Eldrepolitikk på autopilot

Skal vi sikre velferdssamfunnet i framtida, må vi arbeide mer. Slik lyder parolen fra våre myndigheter. I avtalene om det inkluderende arbeidslivet, fra 2001 og til i dag, er tre mål satt opp: Vi skal være mindre sykefraværende, flinkere til å inkludere de som står utenfor og, ikke minst, arbeide lenger før vi pensjonerer oss.

Resultatene av arbeidet med sykefravær og inkludering av «dem med hull i cv-en» er blandet. Men for de eldre har det vært framgang: Den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen har økt med et par år de siste femten årene.

De fleste pensjonerer seg nå rundt 65 års alder, noe før i de tunge yrkene, litt senere i de fysisk lettere jobbene. Skal hele befolkningen arbeide mer, er det yrkesdeltakelsen til de mellom 60 og 70 år som er viktig. Hvordan skal den enkelte motiveres til å utsette sin pensjonering? Til å stå lenger i arbeid, som det heter.

Skråsikre økonomer

Økonomene har alltid et skråsikkert svar: Det må bli mer lønnsomt å jobbe enn å ta ut pensjon. Økningen i pensjoneringsalder kan forklares som en effekt av pensjonsreformen. I det nye pensjonssystemet, innført fra 2011, er det bygget inn en mekanisme som gjør at jo lenger du jobber, jo mer vil du få i pensjon. Skal vi få eldre til å jobbe lenger, kan man bare gjøre denne gevinsten enda større.

Selvsagt er det alltid noen (og menn mer enn kvinner!) som finregner på forholdet mellom lønn og pensjon, og som gambler på hvor lenge de kommer til å leve. For de aller fleste dreier beslutningen om når de vil gå av med pensjon seg mye mer om den samlede livssituasjonen, hvor mening og innhold på selve jobben samvirker med egen helse og ikke minst, forholdet til andre familiemedlemmer.

Skal velferdspolitikken stimulere flere til å jobbe lenger, er det ikke nok bare med økonomiske gevinster og en aktiv seniorpolitikk på de enkelte arbeidsplasser. Politikken må også hensynta den familiesituasjon den enkelte eldre befinner seg i.

«I sin beste alder»

Vi tenker nok oftest på 60-åringene som «i sin beste alder»: Barna er for lengst voksne, de er blitt erfarne seniorer i sine yrker, helsa er fortsatt god, de har liksom ingen gode grunner til ikke å jobbe. Det er fort å glemme at mange av 60-åringene faktisk er barn, i den forstand at de fortsatt har én eller begge foreldrene i live.

Dagens gjennomsnittlige 60-åring ble født av en 23 år gammel mor i 1958. Mor er nå blitt 85, og har vært frisk og selvhjulpen fram til nå. Mens mor skal inn i livets aller siste, og hjelpetrengende fase, skal sønn og datter inn i en livsfase hvor valget mellom fortsatt arbeid eller pensjonering blir aktuelt. Levealderen øker, og stadig flere av 60-70-åringene vil oppleve å ha svært gamle foreldre.

Spennende regnestykke

Ikke bare kommer den enkelte inn i en livsfaseklemme mellom egen jobb og hjelp til egne foreldre, velferdssamfunnet kommer også opp i et spennende regnestykke: Er det samfunnsøkonomisk mest lønnsomt at de unge eldre slutter i egen jobb for å yte omsorgstjenester, ubetalt, for sine foreldre, og ved det avlaste velferdsstaten for utgifter til eldreomsorg?

Eller et det best å la de unge eldre jobbe lenger, slik at de betaler skatt så velferdsstaten kan få dekket sine utgifter til omsorgsoppgavene? Eller skal de unge eldre stimuleres til å arbeide mer og få lav skatt så de kan kjøpe tjenester til sine foreldre for å dekke de behovene velferdsstaten ikke har råd til å levere fordi den har gitt for store skatteletter?

Ingen har så vidt jeg vet satt opp dette regnestykket. Og før vi kommer til de konkrete tallene, vil nok de fleste mene at dette valget må avgjøres gjennom en diskusjon om hvordan vi som samfunn skal forholde oss til det faktum at stadig flere av 60-70-åringene vil ha foreldre med tjenestebehov, og med det være i en omsorgsklemme.

Rådvill velferdsstat

Norge er et internasjonalt foregangsland i å utvikle ordninger for den («første») omsorgsklemma som oppstår for småbarnsforeldre. Gode, forutsigbare, statlige rettigheter gjør at yrkesaktive foreldre kan tre ut av arbeid for å ivareta omsorgsoppgaver. Barnehager er bygget ut for ikke bare å gi ungene en god start på oppveksten, men også for å frigjøre foreldrene til yrkesaktivitet. Barnehager er sosial infrastruktur for arbeidslinja.

Når det gjelder den («andre») omsorgsklemma, når barn må ta ansvar for sine foreldre, er velferdspolitikken mer famlende: Avlastning av familiemedlemmer og pårørendepolitikk er noe «alle» er for, men hvor velferdsstaten er rådvill.

Arbeidslinjas sterkeste forsvarere på politikkens venstreside og deler av høyresiden er skeptiske til ordninger som gjør at yrkesaktive kan tre midlertidig ut av arbeid for å ivareta omsorgsoppgaver. Sentrumspartiene har ofte et noe romantisk forhold til familien. Og alle er for at frivillig sektor skal spille en rolle.

Mental autopilot

Skal vi lykkes bedre med å få flere til å stå lenger i arbeid kan fokus ikke bare rettes på pensjonssystem og forhold på arbeidsplassen. Vi må erkjenne at omsorgstjenestene ovenfor de aller eldste er helt nødvendig infrastruktur for de unge eldres yrkesliv. Ordninger som gjør at unge eldre kan tre ut av yrkeslivet i perioder hvor deres gamle foreldre er svært hjelpetrengende, kan være en god samfunnsøkonomi: Når den aller eldste dør, er det viktig at barnet, den unge eldre, kommer tilbake til yrkeslivet, framfor å være utslitt i en omsorgsklemme og ende på uførepensjon.

Nylig fikk Norge en ny statsråd for eldre. Med gammel vanetenkning ble den lagt til Helsedepartementet. Systemets mentale autopilot er å koble aldring til helsesvekkelse og sykehjem. De eldre i befolkningen består av to generasjoner, og mer så inn i fremtiden. En minister for aldring burde vært lagt til Arbeidsdepartementet. Der burde hun gi topp prioritet til arbeidet med å utvikle en omsorgspolitikk som kan understøtte IA-avtalens delmål 3.

Av Kåre Hagen, Senterleder ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning, OsloMet – Storbyuniversitetet