Annonse
videreg__ende.jpg

Bevisste utdanningsvalg og samfunnets kompetansebehov

Store kull med elever i videregående skole skal velge hva de skal bli – hva de skal bruke livet sitt til. I media formaner næringslivet dem til å bevisstgjøre seg sine valg, til å stille spørre seg selv hva og hvem de vil bli.

Både i media, reklamer for høyere utdanningsinstitusjoner, og hos store samfunnsaktører som NHO og Abelia, leser vi kloke refleksjoner og formidling av særinteresser, på vegne av institusjoner og samfunns- og næringsliv.

De unge lokkes, smigres, påvirkes, og veiledes i mangfoldige retninger av aktører som anvender alle virkemidler for å oppnå sine mål om å fylle opp sine studiekvoter og budsjetter.

Politikk og næringsliv er opptatt av at massene velger den riktige utdanningen i forhold til næringslivets og samfunnsvekstens behov. I NHOs utdanningsutredning, er hovedbudskapet at landets viktigste utdanningspolitiske utfordring, er å sørge for at norsk ungdom fullfører en utdanning som kvalifiserer til arbeidslivet. http://www.nho.no/getfile.php/bilder/RootNY/Kompetanse/Kompetanse%20og%20utdanning%20lowres.pdf

Norsk næringsliv vil ha stort behov for arbeidstakere med realfaglig utdanning i årene som kommer. Allerede i dag ser vi for eksempel et underskudd på ingeniører med relevant bakgrunn», sier kompetanseenheten i NHO. http://www.nho.no/kompetanse-og-utdanning/gjoer-bevisste-valg-article25563-56.html

Videre i artikkelen, vises det til at søking til høyskolenes MNT-fag (matematikk, naturfag og teknologi) er for lav til å kunne dekke næringslivets og offentlig sektors behov for arbeidskraft.

SSB rapporter om fremtidige kompetansebehov mot 2025, bekrefter også samfunnsbehovet for realister i årene som kommer – spesielt ingeniører. De poengterer i tillegg poengterer de at behovet for sivilingeniører vil flate ut etter hvert som veksten i Nordsjøen stopper opp. http://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/sterk-ettersporsel-etter-universitets-og-hoyskoleutdannete-fram-til-2025

I rapporten fra SSB, sies det for det andre, at etterspørselen etter universitetsutdannede, både på et høyere og lavere nivå, vil øke. I årene som kommer, vil etterspørselen etter samfunnsvitere og jurister øke – spesielt i offentlig sektor.

Når det videre gjelder arbeidstakere med lavere utdanningsnivå fra universitet og høyskole, ser det ut til at etterspørselen øker mer enn tilbudet. Behovet for sysselsatte innen alle utdanningsgrupper øker, men man er forsiktig med å definere de ulike utdanningsgruppene – samt graden av økning innen hver gruppe.

Det som imidlertid sies svært tydelig, er at det innen lærerutdanningene og behovet for pedagogisk kompetanse, den største gruppen innenfor universitets- og høyskoleutdannede, fremdeles vil være stor etterspørsel – denne vil også øke i stort omfang frem mot 2025.

I 2013 antar man videre at etterspørselen vil reduseres innen denne gruppen, og at behovet for økonomer og administrativ kompetanse vil ta over. Veksten i den siste gruppen skyldes hovedsakelig at de dermed erstatter personer med utdanning innenfor den samme retningen fra videregående skole. Man antar dermed at behovet for lengre formell utdanning generelt vil øke.

Den tredje og siste gruppen, som det etter SSB vurderinger vil forekomme et vekstbehov, er innen helse, omsorg, og pleie. Årsaken sies hovedsakelig å være, hovedforklaringen gjennom mange år, aldringen i befolkningen.

Beveger vi nå blikket tilbake igjen til kompetanseartikkelen i NHO, sies det videre at vi trenger mennesker med realfagskompetanse - kreative, kunnskapsrike, reflekterte arbeidstakere med vilje og evne til å utvikle ny viten og nye løsninger på samfunnets utfordringer.

Dette skrives i en kontekst hvor de unge, nettopp de som nå er hodestups på vei inn i russefeiringen, skal reflektere og ta inn over seg budskapet deres. Budskapet om at det er nå de skal velge veien videre.

De skal velge fornuftig og faktaorientert, etter SSB strategiske beregninger.

De skal velge samfunnsnyting, etter de ulike yrkesgruppenes markedsorienterte behov.

De skal velge de beste studieordningene, etter høyskolene og universitetenes studieopplegg og sosiale arrangementer.

Budskapet i artikkelen til NHO er; «Når du nå skal ta et valg - tenk på hva det er etterspørsel etter. Hva er det lurt å velge?» .

Spørsmålet er om de unge, i sin kontekst og virkelighet her og nå, er i stand til å ta inn over seg dette budskapet? Er de motivert og interessert? Får de den riktige informasjonen og veiledningen de trenger for å foreta de riktige valgene?

Om jeg nå skulle være så forutinntatt og frigjort, at jeg i mine antakelser tenker at de som nå går ut av videregående skole, i sin hverdag her og nå, er opptatt av russefeiringen, å oppnå så gode karaterer som mulig, og glede seg over at 13 års «tvungen» skolegang er over, tar jeg da feil?

Tar jeg feil ved å tenke at de unge i stor grad er opptatt av – og fokuserer på mulighetene – som her og nå ligger i «friheten» som åpenbarer seg i forhold til muligheter for og endelig kunne foreta egne valg og ønsker?

Som utdanningsfilosof tenker jeg det. I læreplanene http://www.udir.no/Lareplaner/ ligger den politiske forankringen og målene om at elevene gjennom utdanningsløpet skal ha frihet velge selv, tydeligere nedfelt enn noen gang tidligere i historien. Men har de dette i praksis?

Samtidig er kompetansekravene og mestringsmålene til de unge i planverkene - og i praksis i skolen - kanskje strammere og mere målstyrt enn de noensinne har vært?

De unge møter samfunnets politiske- og næringslivets krav i tidlig alder. De møter kravet om prestasjoner på et høyt nivå tidlig i skoleløpet. De møter ønskene fra samfunnsaktører og politikere i planverkene, hvor alle samfunnsaktørers interesser ivaretas.

Elevene skal videre både tilegne seg og praktisk mestre kompetanse, meninger og diskusjoner på både det praktiske og filosofiske plan – hvor ofte voksne mennesker ikke alltid mester.

Krever vi for mye av de på et tidlig nivå? Trenger elevene gjennom utdanningsløpet å få mere plass og rom til og nettopp utvikle en bevissthet – over tid – i forhold til egne evner, interesser og personlighet?

Kan nettopp en slik mulighet og slike rom i teori og praksis i skolehverdagen gjennom utdanningsforløpet, gjøre at de som i disse dager skal foreta de «fornuftige» valgene – enda flere fornuftige valg på andres premisser – er i stand til å gjøre nettopp dette?

Slik at de ikke etter 13 års skolegang, aller mest trenger et friår for å puste ut, begynne å tenke selv, reflektere over egne ferdigheter, interesser, evner, og ikke minst ta seg inn igjen etter å ha blitt utbrent gjennom videregående skole.

Har nytteorienteringen og den instrumentalistiske tenkningen gått for langt? Hvor stor plass har de eldre elevene i dag rom for å gjøre det de filosofiske grunnleggende verdiene i læreplanverkene legger føringer for? For å velge selv, og foreta egne prioriteringer og valg i forhold til fag, interesser, og evner?

Har vi gått for langt i våre nytteorienterte tilnærminger og krav i utdanningsforløpet, slik at de unge ikke får tid til å utvikle sin individualitet, sine evner og interesser? Til faktisk å kunne velge selv og påvirke eget innhold i egen lærings- og utviklingsprosess i skolen? Til å bli kjent med, prøve å feile og velge, på realistiske egne premisser – og ikke andres?

I forhold til SSB analyser trenger blant annet samfunnet både mer kompetanse og arbeidskraft innen pedagogikk, helse, og omsorg i årene som kommer. Norske unge velger i stor grad ikke lenger utdanning innen disse sektorene – der vi har store utfordringer med utenlandsk arbeidskrav og språk.

De unge velger ikke lenger ideelle yrkesveier, på vegne av det sosialistiske felles samfunn og i en forsiktig kommunistisk ånd. Vi kan ikke klandre dem. Vi har selv, gjennom planverk og praksis i skolen, på en instrumentalistisk og nytteorientert måte, vektlagt produksjon, økonomi, og måleresultater.

De velger ikke lenger sin «livsgjerning» i sektorer som gir de lavt utbytte og liten grad av individuell anerkjennelse og markedsverdi – i en verden hvor verdier blir målt i penger og vellykkethet. Kan vi endre belønningssystemet, slik at denne verdien igjen heves?   

Hvor godt utviklet og tilrettelagt er rådgivningstjenesten og yrkesveiledningen i de videregående skolene? Hvor mye kunnskap og praktisk bevissthet har disse tjenestene på vegne av de unge – og deres valg og muligheter? Hvor mange psykologiske prosesser, verktøy, og metoder anvender de i sin profesjonalitet i veiledningsprosessen?

Utvikling og modning fordrer refleksjon - læring krever refleksjon. Bevisstheten trenger tid og rom hos de aller fleste mennesker. Er tiden inne for å gjøre endringer i læreplanverkene, slik at dualismen mellom kompetansekrav og samfunnsbehov på den ene siden, balanseres med menneskets behov for tid og rom til refleksjon over egne modnings-, utviklings-, og læringsprosesser?

Vil slike endringer i planverkene resultere i færre selvmord blant de unge som ikke finner meningen med livet og som ikke lenger orker alle kravene som alle stiller rundt de om vellykkethet og høy måloppnåelse?

Vil det resultere i at unge som dropper ut av videregående skole, likevel mestrer dette og finner motivasjonen med å fullføre – og dermed redusere den økende gruppen unge i NAV systemet?

Vil det resultere i at de som kommer i gjennom – de aller fleste - har et mer bevisst forhold til egne preferanser, valg, og evner – og kan tydeligere svare på formaningene fra nærings- og samfunnsliv?

Vil det resultere i at færre trenger et hvileår, psykologisk bistand, alternative skoleopplevelser, og behov for å gjøre noe helt annet enn å gå på skole? Det er vanskelig å svare på nettopp dette spørsmålet.   

Men, kanskje det kan være grunn til å anta, i en enkel refleksjon, at nettopp det å få refleksjon, diskusjon og utprøving i praksis inn i skolehverdagen, til egen utvikling, frihet til å velge selv, og rom for å teste egne evner og viljer, vil kunne medføre en motivasjon og bevissthet – på et annet plan og med større bevissthet – for mange av de som nå går ut av videregående skole.

Kanskje nettopp slik samfunnslivets aktører nå ønsker – og ønsket gjennom de målfokuserte kompetansekravene i læreplanverkene – opp gjennom utdanningsforløpet. Kanskje effekten til slutt hadde blitt mere hensiktsmessig for både kompetansebehov og økonomisk nytteorientering, og ikke minst for individet selv – elevens – fornuftige og bevisste valg om sin egen fremtid – sitt eget liv.

For å slutte av der jeg startet: «Hvem vil du bli?» - «Hva vil du bli?» spør de nytteorienterte samfunnsaktørene om, i sine oppfordringer til de unge – de som på samme tid nå er på vei inn i gledens tid: russefeiringen.

Legg til «hvorfor», sier jeg. Svarene på disse tre enkle spørsmålene er viktige for individets livsmestring, videre for samfunnet, og ikke minst for produksjonen og næringslivet.

Still disse essensielle grunnleggende spørsmålene til de unge tidligere, underveis, og ofte i utdanningsløpet. Rydd tid og rom til refleksjon og diskusjon i skolehverdagen, og gi elevene mulighet til å bli seg bevisst egne evner, viljer og ønsker på et tidligere stadium. Gi de en mulighet til å prøve det ut i praksis underveis i utdanningsforløpet – ofte.

Resultatet vil kanskje være at vi nettopp slipper formaningen når de er på vei inn i russetiden – at de da allerede er seg bevisst sin ønskede fremtid – at de er motiverte - og ikke minst i et samfunnsøkonomisk perspektiv, har sine valg og livsdrømmer klare!

Ingrid Telebond er samfunnsviter med master i utdanningsvitenskap ved UiO. HR-generalist og skribent.

Annonse
Annonse