynne med hanggliding eller hoppe fra høye bygninger – du må lære deg masse ting. Mens det er ganske lett å møte noen til en nevekamp. Så jeg har en viss forståelse for akkurat det. Herman har noe i sin bakgrunn som gjør at han finner et utløp i dette, men samtidig har han nok også det som jeg tror noen gutter sliter med – og som jeg kan kjenne meg igjen i – et høyt testosteronnivå rett og slett. Det er en bryter inni deg, som jeg kaller å se rødt. En følelse av at du mister litt kontrollen. Som jeg hadde i yngre år. Og som jeg ikke har nå. Arne Svingen ler. Kanskje jeg ser forskrekket ut. Vi fortsetter å drikke te.

– For min del slutta jeg å slåss.

– Når da?

– Jeg holdt vel på fram til jeg var 20 omtrent. Primært til jeg var 18, men det kom et par unntak etter det, innrømmer han.

Har skjedd til alle tider

Arne Svingen føler seg sikker på at det han snakker om her, er et vanlig fenomen, som har funnes til alle tider. I større og mindre grad, men nå mener han å vite at det er det en økende tendens med vold blant ungdom igjen, etter at den har gått ned en periode. Han ser den på sene kveldstimer en fredag eller lørdag når han går hjem, og han vet at det avtales «beefing» på steder der de som kommer er innforstått med hva som skal skje.

Herman har en slags livsfilosofi om hva han skal gjøre her i livet og hva han mener er greit. Men noen ganger møter man seg sjøl i døra eller man får en skikkelig overraskende utfordring når det ikke går helt som planlagt, og det gjør det ikke i hans liv. Plutselig står man der og har ikke tenkt på muligheten av at akkurat dette kunne skje. Hvis den du velger å plante knyttneven i trynet på, for eksempel er sønnen til en venn av mora di, eller hvis du prøver å ta et oppgjør med noen som viser seg å ikke ville slåss. Da ender man brått i den posisjonen at man bare skal slå og det er noe helt annet enn å slåss.

Herman får for alvor problemer da han blir bedt om å være med på et hevntokt som en venninne av ham trenger å gjennomføre. Silje er åpenbart blitt misbrukt i barndommen og hun kontakter Herman som er en beryktet slåsskjempe. Han må kunne gi overgripere en omgang juling! Men så greit er det ikke. Igjen er det dette: Forskjellen på å slå og å slåss.

Hevn

– Forholdet til faren ligger og ulmer under Hermans brutale aktiviteter. Hvordan skal han takle det?

– Når først denne ideen om å hevne seg kommer opp, har han faktisk en han vil ta et oppgjør med. Men han vet ikke helt hvordan han skal få tatt faren, som han faktisk skylder juling, det er der tittelen på boka – «Alt jeg skylder deg er juling» – ligger. Men når han faktisk møter denne faren, blir det vanskelig. Fordi det er faren hans, og han har en masse konfliktfylte følelser som gjør det komplisert når han faktisk står der. Han er sint på ham, fordi han bor i en annen by og fordi han ikke har sett ham i oppveksten og fordi han oppførte seg dårlig overfor mora og de må leve et liv hvor han ikke får lov til å være til stede. Det har ført til at Herman må være en slags farsfigur i sin familie, overfor søsteren. Og han gjør jo en del bra ting i dagliglivet, men så gjør han dette andre også, som bare ødelegger. Jeg tror mange har et slags dobbeltliv: Ett liv hjemme og et annet ute. Noen ganger når de to livene møtes, blir det utrolig vanskelig, sier Arne Svingen.

Trigger trangen til vold

Han forteller at det har tatt ham alle disse årene å få nok avstand til sin egen oppvekst til å kunne skrive denne boka.

– Jeg følte at jeg måtte ha enda mer avstand til det jeg selv opplevde og tenke mer på dette med hva lav impulskontroll kan gjøre med deg. Selv om jeg har taklet det, synes jeg noen ganger det har vært vanskelig. Du har dette elementet av hissighet som bare kommer ut enkelte ganger, men som alltid er ubehagelig når det kommer. Jeg tror at for min del var det noe kroppslig, som jeg ikke forsto helt, selv om jeg skjønte hva som trigget det.

– Hva er det som trigger trangen til å ty til vold?

– Det kan være spesielle situasjoner, eller noen som sier noe provoserende. Det kan være sent på kvelden, det kan være at man krangler med noen av sine nærmeste, sånne ting, som gjør at du blir fortvilende sint. Det blir jo alle, men for meg så husker jeg at jeg kunne kjenne meg litt blind i situasjonen. Det er ubehagelig – særlig etterpå. Jeg måtte forstå, da jeg etter hvert ble 20 år og fikk nye venner, at det ikke gikk an å si sånt som at «han der fortjener juling». Men det var en helt grei ting å si i min oppvekst. Som voksen kan man si det ironisk, men ikke gå rundt og mene det. Vi gutta må lære oss å takle provoserende kommentarer og hendelser uten å slå ned folk.

– Den slags språkbruk, og verre med, finner du jo igjen i en del kommentarfelt på nettet, enkelte er ganske hissige i kjeften?

– Ja men sånt kjenner jeg meg ikke igjen i. Kanskje bare med unntak av et par ganger jeg har fått dårlige anmeldelser. Det gjorde meg hissig – ikke fordi de var dårlige, men fordi de var ufine.

– Hva gjorde du da?

– Den ene anmelderen skjelte jeg ut i en sammenheng vi møttes, men ellers har jeg ikke gjort noe med det.

Utløp for frustrasjoner

– Du kunne kanskje trenge en boksepute hjemme?

– Det gjelder i hvert fall å finne utløp for frustrasjoner. Jeg spiller squash to ganger i uka. Noen ganger går det skikkelig dårlig og man banner og kaster rekkerten. Sånne ting er veldig fint. Man får utløp der og da på en måte som man ikke kan få ellers i samfunnet. Idretten har i det hele tatt en del slike muligheter for folk som trenger å få ut en del følelser. Jeg tror faktisk at dette er noe av det som trekker folk til fotballkamper. Det slåsses ikke inne på stadion lenger, men det finnes folk som avtaler å slåss utenfor stadion.

– Syns du det er greit at den ventilen finnes?

– Ja, jeg tror at dette er helt essensielt for enkelte. Muligheten til å leve litt farlig noen minutter av livet.

– Det kan bli skjebnesvangre minutter…?

– Ja, men det finnes regler om at man ikke skal ha våpen – at det er på tørre nevene. Alt kan jo skje, men veldig ofte går det bra. Hvis du derimot bare ser en supporter for det andre laget som går forbi og så går løs på ham, er det fullstendig uakseptabelt. Det må være gjensidighet, påpeker Svingen.

Torde ikke gå til Romsås

Han vender tilbake til oppveksten på Grorud, der slåssingen var en viktig del av oppveksten. Og det satte klare rammer for utfoldelsen.

– Å gå fra Grorud til Romsås tar kanskje tre minutter. Likevel: den veien gikk jeg aldri. For der holdt Romsåsgjengen til. Vi kunne gå til Ammerud og Kalbakken, det var helt ok, men Romsåsgjengen, de var vi faktisk litt redde for. Dem hadde vi konflikter med. Jeg var i løpet av hele min oppvekst bare to-tre ganger på Romsåssenteret. Tenk på det! En bydel som ligger tre minutter unna!

– Det kunne være upraktisk hvis du hadde ærend der?

– Ja, og det hadde jeg en gang og da fikk jeg noen spark nedover rulletrappa. Men jeg gikk ikke dit alene. Alltid sammen med gjengen. Vi møtes den dag i dag et par ganger i året.

– Men nå banker dere ingen lenger?

– Neinei! Jeg vil dessuten påstå at ingen av oss var gode til å slåss den gangen heller, men det handler ikke om det. Vi var ikke spesielt opptatt av den delen, men vi måtte forsvare vårt territorium – og vår gjeng. Jeg vil ikke framstille det som en voldsgjeng. Slåssingen var bare en del av oppveksten.

– Hadde du ingen erfaring hjemmefra med vold?

– Nei, egentlig ikke. Faren min var nok litt hissig, men han slo meg ikke. Jeg tror at vår del av voldskulturen hadde lite med hvordan vi hadde det hjemme å gjøre. Vi levde et liv på siden av alle foreldrene. Vi hadde våre egne områder hvor vi visste at det ikke var noen foreldreovervåkning og vi dreiv med våre egne ting. Vi fikk være i fred så lenge vi ikke lagde problemer for andre eller selv fikk problemer med politiet eller den type ting.

Sparka til biler

– Og jeg som hadde tenkt å spørre hvordan du gjorde research for å skrive denne boka, som trodde du var en snill og pyntelig forfatter…

– Jeg skriver ikke om meg selv. Og dette har ingenting med mine foreldre å gjøre, men akkurat den følelsen av å rettferdiggjøre det å kunne slåss, og følelsen av noen ganger å kjenne på det enorme adrenalinkicket, tok jeg fram i forbindelse med historien om Herman. Hvordan det er å bare gå rundt og bli fryktelig irritert på folk bare fordi du selv er bittelitt i ubalanse… for eksempel hvis noen gjør en dum manøver med bilen og holder på å kjøre deg ned, da går du løs på den bilen. Jeg har kanskje sparka til et par biler i voksen alder, det har jeg nok. Jeg blir ikke så lett redd. Det har noe med oppveksten å gjøre. Jeg vet jeg kan klare meg. Jeg er ganske høy og sånn. Men jeg går ikke løs på noen. Den streken satte jeg. Jeg går ikke over den.

– Hva er det som binder gjengen din sammen når dere møtes nå?

– Når vi møtes, er vi veldig sammensveisa med en gang. Ingen skal kødde med oss. Jeg tror det er den fine følelsen av tilhørighet, vissheten om at hvis noen gjør noe mot deg, så skal jeg se om jeg kan fikse det sammen med deg. Sammen er man sterkere.

Gutter sliter

– Da du skrev boka, var du da i tvil om Herman skulle gi faren sin juling når han kom til ham?

– Nei, jeg syns at den episoden og noen av de andre jeg skildrer, viser at dette er utenfor det som er komfortabelt for ham. Men hvis faren hadde oppført seg aggressivt, sagt noen spesielle ting, som han ikke sa, så kanskje. Men det Herman gjør isteden, er at han rett etterpå går løs på noen som han vet han får juling av. Det er hans utløp. Han går løs på de aller største og farligste han kan finne. Provoserer dem helt hodeløst.

– Hvorfor gjør han det?

– Fordi det er hans eneste utløp for den frustrasjonen han føler. Han føler at faren fortjener juling, men han får ikke til å slå ham for han oppfører seg ikke aggressivt. Hadde han slått til faren hadde han kanskje falt i bakken, og det hadde vært det. Kanskje det hadde gitt Herman et utløp, men han så aldri rødt, han ble ikke aggressiv der og da. Isteden går han rundt og er frustrert, og når han er frustrert, gjør han det på sin måte – den mest selvdestruktive måten man kan tenke seg: Å gå løs på to bolere.

– Sier du at han inni seg hadde et behov for å bli banka?

– Ikke for å bli banka, men når du føler deg verdiløs og frustrert, hvordan skal du få utløp for dette? Mange gutter sliter i dag, vi ser det på mange statistikker, blant annet når det gjelder selvmord. Den statistikken er skyhøy blant gutter i Norge sammenlignet med andre europeiske land. Det er noe der som gjør den frustrasjonen utrolig vanskelig for en del gutter å takle i vårt samfunn. Jeg vet ikke hva som gjør det, men Herman kunne aldri tatt livet av seg, men derimot er han i stand til å gjøre veldig mange andre dumme ting.

– Jeg tror du har godt håp for Herman …

– Ja jeg tror han vil klare seg. Også fordi han vet at dette er ikke den eneste typen utløp som finnes i livet. Han kan lære å kanalisere sine utfordringer på en annen måte, ved litt hjelp eller i hvert fall litt tid.

Sier Arne Svingen.