Snudde fraflyttings­trenden

Etter en tre timers kjøretur fra Bodø over Saltfjellet kommer man til Nesna. En kyst-kommune som de siste månedene har vært mye omtalt i riksmediene på grunn av trusler om nedleggelse av lærerskolen som feiret 100 års jubileum i fjor. Lokalbefolkningen er redde for at en av samfunnets viktigste bærebjelker skal bli forsvinne. At tilflytningen skal stagnere enda mer og at kompetansen skal svinne hen til storbyene.

Kommunen har nå 1.784 innbyggere. I 2018 var det flere som flyttet fra denne kommunen enn til. Nærmere bestemt 17 stykker, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Men vi skal til en del av kommunen hvor utviklingen er annerledes. Mot alle odds, er det nå langt flere enn før som flytter til det lille øysamfunnet Tomma.

Grønne, frodige gårder. Sukkertopper av fjell som stiger opp fra det mørkeblå havet er det som møter blikket når man kjører ned fra fjellet. Ned mot havet har ferja allerede lagt til kai. Klokka er 15.00. En gruppe mennesker og en enslig bil står og venter. Rekker man ikke ferja som går om ti minutter, er det lenge å vente til neste.

Måkene hyler. De to ferjekonduktører ser ut til å ta livet med ro. For det er det man gjør her. Og de lokale stresser ikke over at ferja bare går hver halvannen time. Det er bare slik det er. Ferjene går ofte, vil noen faktisk påstå. I gamle dager gikk det kun ei «melkerute» en gang om morgenen, og en gang tilbake om kvelden. Takket være turisme, tilflytting og hyttefolk har ferjerutene over til øya Tomma blitt satt opp litt oftere.

Første stopp på ferjeturen er Handnesøy. Neste stopp er Vikholmen. Helt fremst på ferja står det to eldre karer som ser utover det mørke havet og nyter det usedvanlige varme været. Det er mai måned, men for to dager siden snødde det. Hyppige væromslag er normalen så langt nord.

Etter 40 minutter på havet ankommer vi den siste øya som utgjør Nesna kommune; Tomma. En bil og et par mennesker styrer mot land. Herfra er det ti minutter med bil til Husby, tettstedet hvor størsteparten av Tommas befolkning bor.

– Kjør opp til det grønne huset. Du ser det fra veien. Det er her det er middag i dag, sier Dag Ivar Dahl. Han er daglig leder i Tomma Laks, og har invitert et titalls gjester på middag.

Tre barn springer rundt og leker med en katt. På kjøkkenet kokkeleres det. Det tar ikke lang tid før man føler at man er inne i varmen. Ferske, lokale råvarer som kveite og røkt laks blir servert. Praten går lett. Temaet er befolkningsveksten som har skjedd de siste to årene.

På knappe to år har antallet innbyggere på øya steget med 33 personer. Dette er mye med tanke på at folketallet lå på 80 personer ved inngangen til 2017. Nærmere bestemt litt over 41 prosent. Det kanskje mest overraskende, er at et flertall av dem som har flyttet hit i det siste ikke er fra Norge. De fleste av dem som har kommet, har fått jobb i fiskenæringen, i lokale selskaper som Tomma Rensefisk og Tomma Laks.

Tyske Raphael Gebhard (28) er en av dem. Han flyttet til Tomma i mars 2018 sammen med kjæresten, Valerie Schwedhelm, for å jobbe for den nye bedriften Tomma Rensefisk som biolog. Rundt middagsbordet forteller han entusiastisk om den enorme kveita han fikk tidligere på dagen, da han tok båten ut på havet etter jobb.

– Liker man natur, er dette en fantastisk plass å bo. Slike muligheter har man ikke i Tyskland, sier Raphael.

Men Tomma-eventyret snart over for det tyske paret. De venter barn, og har derfor bestemt seg til å flytte hjem til Tyskland for å være nærmere familien. Rundt bordet prøver lokalbefolkningen, med Dag Ivar Dahl i spissen, å få paret til å bli værende i bygda.

Raphael sier de begge kommer til å savne tiden på Tomma, men at nærheten til familien, og det faktum at Valerie bare har en redusert stilling som førskolelærer, veier tyngst.

– Tomma er kanskje ikke verdens navle, men vi ble godt mottatt av alle som visste at vi skulle komme. Da vi valgte å flytte, kunne vi like gjerne blitt værende i ti år som ett. Etter hvert følte vi derimot at det sosiale livet var litt begrenset.

Raphael tror at det alltid vil være folk som kommer og går på et slikt sted. For at folk skal bli værende på små plasser, må man ha infrastrukturen på plass. Arbeid, barnehage og skole er det viktigste. Språket plukket han selv opp. Han snakker flytende norsk.

På øya Tomma bor det nå folk fra Filippinene, Thailand, Ukraina, Serbia, Polen, Tyskland, Sverige og, selvsagt, fra flere steder i Norge. De fleste rundt bordet er enige i at nye impulser er vel og bra, men Raphael peker også på utfordringer knyttet til det å jobbe på en flerkulturell arbeidsplass. Spesielt med tanke på kommunikasjon. Selv om de opplever at flertallet av de fastboende ønsker utvikling på øya, eksisterer også det velkjente bygdedyret.

– Det har vært litt motstand, og av og til kan det oppstå spenninger. Jeg tror ikke alle er like glade for utviklingen. Det er noen fastboende som ikke liker forandringer. Noen har et ønske om å bygge opp noe på øya, mens andre ikke ønsker at noe skal skje. Men i bunn og grunn har det fungert veldig bra, synes Raphael.

Det ser mørkt ut for befolkningsveksten i de typiske, norske distriktskommunene. I framskrivningene sine finner analytikere i Statistisk sentralbyrå et Norge i 2040 der folk i distriktet blir langt eldre enn i dag, mens de unge rømmer til byene. Kort fortalt vil mange norske distriktskommuner bli befolket av pensjonister, og hyttefolk i helgene, dersom SSB får rett. Befolkningsveksten i selve Nesna kommune er heller ikke så mye å skryte av, men øya Tomma skiller seg altså ut.

Dagny Sofie Dahl (23) er en av de unge som har flyttet til Distrikts-Norge; til Tomma. Hun kom i februar, etter å ha avsluttet studiene sine i Mo i Rana.

Dagny Sofie bor i et nybygd hus, og er nabo med besteforeldrene og moren sin. Fra huset ser man havet, og den kjente fjellrekken De syv søstre i horisonten. Det er assistenten hennes som åpner døra. Da Dagny Sofie var 11 fikk hun den sjeldne diagnosen Friedreichs Ataxia, en muskelsykdom som svekker kroppen år etter år. Nå sitter hun i rullestol, og er avhengig av assistanse døgnet rundt, men er samfunnsengasjert og politisk aktiv. Hun er tidligere leder og nå styremedlem i Norges Handikapforbund Ungdom Nord-Norge og styremedlem i Grønn Ungdom Nordland. Det var stefaren som fortalte henne om klimagasser, drivhuseffekt og mennesker holdt på å rasere regnskogen. Da var hun 12, og hun følte seg sviktet av den voksne generasjonen.

– De voksne ødelegger jorda vi unge skal ha, sier hun, mens hun ser utover det vakre havlandskapet hvor et rød-rosa kveldslys danser på bølgene.

Planen hennes er å begynne å jobbe i familiebedriften Tomma Laks. Oppdrettsselskapet er i full sving med nye lokaler et steinkast fra hvor Dagny Sofie bor. Her er alt tilrettelagt for rullestolbrukere.

– De fleste andre unge på øya jobber med laks. På Tomma er det rolig. Her skal jeg være til jeg dør, sier hun ettertenksomt.

Det er 13 ansatte i oppstartsbedriften Tomma Rensefisk, hvor Tomma Laks er en av eierne. Lokalene er helt nye og det arbeides fremdeles i kjelleren med det som skal bli de nye lokalene til Tomma Laks. Dette var et landbasert oppdrettsanlegg for steinbit, men nå produseres det rognkjeks i de store karene. Dette er en liten rensefisk som spiser lakselus og som leveres til lakseoppdrettere.

For to år siden kom den første leveransen av rogn til anleggets klekkeri, nå har Tomma Rensefisk konsesjon på 5 millioner fisk. Det er en av de største konsesjonene på rognkjeks i Norge. Denne virksomheten og veksten til Tomma Laks er en av de viktigste årsakene til befolkningsveksten på øya.

Tomma var mellom år 2000 og 2015 preget av fraflytting. Grunnleggerne av Tomma Rensefisk tok mål av seg om å gjøre noe med det, og stilte krav om at de folkene de ansatte skulle bo på øya. En av dem som er kommet hit på denne måten, er fiskehelsebiologen Iselin Evje (30).

Iselin flyttet til Tomma i desember i fjor etter å ha bodd tre år i Sandnessjøen, hvor hun jobbet i fiskehelsetjenesten. Planen var å flytte til Oslo, men så gikk en tidligere kollega i Mattilsynet ut i permisjon. Nå kombinerer hun en jobb i Mattilsynet med en redusert stilling for Tomma Rensefisk. Fra høsten av går hun opp til full stilling i Tomma Rensefisk. Iselin, som opprinnelig kommer fra Tjøme, har i løpet av den korte tiden hun har bodd på øya, både rukket å få seg kjæreste og hus.

– Det er veldig koselig, rolig og fritt her, så jeg endte opp med å kjøpe meg hus, sier hun, og beskriver øysamfunnet som et sted med mye intern humor, hvor man kommer veldig tett innpå folk, veldig fort. Folk er dessuten hjelpsomme. Trenger du noe, stiller folk opp.

– De er veldig flinke til å få deg til å føle deg velkommen. Men man er selvsagt litt redd for at verden skal gå en fordi på fastlandet. Vi bor i en boble.

Hun registrerer at folket her gjerne klager når de treffes. Dét er noe av det som holder folk sammen, tror Iselin.

– Det blir ganske intimt. Jeg har aldri vært med på noe liknende. Og folk her liker ikke folk som flotter seg. Her regjerer Janteloven. Hvis du følger den, kommer du rett inn. Jeg liker det. I byene er det et konstant jag. Hele opplegget er striglet. Selv trives jeg mest på mer folkelige plasser.

Ellers er det her, som mange på mange andre små steder i distriktene, slik at jentene rømmer til byene, gutta blir værende. Iselin tror at en av årsakene, er at at mange av jobbene her er i typiske mannsdominerte yrker.

Det banker på døren til Iselins kontor. Inn kommer daglig leder i Tomma Rensefisk, Ivana Steiro. Hun var en av de første ansatte som begynte å jobbe i selskapet, da som biologisk ansvarlig, i 2016. På knappe to år overtok hun ledelsen.

Det blonde håret er surret rundt i en rød strikk. Hun har en knall gul regnjakke som matcher de gule skoene. Hun tar oss med til anlegget hvor rognkjeksen holder til. Det klart for levering, og en av kundene har kjørt inn til havna med båt for å hente fisken. Rensefisken blir transportert gjennom rør fra fastlandskarene, og over til et større kar i båten. Den lille fisken formelig suser gjennom de blå rørene før den transporteres ut.

Ivana går hurtig opp trappene på anlegget. Rognkjeksen har sugd seg fast på sidene av de grønne kantene. Hun forteller om sin ambisjon om å ansette barnefamilier da selskapet skulle vokse. Dette var med på å bidra til at øysamfunnet fikk gjenåpnet barnehagen.

– Driftsmessig er det viktig at de ansatte bor her på Tomma, og ikke pendler inn. Det gir en helt annen stabilitet i arbeidsstokken. Det er selvfølgelig viktig for samfunnet også, og dermed går næring og samfunn hånd-i-hånd. Vi kan ikke drive næring her ute uten noe samfunn.

Hun tar frem en håv og løfter opp en rognkjeks slik at vi får se nærmere på den lille fisken. I tillegg til å skape arbeidsplasser, er et av målene til Ivana å sette Tomma på kartet, skape tilflytting og et bredere aktivitetstilbud. Selv tok hun med seg mann og to små barn fra Gjøvik da hun fikk jobben i Tomma Rensefisk. Opprinnelig kommer hun fra Serbia, og hun har mastergraden sin i akvakultur fra Universitetet på Ås.

Som leder har hun nå ansvar for mennesker fra flere land. Med sin egen erfaring i ryggsekken, har Ivana tatt flere grep for å hjelpe til med inkludering og integrering. Hun mener det er viktig å investere i sine ansatte, og da særlig når det gjelder språk.

– Dette er en norsk arbeidsplass, i Norge. Da snakker vi norsk på jobb. Vi har et godt samarbeid med Nesna kommune for å tilby norskkurs til de som trenger det. Kommunene har en helt sentral rolle å spille i integreringsarbeidet, og Nesna har solid kompetanse og gode holdninger. Dermed blir de en god partner i integreringsarbeidet.

Ivana mener integrering må være et samarbeid mellom individet og samfunnet. At folk må ta vare på hverandre. Dersom innvandrere ikke ønsker å endre på noe ved seg selv og holder fast ved sin opprinnelige kultur, kan integrering bli vanskelig.

– Man får ikke beveget seg opp karrierestigen i Norge hvis man ikke prater norsk. Du oppnår aldri respekt, sier hun. Under jobbintervjuer snakker hun alltid om viktigheten av å gi tilbake til lokalsamfunnet. Å bo på Tomma er ikke som å bo i en by. Vil man ut å spise sammen, kan man ikke gå til nærmeste restaurant, man må komme sammen og lage maten selv. Selv føler Ivana seg nå mer norsk enn serbisk.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at nettoinnvandringen til Norge begynte å gå ned, etter å ha nådd en topp i 2012. Da var nettoinnvandringen på 47.000, mens den i 2018 var sunket til 18.000.

– Dette har selvsagt stor betydning for distriktskommunene. Høy innvandring har jo kompensert for innenlandsk fraflytting fra distriktskommuner, sier Susanne Søholt, forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR hos OsloMet.

I Nesna kommune steg nettoinnvandringen fra 2012 til 2014 fra 70 til 101 personer. Deretter gikk den ned til 96 personer i 2016. I 2018 var den på 36 personer. Søholt forklarer at etter 2012 er ikke innvandring fra utlandet til Nesna kommune tilstrekkelig til å opprettholde folketallet.

På Tomma har de følt på frykten for at befolkningsnedgang kan kvele øysamfunnet. På den lokale matbutikken sitter den pensjonerte fiskeren Bjørnar Holte sammen med montøren Stein Mathisen og mimrer om gamle dager.

– Før var det mange folk som bodde her. Nå blir flere av husene som står tomme rundt hele øya brukt som feriehus, sier Holte.

Da han var aktiv som fisker på 1980-tallet, var det 14 fiskere på øya. Nå er det ingen igjen. Men det er et lyspunkt at det de siste årene er blitt skapt flere arbeidsplasser på Tomma. Både på steinbruddet til Gabbro Nor As, hvor 30 personer jobber, og på Tomma Rensefisk hvor det jobber 13 ansatte.

– Vi var redde for at alt skulle dø ut. Jeg er ikke interessert i at det skal være 250 fritidshus her ute, sier 71 år gamle Holte, som forteller at han var den første eleven i sin tid som begynte på ungdomsskole på Nesna. Før det gikk alle elevene ferdig grunnskolen på øya.

Her på butikken møtes folk og prater. I kassa står det en lyshåret dame med en smittende latter. Anita Dahl flyttet til øya på slutten av 1990-tallet da hun fant seg en kjæreste.

I 2005 tok hun over lokalbutikken sammen med søsteren til ektemannen Dag Ivar Dahl. Fra 2007 inntil for et par år siden drev hun butikken alene. Hun har selv følt på hvor viktig det er å ha butikk på øya. Da hun fikk sitt første barn stengte butikken i ni måneder.

– Det var forferdelig dårlig timing.

Butikken har eksistert siden 1960-tallet og er et av de få møtepunktene på øya. Butikken stenger klokken fire, men Anita setter ut varer for henting etter stengetid til folk som ber om det. Så langt går butikken rundt økonomisk.

I en stor, turkisblå bygning litt lenger bortholder skoleelevene og barnehagebarna til. Inne i et klasserom sitter det tre elever. To gutter og en jente. Til vanlig er det fem barn i småskolen. Nå er det straks matfri og elevene begynner å pakke ut lunsjen fra skolesekkene sine. Fremme ved kateteret sitter skolens eneste lærer, Anita Eik. Opprinnelig fra Sunnmøre. Hun forteller at hun fant seg en «lokalhelt» her mens hun fremdeles gikk på lærerskolen på Nesna. Nå står den samme lærerskolen i fare for å bli lagt ned.

– Det er den institusjonen som har utdannet nesten alle lærere som jobber på Helgeland i over 100 år. Det er ikke en dårlig region, så hva som har gjort den sårbar forstår jeg ikke, sukker hun oppgitt.

Det er ikke bare lærerskolenpå Nesna som går en usikker fremtid i møte, også skolen på Tomma lever i en konstant uvisshet om hva fremtiden vil bringe. Anita sier man bare må ta ett år om gangen.

– Det er klart det er ekkelt å ikke vite hva som skjer til neste år.

I 25 år har Tomma-folket vært redde for at skolen skal bli nedlagt. Nå går Tomma-elevene to dager på øya og tre dager på fastlandet. Da Anita først begynte å jobbe som lærer i kommunen, var det totalt fire skoler her. En på hver øy i tillegg til fastlandet. En periode drev elevene med øyhopping hvor de hadde tre fellesdager på hver av øyene og to dager på hver sin øy. Men det ble for utfordrende i lengden.

En av fordelene med skolen her, er at barnehagen ligger i samme bygg. Det betyr at det alltid er en ekstra voksen til stede dersom noe skulle skje. Mange av uteaktivitetene forgår også i samarbeid med barnehagen. Da Anita begynte å jobbe ved skolen i 1989, var det større klasser og totalt 24 elever på skolen. Da var det ungdomsskole, mellomtrinn og småtrinn. Noen år etter ble det en nedgang i fødselstallene og større klasser som gikk ut. Da stupte plutselig antallet elever fra 24 til 11.

– Det var ganske enerverende, minnes hun.

Det er seks år siden skolen sist hadde en rektor, og Anita medgir at hun noen ganger føler seg litt alene som den eneste læreren. Hun håper at noen ønsker å gå lærerskolen på fastlandet, for så å komme tilbake til Tomma for å jobbe som lærer den dagen hun skal pensjoneres.

– Jeg føler at det er viktig at skolen har en lærer som føler tilhørighet til Tomma. Man må vite en hel del om lokalsamfunnet og hvordan ting fungerer her ute. Det må barna også lære.

Noe av det første som slår deg ved øya Tomma er den mektige naturen. Når man kjører innover øya ser man majestetiske Tomskjevelen komme til syne. Det snødekte fjellet rager 922 meter over havoverflaten. Kjører man videre, kommer man til den storslåtte fjellformasjonen Eidabelgen. Ved enden av veien ligger Tomeidet. Det kryr av hytter i området, men det er få lokale som bor her fast. Nede ved havet ligger det en hvit steinstrand og flere røde naust. På et av dem henger det fisk til tørk etter gjellene.

Selv om det er flere hytter på øya, er det så og si umulig å sikre seg en. De fleste hyttene blir utleid til stamgjestene hvert år. Mangel på overnattingssteder er blitt en utfordring på øya. Det finnes verken hotell eller gjestehus. I fjor øynet imidlertid en gjeng lokalpatrioter en mulighet til å få fart på turismen på øya. Det unge paret Cicilie Dahl Løkås og Andreas Lie, var sammen med Dag Ivar Dahl, Kjell Dahl og Tord Steiro på båtmesse i Sandnessjøen. Her fikk de øye på det som skulle bli selskapet Helgeland Havhus.

På kaia i Sandnessjøen lå det et flytende hus. Etter litt frem og tilbake på den lokale puben, bestemte de seg for å slå til. De la inn et bud på 800.000 kroner, og endte opp med å vinne budrunden.

Planen var i utgangspunktet å bruke det lille havhuset selv, og leie det litt ut om sommeren. Men havhuset gikk viralt på sosiale medier etter at de hadde laget en video Den ble sett av 120.000 i løpet av to uker, og snart strømmet det til med folk fra hele Norge som ville ha en natt på havet. Havhuset er blitt parkert et steinkast fra en av de mange idylliske skjærgårdene på Tomma. For å komme seg ut til det flytende huset, må man kjøre båt.

I 2018 ble konseptet kåret til et av Norges topp 15 mest unike overnattingstilbud. Etter fjorårets drømmesesong, har gjengen bestemt seg for å investere i et nytt og større havhus.

– Vi har holdt lav profil om det nye huset, men allerede har det blitt booket for to og en halv uke i sommer, forteller Andreas Lie mens han og kjæresten og Cicilie Dahl Løkås gjør siste finpuss på det store havhuset som nå ligger i havn i Sandnessjøen. Noen dager senere skal det fraktes videre til Tomma. Selv om paret ikke tror Helgeland Havhus kommer til å skape like mange arbeidsplasser som det Tomma Rensefisk har klart, håper de likevel at flere får øynene opp for øya.

– Kanskje noen som overnatter der finner ut at de ønsker å flytte dit og starte opp egen bedrift? Vi får hvertfall vist frem øya fra dens beste side, sier Cicilie.

I vintermånedene vil de satse mer på bedriftsturer til det store havhuset, som har flere soverom og hems. Totalt er det plass til 25 mennesker rundt middagsbordet i stuen. Å skape aktivitet som kan gi flere arbeidsplasser på Tomma er en klar motivasjon.

Tomma Laks og Tomma Rensefisk er de viktigste årsakene til at Tomma, mot alle odds, har opplevd befolkningsvekst de siste to årene. Dag Ivar Dahl er i dag er daglig leder av Tomma Laks, men det var faren hans, Kjell, som startet lakseeventyret på Tomma.

Bedriften Tomma Sjøprodukter ble stiftet av flere eiere i 1985, men gikk konkurs i 1991. Mye laks hopet seg opp uten å bli solgt, og det var ingen av de opprinnelige eierne, utenom Kjell, som ville satse på laks etter dette.

– Det var en kjempesmell. Du skal være ganske sta, steinhard og seig for å fortsette når man har tapt så mye penger og prosjektet kanskje er dømt nord og ned. Men Kjell mistet aldri troen på selskapet, sier Dag Ivar.

På den tiden hadde selskapet kun en konsesjon på laks. Dette endret seg i 2009 da de bestemte seg for å doble antallet. Hvert løyve er på 780 tonn laks i året. Året før og året etter ble det også skapt flere arbeidsplasser i oppdrettsselskapet. De har også inngått en samdriftsavtale med den større aktøren Nova Sea, som holder til på naboøya Lovund. Det betyr at Tomma Laks i dag drifter totalt syv konsesjoner.

– Da blir det mer fisk og da trenger vi flere folk, smiler Dag Ivar.

Å finne kvalifisert arbeidskraft har vært en av utfordringene med å drive bedrift så langt nord. Produksjonssyklusen på laks er lang, og hvis man får ufaglærte folk, tar det lang tid å lære dem opp, forklarer Dag Ivar. Dermed er det en fordel for selskapet at de ansatte bor her. Det øker sjansen for at de blir værende lenger i bedriften.

Dag Ivar Dahl tar Plot med i båt ut til merdene til Tomma Laks. Her står det store maskiner på natt og dag for å sikre at fisken får rett mengde mat. Han synes det er givende å jobbe med oppdrett.

– Det er virkelig målbart hvis du gjør en god jobb og får gode resultater – både biologisk og økonomisk, sier han, mens han kaster ut en håndfull mat til oppdrettslaksen.

Like etter at fôret treffer vannoverflaten begynner laks å hoppe i vannet som glitrer i solskinnet. I hver merd er det lov å sette ut svimlende 250.000 laks. I snitt produserer Tomma Laks nå mellom 8.000 og 10.000 tonn laks i året. All laksen blir slaktes av Nova Sea på øya Lovund, og blir deretter sendt til Europa. Litt går også til USA. I samarbeid med Nova Sea, tester Dag Ivar nå også ut en ny strategi med å sette ut større fisk i merdene.

– Det er artig å være med på nye eventyr. Nå er det tre uker siden vi satte laksen i havet. Om et år har vi svaret på om det lønner seg. Men selvfølgelig er det risikofylt å ha laksen i havet, spesielt med tanke på lakselusa, sier Dag Ivar, som forteller at Tomma Laks blant annet bruker rognkjeks fra Tomma Rensefisk og laserteknologi for å bli kvitt lusa.

De siste årene har Tomma Laks vært en veldig lønnsom virksomhet. I 2017 hadde selskapet et driftsresultat på nesten 100 millioner kroner.

– Vi har hatt store overskudd, og det er nettopp det som gjør at vi har mulighet til å investere i nye prosjekter som Havhuset, Rensefisk og nye boliger.

Da Dag Ivar Dahl var ung, bodde det rundt 200 mennesker på øya. Mange ungdommer har siden den gang flyttet på grunn av grunn mangel på arbeid. Nå når det har blitt skapt flere arbeidsplasser, er det flere som har valgt å flytte hjem. Det er ikke bare folk fra andre land som har flyttet til Tomma de siste årene, selv om utlendingene er i flertall.

– Det skal komme flere arbeidsplasser fremover, men akkurat hva det blir, vet vi ikke, sier Dag Ivar når vi kommer til land igjen. Vi sitter i styringsrommet til Tomma Laks. Herfra overvåkes laksen kontinuerlig ved hjelp av kamera og måleapparater.

For noen år siden ble selskapet Tomma Utvikling opprettet i håp om å skape mer aktivitet på øya. De fant ut at de skulle utvikle hustomter og startet enda ett nytt selskap, Tomma Eiendom. Nå er planen å bygge flere småhus ved siden av skolen og dagligvarebutikken. Husmangel er en utfordring, og mer krevende kan det bli hvis bedriftene på øya skal utvides. Da trenger man flere ansatte, og de må ha boliger å bo i. Selskapet har også kjøpt ledige hus på øya for å forhindre at de skulle bli fritidsboliger.

– Utviklingen på øya har de siste årene egentlig gått altfor fort. Vi har slitt litt med mangel på hus. Det er en klassisk flaskehalsproblematikk, sier Dag Ivar Dahl.

– Vi ønsker samfunnsutvikling og tilflytting. Det er veldig vanskelig å spå fremtiden til Tomma. Men vi har mange nye, unge som kommer hit og introduserer oss gamle fra steinalderen for nye impulser.

Dag Ivar Dahl har investert både tid og penger for at øysamfunnet skal ha en levedyktig fremtid. Arbeidsplasser og boliger er to stikkord. Det er dét som er grunnmuren i den utviklingen som gjør at Tomma nå, imot alle odds på forflytningstatistikkene for disktriks-Norge, opplever tilflytting.