Kontakt med de døde

–Det kommer inn en mann til meg her. En mørk og kraftig kar som er rundt 178 centimeter høy. Han var glad i å arbeide og jeg får en fornemmelse av at han var bygningsarbeider eller sprengningsarbeider. Hvem forstår det?

André Kirsebom, sertifisert medium, godkjent healer, lærer, forfatter og spirituell prest i Norsk Spiritualistisk Trossamfunn står på podiet i et intimt lokale og henvender seg til rundt tretti stykker som har funnet veien til åndelig mediumkveld på Skøyen i Oslo. Det er flest kvinner i salen, bare fem menn.

– Jeg får også følelsen av at han hadde en humor som var viktig for ham. Han viser meg en brent toast. Ting sved seg lett rundt ham. Han må ha vært litt uforsiktig. Hvem forstår dette?

Han ser utover forsamlingen. En kvinne rekker opp handa.

– Du forstår det?

Kvinnen nikker.

En annerledes onsdag

Det er onsdag kveld på Hoff terasse 6 på Skøyen i Oslo. Her arrangerer Norsk Spiritualistisk Trossamfunn ukentlig det som kalles åndelig mediumkveld.

Det første som møter øyet når man kommer inn i entréen til kjellerlokalet er hyllemeter med spirituell litteratur, et såkalt «bokatek» med bøker til utlån, og tidsskrifter som Medium og Visjon i stativer festet til veggen. Det koster 150 kroner for ikke-medlemmer å komme inn og 50 kroner for medlemmer.

Ved inngangen til det innerste lokalet, hvor denne kveldens seanse skal finne sted, står det et lite bord med en tallerken med blafrende telys og et skilt med påskriften «Tenn et lys for de som har gått over». Det står vaser med friske blomster fremme på scenen. På veggene henger malerier av vakre grønne landskap med trær, broer og vann. På et annet bord står kopper, te, kaffe og småkaker som folk forsyner seg fra før de finner plassene sine.

– Vi tar en sang først, sier André Kirsebom som er leder for Norsk Spiritualistisk Trossamfunn i Norge. Alle reiser seg mens tonene til «Lean on me» fyller salen fra en CD-spiller.

Kirsebom har denne vårkvelden med seg en gjest på scenen, mediet Tim Abbott. Han er verdenskjent i de spiritualistiske miljøene og skal lede kveldens kanaliseringsseanse. Abbott og Kirsebom stemmer i med resten av salen: «Lean on me, when you’re not strong. And I’ll be your friend. I’ll help you carry on. For it won’t be long. ‘Til I’m gonna need. Somebody to lean on».

Beskjeder fra «den andre siden»

Så tar de fatt på det som er kveldens høydepunkt og grunnen til at folk samles her; beskjeder fra folk som har «gått over»:

– Jeg har kontakt med en mann. Han viser meg et hus som han har bygget mye på selv, kjenner du til det? Sykdomsbildet, forstår du det?

Når en kvinne i salen har kjent igjen nok detaljer, kommer mediet med beskjeden fra åndeverdenen: Han har kommet for å få deg til å passe på familiesituasjonen din, det har sklidd litt ut. Du må prøve å dra båndene inn igjen, dere trenger hverandre. Kan du forstå det?

Kvinnen svarer ja. En etter en «kommer de gjennom». En kvinne kjenner igjen en «Miss nips» som sin avdøde mor, som hadde stuen overfylt av pyntegjenstander og som mot slutten av sitt liv fikk et drypp eller slag og problemer med hukommelsen. Beskjeden som kommer, er å foreta en reise for å besøke en bestemt person som trenger hjelp. En annen kvinne får beskjed fra en bestefar som jobbet med tog. Beskjeden fra en mor til nok en deltager er, «du må ta styringen over eget liv og ikke la deg kontrollere av andre.»

– Voksende fenomen

Pamela Serene Fornell mener at dødekontakt er et voksende fenomen i Norge. Hun er oppvokst i USA, men har bodd mesteparten av livet i Norge og jobber som klarsynt medium, healer og dyretolk. Hun er utdannet ved Arthur Findlay College i England og er lærer i det som kalles «mediumskap», samt leder av Oslo Spiritualist Society

– I USA, hvor jeg selv kommer fra, og England, hvor jeg har min utdannelse fra har mediumskap og det alternative vært utbredt lenge. I Norge er det relativt nytt. Jeg husker den første alternativmessen i Oslo for ikke så veldig lenge siden. Da var krystaller, healing og dødekontakt nytt. Jeg tror denne nye interessen henger sammen med at kirken i dag ikke har det samme grepet om folk som før. TV er heller ikke lenger regulert i samme format som før. Interessen har nok alltid vært der, men folk i dag har også mer ressurser som frigjør tid til aktiviteter og muligheter hvor man kan utforske dette.

Hun mener det er bra at det settes på dagsorden.

Mange skeptikere

Men mange er skeptiske. Da prinsesse Märtha Louise i 2010 inviterte det verdenskjente mediet Lisa Williams til å ha en dødeseanse i Norge, fikk hun kritikk fra biskoper, prester og psykiatere. Noe av kritikken gikk på at det ikke går an å ha kontakt med døde.

– Det er forskjell på å snakke til de døde og kommunisere med de døde. Kommunikasjonen er og blir enveis, sier Christopher Dragnes Norderhaug, kommunikasjonsansvarlig i Foreningen Skepsis.

Han er klar på at ingen har greid å bevise at kommunikasjon med døde har forekommet. Norderhaug mener at dødeseanser og spirituelle readinger kan forklares med sannsynlighetsberegning, fisking etter informasjon og cold-reading. Ved såkalt cold-reading brukes kvalifisert gjetning, kanskje basert på statistikk, og utsagn som er så generelle at de passer til nesten alle. En annen teknikk er å stille spørsmål på en slik måte at man får folk til å oppgi informasjon, som man deretter kan bygge en historie rundt.

Norderhaug understreker at Foreningen Skepsis ønsker at folk skal få lov til å tro på hva de vil, men de mener det går en grense når personer tjener penger på å kontakte døde for andre.

– Dette er å selge falske håp. Mennesker i sorgprosesser betaler dyrt for å få en hilsen fra sin kjære avdøde bestemor. Dette er ikke greit. Det er å utnytte sårbare mennesker.

Familie, helse og hjem

Anne Kalvig, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger og forfatter av boken «Spiritisme - samtaler mellom levende og døde», mener at kritikerne av dødekommunikasjon synes å ha større problemer med folkelig og nyere spirituell praksis enn med gamle religioner.

– At alvor og fravær av penger er det som preger «ordentlig» religion, er en normativ forventning, ikke et nøytralt argument. All religion har en materiell side, sier Kalvig.

At dødekommunikasjon kan være etisk utfordrende, er hun enig i. Dette blir diskutert også internt innenfor feltet, påpeker hun. Noen løser det på gode, andre på dårlige måter. Dødekontakt tematiserer ifølge Kalvig ting som folk opplever som meningsgivende i livet her og nå: familie, venner og relasjoner, sykdom og helse, hjem og omgivelser. Men det settes inn i en kosmisk ramme der åndeverdenen inngår.

Ingen sannhetsvurdering

– Sannhetsvurdering av folks overskridende kommunikasjon og praksis, som for eksempel dødekontakt, er ikke religionsviterens domene. Vi studerer hvorfor religiøse eller åndelige fenomener får nettopp de uttrykkene de får, og hva de forteller oss om større sammenhenger. Det betyr ikke at det skal være fritt for kritikk, men å avgjøre om Gud, Jesus, engler eller døde slektninger ikke kan meddele seg til oss fordi de ikke finnes, er utenfor vårt faglige mandat, sier professoren.

Det å høre og se ting som ikke er der i vanlig forstand, som følt nærvær av døde varme hender og helbredelse, er fenomener som knytter til seg mange nivåer av opplevelse og fortolkning, påpeker Kalvig. Vitenskapelige oppdagelser tar ikke bort religiøse og åndelige fenomener og erfaringer.

Kommunikasjon med ånder er for øvrig noe som skjer på tvers av spirituelle retninger. Det inngår for eksempel i sjamanisme.

– Alle har det i seg

Pamela Serene Fornell mener det er en alminnelig sak å kommunisere med de døde, og mener at man ikke trenger å være spesielt utvalgt.

– Jeg tror alle har dette i seg i større eller mindre grad. Men på samme måte som at alle kan synge i dusjen, så er det ikke alle som skal bli operastjerne. Hvis man er nysgjerrig og har lyst å bli bedre kjent med sin intuisjon og utforske sine evner, så kan man ta et kurs og finne ut om dette er noe for en. Mange som har anlegg for dette vil også ha en naturlig interesse for det og lyst til å gå videre med det. Jeg tror kanskje også at de som ikke har anlegg, heller ikke vil interessere seg særlig for det, men heller se på det som en kuriositet.

På spørsmål om disse evnene som hun snakker om er medfødte, svarer hun at de i noen tilfeller kan ligge i slekta.

– Det er ikke uvanlig å gå i fotsporene til familien, fordi man er blitt påvirket av de andre fra barndommen av, sier Fornell, og sammenligner det med familier der de har vært leger og advokater i generasjoner.

– Jeg tror ikke at dette er en spesiell gave, det er heller en evne som må utvikles. Noen oppdager at de har disse skjulte evnene etter sykdom eller en sterk og traumatisk opplevelse. Det skjedde med meg. Da jeg var ni år var jeg syk med en poliolignende sykdom, og ble lammet fra halsen og ned over flere måneder. Jeg tror at jeg da flyktet litt inn i åndeverdenen, for når man er fysisk begrenset, så lever man seg selv gjerne ut et annet sted. Så min teori er, for min del iallfall, at sykdommen gjorde at jeg forble åpen og ikke stengte meg som mange gjør når man når voksen alder og innhentes av hverdagen og forpliktelser.

Teknikk og energibruk

Andre ganger kan det være sterke opplevelser i forbindelse med at man mister noen som står en nær som gjør at folk oppdager evnene, forteller Fornell. Man spør seg: Hvor er han nå? Hvordan går det med henne? Og kanskje setter man i gang en søken for å finne ut hva som skjer etter døden.

– Noen, spesielt barn, kan føle nærvær av sine kjære etter et dødsfall, kanskje en bestemor som kommer på besøk. Men de som går videre og utvikler dette som en egenskap, har gjerne en ekstra interesse for det. Om man skal bli dyktig, kommer som alt annet an på hvor hardt man er villig til å jobbe for det; det blir som en muskel som må utvikles. En ballettdanser må trene seks dager i uken for å kunne stå på scenen den syvende dagen. Slik er det med oss medier også. Mozart var et barnegeni, men hans musikalske gave ville ikke blitt det som det ble dersom han ikke hadde fått musikkundervisning. Jeg tror ikke at man bare er ‘født sånn’ og that’s it. Jeg vil heller selv gå til et medium som har en reflektert holdning til hva han eller hun driver med, som har prøvd og feilet og utviklet seg gjennom en skoleringsvei.

– Hva er disse musklene som skal utvikles? Hva er det som skal skoleres og hvordan?

– Det ene er å lære seg teknikk og redskap, og det andre er å lære energibruk. Man kan gå på kurs og lese bøker om teknikk, men å kjenne sin egen energi; hvordan man bygger opp, sender ut og tar tilbake – det er alfa og omega. Vi har mange ulike sanser: klarsyn som betyr å se klart, med indre eller ytre øye, det vil si subjektivt eller objektivt. Man kan høre, smake, lukte, føle. Noen ganger vet vi bare. Vi har alle en eller flere av disse sansene mer eller mindre utviklet. I løpet av utviklingen vil dette endre seg. Jeg ser selv ikke så mye objektivt, men jeg kan bruke flere sanseinntrykk og tolke dem.

Åpner og lukker

Fornell erfarer at hun i stor grad kontrollerer sanseinntrykkene selv, ved å lukke opp og lukke igjen.

– Jeg ville blitt utmattet dersom jeg til enhver tid skulle blitt overrasket av uanmeldt besøk. Første bud er å vite at man kan styre dette selv. Man kan helt trygt stenge av, åndeverdenen forsvinner ikke. Det er som å åpne og lukke øynene. Da jeg var liten slet jeg med mareritt, og jeg fant på en bønn i form av et dikt der jeg ba om å få en god drøm eller ingen drøm, a bad dream prayer. Det virket. Jeg fikk ikke flere vonde drømmer. Det er samme prinsippet som fungerer hvis man får uanmeldt besøk fra åndeverdenen idet man skal til å lage middag, se på TV eller gå tur med hunden. Kom igjen på et senere tidspunkt, sier jeg. Andre, vet jeg, tar på seg eller av seg klokken for å signalisere når det passer med besøk.

– Enkelte skeptikere mener at de som jobber og tar seg betalt som medier utnytter sårbare mennesker. Hva sier du til det?

– Det finnes uetiske mennesker over alt, i alle sjikt av samfunnet – blant leger og bilselgere, også blant oss medier, dessverre. I slike tilfeller tror jeg problemet ofte kan være at medier ikke er godt nok trenet. Man sier for eksempel aldri til en klient at han eller hun skal dø eller at noen andre skal dø, eller andre skremmende ting. Dette ødelegger ikke bare for klientens ve og vel, men for hele bransjen. Ikke rart folk blir skeptiske. Av den grunn er jeg tilhenger av utdannelse, som også inkluderer etikk, og at vi har en organisasjon med klageinstans, hvor klienter kan henvende seg dersom det skulle være nødvendig.

– Vanlig opplevelse

Rundt halvparten av etterlatte sier de har opplevd nærvær av en avdød, viser studier fra England og USA. I en undersøkelse fra 1991 oppgir 12 prosent av den norske befolkningen at de har kontakt med døde mennesker, ifølge forskning.no.

– Å oppleve at en person er nær deg også etter sin død er en vanlig opplevelse, bekrefter Anne Austad. Hun er teolog og førsteamanuensis på VID vitenskapelige høgskole, og tok for seg dødekontakt i sin doktoravhandling.

– Det dreier seg om spontane erfaringer av nærvær, og kan arte seg som syn-, hørsel-, lukt- eller andre sanseerfaringer, som for eksempel at man føler en hånd på skulderen eller hører en stemme. Det kan også være en mer udefinerbar fornemmelse av et nærvær. Mange opplever at dette gir trøst og håp, og noen forteller også om døde slektningers nærvær i spesielle krisesituasjoner.

I sitt arbeid har Austad snakket med 16 personer med forskjellig livssyn som har slike erfaringer. Noen har en sterk kristen identitet, andre er orientert mot nyreligiøsitet mens atter andre regner seg som sekulære.

– Jeg har ført og fremst vært opptatt av å få dem til å beskrive erfaringene sine. Hvordan ser de for seg den døde eller fornemmer vedkommende, forklarer Austad.

Trøstende nærvær

– Rundt 80-90 prosent av dem som opplever nærvær av avdøde som stod dem nær, beskriver dette som positivt. De opplever at de får bekreftet at de lever videre på den andre siden, og at de har det bra, blir de mindre redde for døden og opplever en egen ro. Det hender at de også opplever at de får praktisk hjelp, det kan dreie seg om alt fra å finne ting til forvarsler og beskjeder om å være forsiktige i ulike situasjoner. Mange føler seg også mindre ensomme når de kjære ikke er helt borte, og beskriver vissheten om nærværet som en trygg havn. Dette kan virke både helende og trøstende, og hjelpe mange som sliter. Samtidig er det noen som opplever dette negativt, som skremmende, eller uønsket fordi man hadde en krevende relasjon til avdøde. Det kan også være vanskelig å integrere en slik erfaring i sitt livssyn, sier Austad.

Atle Dyregrov, psykologspesialist og professor ved Senter for Krisepsykologi har i en artikkel hos forskning.no uttalt at heller ikke han er ukjent med fenomenet. Han forteller der at dette er noe psykologer kjenner både fra forskning og fra klinisk praksis. Noen føler at personen er i rommet, noen kjenner lukten av dem, og noen ser dem til og med. For en del år tilbake tenkte fagfolk at dette ikke var bra, at dette var bånd til den døde som måtte løsnes. I dag er dette synet forlatt, ifølge Dyregrov.

Kristen skepsis

Skepsisen til dødekontakt har vært sterk fra kristent hold. Advarslene i Bibelen er tydelige: «Dere skal ikke vende dere til gjenferd og ikke søke til spådomsånder så dere blir urene ved dem», står det i 3. Mosebok. I 5. Mosebok kan du lese: «Hos deg må det ikke finnes noen som [...] utfører besvergelser, spør gjenferd eller spådomsånder til råds eller søker hjelp hos de døde. For Herren avskyr alle som gjør dette.»

André Kirsebom viser på sin side til at Bibelen oppfordrer til healing og mediumskap. Som i Paulus’ første brev til korinterne, kap 12, hvor det står om nådegavene: «Og én får kraft til å gjøre under. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme ånder.» Og i Matteus 10: 7-8, «Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’ Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder!»

– Argumentene mot kontakt med døde fra kristent hold er gjerne at det kan føre folk bort fra troen. Det kan absolutt skje, men min avhandling har også eksempler på det motsatte, sier Anne Austad.

– Å oppleve at du får kontakt med en du har mistet, kan bli en trøst i en vanskelig tid, samt gi ny mening og retning i livet.

Aktiv eller spontan kontakt

Hun viser til at det er vanlig å skille mellom aktiv og spontan kontakt med de døde. Aktiv kontakt innebærer at du oppsøker et medium som mener å kanalisere den dødes beskjeder fra åndeverdenen.

– Spontane erfaringer av at en avdød er nær har de fleste mindre kontroll over. Når noen representanter fra kirken sier at «dette må dere ikke gjøre», så gir det lite mening når det gjelder erfaringer som kommer spontant og som man ikke på samme måte kan styre, sier Austad. De som jobber i kirken møter mange mennesker i sorg, og de vil også møte mennesker som har opplevd nærvær av sine kjære avdøde. Her har kirken en utfordring, påpeker teologen.

– Jeg tror mange prester og diakoner møter mennesker med nærværserfaringer på en åpen måte. Selv om slike erfaringer enkelte ganger kan spille sammen med prosesser som kompliserer sorg og livssyn, er det viktig at folk opplever at det er rom for det de har erfart.

Ny åpenhet

I de senere år har imidlertid ekstraordinære erfaringer kommet mer på agendaen i kirken.

Anne Austad viser til hvordan en dialogprest som Silje Trym Mathiassen i Stavanger har møtt folks opplevelse av dødekontakt med åpenhet og dialog i stedet for fordømmelse. Det vakte oppsikt da hun inviterte mediet Anita Helen Rasmussen til samtale under en høymesse i St. Petri kirke i 2015. Trym Mathiassen skulle i vår også ha samtalt med prinsesse Märtha Louise og sjamanen Durek Verret i St.Petrikirken i Stavanger, men dét arrangementet ble flyttet. Etter en massiv mediedebatt endte det med at biskopen satte ned foten, og bestemte at prinsessen og sjamanen likevel ikke fikk holde foredrag i kirken.

Sjamandebatten til tross, det er blitt mer åpenhet rundt disse spørsmålene.

Austad tror at professor Jan-Olav Henriksen ved Menighetsfakultetet bidro til å åpne opp debatten her i landet med sin studie om paranormale erfaringer som ble presentert i boken «Uventet og ubedt» i 2013. Den norske kirke har de siste årene også fått en egen liturgi som kalles «Velsignelse av hus og hjem» for å velsigne og be for «urolige» hus. Den skal være til hjelp for prester som blir tilkalt når noen opplever at døde personer ikke har slått seg til ro med døden.

– Ta imot

Klokken er 20.30 når mediummøtet på Skøyen er i ferd med å avsluttes. Noen av dem som opplevde å få beskjeder fra sine kjære avdøde i åndeverdenen går frem for å snakke mer med mediene der fremme på plattformen.

– Det er viktig å stole på det som kommer igjennom, sier André Kirsebom. Han mener at det er en grunn til at de kommer. Sier at det alltid er med en beskjed.

– Det er viktig at vi tar imot de som kommer fra den andre siden, mener han.

– De kan hjelpe oss med den sorg vi har for dem som har gått over, og de kan hjelpe oss med problemstillinger i våre liv. Åndene er der for å gi oss støtte og de er der for å vise oss at døden ikke er slutten. Vi lever videre etter at vi har gått over.

Om andre er skeptiske og sterkt kritiske til om kontakt med de døde faktisk er mulig, så er ikke André Kirsebomblan blant dem. Han er sikker i sin sak.