– Staten kan ikke definere lykken for deg

–Kant kan lære oss å bli mindre paternalistiske, sier Lars Fredrik Svendsen, som underviser i filosofi ved Universitetet i Bergen. Med paternalistisk mener han «å sette noens selvbestemmelse til side av hensyn til deres eget beste». Det gjelder ikke barn, som ikke er modne nok til å fatte egne beslutninger. Snarere handler det om å behandle voksne mennesker som om de var barn.

Å se dagens samfunn og politikk med de gamle filosofenes blikk, kan være en tankevekkende øvelse. Du utfordres til å tenke prinsipielt. Filosof Lars Fredrik Svendsen, som selv er tilknyttet den liberale tankesmien Civita, gir i dette intervjuet eksempler på hvordan han mener filosofen Immanuel Kant kan anvendes i analyse av moderne politikk, og begrunner også flere av sine egne liberale standpunkter med Kant. Professoren gir videre et innblikk i hvordan han tolker Kants tanker på tre områder som vi all må ta stilling til her i livet: plikt, lyst og moral.

Vi kan selv forme våre liv

– Var det paternalisme folkehelseminister Sylvi Listhaug ville til livs da hun i våres provoserte mange med sin uttalelse om røyking og rødt kjøtt? Hun sa til NRK at hun mente at folk skal få lov til å røyke, drikke og spise så mye rødt kjøtt de bare vil. «Myndighetene kan gjerne informere, men folk vet stort sett hva som er sunt og hva som ikke er sunt, tror jeg. Det er ingen politisk oppgave å fortelle folk hva de skal og ikke skal», sa Listhaug.

– Listhaugs standpunkt er klart antipaternalistisk, fordi hun legger til grunn at borgerne selv kan og bør få avgjøre hva som gir dem livskvalitet, sier Svendsen.

Listhaug er altså ingen fan av paternalismen. For å forstå hvorfor filosofen Kant ikke syntes paternalismen var noen god idé, må vi imidlertid spole litt tibake, forklarer Lars Fredrik Svendsen:

– Kant er kjent for sitt kategoriske imperativ, som kan formuleres å ulike måter. En formulering lyder: «Du skal alltid betrakte menneskeheten, i din egen så vel som i enhver annen person, som et formål i seg selv, og aldri bare som et middel.» Hva betyr det? Jo, fortsetter han:

– Det betyr selvsagt ikke at du kan unngå å bruke andre som midler. Du bruker for eksempel meg nå for å lære mer om Kant. Jeg bruker en elektriker for å ordne noe med det elektriske anlegget hjemme. Men en person er ikke bare et middel for andre. Jeg kan for eksempel velge om jeg vil stille opp til dette intervjuet eller ikke. Og du lar meg velge om jeg vil stille opp eller ikke. Du setter ikke gangstere på meg for å jule meg opp dersom jeg ikke samtykker. Vi må begge ta hensyn til andre som levende vesener som er i stand til å danne seg sine egne formål i tilværelsen, som kan forme sine egne liv. Dette er en unik, artsspesifikk egenskap for mennesket, mente Kant. Vi kan gjøre dette på gode og moralske måter, og på dumme og umoralske måter. Kant vil si at vi har rett til å foreta både gode og moralske valg, og dumme og umoralske valg.

Frihet

Kant mener, forteller Svendsen, at mennesket har én medfødt rettighet, og det er retten til frihet. Statens oppgave er å beskytte denne friheten. Grensen for friheten går ved andres frihet. Enhver borger skal tilkjennes så mye frihet som er forenelig med tilsvarende frihet til andre borgere.

– Er ikke det lett å si? Blir det ikke lett konflikter mellom min og andres frihet, er det en selvfølge hvor grensen går?

– Da må vi se på grunnleggende rettigheter. Jeg kan ikke slå deg ned og jeg kan ikke stjele innholdet i vesken din, for da krenker jeg din rett til liv, helse og eiendom. Men hvis noen hevder at man krenker deres religionsfrihet eller følelser ved å drive grunnleggende religionskritikk, vil Kant si at det er synd for deg at du blir trist, men du har faktisk ingen rett til ikke å få dine følelser såret. Den andre har derimot rett til ytringsfrihet.

Demokrati er ikke blant Kants grunnleggende verdier. Kant er ikke noen demokrat i vår forstand i 2019, forklarer Svendsen, selv om han ser for seg et samfunn med innskrenkede valg – der bare et utvalg mannlige borgere deltar. I Kants politiske filosofi har statsoverhodet uansett nesten uinnskrenket makt, men statsoverhodet skal respektere borgernes ytringsfrihet. Kant er en sterk forkjemper for at et land må være en rettsstat.

– Ambisiøse politiske mål

Norske politikerne kunne med fordel brukt litt mer Kant i helsepolitikken, mener Svendsen. Her synes han paternalismen har gått altfor langt.

– Myndighetene har ambisiøse politiske mål hvor de setter helse som en «superverdi» som kan overkjøre det meste. Hvis det for eksempel kommer avgifter på tobakk, kan det begrunnes med at staten trenger inntekter og man foretrekker å ta dem inn der. Det er greit. Hvis begrunnelsen er at røyking medfører høyere helsebudsjett, er det også greit. Men hvis begrunnelsen er at røyking ikke er bra for deg, er det paternalisme. Det er også paternalisme dersom staten eksempelvis begrunner avgifter på flerumettet fett med at det ikke er bra for deg, eller hvis begrunnelsen for påtvunget pappapermisjon er at fedre da får bedre kontakt med barnet – i stedet for å la familien bestemme selv, sier han.

Helse og lykke

Svendsen er absolutt ingen fan av Verdens helseorganisasjons helsebegrep, hvor god helse betyr ikke bare fravær av sykdom og skade, men total fysisk, mental og sosial velvære.

– Det er vanskelig å tenke seg noe om ikke faller inn under dette. Og denne definisjonen av helse – er ikke den langt på vei også en definisjon av lykke? Uten at man sier det rett ut, spør filosofen.

– Å være tilhenger av at staten skal fremme borgernes lykke, er et kontroversielt standpunkt. Å ønske at staten skal fremme borgernes helse, er ikke noe kontroversielt standpunkt.

– Og dette hadde Kant argumentert mot, om han skulle tidsreise 250 år frem i tid og kommet til Norge av i dag?

– Kant mente at ingen skulle kunne fortelle deg hva som gjør deg lykkelig, hva ditt formål i livet er. Det må du finne ut av selv. Han mente at alle borgere i et samfunn søker lykken, for det gjør mennesker alltid, det er ikke til å unngå. Og alle har rett til å søke lykken såfremt de ikke krenker andres rettigheter i sin streben etter lykke. En stat som mener å vite hva lykken er for enhver og som setter inn tiltak for at borgerne kan realisere den, kaller Kant det størst tenkelige despoti.

Symbolpolitikk

– Mener du å si at det norske sosialdemokratiet har en despotisk tendens?

– Man kan ikke akkurat si at det norske sosialdemokratiet setter i gang de mest drakoniske (uvanlig strenge, red.anm) tilstander, men de har tendenser, særlig på helseområdet – og det har de andre partiene i Norge også. Politikere driver for øvrig en tåpelig og paternalistisk symbolpolitikk, av typen påkrevet uniformering og gråfarge på grå snusbokser og sigarettpakker, sier Svendsen, som lister opp en rekke eksempler på det han mener er paternalisme innenfor helseområdet.

– Når helsemyndighetene legger frem statistikker, pleier de å legge sammen tall for overvektige, fete og sykelig fete, som gir et helt feil og skremmende inntrykk av hvor stor andel av befolkningen det er som er utsatt for alvorlig helserisiko. Vet du hvor mange om er i den siste gruppen, de som har en BMI på 35 eller høyere, altså de som har veldig forhøyet risiko for en rekke sykdommer? Et par prosent. Det er som å legge sammen tall på de som har lett hodepine en gang imellom og de som har livsødeleggende migrene. Det regnes som legitimt å drive slike villedende kampanjer fordi det er i den gode saks tjeneste. Vi kan gå videre til den paternalistiske cannabispolitikken.

Svendsen sier at han er tilbøyelig til å mene at det regimet vi har hatt, er det verst tenkelige – både i et rettighetsmessig og i konsekvensetisk perspektiv.

– Dette er voksne mennesker som er i stand til å ta sine egne avgjørelser – selv om du eller jeg eller politikerne måtte mene at de tar feil, sier professoren, og trekker linjen videre til bruk av tvang innenfor psykisk helsevern.

– Tvangen i psykisk helsevern har vært begrunnet med at det ville være til det beste for pasienten. Lovendringen som kom i 2017 var et skritt i riktig retning fordi den krever fritt samtykke fra pasienter som ikke antas å utgjøre en direkte fare for seg selv eller andre. Det er imidlertid fortsatt et sterkt press om å bruke tvang fordi man vil være på den sikre siden. Hvis noen begår selvmord, får vi høre at noen i psykiatrien har gjort en feil. Vi tror ikke at noen på Radiumhospitalet nødvendigvis har gjort en feil hvis noen dør av kreft.

Moralsk fasit

– Hvis Kant på mirakuløst skulle komme til live igjen i dagens samfunn, hva hadde han sagt om det vi kaller politisk korrekthet?

– Hvis du mener meningsuniformering, ville Kant iherdig ha insistert på at alle har ikke bare en rett, men en forpliktelse til å danne seg egne oppfatninger. Du skal ha mot til å benytte deg av din egen forstand, sier Kant. Du har et individuelt ansvar for hva du holder for å være sant, og hva du mener er galt. Du svikter deg selv dersom du bare følger en kompakt majoritet. Du har et individuelt ansvar for å være kritisk. «Kritikk» er et viktig begrep hos Kant. Med det mener han å skjelne. Å kunne skille det som er holdbart fra det som er uholdbart. Dette er ikke noe du gjør én gang, det er en vedvarende praksis som aldri tar slutt.

– Og et paternalistisk samfunn oppfordrer ikke til kritiske borgere?

– Nei, fordi de som mener de har funnet «det sanne og gode» mener at de besitter en slags moralsk fasit som gjør det legitimt å bruke makt for å få folk til å realisere seg selv på det de mener er den sunne og gode måten. Da blir det også legitimt med fysisk makt, som i tilfellet tvangsinnlegging, eller psykisk makt, som i tilfellene med villedende forbrukerinformasjon.

– Du er et myndig menneske

Det aller viktigste Kant kan lære deg, er trolig at du er et myndig menneske som ikke skal sette deg selv i en offerposisjon, men påta deg ansvaret for din egen tilværelse, mener filosofiprofessoren.

– Kant mener at du har et ansvar for det som går bra i livet ditt og det som ikke går så bra i livet ditt – uten at han på noen måte fritar deg for ansvar for de andre. Problemet med paternalismen er at den fornekter det menneskelige ved mennesket, fordi den tar fra oss evnen til kontroll over eget liv. I dag er det vel knapt noen som ikke setter seg selv inn i en sårbar gruppe som skal beskyttes.

– Kant er mindre paternalistisk enn mange av våre politikere er, sier du. Er Kant også mer tolerant?

– Her er Kant dobbel. På den ene siden er han en iherdig forsvarer av folks rett til å ta umoralske valg – så lenge det ikke krenker andres rettigheter har han en liberal politisk filosofi. På den andre siden har han en temmelig streng moralfilosofi. Sånn sett er han ikke redd for å fortelle folk hva han mener er moralsk og umoralsk.

Plikt og lyst

Kant er opptatt av å skille mellom jus og politikk på den ene siden, og moral på den andre. Rammen for hva som er lov, må ifølge Kant være videre enn rammen for umoral. Et av Kants argumenter er at hvis vi politisk vedtar all god moral, vil vi frata borgerne mulighet til å velge å være genuint moralske. For Kants etikk handler ikke bare om hva vi gjør, men om hvorfor vi gjør det.

– For Kant er en handling genuint moralsk bare hvis du gjør den fordi du innser at det er din plikt, forklarer Svendsen.

– Er jeg umoralsk hvis jeg har lyst til å gjøre en god handling?

– Det er ingenting i veien for at du også kan ha lyst til å handle på en god måte. La oss si at det er din plikt å følge gamle damer over gaten for at de ikke skal falle på vinterholken og slå seg. Du liker gamle damer, så du følger dem gjerne over gaten. Du føler for å hjelpe dem. Men følelser er flyktige og ulike fra person til person. Fornuften har vi derimot felles, mener Kant. Hvis du handler ut fra fornuften, er handlingen ifølge Kant moralsk riktig, sier Svendsen.

Kant kategoriske imperativ betoner nettopp det allmenne: Du skal handle slik at det du gjør kunne bli en allmenn lov. En tommelfingerregel når man er i tvil, kan være: «Ville alle andre også kunne ha handlet på denne måten?» Du skal ikke gjøre unntak for deg selv.

– Mistror han følelser? Tror han kanskje at vi narrer oss selv fordi vi overbeviser oss selv, ved hjelp av følelsene, om at vi handler rett, men så er det en bortforklaring? Altså at vi handler slik at vi selv har fordel av det, og overbeviser oss selv om at vi har gjort noe riktig?

– Kant er innforstått med at vi ustanselig lurer oss selv, og oppfatter oss selv som moralsk bedre enn det er dekning for. Han går så langt som til å si at det ikke er sikkert at noe menneske noensinne har handlet helt og fullt moralsk godt fordi vår egenkjærlighet alltid har en tendens til å blande seg inn, sier Svendsen.

– Gjenkjennbart

– Var det noe veldig nytt i innholdet i Kants pliktetikk? På meg virker innholdet i etikken hans temmelig standard; du skal ikke gjøre andre vondt, ikke lyve, ikke stjele og så videre. Dette kjenner vi fra eldre tradisjoner, for eksempel kristendommen …

– Det er mye i Kants moralfilosofi som alle vil gjenkjenne, uansett bakgrunn. Det grunnleggende synet på godt og ondt er temmelig universelt i tid og sted. Kristendommen og vår tradisjon skiller seg ikke grunnleggende fra andre tradisjoner. En anmelder brukte dette som innvending da en av Kants bøker kom ut. Det er da ingenting nytt i dette, det er bare klarere formulert enn vanlig, mente han, og Kant svarte at det syntes han var utmerket. Kant mente selv at det han holdt på med var «etisk hverdagsmetafysikk», fordi det var en del av fornuften – som vi jo alle har felles.

– Det kategoriske imperativ og Bibelens gylne regel om å oppføre seg mot andre som du ønsker at de skal oppføre seg mot deg, kan lyde veldig likt. Hva er forskjellen?

– Det kategoriske imperativ gir ingen mulighet til en egoistisk fortolkning. Den gylne regel kan forstås dit hen at du skal behandle andre som du ønsker at de skal behandle deg – og da gjengjelder trolig de andre det på samme måte.

En morder banker på

– Kant er jo blitt beskyldt for å være så streng i sine moralske krav at det kan bli helt urimelig i enkelte situasjoner. Vi har for eksempel historien om en morder som løper etter en uskyldig mann. Hvis den mannen har funnet tilflukt i ditt hus, og morderen banker på og spør om han er der inne, skal du si ja, mente Kant. Hvordan kan det forklares?

– Dette stammer fra noe Kant skrev i 1797. Kant er opptatt av at vi mennesker er spesielle vesener som ikke bare lever i et fysisk univers, men i et normunivers. Lovene i det fysiske universet er strenge. Tyngdekraften slutter ikke å virke i enkelttilfeller, selv om vi kunne ha ønsket at den hadde gjort det – her på jorda i hvert fall. Slik er de med de moralske normene også, mener Kant.

Dette gjelder ifølge professoren særlig det Kant kaller våre fullkomne plikter. En slik plikt er å være sannferdig. Å hjelpe andre derimot, er en ufullkommen plikt, ifølge Kant. Vi har en plikt til å hjelpe, men ingen plikt til å hjelpe alle alltid – det ville jo heller ikke vært mulig.

– Så når plikten til å snakke sant, som er en fullkommen plikt, kommer i konflikt med plikten til å hjelpe andre, som er en ufullkommen plikt, må den fullkomne plikten ifølge Kant veie tyngst, forklarer Svendsen.

Tanketrening

– Men bør man ikke hjelpe den forfulgte, ut fra konsekvensene det vil få å snakke sant? Jeg tror mange i dag vil finne konsekvensetikk lettere å forstå og kanskje mer intuitivt riktig …

– Det finnes ingen normativ etisk teori som ivaretar alle de normative intuisjonene våre fullt ut. Ikke konsekvensetikk heller. Konsekvensetikerne sier at en handling er riktig dersom den fører til mest mulig nytte for flest mulig. La oss si at du er fattig, men barnet ditt skal begynne på skolen og trenger nye klær for ikke å bli et mobbeoffer. Skal du da kjøpe nye klær til barnet ditt, eller sende alle pengene til fattige barn i Afrika som trenger mat? Ifølge streng konsekvensetikk skal du gjøre det siste. Eller hva med å ta livet av en pasient på sykehus for å kunne fordele organene til flere pasienter som trenger dem for å overleve? Alle normative etiske teorier vil gi resultater som er kontraintuitive.

Svendsen poengterer at Kants etikk stiller krav til oss som vi aldri vil klare å leve opp til, men det gjør alle normative etiske teorier. Teoriene utfordrer oss imidlertid til å tenke gjennom etiske problemstillinger fra ulike synsvinkler, på prinsipielt grunnlag.

– Poenget med å lese Kant er ikke å lære seg Kant, men å lære seg å bruke huet, sier professoren.