Narsissens tid

Fra snøsmelting til rundt pinse dukker de opp i skogkanten, i hager med velpleide bed og i parker i formasjoner preget av regulær kommunal estetikk: Mest gule og hvite, men også pastellrosa og lyseblå blomster. Vi kaller dem snøklokker, påskeliljer og pinseliljer. På botanikerspråket tilhører de narsissfamilien.

Narsissen har fått sitt navn etter en gresk myte. Narsissos (staves også Narkissos) var sønn av en skognymfe og en elvegud. Den nyfødte var et usedvanlig vakkert barn, og foreldrene spurte Oraklet om hvordan det ville gå med ham. Svaret var at han ville komme til å leve et langt og lykkelig liv om han bare aldri fikk se seg selv.

Sykelig kjærlighetssorg

Narsissos ble en ettertraktet ungdom, som alle la merke til. Men selv ville han bare være i fred, og vandret omkring i egne tanker. Fjellnymfen Ekko var avstandsforelsket i ham, og forelskelsen ble til besettelse. Han var det flotteste hun hadde sett, alt kunne være det samme, bare hun fikk et gløtt av ham hver dag.

Hun dagdrømte om at han en gang skulle se henne, men han gikk rundt i sin egen verden og la ikke en gang merke til at hun fantes. Ekko fikk da sykelig kjærlighetssorg, bleknet, visnet og ble en skygge av seg selv, til slutt klarte hun ikke å snakke, men bare å gjenta det andre sa. Slik fikk all gjenlyd navn etter henne, fra da av kaller vi all lyd som kommer tilbake fra en vegg når vi roper, for ekko.

Nemesis’ hevn

Hevngudinnen Nemesis tålte ikke dette. Hun lurte derfor Narsissos til å nærme seg et blankt tjern for å drikke, og idet han drakk, fikk han øye på sitt eget speilbilde. Da så han hvor skjønn han selv var.

Han hadde aldri sett noe så vakkert. Han ble nå selv håpløst forelsket, ikke i noe levende vesen, men i dette speilbildet av seg selv. Han ble så betatt av speilingen av den unge mannen i vannet at han ikke klarte å rikke seg derfra. Uten mat og søvn sank han sammen ved vannkilden og ble liggende der til han døde og råtnet. Og opp av komposten av liket oppsto blomsten som dermed ble kalt Narsiss.

De selvopptattes kultur

Den amerikanske historiker Christopher Lasch (1932-1994) ga i 1979 ut boken «The Culture of Narcissism: American Life in an Age of Diminishing Expectations». Ungdomsopprøret hadde ebbet ut, via terrorisme til ingenting. Presidentembetet var skandalisert (Nixon/Watergate), Vietnamkrigen tapt, hippiekulturen kommersialiert. En selvsentrert, navlebeskuende, individfokusert kultur var i ferd med å ta over.

Den stadig omseggripende New Age-bevegelsen befridde nye troende for forpliktelser, man dannet seg sine egne private gudsbegreper ved å finne elementer fra alle verdens hellige skrifter og trosretninger man syntes behagelig passet inn, etikkdiskusjoner ble umoderne. Ungdommens drømmer gikk fra å utrette bragder til berømmelse uansett hvorfor. Vi gikk inn i reality-tv-ens og superkjendisenes tid.

Personlighetsforstyrrelse

Lasch fant selvsagt ikke opp betegnelsen narsissisme. Det ble introdusert av tyske psyko-analytikere tidlig på nittenhundretallet. Diagnosen «narsissistisk personlighetsforstyrrelse» ble for første gang brukt av Heinz Kohut (1913-1981) i 1968. Forstyrrelser av selvoppfatningen på et tidlig stadium i livet fører til et urimelig krav om beundring, store problemer i kontakt med andre mennesker og i verste fall et forvrengt bilde av virkeligheten og mangel på empati.

Psykiaterne Tørrisen og Asp-aas konkluderte i sin rapport (2012) med at Anders Behring Breivik hadde diagnosen dys-
sosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Når vi snakker om narsissisme, er det med andre ord ikke snakk om en lett overdrevet selvopptatthet vi kan smile av. Men er «den narsissistiske kultur» like farlig som den narissistiske personlighetsforstyrrelsen? Og hva har skjedd med den i løpet av de 40 årene som har gått etter Lasch sin bok?

Man trenger ikke å være noen dyptpløyende sosiolog for å få seg et bilde av det, det holder med å være en gjennomsnittlig observatør. Lasch døde (av kreft) i 1994, og slapp å oppleve at bloggere tar over bestselgerlitteraturen, skriver om seg selv og sponses av representanter for produkter tunge av kapital. Stadig flere TV-programmer dreier seg om programlederne selv.

Selvfremstillingen på Facebook og andre sosiale medier har nådd høyder det var komplett umulig å forestille seg i 1994. Og Norges mest berømte forfatter de siste årene har skrevet et seks binds verk om seg selv.

Politisk narsissisme

Men det er verre enn som så: Den nye, aggressive konsumkapitalismens og markedsliberalismens budskap er at vi hver for oss er ansvarlige og velger fritt i et marked, basta. En ting er at politikerne går foran og stiller opp i selfies og selv tar selfies med andre berømtheter. Men toppen av individ-orientert, kollektiv personlighetsforstyrrelse ble trolig nådd da statsminister Solbergs råd til de fattigste i Norge (i et intervju med Dagbladet i 2018) var å investere i aksjer. Det siste er spesielt interessant fordi det setter den politiske narsissismen i system: Det finnes ikke klasser i Norge, ergo heller ingen økonomisk ulikhet, skjevheten baserer seg på at de fattige mangler investeringsinitiativ.

Eller som Margaret Thatcher en gang sa det: Det finnes ikke noe samfunn, bare individer. Slik formulerte hun den politiske narsissismens grunnleggende dogme.

Den store selvopptattheten

En ting er viktig å merke seg med Narsissos-myten: Han er ikke forelsket i seg selv, han er forelsket i bildet av seg selv. Å være glad i seg selv er nødvendig for et oppegående, samfunnsdeltagende menneske («Elsk din neste som deg selv!»). Introspeksjon, observasjon av egne tanker og følelser, likeså. Men det er når vi forveksler bildet av oss selv med hva vi faktisk er, at galskapen begynner.

Den store selvopptattheten er ingen vei til å komme nærmere oss selv, tvert imot. Fornektelsen av avhengigheten av andre er en mørk, ensom nedadgående sti til det stille vannet der Narsissus ligger alene og hjelpeløst dør. Det fins nok av sivilisasjonstruende faktorer; global oppvarming, terror, atombomber på avveie, umodne statsledere. Den narsissistiske kultur løser ikke noen av disse problemene, den skaper nye. Og etter en ødeleggende klimakrise gror det ingenting, ikke en gang narsisser.